Behov for en tredje kategori?

I Morgenbladet Nr. 31 / 12.–18. august 2016 skriver Toril Moi, Ivo de Figueiredo og Ane Farsethås i hver sin kommentar om hvordan vi mangler begreper som kan fange opp den spennende litterære utviklingen vi står oppe i. Mens de Figueiredo etterlyser en tredje kategori med en videre leserkontrakt, ser Toril Moi heller at vi innlemmer sakprosaen i skjønnlitteraturen. Ane Farsethås hevder avslutningsvis i sin kommentar med å si at «Den litterære sakprosaen trenger ingen avsporende kamp mot skjønnlitteraturens påståtte «poetokrati», kun en saklig anerkjennelse av at mye god litteratur skapes av forfattere som enten ikke anser grensene som viktige eller som henter kraft fra å overskride dem.»

I Morgenbladet Nr. 32/19-25.august 2016 tar Espen Ytreberg fatt i disse spørsmålene utfra sin erfaring med å være romanskrivende forsker for første gang.

Ivo de Figueiredo. Foto Aschehoug
Ivo de Figueiredo. Foto Aschehoug

I forbindelse med sin nye bok sier de Figueiredo at det er rom for en tredje leserkontrakt: «en utvidet virkelighetskontrakt som overskrider de tradisjonelle skillene: den subjektive, bekjennende sakprosaen.» I arbeidet med sin egen familiehistoriske bok har han opplevd hvordan skillet mellom sak og skjønn, og fakta og fiksjon, har vært vanskelig å trekke. Han mener også at det er på tide at man revurderer innkjøpsordningene fordi «Alle, både skjønn- og sakprosaforfattere, skriver jo om virkeligheten og alle skriver en form for fiksjon. I den forstand er jo alt litteratur.»

Toril Moi. Foto: Niklas R. Lello/Aschehoug
Toril Moi. Foto: Niklas R. Lello/Aschehoug

Toril Moi skriver at «Etter Karl Ove Knausgårds Min kamp er det åpenbart at den tradisjonelle grensen mellom fiksjon og ikke-fiksjon ikke lenger er avgjørende for hverken roman- eller litteraturbegrepet. I dag understreker stadig flere forfattere – som for eksempel Mühleisen og Ullmann – at «romanene» deres fremstiller virkeligheten.» Konsekvensen av dette er, ifølge Moi, at romanbegrepet ikke lenger kun er forbeholdt fiksjonen. Den tradisjonelle motsetningen mellom fiksjonens «bevingede fantasi» og sakprosaens «nitide faktagranskning» utfordres. Sakprosaen kan ikke lenger holdes utenfor skjønnlitteraturen, fortsetter Moi, og fremhever at tildelingen av Nobelprisen til Svetlana Aleksijevitsj intervjubaserte bøker bare understreker hennes poeng.

Ane Farsethås. Foto: Cappelen Damm
Ane Farsethås. Foto: Cappelen Damm

Ane Farsethås diskuterer om skillet skjønnlitteratur=fiksjon og sakprosa=fakta ikke er utdatert. Samtidig presiserer hun at det faktisk er et skille i leserkontrakten. «Det spesifikke ved romankontrakten er dermed dens potensielle tvetydighet: Der kontrakten mellom forfatteren og leseren av en sakprosabok forutsetter en eller annen form for (teoretisk) etterprøvbart faktagrunnlag, er en roman i utgangspunktet åpen for alle mulige forhold mellom tekst og virkelighet.»

En konsekvens av at litteraturen er i endring er nødvendigvis også at innkjøpsordningen endres. Skal sakprosaen innlemmes i skjønnlitteraturen slik Moi foreslår, vil dette måtte føre til endringer i innkjøpsordningen. De Figueiredo skriver at «sakprosaforfattere får systematisk lavere royalty enn skjønnlitterære forfattere, og får ikke automatisk innkjøp. Det får konsekvenser for litteraturen». Farsethås viser til hvordan innkjøpsordningen allerede er endret for oversatt litteratur, der er sjangergrensene opphevet.

Espen Ytreberg. Foto: UiO
Espen Ytreberg. Foto: UiO

I kronikken til Espen Ytreberg fremhever han hvordan skillet mellom det fiksjonelle og det faktiske byr på ulike muligheter for forfatteren. For Ytreberg har det gitt han mulighet til å flytte utforskingen av Roald Amundsen fra det som var tilfelle, til det som er tenkelig. Fiksjonen blir et middel som bygger en hypotetisk verden der forestillinger om den virkelige verden kan utforskes. Med referanse til de mange og ofte polariserte debattene om forholdet mellom fiksjon og sakprosa/dokumentar, skriver han «Jo mer vi ser etter, jo mer vil vi antagelig feste oss ved hvordan sjangerkategoriene alltid har vært urene, de skriftspråklige terrengene rundet oss har alltid vært uoversiktlige grenseland.»

 

Kjør debatt!

 

Kaja Bjølgerud Grismgaard

Diskutér på facebook