Gjennom skriving av journalnotater og sakkyndighetserklæringer produserer leger en omfattende mengde sakprosa som ikke er tilgjengelig for offentligheten, men som har store konsekvenser for individ og samfunn.
Dette skriver Guri Aarseth, Anne Kveim Lie og Bård Natvig i en kommentar i Tidsskrift for norsk legeforening 26. september i år (nettutgaven). Kommentaren har overskriften «Hvordan står det til med legeerklæringene?», og med utgangspunkt i Michael Hallidays funksjonelle syn på språk og kommunikasjon problematiserer forfatterne (som alle har medisinskfaglig bakgrunn) både legeerklæringenes lave status som tekster og en tydeligvis utbredt forestilling blant leger om at det å skrive legeerklæringer for ikke forutsetter noen spesiell sjangerkompetanse. Dette, sier forfatterne, er feil – legeerklæringer er nemlig en sjanger som blir til og skal fungere i en kompleks kontekst, noe som gjør utformingen av slike tekster vanskelig, men også veldig viktig.
Forfatterne etterlyser mer kunnskap om hvordan legenes legeerklæringer skal kunne kommunisere best mulig, og de mener slik kunnskap kan fremskaffes gjennom «en detaljert og systematisk analyse av legeerklæringer«.
Her burde tekstvitere, retorikere og sakprosaforskere ha mye å bidra med!
Kommentaren kan lastes ned som PDF her.
Reblogged this on Mona skriver for livet and commented:
Journalnotater og legeerklæringer kan ha store konsekvenser for individ og samfunn. Likevel har disse lav status som tekster. I Tidsskrift for norsk legeforening fra 26. september etterlyses en grundig analyse av legeerklæringer. Det kan gi økt fokus på sjangeren og hvordan legeerklæringer kan kommuniserer bedre.
Det er hyggelig at sakprosafolk også viser interesse for legetekster, tekstemssig et «lukket land» på grunn av at de er beskyttet mot innsyn. Vi ønsker å forske på dem og la våre funn være utgangspunkt for en oppgradering av tekstproduksjonens status blant leger. Gode tekster er alle tjent med, både legen, pasienten og NAV.