Jessica P. B. Hansen har i arbeidet med sin masteroppgave Interpreting at a distance gjort opptak av skjermtolkede og fremmøtetolkede samtaler i en rehabiliteringsinstitusjon og analysert utdrag av disse ved bruk av samtaleanalyse (conversation analysis). Tolkingen foregikk mellom norsk og polsk, og norsk og bosnisk/kroatisk/serbisk. Helsepersonell og pårørende var samlet på ett sted, mens tolken befant seg et annet sted og deltok i kommunikasjonen gjennom videoteknologi. Masteroppgaven er skrevet på engelsk og med utgangspunkt i følgende problemstilling:

How are interpreter initiated repairs and interpreter initiated turn allocation organized in remotely interpreted conversations between medical professionals and patients? In what way does the organizing differ from the organizing of corresponding actions in conversations which are interpreted on-site, with special regard to the conversation’s progression?

Skjermtolking i offentlig sektor

Virksomheter i offentlig sektor bruker i stadig økende grad videoteknologi for å få tilgang til tolketjenester i møter mellom ansatte og minoritetsspråklige tjenestemottakere. NOU 2014:8, «Tolking i offentlig sektor – et spørsmål om rettsikkerhet og likeverd», beskriver skjermtolking som en løsning som kan bidra til å sikre tilgang til kvalifiserte tolker, uavhengig av hvor i landet virksomheten som trenger tolketjenestene befinner seg.

Antallet skjermtolkede møter i offentlig sektor øker stadig. Samtidig finnes det enda lite forskning på autentiske skjermtolkede samtaler. Flere av de eksisterende studiene er basert på rollespill. Selv om tolkingen i rollespillet blir ekte, står ingenting på spill for deltakerne i disse situasjonene i motsetning til i autentiske møter. Det finnes også noen studier som tar for seg skjermtolking på bakgrunn av spørreskjema til tolker og ansatte i offentlig sektor. Studiene beskrevet i dette avsnittet viser at det ofte oppstår problemer med tolkens turtaking ved skjermtolking (jfr. Braun and Taylor, 2012; Balogh and Hertog, 2012; Skaaden, 2001; UDI, 2003). Tolken sliter med å komme til for å tolke.

De samhandler om tolkingen

I det innsamlede materialet la helsepersonellet i større eller mindre grad til rette for tolkingen av de flerspråklige møtene. Blant annet hendte det at helsepersonellet skulle fortelle noe som tok litt tid å si. I stedet for å fortelle alt før tolken fikk tolke, stoppet helsepersonellet opp underveis og slapp tolken til. Tolken signaliserte at hun ville ha ordet først etter at helsepersonellet hadde vært stille en liten stund. På denne måten tilrettela helsepersonellet for tolkingen, og dette skjedde både i de skjermtolkede og i de fremmøtetolkede samtalene.

I noen tilfeller la helsepersonellet inn en stopp i talestrømmen sin, og det virket naturlig at tolken skulle slippe til for å tolke, men så fortsatte plutselig helsepersonellet å snakke likevel. I disse tilfellene fortsatte helsepersonellet gjerne å snakke for å legge til noe ekstra og oppklarende informasjon til det som nettopp var sagt. Det hendte at tolken signaliserte at hun planla å ta ordet i den korte stillheten som oppsto før helsepersonellet fortsatte. Da fikk ikke tolken komme til for å tolke før etter at helsepersonellet hadde lagt til den aktuelle informasjonen. Den nye informasjon som helsepersonellet la til den foregående ytringen, gjorde gjerne at ytringen som helhet ble mer tydelig. Slik informasjon kunne for eksempel oppklare tvetydigheter i noe av det helsepersonellet nettopp hadde sagt og som enda ikke var blitt tolket. Slik så det ut til at helsepersonellet orienterte mot tolkingen som aktivitet, selv om tolken ikke kom til for å tolke akkurat da tolken signaliserte at hun planla det. Dette forekom også i både skjermtolkede og fremmøtetolkede samtaler. Det ser ut til at de som kommuniserer via tolk kan ha en rekke ressurser til rådighet som også kan påvirke og tilrettelegge for tolkingen.

I utdragene masteroppgaven bygger på, brukte helsepersonellet blikket sjeldnere som en ressurs i turtakingen ved skjermtolkingen, enn forventet. Helsepersonellet så relativt sjeldent på skjermen/kameraet. Dette var en noe overraskende oppdagelse, ettersom et viktig argument for bruk av videoteknologi er tilgangen til en visuell fremstilling av samtalepartene. Mangelen på bruk av blikk kunne få konsekvenser for hvordan kommunikasjonen forløp.

For å se nærmere på tolkens turtaking i skjermtolkede og fremmøtetolkede samtaler, undersøkte jeg de kommunikative omgivelsene der tolken forsøkte å ta turen. Det kan virke som om det i disse tilfellene i større grad var omgivelsene tolken ville ta turen i, enn mediet som avgjorde om tolken fikk komme til eller ikke. Forskjellene mellom skjermtolking og fremmøtetolking lå dermed ikke i turtakingssystemet i de skjermtolkede og fremmøtetolkede samtalene. Likevel finnes det forskjeller mellom skjermtolking og fremmøtetolking, og det finnes ennå mye mer å lære om tolking som gjennomføres via videoteknologi.