«Vår jobb er å tenkje, så skrive, så formidle. I den rekkjefølgja.» Slik avslutter Stephen Walton sin kronikk med tittelen «99 % distrahert» i forrige lørdagsutgave av Klassekampen. Kronikken er et svar til Martin Grüner Larsens oppfordring til norske akademikere om å komme seg ned fra sine elfenbenstårn, og delta i den nye digitale offentligheten som foregår i nettdebatter, på Facebook og på Twitter. Waltons argument – om at akademikernes oppgave er å produsere gode sakprosatekster, og ikke la seg distrahere av de mange stemmene som surrer på det store internettet – kan lett virke treffende for alle oss som bruker en del av arbeidstiden på å aktivt plukke ut de stemmene vi ønsker å høre, og eliminere de irrelevante. Skal man, som Walton spør, virkelig ta seg tid til å twittre om hva man skriver om? Ville det ikke være mer formålsrettet å sette i gang med den faktiske skrivingen?
Hvor irrelevant er Internett? Spørsmålet minner meg om innledningen til kapittelet om USA i min engelskbok fra videregående: America is so vast that whatever you say about it is likely to be true, and the opposite is probably equally true. Bytt ut America med Internett. Verdensveven er både irrelevant og veldig relevant, på samme måte som tilværelsen generelt er full av ting, folk og tanker vi synes er interessante, og ting, folk og tanker vi synes er uinteressante. Spørsmålet er altså egentlig ikke om akademikere bør delta i den nye digitale offentligheten eller ikke, men snarere om akademikere bør forholde seg til ting de synes er irrelevant. Den offentlige debatten – enten vi snakker om den som foregår på internett, på leserbrevsidene i en papiravis, eller på et gatehjørne – styres i stor grad av de som velger å delta i den. Det er altså vi selv som avgjør om den norske offentligheten blir relevant eller ikke. Og dermed er det ikke slik at Stephen Walton må twittre om Harald Eia dersom han velger å twittre.
Kan det hende at Walton har glemt et viktig ledd da han beskrev akademikernes jobb? Ja, det skal tenkes, skrives og formidles, men aller først: Hva skal man tenke på og skrive om? Til hvem skal man formidle? Hvis sakprosa er tekster som skal oppfattes som direkte ytringer om virkeligheten, må ikke da sakprosaforfatteren kunne forventes å være en deltaker i denne virkeligheten? Så får han bestemme selv om han vil tenke på Harald Eia eller noe som oppleves som mindre distraherende.