På årets LNU-konferanse møttes ivrige norsklærere for å stille Mads Gilberts Gaza-SMS og Evangs artikkel om onani for retten. I Norsklæreren 2,2016 skriver stipendiat ved Fakultet for lærer- og tolkeutdanning, NTNU, Ola Harstad om hvordan dette forløp. Med utgangspunkt i Johan Tønnessons undervisningsmodell «Sakprosa for retten», presentert i boka Sakprosa i skolen, skulle tekstene prøves for en fullsatt rettsal. I tillegg til dommer, aktor, forsvar, vitner, figurerte også to av tilhørerne som narrer.

Som et alternativ til tradisjonell tekstanalyse, som ifølge Harstad kan oppleves som ganske kjedelig, er det å sette en tekst under tiltale et lavterskeltilbud med stort potensial. De ulike rollene i rettssaken kan sees som representanter for den flerstemmige sakprosaen og blir synliggjort når aktoratet prøver å dømme teksten, mens forsvaret forsvarer. Begge med utgangspunkt i den gitte teksten. Dermed blir det klart at den nøytrale tekst ikke eksisterer, og at en tekst gjerne peker i flere retninger på en gang.

Harstad oppfordrer den «ambisiøse, seriøse og lekende norsklæreren til å låne vaskefiller av rengjøringspersonalet og sette i gang.» (Mopper fra kongerabsehotellet ble på seminaret brukt til å imitere parykker). Han skriver avslutningsvis: «I tillegg kan selve rettsbehandlingen engasjere, ettersom dom eller frikjennelse står på spill. Og kanskje er sistnevnte det norskfaglige analysearbeidets største utfordring og mulighet: å vise at ting står på spill, at tekstene vi omgir oss med, betyr noe, og at vi alle spiller en stor rolle i deres virkningshistorie. Og dette kan man gjøre, eksempelvis gjennom å spille en rettsak. Retten er hevet.»

Av Kaja Bjølgerud Grimsgaard