Erlend Badhwar Valen-Sendstad er en humorist og retoriker, som blant annet har skrevet for NRK-produksjonene Hallo i uken, 5080 Nyhetskanalen, Svart humor og Humorlab. Denne sidegeskjeften inspirerte ham til å skrive masteroppgaven Humorens retorikk – Et innblikk i humorens retoriske egenskaper og funksjoner.
Det sies at en god latter forlenger livet. Visste du at i snitt ler barn faktisk 400 ganger per dag, mens voksne kun ler 15 ganger? Det er jammen ikke rart at så mange dør når de blir eldre…
Denne statistikken er selvfølgelig rent sludder[1], for antall latterutbrudd avhenger av både personlighet, situasjonelle, sosiale og kulturelle forhold. Likevel dukker denne urbane myten stadig opp i nettaviser[2] og sosiale medier[3] – og om det faglige grunnlaget er litt tynt, så avsløres likevel en umettelig interesse for fenomenene humor og latter i offentligheten. Ler vi for lite? Ler vi for mye? Hva er det greit å le av? Hva er det ikke greit å le av?
Vi bombarderes av humoruttrykk på nettet, i filmer, på TV og på radio. Hver og én av oss deltar i ulik grad i den samme, høyst risikable sosiale aktiviteten å forsøke å formulere en vellykket vits – i hverdagsamtaler, jobbmøter og på fest. Glimt av humor dukker opp i enhver form for kommunikasjon — så hvordan forholder egentlig retorikkfaget seg til denne fjollete uttrykksformen?
Retorisk humor eller humoristisk retorikk
Humor har en tydelig retorisk kvalitet, men overraskende nok er svært lite skrevet spesifikt om humorens retorikk. Vidd og humor har en mytisk og mystisk tilstedeværelse i retorikkfaget. Den blir nevnt i både greske og romerske retorikktekster, men gjerne kun i forbifarten. Også i nyere retorikkforskning der humor i det hele tatt blir nevnt, er det mest som et retorisk virkemiddel – ikke som en egen uttrykksform.
For meg er det nettopp de store linjene, den språkfilosofiske dimensjonen ved humorens retorikk, som åpner for spennende perspektiver. Humorens instrumentelle verdi, det vil si måten vi kan bruke latter for eksempel for å vinne en debatt, tilbyr oss kanskje den tydeligste – og dermed enkleste – koblingen til retorikkfaget. Men det er humorens retoriske egenverdi, med andre ord humor uttrykt kun for å vekke latter, som løfter den til et høyere nivå. Med dette kan vi snakke om humor som en egen retorisk modus, adskilt fra de klassiske talesjangrene.
Og slik humoren i sin videste form dermed er grenseoverskridende innenfor retorikkfaget, visker den også ut skillelinjene mellom flere av de aristoteliske disiplinene. Mens Aristoteles avgrenser retorikken fra poetikken, er Quintilian mer opptatt av møtepunktene mellom de to fagene. Og det er akkurat her, i grenselandet mellom det estetiske og det funksjonelle, at humoren blomstrer:
«Aristotle’s distinction between poetic form and rhetorical function seems to be joined in humor» (Smith 1993: 51)
Men hva er egentlig humor?
Humorbegrepet har sin opprinnelse i antikkens medisin. Hippokrates’ og Galens humoralpatologi beskriver de fire kroppsvæskene som påvirker menneskesinnet. Personer med en ubalanse i dette væskeforholdet ble oppfattet som lattervekkende i en epoke hvor det å fremstå som balansert og dydig var høyt verdsatt.
I de siste århundrene har humor gjennomgått en renessanse. På 1700-tallet hentet den britiske overklassen frem de antikke ideene om vidd og dannelse. Fra i stor grad å bli assosiert med den ekskluderende hånlatteren i folkeforsamlingen, ble humor gradvis omdefinert til en intellektuell, sosial og kultivert aktivitet.
Til tross for at humor har blitt beskrevet, diskutert og kritisert gjennom årtusener, er det vanskelig å lande på en enhetlig og god forklaring av begrepet – også i vår tid. Definisjonene er for mange til å inkludere, men vi kan nevne medieviterne Kjuus og Kaare som beskriver humor som «et relasjonelt og situasjonelt fenomen» (Kjus og Kaare 2006: 15) og psykologen McGhee som beskriver det som «de forhold ved en situasjon som får oss til å le» (McGhee 1979, sitert i Søbstad 1995: 24) . Dette er ganske åpne kategorier, som er så altomfattende at nyansene ved fenomenet forsvinner. Best ble det nok oppsummert av en av våre største humorister, Rolv Wesenlund, som sa at «humor er det jeg syns er morsomt» (Søbstad 1995: 23).
Antikke humorteorier
Moderne humorteorier deles gjerne inn i trekløveret overlegenhetsteori, inkongruensteori og ventilteori. Disse teoriene finnes det mye god litteratur på, så jeg vil ikke gå inn i dem her[4].
Mer interessant er det å utforske deres antikke opphav – som det er skrevet langt mindre om – og se dette i lys av en retorisk fagtradisjon. For nyere humorforskning har mye klassisk bagasje:
«Humor scholarship owes credit to Plato, Aristotle, Cicero and Quintilian for laying the foundation for the three major motivational theories» (Perks 2012: 119)
Platon beskrev det lattervekkende som en blandingsfølelse i sjelen, og demonstrerer selv komiske ferdigheter i sine dialoger – tidvis spekket med pedagogisk, sokratisk vidd. Aristoteles nevner humor både i sine retoriske, poetiske og etiske tekster, og beskriver fenomenet i forbindelse med overtalelse, overlegenhet og sømmelighet. Dessverre har den myteomspunne andreboken av Poetikken gått tapt, der han skal ha behandlet komedien grundigere. Cicero bygget videre på Aristoteles’ vurderinger av humorens sømmelighet, og Quintilian vektlegger humorens subjektive og situasjonelle sider – han går faktisk langt i å sidestille humor med retorikk generelt!
Humor er retorikk
Om vi ser bort ifra humorens instrumentelle retoriske funksjoner – enten som en måte å latterliggjøre noen på, eller en måte å vekke latter for å skape enighet – så løftes humoren fra å være et retorisk virkemiddel til å være et eget retorisk uttrykk. Psykologen Rod Martin mener at «humor has evolved as a universal mode of communication» (Martin 2007: 5). I våre egne liv er det ikke tilfredsstillende å kun se på hvordan humor brukes som en hersketeknikk, eller er et uttrykk for sosial aggresjon. Selv om latteren noen ganger bobler opp av upassende kommentar, er det vanskelig å la seg overbevise av ideen om at all latter egentlig er en ventil for undertrykte følelser – helst av seksuell karakter.
Noen ganger ler og fleiper vi kun for behagets egenverdi, og som regel er det ingen bakenforliggende planer om maktforskyvning og gruppestatus. Intensjonen ligger ikke i å oppnå noe med en vittighet, men i vittigheten selv. Humor er en form for verballek som både følger og bryter de retoriske prinsippene. Humorens retorikk ligger i det retoriske universets ytterpunkt. Utenfor universets grenser eksisterer ingenting, men uten en slik grense kunne heller ingenting eksistert:
«The rhetoric of humor is a paradigm case of the rhetoric of emotion. Perhaps it is a paradigm case of rhetoric in general» (Walker 2011: 35)
Etterord
Denne artikkelen tilbyr ikke mer enn et riss av humorens retorikk. Mye er fortsatt uskrevet om temaet, og jeg håper at flere vil la seg inspirere til å utforske ytterkantene av retorikkens hage sammen med meg. Jeg må understreke at jeg ikke avviser humorens instrumentelle retoriske verdi, men for min egen del er ikke dette perspektivet alene tilstrekkelig til å forklare humorens retoriske egenskaper og funksjoner. Dette er én dimensjon ved formålsrettet kommunikasjon, men flere dimensjoner finnes. Humorens nedslagsfelt er langt, langt større.
Et eksempel er innledningen til denne artikkelen. Hvilken bakenforliggende intensjon kunne jeg ha av å åpne en slik fagartikkel med svakt tallmateriale fra toppen av Googles resultatliste? Jeg kan avsløre at jeg verken hadde en plan om å høyne min karakter eller fremme et argument. Jeg lot inspirasjonen vise vei. Mitt håp var at du, som jeg, fant dette ulogiske resonnementet fornøyelig. Jeg kunne like gjerne latt det være, og gått rett på sak – men hva hadde vært morsomt med det?
Kilder
- Kjus, Y. og B. H. Kaare (red). 2006. Humor i mediene. J.W. Cappelen Forlag AS, Oslo.
- Martin, R. 2007. The Psychology of Humor. Elsevier Academic Press. Burlington.
- Perks, L. 2012. The ancient roots of humor theory, i Humor nr. 25-2, 2012, ss. 119– Walter de Gruyter, Berlin.
- Smith, S. A. 1993. Humor as Rhetoric and Cultural Argument, i Journal of American Culture Volume 16 Issue 2, ss. 51–
- Søbstad, F. 1995. Humor i pedagogisk arbeid. Engers Boktrykkeri A/S, Otta.
- Walker, J. 2011. The Genuine Teachers of This Art. University of South Carolina Press, Columbia.
[1] http://www.aath.org/do-children-laugh-much-more-often-than-adults-do
[2] https://www.psychologytoday.com/blog/the-possibility-paradigm/201106/youre-not-laughing-enough-and-thats-no-joke
[3] https://www.linkedin.com/pulse/fact-average-adult-only-laughs-17-times-per-day-shayne-montalvo
[4] Nysgjerrige kan f.eks. lese Hva er vitsen? Humor fra Homer til Simpson av Sjaastad og Gaare.
Det er begrenset tilgang til oppgaven, men for spesielt interesserte er det mulig å ta kontakt med Universitetsbiblioteket, se fremgangsmåte her.