Frilansutvalget i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening ønsker velkommen til seminar og debatt om sakprosakritikk og litterær kvalitet i norske medier. Fra invitasjonen:
«De siste årene har sakprosaen hatt vind i seilene. 2008 har på mange måter vært året der sakprosaen har utfordret skjønnlitteraturens posisjon i den litterære offentligheten. I mediene synes imidlertid interessen for sakprosaen fortsatt å være styrt av sensasjoner, nyheter og sak, mer enn litterær kvalitet. Finnes det en sakprosakritikk i norske medier som tar de litterære utfordringene på alvor, eller får sakprosaen den tabloide mottagelsen den fortjener? Hvem er i tilfelle ansvarlig for denne situasjonen – forlagene, mediene eller forfatterne selv?»
Møteledere er Hanne Lillebo og Arild Stubhaug, og det vil bli innlegg ved Ivo de Figueiredo, Marta Norheim, Fredrik Wandrup, Espen Søbye, Kari Spjældnes og Karianne Bjellås Gilje.
Ta en titt på programmet.
Sted: i Uranienborgveien 2, Oslo
Tidspunkt: torsdag 22. januar kl 17.00-19.30
Seminaret med tittelen ”Den sensasjonelle sakprosaen” dreide seg først og fremst om sakprosakritikk i mediene. Det godt besøkte seminaret var fattig på sensasjoner, men rikt på problemer. Jeg skal bare ta opp ett: En farlig sjanger-sjåvinisme i sakprosadebatten. Ivo de Figueiredo hadde et i og for seg utmerket åpningsinnlegg hvor han etterlyste en langt mer kompetent sakprosakritikk i mediene, en kritikk som tar sakprosaen alvorlig som litteratur. Parallelt med denne kritikken må både forfattere og forlag skjerpe seg. Den brageprisbelønte biografen, historikeren og sakprosaskolerektoren lot det tydelig skinne igjennom at han mener lista legges for lavt blant mange av hans kolleger. Marta Norheim fulgte opp med et langt, grundig og godt innlegg hvor hun blant annet påpekte at dagens sakprosakritikk på samme tid lider av for mye og for lite fagkunnskap hos kritikerne. ”Men hva er sakprosa?”, spurte så Fredrik Wandrup, og traff spikeren på hodet da han minnet om at sakprosa er langt mer enn biografier, reiseskildringer og dokumentarbøker. Hva med kokebøkene og håndbøkene, spurte han.
Og her er vi ved problemet. Både på dette seminaret og i flere av sine innlegg i fjorårets sakprosadebatter har de Figueiredo talt om sakprosaens litterære kvalitet som om denne bestemmes av universelle kriterier som går på tvers av sjangrene. I den gruppen av sakprosasjangere som han og seminarets vertskap, frilansutvalget i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, representerer, er det utvilsomt riktig å stille krav til teksten som ligger temmelig nær dem vi stiller til skjønnlitterær prosa. En fremragende bok innenfor disse sjangrene bærer preg av at forfatteren på samme tid er en bevisst komponist, dramatiker og ordkunstner. Teksten må være knadd og finslipt mange ganger før utgivelsen – i tillegg til at boka skal være faglig interessant. Kvalitetskriteriet her er – og må være – om boka er god. Men hva med alle de andre sakprosasjangrene? For å bruke nøkkelbegrepet fra fjorårets evaluering av sakprosa-innkjøpsordningen: Det finnes en mengde sakprosabøker som har betydelig offentlighetsverdi uten å være knakende godt skrevet.
Noen eksempler: Innenfor vitenskapsprosa – slik den skrives i vitenskapelige tidsskrifter og monografier – er det fremste kvalitetskriteriet viktighet. Det finnes noen få eksempler på forskere som makter å gnistrende god prosa henvendt først og fremst til kollegene, men de vil alltid tilhøre unntakene. Dette betyr ikke at det ikke er en nær sammenheng mellom språket og det innholdet som formidles også i vitenskapen. Men en kritikk som forlanger biografiens spenningskurve eller nyskapende metaforbruk av en fagartikkel om elementærpartikler, vil bomme stygt. På samme måte med håndbøkene og kokebøkene, deres fremste egenskaper må være at de er hendige i bruk. Hovedkriteriet er brukbarhet. I en stortingsmelding er språket med på å skape leserens bilder av den virkeligheten det skrives om, og når denne meldingen betraktes som tekst, er det viktig å bli oppmerksom på hvordan dette foregår. Heller ikke her er det aller viktigste spørsmålet å stille om teksten er av høy litterær kvalitet, men om den er velinformert og om den legger grunnlaget for kloke politiske beslutninger.
Hvis utgangpunktet er forfatterprofesjons interesser, er det rimelig å argumentere for en litteraturkritikk som ligger nær opp til den skjønnlitterære kritikken. Hvis vi derimot inntar et offentlighets-perspektiv, må den gode sakprosakritikken ha langt videre ambisjoner enn å skrive om den svært viktige, men likevel beskjedne, delen av sakprosaen som skrives av NFFs frilansere.
Johan L. Tønnesson