Er norske dramadialoger unaturlige?

I debatten om dialoger i norske tv-serier vi mange hevde at overspilling og unaturlige dialoger, er typisk norsk. Men hvor reell er denne kritikken? Er dialogen unaturlig eller er vi bare grunnleggende skeptiske og flaue over eget lands produksjoner?

I sin masteroppgave Naturalisme og troverdighet i norske dramadialoger har Ida Stang sett på hvorfor dramadialog fremstår som så unaturlig. Hun finner at forskjellen mellom fiktiv og vanlig dialog er at digalogenes grunnlag er ulike. Og at det er en forskjell på å være troverdig og realistisk.

Ida Stang. Foto: Privat
Ida Stang. Foto: Privat

Skrevet av: Ida Stang

Gjennom intervju med fem forskjellige manusforfattere ønsket jeg å kartlegge dialogskapernes syn på dagens dramadialoger. Overraskende nok valgte de alle å fokusere mer på andre overbevisende komponenter ved en dramaserie, slik som skuespillere og regissørens tolkning, men også seernes oppfatning. Det ble blant annet påpekt at den uvitende seer (blant annet undertegnede) gjerne henger seg opp i dialogen, mens dialogen på sin side oppstår kun som et resultat av den fiktive verdenen –og ikke omvendt.

På den annen side sier den nye disiplinen samtaleanalyse (Conversation Analysis), der naturlige samtaler studeres, at alt som skjer i en dialog mellom to personer har betydning for hvordan vi oppfatter og tolker verdenen. Dette vil vi dermed også ubevisst gjøre når vi hører en fiktiv dialog, ettersom prat og vår underbevisste tolkning av den er forankret i oss mennesker som de sosiale dyrene vi er. Dette vises også gjennom dialogens sentrale plass i publikums kritikk: vi legger merke til hvordan det prates.

Jeg kan ikke påberope meg retten til å si hvorvidt en fiktiv dialog er god eller ikke, men ved å fremlegge sentrale ulikheter ønsker jeg å vise i hvilken grad en fiktiv samtale er unaturlig i den forstand at den skiller seg fra dagligtalen.

De funnene jeg har gjort gjennom mitt arbeid er, kanskje ikke noe overraskende, at fiktiv og vanlig dialog er svært ulikt oppbygd. En fremtredende ulikhet er blant annet bruken av pauser. Eksempelet under er hentet fra Mammon sesong 1, der tallene i parentes representerer stillhet i antall sekunder:

”du kommer til å sitte inne i maks to år (0,9) det er to sure, men du har fått jævlig mange søte (4,6) ◦ikke akkurat bare søte◦”

I dagligtalen oppstår det sjelden pauser som varer over ett sekund uten at det kommer noen form for lyd (som sukk, pusting, kremting og lignende). I en fiktiv dialog fant jeg derimot et motsatt system der de fleste opphold i talen var på ett sekund eller mer, noe som dermed er ”unaturlig” og til en viss grad kan støtte dialogkritikken.

Det kanskje mest sentrale trekket ved dramadialogen er forøvrig fraværet av den mellommenneskelige spontaniteten som oppstår i en samtale. Ettersom dialogen i en tv-serie er forhåndsprodusert i et manus vil det naturligvis ikke forekomme uforutsette overraskelser og/eller oppklaringsbehov for de talende. I den samtaleanalytiske sammenligningen var dette svært tydelig da språklige tegn som kontinuerlig finner sted i talen, slik som avbrytelser, overlappinger og gjentagelser, ikke var til stede i de fiktive utdragene.

En samtale som ikke inneholder noen språklige forstyrrelser kan fort fremstå mer litterær enn muntlig. Man snakker slik man skriver fremfor å la samtalen oppstå som et behov for kommunikasjon, slik den gjør i virkeligheten.

Jeg ønsker nå å poengtere at en fiksjonsserie ikke er en dokumentar fra virkeligheten og det skal heller ikke fremstå slik. Et fiktivt univers er dramatisk og typifisert ettersom målet er å fortelle en historie. Virkeligheten kan således fremstå banal og ambivalent i forhold. Den fiktive dialogen er derfor mer informativ. Tross lange pauser gjør fraværet av fyll-ord og andre språklige tegn dramadialogen mye mer effektiv i informasjonsfremleggelsen. I en dramaserie der det skjer ekstraordinære ting vil dermed dagligtalen trolig bli for upresis og irriterende.

Avhandlingens funn viser med dette at dialogenes grunnlag er ulike og ikke nødvendigvis trenger å inneholde likheter. Men det er en forskjell på å være troverdig og realistisk. Selv om dialogen ikke nødvendigvis skal være en kopi av virkelighetens tale, må vi som seere likevel bli overbeviste av det karakteren sier og hvordan det blir sagt. Til tross for at dialog ikke har noen videre stor rolle i skapelsesprosessen av et tv-drama, mener jeg likevel man bør være bevisst på viktigheten og effekten av alle trekk ved talen og hvor stor betydning det har for publikums overbevisning av historien du vil fortelle.

 

 

 

 

Diskutér på facebook