Klassekampen skrev i en notis 10. juni om hvordan rapportsjangeren har fått en oppsving den siste tiden:«Rapportsjangeren er den mest utbreidde og samstundes den mest nedvurderte sjangeren innan norsk sakprosa. Denne uheldige kombinasjonen (…) gjer at vi kanskje kan kalle han sakprosaens Harry,» skrev daværende forskningsleder ved Transportøkonomisk institutt, Oddgeir Osland, i sitt vinnerbidrag til tidsskriftet Prosas essaykonkurranse i 2001. I 2014 hadde stemningen snudd: Da ba Morgenbladet et bredt panel om å kåre tidenes beste NOU – fordi, som de skriver: «La oss glemme poesien. La oss skåle for prosaen som bygger landet, den som finnes i Norges Offentlige Utredninger».

Og sannelig er det ikke planlagt en bok om samme tema også. Denne skal ta for seg rapporten som sjanger og styringsverktøy. Kristian Bjørkdahl, redaktør for boken, skriver at «Det er ikke å ta for hardt i å si at rapporten – ikke bare som sjanger men som institusjon – er en sentral bærebjelke i det moderne demokratiske byggverket. Hvis vi begynner fra en innsikt om at tekster ikke bare betyr noe, men at de også gjør noe, ser vi at rapporter er langt fra de impotente vesenene de først synes å være: Rapporter slår fast sannheter, de anbefaler virkelighetsoppfatninger, de fordeler skyld, de uttrykker autoritet, de etablerer en normaltilstand eller skisserer en ny, de gjør politiske prioriteringer og argumenterer for hvor samfunnet bør gå.»