Hemmelige helter eller husmorhelter?
På onsdag gikk sakprosaseminaret på Lillehammer av stabelen og Holbøsalen på Banken kulturhus ble fylt av sakprosainteresserte!
Først ut var biografene Arnhild Skre og Maria Reinertsen i samtale med NFFs Hilde Østby. Skre har skrevet både en biografi, og senere en doktoravhandling om Hulda Garborg, mens Maria Reinertsen har skrevet om kokebokforfatter Henriette Schønberg Erken. På seminaret ble det diskutert hvordan de to forfatterne hadde arbeidet med biografiene med utgangspunkt i ulikt kildemateriale. Skre med et enormt utvalg av brev og dagbøker, mens Reinertsen kun hadde et par brev og Erkens kokebøker.
Skre siterte Bente Aamotsbakken som har sagt at kvinner i historien ikke er blitt kanonisert, men heller kandisert. Skre fortalte videre at det å portrettere kvinner gir leserne mulighet til å se historien på flere måter. For å portrettere Hulda Garborg har hun måttet skyve Arne ut av bildet, for dermed å klare å sette søkelyset på hvilke erfaringer og kunnskap Hulda brakte med seg, blant annet fra de mange utenlandsturene.
Historieskrivingen har vært et nasjonalt prosjekt og det er derfor også viktig å snakke om kvinnene. Reinertsen fant blant annet gjennom samfunnsøkonomiske analyser av Erkens kokebøker at det er forskjell mellom liv og lære hos Erken.
Gåten avslørt
På seminaret «Gåten avslørt» fikk publikum høre hvordan den nederlandske forfatteren Jan Paul Schutten og illustratøren Floor Rieder har jobbet med boken «LIVETS GÅTER og de stinkende sokkene til Jonas Gnist». Som sakprosaforfatter og barnebokambassadør mener Schutten at det er viktig med god sakprosa for barn og unge. Sakprosaen gir barnet belønning i hvert eneste avsnitt, hevdet Schutten. Dette kan sees som en motsetning til skjønnlitteraturen der belønningen i all hovedsak er til slutt.
Schutten fremhevet hvordan han ikke bestreber seg på å fortelle alt, men at hans mål med skrivingen av denne boken heller var å presentere det beste, viktigste og morsomste om de temaene han tar opp. Han fortalte videre at han synes det er viktig når barna får «belønning for strevet» i form av velplassert humor, både i teksten og i illustrasjonene. Videre snakket han om at han mener det er viktig å ikke undervurdere barnet, heller langt og morsomt enn kort og presist, sa Schutten.
Et essay i anførselstegn
Neste ut på programmet var essayistene Geir Gulliksen og Marit Eikemo i samtale med Kaja Schjerven Mollerin. Samtalen skulle blant annet handle om hvor man starter når man skal skrive et essay, og hva som er målet. Gulliksen fortalte at han startet å skrive fordi han følte at det var en stemme som manglet og som han håpet at han kunne bidra med. Marit Eikemo fortsatte med at hun selv ikke er så opptatt av å definere essayistikken, men at hun heller ser på det som en erkjennelsesform.
På spørsmål om hva som skiller det skjønnlitterære- og det sakprosaiske essayet, mente Eikemo at hun ikke engang vet hva et litterært essay er, mens Gulliksen i et mer diplomatisk forsøk mente at man kanskje kunne se på det skjønnlitterære essayet som om det var i anførselstegn. Det må leses på en annen måte enn det sakprosaiske, fordi det ikke representerer virkeligheten på samme måte. Det skjønnlitterære essayet er tenkt i en bestemt tid, og i et bestemt rom og byr på andre muligheter.
Strøksnes seminar «Et hav av muligheter» var dessverre så fullt, at undertegnede (med frivillig-pass) ikke fikk plass på arrangementet. Se gjerne NFFs rapport fra arrangementet!
Kaja Bjølgerud