Av Ida Skjelderup

Det var en begeistret Johan Tønnesson som tok i mot elevene fra det han betegnet som verdens desidert mest berømte videregående skole i det store auditoriet i Georg Sverdrups hus på torsdag. Elevene fra Hartvig Nissen skole viste sterkt engasjement knyttet til problemstillingene som ble trukket frem, og hadde ingen vanskeligheter med å imponere sakprosaprofessoren. En henvisning til Kants bud om å kaste av seg umyndighetens åk tjente som inngang til Tønnessons hovedbudskap til elevene: Retorisk talekompetanse gir tilgang til deltakelse i demokratiet – og denne kompetansen kan læres! Via studier av Margaret Thatchers taler viste han at enkle grep som bruk av tallet tre, bokstavrim og gjendrivelse kan gi overveldende resultater og – med litt trening – gjøre de aller fleste av oss til vellykkete talere.

 

Uetisk bruk av pathos

Med denne motiverende appellen fikk begreper som ethos, pathos og kairos direkte relevans – både som analyseverktøy og praktiske råd. Caser hentet fra debatten om stemmerett for kvinner og vinterens ulvedebatt ble tatt opp til diskusjon, og elevene ble først bedt om å vurdere bruken av retoriske virkemidler, for så å komme med forslag til revisjon. Spesielt gode innspill hadde elevene til analysen av Senterpartiets protestvideo mot regjeringens avgjørelse om ikke å tillate lisensjakt på ulv. De kraftfulle bildene av sønderrevne hundekropper ble karakterisert som uetisk pathosbruk. Hvorfor ikke benytte bilder av døde sauer? Videre ble dårlig produksjon og upassende musikk trukket frem som faktorer som kunne virke negativt på partiets ethos.

 

Jakt på ikke-retorisk sakprosa

Etter å ha etablert retorikken som middel for å oppnå myndighet, heller enn usaklig maktmisbruk, utfordret foreleseren tilhørerne til å ta del i jakten på den ikke-retoriske sakprosaen. Vidar Theisens værmeldinger og ordbokdefinisjoner ble benyttet som analyseobjekter, men jaktutbyttet ble likevel null – selv ikke matematiske formler kunne sies å være fri for retoriske aspekter. Men, som den finske professoren og oppfinneren av sakprosabegrepet, Rolf Pipping, i sin tid uttalte, er det likevel saken som bør stå i sentrum for sakprosaen, understreket Tønnesson. Elevene ble så presentert for definisjonen av sakprosa som «tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten», og fikk enda mer å tygge på da Tønnesson stilte spørsmål ved om det virkelig går an å ytre seg direkte om virkeligheten.

 

 

Siste utfordring til elevene ble den aller mest innbringende for Tønnesson og UiOs del. På oppfordring om å forbedre det foreløpige slagordet for studiespesialiseringen, kom Aurora Christine Haugan, Flavio Nicolai Spinetti, Kristine Saga Hammerstad og Hanna Finsrud med dette overbevisende forslaget: ”Språk er makt! Skaff deg litt! Søk Her!”