Av Ida Skjelderup

Hvorfor står naturvitenskapen så svakt i norsk og nordisk litterær offentlighet i dag? Hvilken rolle har kristendommen spilt i vår forståelse av natur? Og hvordan har forholdet mellom natur- og kulturfagene utviklet seg de siste fire hundre årene? Et forfatterteam bestående av én paleontolog, én fysiker, to medisinere, én filosof, samt flere historikere og forskere i litteratur-, språk- og tekstvitenskap har i utgivelsen Sann opplysning? Naturvitenskap i nordiske offentligheter gjennom fire århundrer (Cappelen Damm Akademisk) gått sammen om å lete etter svar på disse spørsmålene. Antologien består av 17 bidrag hvor alle har som mål å frembringe kunnskap om naturvitenskapens plass i offentlige sammenhenger som skole, helsevesen og litteratur fra 1600-tallet og fram til i dag.

Entusiastiske lesninger

Bidragene er tekstnære studier av sakprosatekster i ulike former; bøker, tidsskrifter, aviser og reklametekster. Redaktørene, Johan Tønnesson og Merethe Roos, har hentet inn bidrag som forholder seg tett til empirien, og som gjør det kompliserte stoffet mer håndterbart for leseren. Selv beskriver de bidragene som entusiastiske lesninger av tekster om alt fra jordskjelv på 1600-tallet, fugleliv og filosofi på 1700-tallet, via unionsgeografi, medisin, darwinisme, skole og forskersamarbeid på 1800-tallet og skipsforlis, sex, kjønn, idrett og o-fag på 1900-tallet – fram mot dagens diskusjon om hvordan medisinsk vitenskap bør drives og formidles. Paleontolog Jørn Hurum gjør eksempelvis en undersøkelse en slottsprests både geologiske og teologiske forklaring på et rykende ferskt norsk jordskjelv, mens tekstviter Kjell Lars Berge analyserer naturen som Guds bok, og litteraturviter Mads Claudi ser på fremstillinger av avisenes omforming av Titanic-forliset til politisk forskningsformidling. Et annet eksempel fra boka er historikeren Kjerstin Bornholdts redegjørelse for hvordan medisineren Carl Schiøtz skapte den svake, nordiske kvinnekroppen.

Tverrfaglig oppgjør med ”De to kulturer”

Antologien er anmeldt i Dag og Tid (fredag 3.11.17), hvor en begeistret Bjørn Kvalsvik Nicolaysen slår fast at den, ved siden av å utfordre mange av de merkelige påstandene om opplysningstiden fra postmodernistisk hold, tilbyr et nytt paradigme for forståelsene av sammenhengene mellom studiet av natur og kultur – samt formidlingen av dette i skole og offentlighet. Han beskriver boken som et helt unikt og særlig nyskapende bidrag til å åpne opp samtalen mellom humaniora og naturvitenskapene. De tette skottene har ifølge Nicolaysen ”gjort at vi ikkje har hatt nokon god tilgang til diskusjoner omkring til dømes rolla til utviklingslæra, sosialdarwinismen og Spencers påverknad på pedagogikken og kulturteorien, natursynet, oppfatningar om arv og miljø, undervisning i realfag, bruken av rekning, tabellar og grafar i norskfaget og kva det no elles måtte vere” – noe han mener har bidratt til at humanister ofte faller tilbake på ”ikkje altfor informerte normative syn, eller vi held oss innafor dei litterære og kulturelle tradisjonene”.

Naturvitenskapen og kirken

Ett av bidragene Dag og tid trekker frem som spesielt viktige, er redaktør Merethe Roos’ analyse av Peder A. Jensens lesebok fra 1863. I intervju med Klassekampen (tirsdag 17.10.17) , forklarer Roos hva som gjør analysematerialet særlig interessant: ”I disse lesebøkene ser vi hvordan man bestreber seg på å holde naturen innenfor den kristne kulturen. Og den oppvoksende generasjon blir på 1860-tallet oppdratt med en tillit til at det å lære om naturen ikke står i et motsetningsforhold til det å lære om Gud”. Hun utdyper: ”På slutten av 1800-tallet har også Darwins ideer fått gjennomslag i Norge, og da ser vi hvordan kulturkonfliktene øker. Etter hvert blir det en kamp mellom to åndskulturer”. I Nrk P2-programmet EKKO (14.10.17), snakker redaktøren også med bidragsyter Jørn Hurum om overgangen fra fremstillinger av jordskjelv som Guds straff til naturvitenskapelig fenomener, og i en kronikk i Morgenbladet (fredag 27.10.17), skrevet sammen med to andre bidragsytere til antologien, Henrik Edgren og Ruth Hemstad, påpeker hun hvor viktig lærebøker og undervisning har vært for utviklingen av skandinavisk kulturarv, også når det kommer til forholdet mellom humaniora og naturvitenskapene.

Liten plass til naturvitenskap i norsk offentlighet

Johan Tønnesson mener mange av forskningsbidragene i antologien peker mot at naturvitenskapene har fått liten plass i nordisk offentlighet, og at det, på tross av gigantsuksesser som Havboka (Oktober) og Sjarmen med tarmen (Cappelen Damm), stadig dukker opp nye eksempler på den kulturelle marginaliseringen av naturvitenskapen, som NFFs kåring av de 25 populærvitenskaplige bøkene med størst samfunnsmessig innvirkning etter andre verdenskrig: Blant de 25 bøkene som ble stemt fram i kategorien «populærvitenskap», er det bare én som kan sies å tilhøre kategorien naturvitenskap. ”Derfor er det høyst interessant å undersøke hvorfor det er blitt slik”, sier Tønnesson til Klassekampen. Medredaktør Roos tilbyr en mulig forklaring: ”Vi står i en tysk akademisk tradisjon som legger vekt på at mennesket dannes gjennom å utsette seg for kulturelle uttrykk, blant annet kunst og litteratur. I en slik tradisjon blir det liten plass til naturvitenskapen”, sier hun.

*Etter dette blogginnlegget ble publisert er antologien også blitt anmeldt i UiOs forskningsmagasin Apollon, «Opplysningsprosjektet i Norden» (05.02.17) av Per Egil Hegge og i Morgenbladet, «En kort historie om nesten alt» (12.01.17) av Trond Berg Eriksen.

 

Oversikt over alle antologiens bidrag:

Merethe Roos og Johan Tønnesson: Naturvitenskapen i offentligheten – fra 1600 til i dag

 

Lise Camilla Ruud, Merethe Roos og Jørn Hurum: Geologia Norvegica. Geologisk kunnskapsformidling i Norge på 1600-tallet

 

Kjell Lars Berge: Utviklingen av en naturvitenskapelig skrift- og tekstkultur i 1700-tallets Danmark-Norge. Ernst Gunnerus og Det Trondhjemske Selskabs skrifter

 

Ruth Hemstad: Geopolitikk og geografibøker for folket. Den norsk-svenske unionens besværlige beskrivelser

 

Alexander Myklebust: Spekulasjon og empiri. Henrich Steffens sitt syn på forholdet mellom vitskap og filosofi ved inngangen til det nittande hundreåret

 

Øivind Larsen og Magne Nylenna: Medisineren Frederik Holst – mer fagets enn folkets lærer

Johan L. Tønnesson: Naturvitenskapens kommunikative landskap. Teksthistorisk blikk på det fjerde skandinaviske naturforskermøtet, Christiania 1844

 

Merethe Roos: Naturvitenskap som dannelsesprosjekt. Om naturvitenskapelig opplæring i Norge på 1850- og 60-tallet

 

Henrik Edgren:”En främling i den svenska folkskolan”. 1870-talets folkskoleundervisning i naturkunnighet

 

Hans Henrik Hjermitslev: Kampen om folkeoplysning og populærvidenskab i Danmark 1850-1920

 

Mona Forsskåhl: Naturvetenskap sett från Finland – folkupplysning i finländsk press 1770–1910

 

Mads B. Claudi: Forlis, forvirring og folkeopplysning. Naturvitenskap og teknologi i fortolkningen av Titanic-ulykken

 

Kerstin Bornholdt: Helseopplyseren Carl Schiøtz og argumentasjonen for den normale og ideale nordiske (kvinne)kroppen

 

Sissel Myklebust: Norsk tranreklame i lys av vitaminrevolusjonen

 

Siv Frøydis Berg: Der skoen trykker. Populært tidsskrift for seksuell opplysning

 

Olav Hamran: Teknikk på museum. Utstillingshistorier fra Norsk Teknisk Museum

 

Hilde Bondevik og Eivind Engebretsen: Innføring av «kunnskapsbasert medisin» i norsk medisinsk diskurs

 

Svein Sjøberg: «O-fagssyndromet». Et skolefags vekst og fall

 

Etterord:

Sverker Sörlin: Användning och cirkulation – Kunskapshistoriska reflektioner om naturbruk och textkultur