I fjorårets siste Prosa (6/2012) ble Dag Gjestland, leder av Norsk Kulturråds vurderingsutvalg for sakprosa, intervjuet om innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa. Intervjuer Per Solberg spurte blant annet om det ikke er slik at innkjøpsordningen kanskje bidrar til «mindre eksperimentering blant både forlag og forfattere»,  og om ikke dette kan føre til «at den mer ‘originale’ sakprosaen faller gjennom».

20. desember kunne man så i Morgenbladet lese innlegget «Feil bøker støttes«, skrevet av Espen Søbye, som her kritiserer vurderingsutvalget for sakprosa for å gjøre «rutinemessige feilvurderinger» av innsendte bøker. Søbyes eksempel er Per Hems «solide og ruvende biografi» om Paal Berg, som altså ikke ble kjøpt inn, selv om den – ifølge Søbye – i høyeste grad burde blitt det. «Innkjøpsordningen for sakprosa fungerer ikke etter hensikten», skriver Søbye.

Etter disse to utspillene har debatten gått videre, først og fremst i Klassekampen:

28. desember skriver Wenche Larsen kommentaren «En stygg bommert fra Kulturrådet». Her gir hun vurderingsutvalget kritikk for ikke å ha sørget for at Karin Moes Skrifter ble innkjøpt. Moes bok har blitt usedvanlig godt mottatt av alle litteraturkritikere, og Larsen påpeker at boka, kanskje mer enn noen annen, oppfyller Kulturrådets kriterier for hvilke sakprosabøker som skal kjøpes inn. Det at Moes kritisk reflekterende bok ikke ble innkjøpt, vil ifølge Larsen kunne føre til et «intellektuelt tap nettopp av den sorten innkjøpsordningen er til for å forhindre».

Dagen etter, 29. desember, har Klassekampen et større oppslag om debatten rundt innkjøpsordningen, hvor både Pax-forlegger Bjørn Smith-Simonsen og sakprosaprofessor Johan Tønnesson uttaler seg. (Kortversjon tilgjengelig her.) Smith-Simonsen hevder, som Solberg antydet i Prosa 6/2012, at innkjøpsordningen for sakprosa ikke oppmuntrer forlagene til å satse på mer krevende og originale utgivelser, fordi «Kulturrådet skygger unna de tyngre bøkene». Tønnesson mener på sin side at innkjøpsordningens «trange nåløye» for sakprosa gjør at forlagene skjerper seg. Han understreker dessuten – som et svar til Søbye – at det er naturlig at ikke alle bøker av høy faglig og litterær kvalitet blir kjøpt inn, fordi også andre kriterier bør ligge til grunn for vurderingene av innsendte bøker: «[D]et er like viktig at bøkene skal vekke offentlig debatt og formidle ny og viktig kunnskap».

I en kort kommentar i Klassekampen 31. desember gjentar så Søbye sin kritikk av vurderingsutvalget,  som han mener «mangler faglig grunnlag» for å vurdere innsendte bøker.

Det foreløpig siste innlegget i debatten i Klassekampen stod på trykk 3. januar og hadde tittelen «Sakprosa og saklig debatt». Sammen med Yngve Slettholm, Kulturrådets leder, forsøker Dag Gjestland her å imøtegå kritikken fra Smith-Simonsen og Søbye. I et kortere innlegg i Morgenbladet samme dag, kritiserer dessuten Gjestland Søbye for å i sin kritikk være for skråsikker på et altfor tynt grunnlag, og Gjestland avslutter med et «hjertesukk»:  «Var det en idé i det nye året å bestrebe seg på å velge en litt mildere tone, finne en måte å debattere på som åpner og ikke lukker?».

Om dette så var de siste ordene i debatten for denne gang, gjenstår å se.