Dette er tittelen på Ida Seljeseths masteravhandling hvor hun undersøker klarspråkprosesser i NAV. Hun skriver blant annet: «klarspråkdiskursen er preget av et snevert språksyn og en begrenset forståelse for de demokratiske mulighetene i språket.» Dette er den andre faglig svært solide retoriske masteroppgaven om NAVs kommunikasjon med befolkningen. Den første var Iris Furus En vegg av tekst.

På ”Vær klar-plakaten” begrunner Språkrådet som aller første punkt klarspråkets relevans med at ”(…) klart språk fremmer demokratiet og rettssikkerheten”. Når det ikke er ytterligere utdypet hvordan klart språk fremmer demokratiet , kan det skapes en oppfatning om at demokratiet fremmes så lenge budskapet er lett tilgjengelig. Vi kan imidlertid tenke oss ytringer som både er enkle å forstå, og udemokratiske. Hvis jeg for eksempel hevder at ”kvinner er for dumme til å delta i offentlig debatt”, er det en klar, men udemokratisk, ytring.

Det er altså ingen automatisk sammenheng mellom et klart og et demokratisk språk. Et klart språk må være forståelig for leseren, og være preget av åpenhet fra forfatterens side. Det demokratiske språket må i tillegg legge til rette for demokratisk deltakelse. Demokratisk deltakelse er ikke fremmet av forståelse for saken alene; det kommunikative samspillet mellom deltakerne i en kommunikativ situasjon må også være preget av at deltakerne kommer til orde og blir hørt.

Når vi ser på språk i byråkratisk sammenheng, kan vi skille mellom to demokratiske perspektiver. For det første kan vi se på hvorvidt den byråkratiske kommunikasjonen ivaretar borgernes forståelse av systemet, og slik gjør dem i stand til å delta i den offentlige debatten på en relevant måte. Mulighet til deltakelse i den offentlige debatten, kan, i følge Jürgen Habermas, sikres ved at borgerne får forståelse for sin situasjon i relasjon til systemet, og dermed kan gjøre seg opp informerte meninger om hvordan systemet bør være.

Lydhørhet overfor leseren

For det andre kan vi se på hvorvidt kommunikasjonen i byråkratiet legger til rette for dialog mellom de konkrete deltakerne i den konkrete kommunikative situasjonen. Dialog i konkrete kommunikative situasjoner kan sikres ved at man som skribent er seg bevisst hvem man skriver til, og jobber med å tilpasse språk og innhold til den tenkte leseren. I et dialogisk perspektiv holder det altså ikke å bare forenkle språket i en slik grad at det blir forståelig. Man må også være lydhør for leserens definisjon av sin egen situasjon ved å ikke påtvinge en spesiell tolkning. Eksempelvis bør man i byråkratiet være forsiktig med å definere om et vedtak skal oppleves positivt eller negativt. I tillegg må teksten legge til rette for at leseren kan respondere relevant, for eksempel ved å gjøre det eksplisitt hvilke krav som gjelder for et relevant tilsvar.

Når vi utforsker det demokratiske potensialet i språket på denne måten, oppdager vi at det ikke alltid holder å revidere og språkvaske eksisterende tekst hvis målet er å fremme demokratiet. Ofte må man inn og endre de tekstlige produksjonsforholdene for at det skal være mulig å forfatte tekster som både er mer dialogiske og som bidrar til å lette leserens forståelse av sin egen situasjon i relasjon til systemet. Analysen jeg har gjennomført av klarspråkprosjektet i NAV viser nettopp hvordan det demokratiske utbyttet av et klarspråkprosjekt kan begrenses av en utilstrekkelig forståelse av sammenhengen mellom språk og demokrati.

Interessant er det også at den snevre språkforståelsen i klarspråkdiskursen kan gjøre jobben med å tilgjengeliggjøre tekstene vanskeligere. Ved å rette klarspråkprosjektet mot sluttproduktet, ordlyden i brevene som beskriver regelverk og sammenhenger i NAV, fikk ikke informantene tatt tak i de tekniske løsningene og de omkringliggende informasjonstekstene som i utgangspunktet var til hinder for en lydhør og dynamisk kommunikasjon mellom NAV og brukerne. Dette var problemer som informantene først ble klar over etter at de gang på gang hadde blitt språklig begrenset av tekniske løsinger og mangelfull omkringliggende tekst. Tekstene ble dermed demokratisk begrenset på to måter; tekstene ble verken så forståelige eller så dialogiske som man kunne ønsket.

På spørsmålet ”Oppfyller NAVs klarspråkede arbeidsavklaringspengebrev sitt demokratiske potensial?” blir svaret likevel: I stor grad. Informantene har strukket seg langt innenfor de rammene de har fått utfolde seg innenfor. Potensialet begrenses imidlertid mye av at klarspråkdiskursen er preget av et snevert språksyn og en begrenset forståelse for de demokratiske mulighetene i språket.