«Norske illustratører holder skyhøyt nivå – det må komme sakprosaen til del» slår redaktør Karin Haugen fast i lørdagens utgave av Bokmagasinet (04.02.17), og sikter blant annet til bibliotekenes stemoderlige behandling a sakprosabøker for barn. Selv om Forleggerforeningen viser til en salgsøkning på 81,6 % for denne kategorien, skriver hun, stjeler de utenlandske barnebokseriene stadig større andeler av markedet, og Haugen mener den estetisk avanserte sakprosaen for barn er viktig for at Norge skal holde tritt med utlandet. Hun påpeker også det paradoksale i bibliotekenes favorisering av skjønnlitterære bildebøker til fordel for sakprosaiske – når barn og unge er blant dem som i aller størst grad drives av nysgjerrighet og vitebegjær.

I en enquete viet bildebokskapere i samme utgave av magasinet trekker illustratør og forfatter Lisa Aisato frem støtteordninger som en vesentlig grunn til at vi i Norge har mulighet til å utvikle bildebøker som eksperimenterer med form. Også Åshild Kanstad Johnsen, som blant annet har vært med på å lage spill, film og utstilling om hvordan man kan fremstille biogass ved hjelp av dritt og bakterier, trekker frem støtteordningene som bakgrunn for det høye nivået på bildebokillustrasjoner her til lands.

Vi tok en prat med seksjonsleder for litteratur, kulturvern og allmenne kulturformål i Kulturrådet, Arne Vestbø, for å finne ut i hvilken grad kulturrådets støtteordninger legger til rette for at sakprosalitteraturen skal nyte godt av de gode illustratørene våre.

– Det finnes allerede en innkjøpsordning for sakprosa for barn og unge. Hva var motivasjonen for å innføre ordningen med støtte til produksjon av sakprosa for barn og unge, bildebøker og tegneserier i fjor?

– Kulturrådet har sett at innkjøpsordningen for sakprosa for barn og unge faktisk ikke har ført til en økt satsing på denne sjangeren fra forlagene, som på sin side melder om at de heller ikke mottar mange manus eller henvendelser fra forfattere i denne sjangeren. Vi mener det bør være rom for flere og bedre bøker i denne sjangeren. Vi har fått innspill på at dersom forlagene kunne søke støtte tidligere i utgivelsesprosessen, så ville det kunne føre til en økt satsing fra forfattere og utgivere, og det er nok den direkte bakgrunnen for at produksjonsstøtten også åpnet for sakprosabøker for barn og unge. Vi ser at disse sjangrene – sakprosa for barn og unge, bildebøker og tegneserier – har behov for produksjonsstøtte i tillegg til innkjøpsordning, fordi de er ekstra kostnadskrevende i produksjon og/eller trenger en særlig hjelp i markedet.

– På nettsidene deres kan man lese at Kulturrådet “vil kunne” fordele tilskuddsmidler mellom utgiver, forfatter, illustratør og eventuelt andre opphavspersoner. Hvordan, og av hvem, er fordelingene blitt gjennomført i praksis?

– Jeg antar du her primært er interessert i sakprosa? Faglig utvalg for litteratur fatter vedtak i alle disse sakene. Innenfor ordningene for tegneserier og bildebøker har tilskuddet tradisjonelt vært delt mellom forlag og illustratør, mens forfattere ikke har fått noe. Sakprosaordningen har foreløpig bare virket i ett år, og der har hele tilskuddet blitt gitt til utgiverne.

– Så slik det foreligger i dag, mottar ikke illustratørene av sakprosabøker noe av denne produksjonsstøtten, mens illustratører av skjønnlitterære barnebøker deler tilskuddssummen med utgiveren?

– Jeg vet ikke hva forlagene gjør – de står fritt til å fordele noe av sitt tilskudd videre til for eksempel illustratørene. Men det stemmer at Kulturrådet ikke gjør en slik fordeling for sakprosaen, slik vi altså gjør for tegneserier og bildebøker.

– Vi kjenner til at det har vært noen uenigheter om fordelinger av tilskuddet mellom forlag og opphavspersoner. Har ordningen fungert i tråd med intensjonene hittil?

– Jeg vet ikke hva du sikter til, men vi har fått innspill på at sakprosasjangeren burde behandles på samme måte som de to andre, altså at man opererte med en fordelingsnøkkel mellom utgiver og illustratør. Dette er noe vi vil vurdere. Men det er også viktig å analysere hva som er den riktige måten å støtte illustrasjonskunstnere på. Kunne man for eksempel se for seg andre stipend- eller støtteordninger for illustratører?

– Du nevner andre mulige støtteordninger, er det et mål at eventuelle nye ordninger skal gjøre det like attraktivt for illustratører å jobbe innenfor sakprosasjangeren?

– Jeg tenker ikke først og fremst på at Kulturrådet skal lage nye ordninger, men heller hvordan vi kan utvikle virkemidlene vi har. Nå er det en tendens til at også andre sjangre enn de som tradisjonelt har hatt illustrasjoner, som for eksempel romaner for voksne, bruker visuelle uttrykk som en del av originalverket. Dette er derfor noe man burde se på generelt: Hvordan er for eksempel kontraktsbetingelsene mellom illustratører og forlag? Er det kanskje stipendpolitikken som må utvikles? Eller kan vi gjøre noe med finansieringen over innkjøpsordningene? For Kulturrådets del er det overordnede målet å bidra til bredde og kvalitet i litteratur på norsk, og der hører sakprosa for barn og unge naturligvis også med. Men dersom produksjonsstøtteordningen slik den er utformet i dag, bidrar til en uønsket effekt og at illustratører velger bort sakprosasjangeren, så vil vi selvsagt se på det.