Nå kommer den naturfaglige sakprosaen

Steineger

Det blåser en fornyelsens vind over naturfagenes formidling i Norge. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening har delt ut stipender for naturvitere med skrivekløe, formidling av naturvitenskap er i ferd med å bli noe mer enn klassisk, paternalistisk populærvitenskap og på Universitetet i Oslo meldes det om stor suksess for masteremnet MNKOM, hvor realfagsstudentene øver seg i å skrive i helt andre sjangere enn de snevert vitenskapelige. I en kommentar på grensen til å være et bokessay i det siste Bokmagasinet (Klassekampen, 5.3.16) skriver biologen Erik Steineger (bildet) innsiktsfullt om tendenser i naturfaglig sakprosa. Han konstaterer at «jeg»-fortellingen kan være en fin sjanger, men den behøver ikke være den eneste:

«Både den oversatte «H for Hauk» av Helen McDonald og den norske «Havboka» av Morten Strøksnes er selvopplevde rammefortellinger, der fagstoffet porsjoneres naturlig inn. Mye av den beste populærvitenskapen i dag bruker en personlig rammefortelling. Men mange forskere innen realfagene har sterke reservasjoner mot å bruke en slik skrivestil. Og det er en feilslutning å tro at dette er eneste farbar vei fram mot en litterær, medrivende sakprosabok.

Det er selvsagt lettere å skrive levende om livet i havet enn om et matematisk problem. Men det klarte Simon Singh i «Fermats siste sats» fra 1997, historien om et problem som har «involvert klodens mest glitrende hjerner, enorme belønninger, desperasjon på randen av selvmord og duell i grålysningen.» Boka handler om Andrew Wiles, tiåringen som ble besatt av sitt mål om å bevise en påstand formulert av franskmannen Pierre de Fermat 350 år tidligere. Den var rablet ned i margen på en bok, fulgt av kommentaren: «Av denne påstanden har jeg en virkelig vidunderlig demonstrasjon som denne margen er for smal til å romme». Fermat døde kort tid etter, og fikk aldri skrevet ned beviset.

Vanligvis er halvparten av vanskeligheten med et matematisk problem å forstå spørsmålet, men i dette tilfellet var det enkelt – å bevise at xn + yn = zn ikke har noen heltallsløsning for n større enn 2. (…) Etter tre tiår trodde Andrew Wiles at han hadde oppnådd sin drøm. Men mens Wiles frydet seg over øyeblikket, var både han og alle andre i rommet uvitende om den gru som lå fremfor dem.

Slik avsluttes første kapittel med en cliffhanger; du er bare nødt til å lese videre. Hele boka er et lærestykke i dramaturgisk oppbygging av en fagbok. En slik bok bidrar til økt forståelse og tenner interessen hos alle de som spør seg hva vi egentlig skal med matematikk.»

Erik Steineger er selv en erfaren lærebokforfatter og er kjent for å følge godt med i litteraturen. La oss håpe på flere bokessays fra hans hånd.

Diskutér på facebook