Mandag 24. august var Litteraturhuset arena for pressekonferansen som av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) var varslet at skulle bli «årets store slag om litteraturpolitikk». NFF-leder Jørgen Lorentzen la fram foreningens nye litteraturpolitiske manifest, som presenterer forslag til en modernisering av norsk litteraturpolitikk. Med manifestet Ny Litteraturpolitikk – en litteraturpolitikk for perioden 2010–2014 ønsker NFF å «utfordre de politiske partiene til å løfte fram litteraturpolitikken både i valgkampen og i den kommende stortingsperioden», het det i invitasjonen. På pressekonferansen deltok også kulturminister Trond Giske (Ap) og medlem av Stortingets familie- og kulturkomité Trine Skei Grande (V).

I ettertid har det blitt reist spørsmål om hvorvidt det egentlig er noe litteraturpolitisk manifest NFF har lagt frem, eller om det ikke i virkeligheten dreier seg om et sakprosamanifest? Det er vel ikke vanskelig å enes om at det er en viktig utfordring for sakprosaen å bli inkludert i litteraturbegrepet. Det er svært vanlig å sette likhetstegn mellom litteratur og skjønnlitteratur, også i offentlig og politisk diskurs, og dette tas opp som et hovedarbeidsområde i NFFs manifest. Knut Olav Åmas hevder i Aftenposten at det allikevel er påfallende at hvert eneste av punktene i manifestet dreier seg utelukkende om sakprosa. Ville ikke moderniseringsforslaget vært mer ambisiøst og hatt større gjennomslagskraft dersom NFF hadde utarbeidet det sammen med de skjønnlitterære i Den norske forfatterforening? spør han.

At debatten ble tammere enn forventet kan skyldes at FrP-representanten som var invitert, ikke møtte opp på møtet, slik at det ikke var noen særlig uenighet om at fag- og sakprosalitteraturen i Norge trenger et løft, og at prislappen på 56 millioner ikke er urimelig. Dagsavisen skriver at det tydelig kom fram at de frammøtte var enige om at NFFs forslag er gjennomførbare. Blant annet foreslår NFF at innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa må økes fra dagens omkring 60 titler til 150 titler årlig.

Anne Oterholm, leder for Den norske forfatterforening – og representant for skjønnlitteraturen – sier hun forstår at det er viktig for fagbok- og sakprosaforfattere å få på plass en god stipendordning. «Litteraturpolitikk og språk er viktig på mange måter, uansett sjanger. Det gir grunnlag for utviklingen av språket,» sier hun til Dagsavisen.

Så da er spørsmålet når litteraturnorge på alvor kan legge fra seg det kunstige skillet mellom skjønnlitteratur og sakprosa, og utarbeide en helhetlig og gjennomført litteraturpolitikk som sikrer alle forfattere like vilkår?

NFFs Ny Litteraturpolitikk – en litteraturpolitikk for perioden 2010–2014
Knut Olav Åmas’ kommentar «Lommebøker og andre bøker»
Dagsavisens dekning av pressekonferansen: «Litteratur i politisk kamp»