2016s store snakkis i litteraturverdenen var som kjent for mange Ingunn Øklands lesning og kritikk av Vigdis Hjorths roman Arv og miljø. Hun argumenterte blant annet for at det uetiske i å legge beskrivelser av romankarakterene for tett opp til virkelige personer av kjøtt og blod – særlig når karakterene, som i Hjorths tilfelle, knyttes til kriminelle handlinger. Utspillene fra Økland møtte sterk motbør fra et samlet litterært miljø, men debatten satte også forholdet mellom virkelighet og prosa på agendaen i en langt bredere offentlighet enn det som er vanlig for denne typen problemstillinger. Sakprosabloggen møter sakprosaprofessor Johan Tønnesson for en samtale om virkelighetslitteraturdebattens relevans for diskusjonen om litterær sakprosa.
– Ja, hvor relevant er egentlig virkelighetslitteraturdebatten i en sakprosakontekst?
– Debatten om hensynet til folk som omtales anonymt i en bok har høy temperatur, og den må nok få løpe videre. Dette er selvsagt også en debatt som arter seg veldig annerledes i skjønnlitteraturen, hvor nettopp de omtalte personene vil være anonymisert, enn i sakprosaen hvor det aldri vil være aktuelt med en sånn type nøkkelromanvirkemiddel. Men om jeg skal trekke frem et analogt problem i sakprosaen, må det være omtale av tidligere ikke-omtalte delikate hendelser i biograferte personer liv, jamfør for eksempel Frank Rossaviks biografi om Einar Førde hvor han omtalte elskerinneforholdet som Tor Obrestad fortiet i en biografi som kom akkurat samtidig.
Men det jeg har oppfattet som det sentrale spørsmålet i virkelighetslitteraturdebatten har vært dette som ligner den litterære sakprosaens grunnutfordring, nemlig: hvordan skal man forholde seg til virkeligheten, og hvordan skal virkelighet så å si representeres i teksten? Der mener jeg at debatten om virkelighetslitteraturen faktisk styrker det synspunktet at sakprosa skal skilles ut som noe distinkt annerledes enn fiksjonsprosa. For her er vi ved nøkkelpunktet: virkelighetskontrakten mellom boka og dens leser.
Uunnværlig skille
– Virkelighetslitteraturdebatten styrker synspunktet at sakprosa skal skilles ut som noe annerledes enn fiksjonsprosa?
– Ja, om all fiksjonsprosa, som den har gjort i hele romanens historie, lekte seg uopphørlig i grenseflaten mellom sakprosaens virkelighetskontrakt og romanens virkelighetskontrakt, så ville man nok undergrave, tror jeg, mye av fiksjonsprosaen særlige evne, eller potensial, til å skape alternative verdener.
Jeg synes det er kjempeinteressant at man er i disse grenseflatene, men jeg tror at det er ganske viktig i denne debatten å for det første ha klart for seg at det er deler av fiksjonsprosaen som dette er særlig aktuelt for, og at den har sakprosaen som en slags forutsetning for diskusjonen. Altså at det finnes en litterær sjanger, for å bruke det svære ordet, som den kan speile seg mot. Det er for øvrig et gammelt poeng fra min side. Da Arne Mellberg hevdet i en anmeldelse av Hva er sakprosa at jeg drev med museumsvirksomhet – at skillet mellom fiksjonsprosa og sakprosa ikke lenger er særlig interessant – så mener jeg heller at det er interessant, og det er uunnværlig, ikke minst hvis mellomlandene skal være interessante. For hvis det ikke er noen land, så er det heller ikke noen mellomland.
– Så sakprosabegrepet trengs fortsatt i 2017? Vi kan ikke heller nøye oss med å snakke om ”prosa”?
– Jeg husker at journalisten Ulf Andenæs under lanseringen av min bok, Hva er sakprosa, foreslo fra salen at man kunne finne et mye bedre ord enn sakprosa, nemlig virkelighetslitteratur. Det ble klubbet ned av møtelederen Trond Andreassen den gangen, og jeg støttet nedklubbingen.
Jeg synes fremdeles det er fint at ikke Ulf Andenæs da fikk gjennomslag for dette, fordi virkeligheten absolutt, selvfølgelig, er representert i både fiksjonsprosa og sakprosa, men altså på noe forskjellig måte. Og da synes jeg at vi har et så bra begrep her i Norden, at vi er ganske heldige som har dette begrepet sakprosa. Fordi i den prototypiske fiksjonsprosaen, så vil saken ha en annen status enn i sakprosa. Slik at en slags troskap mot saken kombinert med en omsorg for prosaen, er det som så å si karakteriserer sakprosaen.
Virkelighetseffekten
– Om vi skal ta dette enda et steg videre; hva vil du si en forfatter vinner og taper på å behandle et tema i romans form, sammenliknet med å skrive om samme tema i en sakprosabok?
– Om vi skal se på én sakprosabok som kanskje er litte grann i det samme landskapet som Hjorths Arv og Miljø, men på den andre siden av skillelinjen, så tenker jeg på Trude Lorentzens bok, Mysteriet mamma, der forfatteren har en klar kontrakt med leseren om at de tingene hun omtaler er etterrettelige. Da får hun tilsvarende et ganske kraftig etisk ansvar overfor de personene som omtales. Mitt inntrykk er at hun har tatt dette ansvaret på alvor.
Og det er også en annen side ved dette som er interessant, og der vil jeg kreditere studenten Katja Benneche Osvold. Trude Lorentzen skriver i boken sin at den store depresjonen til hennes mor startet da hun som inspektør for en skole hadde ansvar for å stemme pianoet for en elevopptreden ved en høytidelighet på skolen, men som hun hadde glemt å gjøre, slik at opptredenen ble fryktelig. Om dette skriver da Osvold i en oppgave at om boken hadde vært en roman, så hadde det vært altfor fikst; at dette ustemte pianoet, disse falske lydene førte til store forstyrrelser i hennes sinn og fikk alt til å rase. Jeg merker at jeg får gåsehud bare jeg snakker om dette, det gjorde det også første gang jeg leste det, fordi at jeg vet – eller jeg stoler på – at Trude Lorentzen beskrev en faktisk hendelse, og da er det helt fantastisk. Dette er en dimensjon ved det semiotikeren Roland Barthes kaller virkelighetseffekten, den kan nettopp være mye sterkere i sakprosa fordi du har denne grunnleggende leserkontrakten.
– Og samtidig har også romanens mindre direkte forhold til virkeligheten sitt distinkte potensial?
– Ja, hvis vi nå tenker på Vigdis Hjorths roman, så prøver i hvert fall jeg som leser å blåse i om hennes familie ligner på den familien som omtales der. Og hvorfor prøver jeg å blåse i det? Jo, fordi at hun da kan lykkes i å skape nettopp det jeg kaller en alternativ verden, et alternativt univers, men med noen veldig klare typer, og hvor jeg synes at det med seksuelle overgrep mot barn er noe jeg lærer om på en annen måte enn hvis jeg ville fått det mer bekjennelsesaktig som hos Trude Lorentzen, hvor det da ikke var snakk om overgrep mot barn, men en ungdom som opplever morens selvmord, men som er noe av det samme.