Den lille veiledningen Rapportskriving: rettledning i utarbeidelsen av skriftlige rapporter fra 1971 er blant de mange skrifter om sakprosasjangre som finnes i bibliografien sakbib.no. Boka er ført i pennen av ”cand.real Nils-Petter Wedege”. På side 26 kan vi lese en definisjon av sakprosa som befinner seg nær Rolf Pippings opprinnelige fra 1938, den som er blitt kalt ”anti-retorisk”, men som er milevidt fra dagens oppfatning av hva sakprosa er:

«Sakprosa

Med hensyn til stilen kan språket stort sett klassifiseres i tre typer:

høyprosa, lavprosa, sakprosa

Høyprosaen er en høytidelig stil som f.eks. preger den religiøse språkbruk og den retoriske fremstilling. Det motsatte er lavprosaen, som er den sterkt muntlige, uformelle stil man blant annet støter på i mye av petitjournalistikken. Mellom disse to stilarter ligger sakprosaen, også kalt normalprosaen, som kan veksle fra den kansellipregede til den lette essayistiske form. Det er sakprosaen som er den aktuelle når det gjelder rapportskrivningen. Sakprosaen er den nøytrale stil, der det blir lagt an på å presentere et saksforhold på en objektiv måte. Det vil ikke si at den ikke lar seg forene med uttrykk for personlige meninger. Men i ordvalg og fremstillingsmåte skal den bære et saklig og nøytralt preg.»

Starten av neste avsnitt er derimot helt up to date:

«Språkbruken

Som en allmenn regel gjelder det at språket skal være

riktig, klart, vakkert, norsk»

Ja, kjære klarspråk-entusiaster anno 2014. Kan det sies bedre enn det her ble sagt for 43 år siden?