I et svært lesverdig innlegg i  Aften Aften 16. februar uttaler sakprosaprofessor Johan L. Tønnesson seg kritisk om Ruters språkbruk. Med forfatterens tillatelse gjengir vi hele innlegget her:

Alle våre kunder

”En viktig melding til alle våre kunder”, lyder det i T-banehøyttaleren. Det virker som om de øvrige passasjerene spisser ørene og tror meldingen er til dem. Er de altså ”kunder”? Jeg er det ikke. Jeg betaler for billetten, javel. Men det er fordi vårt oljedryppende samfunn ennå er så ufullkomment at vi ikke har greid å tilby gratis kollektivtransport.

Kunde er jeg når jeg går inn i en butikk, enten den er borti gata eller på nettet. Det er greit  nok, jeg har ingen ting imot handel. Men på tbanen, trikken og bussen, ja for ikke å snakke om på ferga til Lindøya, der er jeg en reisende, en passasjer og  en trafikant. Dette er tre fine ord å være når man forflytter seg langs skinner og veier i byen eller på landet. Når NSB-togføreren tiltaler oss som ”våre reisende”, strekker jeg ut beina og kjenner sitringen ved å være på reisefot. Hvorfor ble Calvinos bok ”Hvis en reisende en vinternatt” så berømt? Blant annet på grunn av de to vakre ordene i tittelen. Prøv bare å bytte ut det første: ”Hvis en kunde en vinternatt.” Exit poesi. Eller kanskje vil vi i beste eller verste fall tenke på en kjøper av seksuelle tjenester. Ja, for noen vil poesien være på vei tilbake med denne assosiasjonen, der de begynner å nynne på ”Pretty woman”. Men offentlig transport er intet bordell. Kunde, bli ved din disk.

Enn ”passasjer”? I fornem, litterær slekt med den fremmede passasjer som Peer Gynt møter på skipet? Også det kjennes bra, selv om Ibsens passasjer var mye av en jævel.

Og hvem vil ikke være ”trafikant”, deilig symbolisert som en vaskeekte larve i Trafikantens logo? Den larven som en gang skal folde seg ut som en sommerfugl og fly over byens tak.

Først og fremst vil jeg være en ”reisende”. Ikke en handelsreisende med sine penger og sin død, bare en livs levende reisende som tillater seg velbehagelig å strekke ut lemmene selv på en kort trikketur.

Der hører jeg høyttaleren igjen. Det virker som om Ruter har bestemt at vi skal være kunder og dermed basta. Kanskje tror de at vi føler oss respektfullt behandlet på den måten. Vi skal kanskje føle oss beæret, vi er den kunden som ”alltid har rett” ifølge de siste generasjonenes kommersielle filosofi. Kanskje heter Trafikanten ”Ruterkunden” neste år. Kanskje er larvelogoen blitt erstattet med et stilisert plastkort.

Sånn er verden, og vi som har vært ute en vinternatt før, vi møter nederlagene med mer eller mindre usårlige smil, slik salig Rudolf Nilsen forlangte i et berømt og beryktet dikt.  Verden går ikke under, smiler vi med sammenbitte tenner, fordi Ruter gjør larven til kunde istedenfor sommerfugl.

Verden blir bare litt stusseligere.

Johan L. Tønnesson