Et panel ledet av brageprisvinner og sakprosaskolerektor Ivo de Figueiredo, diskuterte lørdag 14. mars “litterære virkemidler i sakprosaen”. Arenaen var NFFs årsmøteseminar. Diskusjonen var til å bli klok på: Atle Næss (Munch-biograf med mye mer) ga instruktive eksempler på sakprosaforfatterens vanskelige valg når det skal males en scene og når forfatteren skal gjette folks tanker. Både han og Marit Eikemo (Samtidsruinar) gikk imidlertid forsiktig i rette med uttrykket litterære virkemidler. For Eikemo er for eksempel ikke ironi noe virkemiddel, men heller en måte å være på. Og litterær? Skal det ordet reserveres for en type sakprosa som ligger tett opp til skjønnlitteraturen, stilistisk og ambisjonsmessig? Nei, mener denne bloggens redaktør, som i boka Hva er sakprosa har foreslått begrepet “litterær sakprosa” om all forlagsutgitt, forfattersignert prosa – fra lærebøker og hobbybøker til vitenskapelige essays. Én begrunnelse er at det store grosset av faglitterære forfattere ikke bør gi bort litteraturbegrepet! Hva skal vi da kalle den sakprosaen som skrives av folk som viser så stor omsorg for språk og komposisjon at lesningen av bøkene blir en lyst? Og som dermed kan håpe på å gjøre sitt sakprosaforfatterskap til levevei? Panelet kalte dette “litterær sakprosa”. Jeg foreslår kunstnerisk sakprosa. At sakprosa kan være kunst, har blant andre Næss skrevet glimrende om i det (fag)litterære tidsskriftet Prosa.
3 kommentarer til “Kunstnerisk sakprosa?”
Kommentarfeltet er inaktivt, bli med i diskusjonen på facebooksiden!
Knut Olav Åmås følger opp denne spennende saken med en interessant kommentar i Aftenposten i dag (16.3). Som det
ble påpekt fra salen på NFFs årsmøte i et innlegg ved Anders Johansen fra Universitetet i Bergen, må hva som er «litterær» kvalitet forstås i forhold til den spesielle genre som teksten forholder seg til. Jeg for min del ville snakket om relevante tekstnormer i den aktuelle tekstkulturen. Vitenskapelige tekster som henvender seg til allmennheten, kan ikke uten videre forventes å ta i bruk tekstnormene som er relevante ressurser for tekster av Jon Fosse og Hanne Ørstavik. Bøker om hagebruk og kjøreopplæring må forholde til andre tekstnormer enn dem som er gyldige i dikt av Stein Mehren og Petrarca. Det er litt pussig at vi ikke er kommet lenger i forståelse av det «litterære» enn at vi tror vi kan lese «Bokhandleren i Kabul» gjennom Knut Hamsuns samlede skrifter. Men en interessant øvelse er det å finne ut om P.O.Enkvists bok «Ett annat liv» mest relevant leses skjønnlitterært eller faglitterært, evt., begge deler… Hva vet jeg?
Les Åmas’ innlegg på nett: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/aamaas/article2980655.ece
Siden både dere og Aftenposten var tidlig ute med å kommentere seminaret, har jeg også lagt ut Marta Breens referat for NFF-Bulletin her: http://www.nffo.no/eway/default.aspx?pid=276&trg=Content_6113&MainContent_6107=6115:0:&Content_6113=4616:1638162::0:6116:2:::0:0