Av Ida Skjelderup
I nyeste utgave av Prosa skriver Henrik Svensen og Johan Tønnesson om populærvitenskapbegrepet og behandlingen av kategorien i programserien ”Faktasjekken – jakten på Norges beste sakprosa”. I serien ble sjangeren, som oftest forbindes med naturvitenskapelig formidling, utvidet med formuleringen «herunder samfunnsvitenskap og humaniora». De to forskerne, som sammen med Nina Kristiansen satt i ekspertpanelet som i programserien diskuterte topplisten over populærvitenskaplige titler, skriver nå at de mener for få bøker med naturvitenskapelig innhold nådde opp i kåringen. De tolker resultatet som et uttrykk for sjangerens marginaliserte posisjon i litteraturoffentligheten, og stiller spørsmål om hvorvidt begrepet i seg selv kanskje også virker marginaliserende, da det kan gi assosiasjoner til ”barnslig forenkling”. Slik kan begrepet i følge de to gi et misvisende inntrykk av hva de gode forfatterne på området driver med; nemlig å gjøre det kompliserte mer tilgjengelig for oss via sofistikerte litterære grep. En måte å motvirke denne feiloppfatningen på, kan i følge forskerne være å la populærvitenskapsbegrepet, i hvert fall delvis, erstattes med naturvitenskapelig sakprosa:
Vårt forslag er naturvitenskapelig sakprosa, med samfunnsfaglig og humanvitenskapelig sakprosa som nære slektninger. «Naturvitenskap» må her få lov til å omfatte både medisin, teknologi og matematikk. «Sakprosa» er nå en veletablert betegnelse på litteratur hvor det er god balanse mellom etterrettelighet i sak og en leservennlig omgang med prosaen.
Har ikke fått virke enda
I følge Svensen og Tønnesson kan vi de siste årene ane en ny bølge av populære og vellykkete naturvitenskapelige sakprosabøker. Siden virkning over tid var et viktig vurderingskriterium for Faktasjekken, kan dette også være med og forklare hvorfor så få naturvitenskaplige bøker kom med på lista: De eldre bøkene holder ikke like høy litterær kvalitet, og de nye har rett og slett ikke fått tid til å virke enda. For å beskrive kvalitetene ved denne nye bølgen, viser de to til Jo Bech Karlsens kriterier for god dokumentarlitteratur, og trekker frem flere av hans kriterier som betegnende for den nye naturfaglige sakprosalitteraturen; flerstemmighet, subjektivitet og godt belagte kilder. De to understreker at det selvsagt finnes andre og viktige litterære kvaliteter enn dem som preger den nye naturvitenskapelige bølgen, og viser til eksempler fra noen av de eldre naturvitenskaplige bøkene som kom med på listen, blant annet Per Høsts Hva verden viste meg (1951):
«En nyfødt selunge – bare noen timer gammel. I luften omkring er det 25–30 kuldegrader, og selen er et varmblodig dyr med omtrent samme kroppstemperatur som mennesket. Derfor har denne ungen søkt ly for den kalde vinden i en fordypning i en skrugard. Den vet ikke at dette er en farlig plass. Hvis det blir isskruing, risikerer den å bli knust mellom isblokkene.»
Hva foregår her? For det første etableres leseridentifikasjonen gjennom kombinasjonen av bildet og opplysningen om at selungen, med et utseende som kan antas å utløse ømhet hos de fleste, er nyfødt. Også det nyfødte framkaller selvsagt ømhet. Vi får medynk med den også når vi hører om den grusomme kulda, men ikke minst kommer vi lett til å fryse på ryggen ved tanken om på at selungen ikke vet at den kan bli knust av isen når som helst.
Avslutningsvis peker de to på at det er et gjennomgående trekk ved slike kåringer at naturvitere utestenges:
Når det skal oppnevnes juryer eller nedsettes komiteer som gjelder sakprosa og sakprosapolitikk, må naturviterne med. I «Faktasjekkens» populærvitenskap-jury, som nominerte 8 naturvitenskapelige og 15 ikke-naturvitenskapelige bøker, deltok ikke en eneste naturviter. Det samme gjaldt Dagbladet-juryen som i 2008 kåret de viktigste sakprosabøkene etter krigen. Heller ikke i komiteen bak den innflytelsesrike sakprosakanonen fra Landslaget for norskundervisning i 2009 var det noen naturviter med, noe som avspeiles i tekstutvalget. Slik kunne vi fortsette. Liknende skandaler og halvskandaler burde det være lett å unngå.