Eskil Skjeldal bød nylig på et eksempel på eksplisitt sakprosakritikk i meningsavisen Vårt Land (04.05.15). I sin anmeldelse av Kjell Skartveits ferske bok Staten og Gud gir Skjeldal klart uttrykk for sine meninger om verkets «kvaliteter»:
«Boken er som et alt for langt blogginnlegg: Stråmannsargumentasjon, vrangvilje og unyanserte påstander florerer. (…) Skartveit ser bare egne argumenter og konklusjoner. Alle avvik fra egen posisjon er problematiske. Han stryker på saklighet, og polemikken spruter i alle retninger. Forfatteren har ikke fått nok motstand av redaktøren sin – om det i hele tatt har vært en redaktør inne i bildet. Teksten er både dårlig tenkt og dårlig skrevet. Dette er slett sakprosa» (Vårt Land 04.05.15).
Skjeldal konkluderer med at han likevel anbefaler boken (som han omtaler som «slitsom og urimelig sakprosa»), men da – kanskje ikke overraskende – først og fremst som en idéhistorisk og retorisk studie av neokonservativ, norsk kristendom anno 2015.