I dag ble utredningen «Litteratur i digitale omgivelser» lansert på et godt besøkt seminar i Kulturrådet. Den har undertittelen «En forstudie» og er ført i pennen, nei selvsagt i tastene, av litteraturviter Øyvind Prytz. Teksten er velskrevet og interessant. Men hvilken litteratur handler den om? Kun om skjønnlitteratur. Dermed er grovt sett 90 % av litteraturen valgt bort. Her er det åpenbart gjort et valg, et dramatisk valg. For er det ikke først og fremst i sakprosaen at de digitale omgivelsene har gitt virkelig store endringer? Jf. de viktige sakprosasjangrene lærebøker og leksika. Og i all ubeskjedenhet vil vi hevde at sakprosaforskningen har bidratt med viktig innsikt om sammenhengen mellom teknologi, tekst og kommunikasjon de siste årene.
Hvorfor redegjøres det ikke for dette dramatiske bortvalget? En slik unnlatelsessynd uten begrunnelse kunne til nød latt seg forsvare dersom utgiveren var et skjønnlitterært tidsskrift eller Den norske forfatterforening. Da kunne vi se det som utslag av trang til polemikk. Men fra vårt nasjonale kulturråd framstår det som enten et kulturpolitisk signal som peker mange tiår tilbake – eller som en ren arbeidsulykke. La oss håpe at studien som skal følge forstudien får et langt videre litteraturbegrep. Forskningsmiljøet Norsk sakprosa står til tjeneste.
Hei, takk for hyggelig prat på seminaret i går! Alle konstruktive innspill er svært nyttig for det videre forskningsarbeidet, og det er ingen tvil om at utviklingen innenfor sakprosaen er svært viktig og interessant sett i relasjon til digitaliseringen. (Tips til interessant forskning mottas med takk.) Innlegget ditt krevet imidlertid en kort kommentar og noen presiseringer. For det første: Rapporten er ikke et uttrykk for kulturrådets politikk, og man kan ikke lese den som et kulturpolitisk signal. Som jeg også skriver i innledningen, er innholdet i rapporten fullt og helt mitt ansvar. Og Kulturrådet har naturligvis ikke instruert forskningen min: Den har vært fri og uavhengig. Det handler heller ikke om noen arbeidsulykke. Men seks måneder til rådighet, er man nødt til å ta noen valg. Ett av de valgene jeg tok, var at jeg rett og slett ikke ville ha tid til å gå inn på sakprosafeltet. Det var altså ikke en ubevisst forglemmelse. Jeg ser at jeg nok kunne presisert tydeligere at jeg kun ser på det skjønnlitterære feltet, og jeg kunne forklart de praktiske årsakene til dette valget. Men det er ingenting polemisk eller dramatisk ved denne forglemmelsen. Jeg håper fortsatt at rapporten kan ha overføringsverdi til sakprosafeltet.