Skandinavisk skyld og skam som tema i skolen

Av Ida Skjelderup

Hvilke perspektiver på skandinavisk skyld, privilegier og forestillinger om den Andre møter norske ungdommer i skolen? Og hvordan bør vi formidle disse perspektivene? Dette er noen av spørsmålene som søkes besvart i den nye antologien Åpne dører mot verden. Norske ungdommers møte med fortellinger om skyld og privilegier (red. Elisabeth Oxfeldt og Jonas Bakken), som er resultat av forskningsprosjektet Scanguilt: Skandinaviske fortellinger om skyld og privilegier i en globaliseringstid. Det tverrfaglige prosjektet undersøker hvilke strategier vi benytter oss av for å håndtere skammen vi føler når vi – stadig oftere – konfronteres med egne privilegier i forhold til den Andre, og hvordan disse kommer til uttrykk i film, tv, litteratur, lærebøker, nyhetssaker og andre former for kulturelle uttrykk. Et overordnet forskningsspørsmål er i hvilken grad fortellingene bidrar til reell politisk handling for å utjevne forskjellene mellom Oss og Dem, og prosjektet har selv som uttalt agenda å bidra forandring ved å legge til rette for opplyst debatt om skandinaviske skyldfølelser.

Nyttig formidlingsverktøy

Antologien er den andre publikasjonen som kommer ut av prosjektet, og består av 13 artikler med innretning mot didaktiske problemstillinger. Studien inneholder bidrag der det forskes på tekster som kan plasseres både innenfor og utenfor kunstinstitusjonen – av både skjønnlitterære og sakprosaiske tekster – men antologien som helhet retter seg inn mot et tekstperspektiv som er nært beslektet med det vi legger til grunn innenfor sakprosaforskningen. Prosjektets første publikasjon, Skandinaviske fortellinger om skyld og privilegier i en globaliseringstid (2016) fikk positiv oppmerksomhet i både norske, svenske og danske medier, og selv om enkelte mente prosjektet var navlebeskuende og kritiserte det de oppfattet som prosjektets negative blikk på solidaritet, viste Scanguilt-begrepet seg som et nyttig formidlingsverktøy. Perspektivet gir rom for analyser både av tekster som trekker på solidaritetsdiskurser og tekster som benekter at vi bærer på skyld, og blir derfor fruktbart som perspektiv i møte med en rekke ulike analyseobjekter. Frode Hellands bidrag, ”Aggressiv skyldfrihet – Hjernevask revisted” ble i særlig grad trukket frem som eksempel på dette. Helland viser at serien fraskriver seg ansvar ved å gi naturmessige forklaringer på eksklusjon og privilegerte felleskap, og mener skylden i dette tilfellet bidrar til å opprettholde og forsterke urettferdighet.

Det norske vi i norsklærebøkene

I Åpne dører mot verden er tre av bidragene studier av hvordan skiller mellom det norske vi og den Andre konstrueres i tre ulike sakprosatekster; Norsklærebøker, Operasjon Dagsverks-materiell og Kongens tale i anlednings kongeparets 25-årsjublileum som regentpar. I «Kulturmøter og kulturkonflikter i norsklærebøker», undersøker Jonas Bakken og Emilia Andersson-Bakken læreverkene Grip teksten og Moment for elever i videregående skole. De finner at forfatterne av de to læreverkene velger svært forskjellige grep for å imøtegå og utfordre forestillinger om den Andre. Mens Grip teksten henvender seg til elever med en tradisjonell norsk kulturbakgrunn og forsøker å gjøre dem bevisste på de stereotype og etnosentriske oppfatningene de har av mennesker fra andre kulturer, henvender Moment seg til alle elever i dagens flerkulturelle norske skole, og har til hensikt å gjøre elevene til demokratiske medborgere. I Grip teksten presenteres kulturmøter og kulturkonflikter som en tematikk man kan utlede fra visse samtidstekster og analysere og drøfte fra en viss distanse, mens det i Moment fremstilles som noe elevene selv kan komme opp i, og hvor de vil kunne dra nytte av det de lærer i norskfaget, ikke minst retorikk og argumentasjon.

Kongens tale – en kilde til endring?

Bidraget fra sakprosaprofessor Johan Tønnesson og retorikkforsker Marie Lund, «Kongens tale ved hagefesten», leser talen som bøting for Norges tidligere konstruksjoner av den Andre, og retter seg i større grad inn mot teoriutvikling enn Bakken og Anderson-Bakkens bidrag, men viser også hvordan intuitive retoriske begreper kan benyttes som pedagogisk bro over til forståelse av mer komplekse kommunikasjonsteoretiske problemstillinger. Tønnesson og Lund argumenterer for at det kan identifiseres to ulike modellesere i talen – den kritiske og den velvillige, men at en rasistisk leser vil falle utenfor som det man med Philip Wander – via Edwin Blacks «second persona» – kaller en «third persona». Slik tar analysen innover seg tekstens flerstemmighet og retter seg inn mot å utvikle metoder som fanger opp denne. Artikkelforfatterne  identifiserer på denne måten både en leser som godtar det nye norske vi-et og ansvaret vi har for å gjøre opp for oss ved å skape et mer inkluderende vi, men også en som reflekterer og utvider sin kompetanse i kritisk dialog med teksten, eksemplifisert ved Kaj Skagens kritikk av den individualistiske og liberalistiske ideologien han mener ligger til grunn for talen. Forfatterne finner altså at talen legger til rette for deliberativ samtale, og møter på denne måten prosjektets overordnede spørsmål om hvorvidt de analyserte tekstene kan bidra til reell forandring.

Johan Tønneson og Marie Lund leser Kong Haralds bredt diskuterte tale fra hagefesten i forbindelse med kongeparets 25-årsjubileum som bøting for våre tidligere synder overfor den Andre.

Operasjon Dagsverk som misjonsdiskurs

I Ylva Frøjds artikkel ”Solidaritet og bistand. En undersøkelse av hvordan elevtekster går i dialog med Operasjon Dagsverks temahefte 2015 om seksuelle rettigheter” finner forfatteren at solidaritetsprinsipper overskygges av ønsket om å spre norsker verdier knyttet til selvbestemt abort og seksuelle rettigheter. Med referanser til den kjente antropologen Marianne Gullestad, leses dette i tråd med verdier knyttet til tradisjonell bistandsdiskurs og misjonering, og studien avdekker stereotypiske oppfatninger av Oss og Dem som fattige/rike og hjelpetrengende/hjelpeytende. Kritikken er særlig interessant fordi OD-materialet uttrykker et mål om å være en motstemme til den tradisjonelle bistandsdiskursen og er tenkt som en solidaritetshandling fra ungdom til ungdom, tuftet på prinsipper om likhet og rettferdighet – de norske ungdommene skal ikke ha ”dårlig samvittighet”. Frøjds analyser av temaheftet og elevtekstene viser at OD til en viss grad mislykkes i dette; elevene uttrykker på den ene siden at de ønsker å hjelpe andre ut i fra rettferdighetsprinsipper, men like mye av samvittighetsfølelse og forpliktelse.

Ved siden av disse tre bidragene med klar forankring i sakprosaforskning byr antologien også på to klasseromsundersøkelser som legger seg tett opptil Frøyds analyse av OD-kampanjen. I Marianne Mosvold Leemhuis artikkel ”Å føle med de andre i klasserommet. En analyse av emosjonell posisjonering i en helklassesamtale om Margareth Olins De Andre (2012)” presenterer forfatteren en diskursanalyse der hun argumenterer for at medfølelse har ”satt seg fast” som en passende emosjon å snakke om møtet med den lidende Andre på. I bidraget ”Ungdommers meningsskaping i møte med utdanning for bærekraftig utvikling i samfunnsfag” gjør Elin Sæther elevtekstanalyser og finner at ”Elevene uttrykker en sterk tro på at individuelle handlinger er avgjørende for å skape et mer bærekraftig samfunn, men reflekterer i mindre grad over sammenhengen mellom eget levesett og konsekvensene det har for mennesker andre steder.”

Flere sakprosarelevante bidrag

Av andre bidrag med særlig relevans for sakprosafeltet kan nevnes Sissel Furuseths ”Ubalanse i det globale regnskapet. Om økologisk urett og gjenoppreisning i Gert Nygårdshaugs Mengele Zoo”, og Jonas Bakkens artikkel Å vokse ved å kjempe en håpløs kamp – Om norske ungdommers erfaringer med den globale urettferdigheten i Kristín A. Sandbergs og Simon Strangers ungdomsromaner”. Selv om artikkelforfatterne undersøker skjønnlitterære bøker, leser de dem ikke primært som kunst, men retter heller oppmerksomheten mot tekstenes funksjoner og relevante kulturelle kontekster. Hos Furuseth ser vi f. eks at både Biodiversitetskonvensjonen, som ble vedtatt på FN-toppmøtet i Rio i 1992 og terrorangrepene mot tvillingtårnene i New York 11. september 2001 trekkes inn som hendelser med betydning for tekstens mening, og Bakken stiller i sin artikkel spørsmål om i hvilken grad ungdomsbøkene legger til rette for myndiggjøring av leseren. Dette er tilnærmingsmåter som er typiske også for forskning om sakprosa. Øvrige bidragsytere er Per Thomas Andersen, Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy, Silje Hernæs Linhart og Ellen Rees.

Diskutér på facebook