Ledelsen ved Universitetet i Bergen vedtok gledelig nok i 2023 å utlyse en ny stilling som forsker og underviser i sakprosa etter at Anders Johansen ble pensjonist. Nå det klart hvem som får jobben:
Iben Brinch er førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN), hvor hun blant annet har ledet det faglitterære forfatterstudiet. Hun leder i dag forskergruppen Forskning på tekst, retorikk og skriving ved USN, og har bred erfaring som forfatter og underviser i vitenskapelig skriving med særlig vekt på stil og kreativitet. Blant annet har hun vært medredaktør av boka Kreativ akademisk skriving. Doktoravhandlingen hennes var en nyskapende studie av steders retorikk, og hun er i dag en sentral deltaker i det skandinaviske retorikkforskningsmiljøet. Hun er medredaktør av magasinet Kairos og er blant annet styremedlem i International Association for Research on Textbooks and Educational Media (IARTEM).
Iben Brinch. Foto: privat
Sakprosasiden gratulerer Iben, og siterer fra UiBs utlysningstekst, som plasserer sakprosaen i en kunnskapspolitisk og demokratisk kontekst:
«Studiet av sakprosa har dei siste 30 åra blitt utvikla som eit kunnskapsfelt i Norden med eigne stillingar og utdanningstilbod ved ein rekkje lærestadar. I den norske skulen sine læreplanar og undervisningspraksis har sakprosa ein sentral plass. Sakprosa er tett bunde saman med kunnskapsformidling, historie, demokratiforsking og retorikk. Vi søkjer ein professor [førsteamanuensis, red. presisering] som kan delta aktivt i forsking i dette skjeringsfeltet og som kan leggje fram forskingsplanar og har dokumentert evne til prosjektutvikling. Den som blir tilsett skal kunne leie og initiere forsking og formidling, delta i undervisning og eksamensarbeid og ta på seg administrative oppgåver etter gjeldande føresegn.
Stillinga skal støtte universitetet sin strategi om å bidra til kunnskapsformidling og ei demokratisk samfunnsutvikling.»
Stillingen er knyttet til Institutt for informasjons- og medievitskap, men i utlysningsteksten ble det også slått fast at «Professoren [førsteamanuensen, , red. presisering] skal bidra med formidling og prosjekt for Universitetet i Bergen som heilskap.»
Invitasjon til å skrive artikler til temanummeret «Den litterære sakprosaen i de norske og nordiske demokratiske ytringskulturene»
Frist for innsending av artikkelutkast: 20. mai 2024.
Redaksjonen i Tidsskriftet Sakprosa inviterer forskere og andre til å skrive artikler om de allmenndannende, kunnskapssøkende og debatterende sakprosabøkene og tidsskrifter i de nordiske tekst- og skriftkulturene. Den litterære sakprosaen og de kretsløpene den inngår i, er viktige for å forstå den historiske bakgrunnen for, kjennetegnene til og utfordringene i den politiske og kulturelle offentlige samtalen i de nordiske landene. Ikke minst er det utfordringer knyttet til den raske og omfattende kommunikasjonsteknologiske utviklingen og til endringene i distribusjonen og lesingen av denne litteraturen som følger av denne digitale utviklingen.
Følgende temaer er spesielt relevante i temanummeret:
Ytringskulturene/offentligheten
Kjennetegn, utfordringer og muligheter i de kunnskapssøkende og debatterende litterære offentlige tekstkulturene formidlet gjennom allmenn sakprosa og allmennkulturelle tidsskrifter i de nordiske landene
Forfatterne
Identiteter/habitus hos skribenter og forfattere av kunnskapssøkende og debatterende tekster.
Sjangrene
Hvordan skal vi forstå begrepet litterær sakprosa, og hvilke sjangre hører inn under begrepet?
Tekstene
Kjennetegn ved tekstene i de kunnskapssøkende og debatterende litterære tekstkulturene.
Leserne
Identiteter/habitus hos de faktiske leserne, samt av modellerte, implisitte lesere av denne litteraturen.
Kretsløpene
Erfaringer med, samt utfordringer og muligheter for distribusjon og formidling gjennom kvalitetssikrende forlag, i lys av endrede økonomiske strukturer og nye opphavsrettslige vilkår.
Endringer og muligheter for sirkulasjon av kunnskap og diskusjon med litterær sakprosa som kjerne – i nye og eldre medier.
Bibliotekenes rolle
Dagens og framtidas muligheter – gjerne sett i et historisk perspektiv – for formidling av allmenn sakprosa og allmennkulturelle tidsskrifter i bibliotekene, i lys av bibliotekenes utvidede samfunnsoppgaver.
Utdanning
Hvordan legger utdanningssamfunnet til rette for dannelse til relevante lesinger av den allmenndannende tekstkulturene (lese- og skrivekompetanse) og hvilke utfordringer og muligheter kjennetegner dette dannelsesarbeidet?
Tidsskriftet Sakprosa godtar artikler skrevet på norsk, svensk, dansk eller engelsk. I temanummeret publiserer vi gjerne både fagfellevurderte artikler og debattinnlegg og presentasjoner som kun blir redaksjonelt vurdert. Retningslinjer for forfattere finnes her: https://journals.uio.no/sakprosa/about/submissions
Vi beklager at innsendingsfristen for artikkelutkast er allerede 20. mai 2024. Det skyldes krav fra bevilgende myndigheter.
Artiklene sendes inn via nettsiden sakprosa.no. Hvis du får tekniske problemer, kan du sende artikkelen som vedlegg til redaktør johan.tonnesson@nulliln.uio.no
I en fersk artikkel i det nordiske vitenskapelige tidsskriftet Sakprosa undersøker forskerne Gunilla Byrman og Asbjørg Westum hvordan helsemyndighetene uttrykte seg under til sammen sju pressekonferanser under pandemien. Her dreier deg seg altså om muntlig sakprosa. Uttaler myndighetene seg med stor sikkerhet, eller er de mer vage og forsiktige?
Studien viser at Anders Tegnell og hans kolleger i Folkhälsomyndigheten (FHM) uttrykker seg med større sikkerhet og med flere forsterkende uttrykk om dødstall enn om munnbind. Dette skyldes sannsynligvis at dødstallene kunne verifiseres statistisk, mens det var uenighet om munnbindenes nytte. Den svenske munnbindpolitikken stod i motstrid både til anbefalingene fra Verdens helseorganisasjon og til nabolandenes praksis, noe som kunne tilsi at den måtte omtales med forsiktighet. FHMs talspersoner nøyde seg oftest med å vise til sine egne smitteverntiltak, som altså ikke omfattet bruk av munnbind.
Gunilla Byrman og Asbjørg Westum. Foto: lnu.se/Linnéuniversitetet
Hvem er «vi» under pressekonferansene? Det er oftest Folkhälsomyndigheten selv, men det kan også omfatte alle svensker. Et interessant funn er at det ofte er vanskelig å tolke hvem «vi» omfatter: Er det «vitenskapen», FHM eller folk flest? Slikt kan skape forvirring.
En stadig skiftende pandemisituasjon gjorde at pressekonferansene var særlig kommunikativt utfordrende. De to forskerne bruker en «metadiskursiv» modell i analysen og anbefaler denne modellen for liknende studier i framtiden.
Klarspråk er i dag noe langt, langt mer enn kommaregler. Men det er også kommaregler. Den gode historien om lappen hvor det stod «Skyt ham, ikke vent til jeg kommer!» i stedet for «Skyt ham ikke, vent til jeg kommer!» er alltid en god replikk til den som hevder at komma-plassering er en uvesentlighet. Mange trenger hjelp. Kan ChatGPT læres opp til å hjelpe? Det er dette Hans Christian Farsethås, filosof og postdoktor ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo undersøker i sin ferske artikkel i tidsskriftet Sakprosa.
Hans Christian Farsethås. Foto: uib.no
Først undersøker Farsethås hvordan språkmodellen GPT responderer når den ikke får noen «systeminstruks». Den blir bare spurt om det er korrekt kommabruk i en inntastet setning (hvor kommabruken ikke er korrekt). Svaret er ikke godt. Noe bedre blir svaret når GPT får en skikkelig instruks, i dette tilfelle:
Du er en norsk språkekspert og redaktør. For hver setning jeg skriver inn, skal du vurdere bruken av komma. Hvis det er et komma for mye, skal du si ifra om det. Hvis komma mangler, skal du skrive hvilken kommaregel som ikke er fulgt. Les setningen nøye og gjengi den nøyaktig slik den ble skrevet.
Forfatteren slår fast: «Ved hjelp av ulike systeminstrukser kan språkmodellen instrueres til å oppføre seg slik vi ønsker, uten at det dermed er sagt at den alltid gjør som vi vil.» Dette er kanskje et understatement: Modellen testes nå med hensyn til en rekke kommaregler, og «resultatet er så langt skuffende». En bitteliten forbedring oppnås når GPT instrueres med et sett med kommaregler.
Nå går Farsethås videre med «eksempelbasert læring». Han gir et eksempel på et spørsmål og hvordan det kan besvares på en korrekt måte. Dette gir en klar, men ikke tilfredsstillende forbedring.
Hvis GPT skal bli en brukbar kommaregel-konsulent, må det «fine-tuning» til: «Dette er beslektet med den eksempelbaserte læringen, men nå bruker vi langt flere eksempler enn vi kan få plass til i en systeminstruks. Hvert eneste eksempel består av systeminstruks, eksempelsetning og eksempelsvar.», forklarer Farsethås.
Men heller ikke dette er bare-bare, så her anbefaler forfatteren mer omfattende trening av språkmodellen.
Å utveksle meninger i skriftlig form er grunnleggende viktig i demokratiske samfunn. Siden 1990-tallet har den offentlige debatten gradvis beveget seg fra trykte medieplattformer til digitale medieplattformer.
Blir debatten annerledes av den grunn? Ja, delvis. Blir den dårligere? Ikke nødvendigvis. I artikkelen «Discourse of influence –participation and opinions in digital and print media» («Påverkansdiskurs –åsikter och deltagande skrivande på insändarsidor och på Twitter» utforskes og sammenliknes forfatters holdninger og konstruksjonen av forholdet mellom forfatter og leser på Twitter (X) og i dagsavisenes leserbrev. Resultatene viser at forfattere har en tendens til å innta en generelt negativ holdning i leserbrev, men forfatternes holdninger er mer sammensatte i tweets, noe som gjør Twitter (X) til en mer variert og diversifisert medieplattform. Videre er skribentens holdninger nesten alltid uttrykt eksplisitt i leserbrev, mens holdninger i tweets oftere uttrykkes implisitt eller indirekte. Dette kan føre til at lesere som ikke er kjent med konteksten og stilen hos særskilte skribenter risikerer å bli ekskludert fra kommunikasjonen. Et annet resultat er at et skifte fra trykte til digitale medieplattformer ser ut til å flytte fokus for diskusjonen bort fra forfatternes egne holdninger til andres holdninger, samt til mer allmenne perspektiver. Derfor kan meningsutveksling i digitale medier forstås som en metadiskusjon av holdninger, mens trykte medier heller formidler forfatteres personlige holdninger og meninger.
Artikkelforfatterne er Peter Ström, Eva Lindgren og Per Boström fra Umeå universitet, samt Carina Hermansson fra Högskolan i Borås.
Peter Ström, Eva Lindgren, Per Boström og Carina Hermansson. Foto: umu.se/Mattias Petterson, hb.se
Første bind av Trygve Riiser Gundersens bok «Haugianerne» ble en kritikerfavoritt da den kom ut i 2022 og vant den gjeve Brageprisen.
Forfatteren overbeviser gjennom grundige arkivstudier og klare resonnementer om at haugianerne, som har fått sitt navn etter bondesønnen Hans Nielsen Hauge (1771-1824), var Norges første virkelige folkebevegelse og at den la grunnen for seinere folkebevegelser.
Haugianere kom fra mange samfunnsgrupper
Skjønt folkebevegelse? I podkasten SAKLIG! fra Universitetsplassen kan du høre professor i tekstvitenskap og 1700-tallsekspert Kjell Lars Berge diskutere med forfatteren.
Berge påpeker at haugianerbevegelsen i hvert fall ikke var noen underklassebevegelse, men at den ble dominert av bønder og næringsdrivende. Vi finner fremdeles en mengde etterkommere av haugianere blant suksessrike næringslivsfolk i Norge i dag.
Trygve Riiser Gundersen parerer med å understreke at hans bok dreier seg om den første perioden av bevegelsen, fram til 1799. I den perioden han har studert kom haugianerne fra mange samfunnsgrupper, også det som må kunne kalles underklassen.
Oppfattet som et angrep på autoritetene
Men noe sosialt klasseopprør var det ikke snakk om i haugianernes kristelige forkynnelse. Teologien skilte seg ikke sterkt fra den lutherske statsreligionen. Hvorfor ble da haugianerne likevel angrepet og forfulgt? Hvorfor måtte Hans Nielsen Hauge tilbringe mange år i tukthus?
Her er Trygve Riiser Gundersen og Kjell Lars Berge enige: Det uhørte for makthaverne var at det var selvlærte folk uten utdanning som grep ordet. Det avgjørende var ikke hva som ble sagt, men hvem som sa det. Og på hvilken måte. Våre dagers skille mellom politikk og religion fantes ikke, så en religiøs ytring nedenfra ble straks oppfattet som en politisk ytring rettet mot autoritetene.
Et knallhardt styre med streng sensur
Mange har kanskje et bilde av det seine 1700-tallet som er preget av Det norske selskab i København som svingte begeret og sang «For Norge, Kjæmpers Fødeland». Dette har fått bred plass i historielærebøkene, men er bare et lite utsnitt av virkeligheten.
Denne tiden i dansk-norsk historie var preget av et knallhardt styre som gjerne kan kalles et diktatur. Det hersket streng sensur, og folk var ikke frie til å møtes i forsamlinger. Tvert imot, dette kunne gi dødsstraff etter en lovendring i 1765. Den kom fem år før den berømte perioden med skrivefrihet som endte med at kongens livlege og stedfortreder, Johann F. Struensee, ble offentlig henrettet i København – sammen med skrivefriheten.
Bildet av strenge herskere og deres embetsmenn stilt opp mot frimodige og folkelige forkynnere blir likevel for enkelt. Blant embetsmenn og borgerskap fantes det mange opplysningstenkere med liberale ideer.
For Kjell Lars Berge er avispioneren Matthias Conrad Peterson i Trondheim noe av en helteskikkelse. Han så på Hauge som en tulling og nølte med å slippe ham til i sine avisspalter.
Også Trygve Riiser Gundersen mener Peterson er en opplysningshelt som burde vært mye bedre kjent. Men i møtet med Hauge var han langt fra liberal og tolerant. Det er fascinerende, synes Gundersen, hvordan den selvlærte Hauge slo tilbake i et innlegg mot den mektige redaktøren av en av Norges første aviser.
SAKLIG! er en podkast om sakprosa og retorikk.
Programledere er sakprosaprofessor Johan Tønnesson og retoriker Signy Grape.
I høst har tidsskriftet Sakprosa invitert eksperter fra en rekke fagfelt til å skrive artikler om klarspråk ut fra eget perspektiv. Resultatet er en serie med seks artikler som på ulike måter belyser klarspråk som fagfelt og praksis.
Sakprosa.no
Torunn Reksten har skrevet om klarspråkloven i artikkelen «Klart språk er lov – kva inneber det i praksis?». I artikkelen «Klarspråk – en lønnsom investering» kan du lese om at klarspråkarbeid i kommunene har stor økonomisk gevinst. Asbjørn Følstad og Ragnhild Halvorsrud har skrevet om brukerreiser – et begrep som beskriver borgerens reise fram til informasjonen eller tjenesten de er på utkikk etter. Brukerreiser er også et viktig verktøy for å arbeide med klarspråk. Lars Rønn beskriver hvordan en virksomhet kan måle modenhet på klarspråk i artikkelen «Modenhet på klarspråk i en organisasjon». Vi vet allerede at klarspråk er livsviktig i helsesektoren. Magne Nylenna og Erlend Hem minner om dette og litt til i artikkelen «Klarspråk i Helse-Norge».
Den siste artikkelen i serien er nå publisert: «Tre teknikker for gode akademiske tekster». Artikkelforfatteren Hans Christian Farsethås er postdoktor ved Universitetet i Bergen og er tilknyttet Klarspråkprosjektet ved Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo. Det finnes en mengde veiledninger for akademisk skriving med vekt på form og stil. Men: «Sikker form og velformede setninger er vel og bra, men ingen garanti for gode akademiske tekster.», innleder Farsethås, og fortsetter: «Noe vesentlig mangler. Følger vi veiledningene til punkt og prikke, kan resultatet se ut som og ha form som en akademisk tekst, men likevel, og til tross for at alle råd er fulgt, savne et godt faglig innhold. Det er som om alle forutsetter at så lenge formen er god, blir innholdet også godt – at akademisk skriving i hovedsak er en øvelse i form.»
I artikkelen benytter han en forbilledlig tekst skrevet av professor Hans Petter Graver for å presentere sine tre teknikker: «å skille tydelig mellom en redegjørende og en diskuterende skrivemåte, å skrive med god tekstbinding mellom setningene og å skrive argumenterende, sammenhengende resonnementer.»
Tekstene i denne artikkelserien er ikke fagfellevurderte vitenskapelige artikler, men kyndige faglige innspill i et felt hvor dialogen mellom vitenskap og dagsaktuell praksis er særlig viktig. I 2015 publiserte tidsskriftet et temanummer om klarspråk med fagfellevurderte artikler. Vi håper denne artikkelserien kan stimulere forskerkolleger i Norden til å bidra med flere vitenskapelige artikler i årene som kommer. God lesing!
Våren 2023 leverte Paul Omar Lervåg sin masteroppgave i retorikk og språklig kommunikasjon ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo: Dataspill som tekstkulturelt artefakt – Et nytt, semiotisk paradigme for studiet av dataspilltekster
Paul Omar Lervåg. Foto: privat
Her presenterer Lervåg sin oppgave:
Dataspill som tekst
Av Paul Omar Lervåg
Dataspill er noe som har vekket interessen min siden foreldrene mine fikk en datamaskin på 90-tallet. I begynnelsen spilte jeg demoer som fulgte med PC-magasiner som foreldrene mine abonnerte på. Det var blant annet snakk om en demoversjon av Age of Empires. Da jeg begynte på skolen, var jeg en av de første elevene som fikk min egen datamaskin.
Dette var lenge før bruk av personlige datamaskiner (PC) var utbredt i skolen, men fordi lærerne trodde at jeg hadde dysleksi, tenkte de at en PC var en god investering. Min aller første PC brukte operativsystemet Windows 98. På denne maskinen spilte jeg alt fra Bygg biler medMulle Mekk, The Sims, Age of Empires og en haug norskspråklige Lek og Lær-spill som lærte meg alt fra naturvitenskap til engelsk. I tillegg spilte jeg dataspill på engelsk, og gjennom den spillingen ble jeg tidlig dyktig i engelsk. Dataspill er ikke bare noe jeg har funnet mye glede i, men de har spilt en viktig rolle for min egen dannelse. Derfor er dataspill noe jeg tar på aller høyeste alvor, og som jeg vil skal bli forstått på best mulig måte. Av den grunn mener jeg at vi bør ha gode akademiske redskaper for å forstå slike spill. Vi må forstå dataspillet som en helhetlig tekst, og undersøke det ut ifra dets unike sammensetning.
Målsetting og faglig motivasjon
I masteroppgaven min Dataspill som tekstkulturelt artefakt – Et nytt, semiotisk paradigme for studiet av dataspilltekster, jobbet jeg med målsettinger framfor problemstillinger som masterstudenter ellers gjerne gjør. Min overhengende målsetting var å fremme et kultursemiotisk program for studiet av dataspilltekster. For å realisere denne, arbeidet jeg ut ifra fire mindre målsettinger: 1) vise at å bruke begreper og redskaper fra kultursemiotikken er mulig for studiet av dataspilltekster, 2) videreutvikle disse redskapene slik at det blir mulig å si noe innsiktsfullt om dataspilltekster, 3) rettferdiggjøre forskningsprogrammets tilnærmingsmåte, og 4) vise at tilnærmingsmåten vil kunne være nyttig for ulike aktører i både akademia og samfunnet generelt.
Nå skal det sies at det finnes mye humanistisk forskning som behandler dataspillene ut ifra deres egne premisser. Jeg har hentet mange begreper og konsepter fra ludologi (dataspillstudier), lekstudier og innsikter fra folkloristikk, også kjent som folkeminneforskning, for å forstå dataspill som fenomen. I Norge har vi blant annet et aktivt dataspillmiljø på Universitetet i Bergen, hvor jeg hentet mye kompetanse fra biveilederen min, folkloristen Kristian Bjørkelo.
Min agenda: Å utfordre det sosialsemiotiske hegemoniet og gi plass til en kultursemiotisk forståelse innenfor dataspillsemiotikk
Da jeg begynte å lese meg opp på semiotiske studier av dataspill, oppdaget jeg ganske fort at det var sosialsemiotikken som dominerte studiet av semiotikk og dataspill. I begynnelsen var jeg ganske entusiastisk og havnet så å si i den sosialsemiotiske kirka. Det jeg lot meg bli fanget mest av var sosialsemiotikkens intrikate behandling av tegn, tegnsystemer og hvilke kultur- og situasjonskontekster de inngikk i. Ikke minst ble jeg er stor tilhenger av multimodalitet og hvordan multimodalitet ga meg en god passform for å vurdere bruken av tegn i dataspill, men etter å ha kommet i kontakt med den kultursemiotiske tradisjonen via arbeidet til Kjell Lars Berge og Per Ledin (2023), innså jeg at utforskningen av dataspill som tekstkulturelle artefakter hadde potensial til å utvide vår forståelse av dataspill. At jeg havnet her har også mye med at Kjell Lars Berge var hovedveilederen på oppgaven min, så jeg hadde en ressurs på kultursemiotikk lett tilgjengelig. Jeg er fremdeles stor tilhenger av måten sosialsemiotikerne og de multimodale tenkere behandler selve tegnkomplekset, men disse innsiktene kan anvendes i mer interessante og utvidede analyser hvis jeg anvender de ut ifra et kultursemiotisk ståsted.
Istedenfor å forstå dataspillsemiotikk, og derav dataspilltekst, som tegn som gjør et arbeid i kontekst, det vil si i dataspillene, og hvor ikke-tegnlige ressurser i teksten blir gjort til tegn for å rettferdiggjøre behandlingen av dem, tillot kultursemiotikken meg å se på dataspillfenomenet ut ifra deres egne premisser. Jason Hawreliak (2019) omtaler for eksempel prosedyrer i dataspillene som om de skulle vært tegn på lik linje med audiovisuelle ressurser. Prosedyrer i dataspill som regler, parametere og spillmekanikker skaper definitivt mening i dataspill, men prosedyrer er ikke tegn. Prosedyrer er en del av tekststrukturen i dataspillet som er med på å strukturere de audiovisuelle ressursene i interaksjonen mellom spilleren og spillet. I tillegg tillot kultursemiotikken meg å behandle fenomener som er lite tilfredsstillende eller ikke behandlet overhode i sosialsemiotikken, som eksempel materialiteten. Kultursemiotikken kan behandle dataspill som: 1) bærer av intensjonalitet med ulike modellspillere som en spillutvikler kan ha hatt i tankene, 2) noe som både er semiotisk representert, men også materialistisk realisert, 3) noe som blir avgrenset av materialitet og konfigurasjon, og derav skaper tekstens ytre form, 4) noe som blir skapt av indre struktur, 5) tekstnormer, og 6) tekstkulturer og sjangere.
Hva kom jeg fram til i diskusjonen min?
Det jeg endte opp med å gjøre var å bruke de seks konstituerende kvalitetene ved tekst som Berge og Ledin (2023) tegner opp i teksten sin, det vil si, (1) intensjonalitet, (2) modalitet og materialitet, (3) ytre form, (4) indre struktur, (5) tekstnormer og (6) tekstkultur, og videreutviklet teorien deres der jeg mente det var nødvendig for å kunne anvende det på dataspill.
For hver av de seks konstituerende kvalitetene kom jeg fram til måter de kunne anvendes på dataspill. I delen om intensjonalitet brukte jeg Tønnessons (2004) forståelse av modellesere og forslo begrepet modellspiller når vi snakker om potensielle måter å spille på. I tillegg snakket jeg om ulike måter dataspill er interaktive både ut ifra at spilleren interagerer med spillet og skaper mening gjennom den interaksjonen, men også gjennom hvordan mening blir skapt i dataspill interaktivt ut ifra en dialogisk forstand (Linell, 2001).
I forbindelse med semiotisk representasjon snakket jeg om utviklingen av grafikk og lyd i dataspill og på hvilken måte dette var knyttet til den materielle realiseringen gjennom maskin- og programvare.
Deretter forklarte jeg hvordan materialiteter som skjerm, datamaskin, spillkonsoll og ulike kontrollenheter som tastatur og mus eller spillkontroll – og ikke minst den romslige konfigurasjonen denne materialiteten skaper – var med på å sette grenser og betingelser for dataspillteksten. I tekstvitenskaplig forstand snakket jeg da om dataspillets «ytre form».
Så tok jeg for meg dataspill i form av de tekststrukturerende prinsippene som ligger til grunn i dataspill. Jeg forstår tekststruktur i dataspill ut ifra spillmekanikker, men også reglene og parameterne som styrer spillingen (Pérez-Latorre, 2015), eller som Hawreliak (2020) behandlet det som: en prosedyremodalitet.
Når det kom til tekstnormer, grep jeg fatt i Berge og Ledins (2023) bruk av konstitutive og direktive tekstnormer og utviklet spesifikke konstitutive og direktive tekstnormer som jeg mente var relevante for dataspill. Jeg foreslo for eksempel egne konstitutive og direktive tekstnormer for spilleken, den semiotiske representasjonen og tekstnormer basert på meningsinnholdet som blir formidlet i dataspillet.
Til slutt forklarte jeg hvordan disse tekstnormene sammen konstituerer spesifikke tekstkulturer innenfor dataspill. Jeg brukte blant annet Carolyn Millers (2001) forståelse av sjanger som sosial handling for å drøfte de ulike nivåer i meningshierarkiet i de ulike tekstkulturene innenfor dataspill. Ut fra dette argumenterte jeg for at sjangeren i seg selv ikke bestemmer en tekstkultur, men at deltagerne i en tekstkultur bruker ulike sjangere ut ifra ulike kulturelle betingelser og intensjoner som de er en del av. I mitt tilfelle brukte jeg forskjellene mellom rollespill i USA og Japan som et eksempel på hvorfor vi ikke han behandle rollespill som en tekstkultur, men som en form som blir brukt i spesifikke tekstkulturer.
Hovedpoenget med oppgaven min var ikke å svare på spørsmål knyttet til et spesifikt materiale slik som er tilfelle med mange masteroppgaver. Min intensjon var å åpne opp det semiotiske studiet av dataspill for et nytt og hva jeg anser som et mer helhetlig blikk, og på den måten vise mulighetene som finnes i å studere dataspill fra en annen synsvinkel enn den rent modale, som multimodalitetsorienterte sosialsemiotikere gjerne er opptatt av.
Hvorfor er kultursemiotikken en meningsfull måte å se på dataspill?
Tekster er tross alt noe vi opplever gjennom kroppen, sinnet og «hjertet». Vi kan ikke ta for gitt at alle møter tekster med de samme kroppene eller de samme levde livene som alle andre. Folk har ulike forutsetninger og forventninger i møte med tekst.
Måten vi sanser gjennom øyne, nese, øre og andre fysiske sanser blir styrt av kognisjonen vår (Merleau-Ponty, 2002). Årsaken til at verden gir mening for oss er at vi kan rette og fokusere interessen vår mot verden på egne premisser, uansett om disse premissene er rent kroppslige, kognitive eller kulturelle.
Hvis en spiller for eksempel er synshemmet eller blind, er det ikke garantert at hen har den samme tilgangen på dataspill som de som ikke er synshemmet eller blinde. Og hvis en spiller ser på de samme dataspillene, men ut ifra et helt annet kulturelt eller personlig ståsted vil det påvirke hvordan og hvor godt de lever seg inn i og forstår det dataspillet. Med andre ord gir ulike funksjonsnivåer, og ikke minst sosiale og kulturelle bakgrunner grunnlag for helt ulike tatt-for-gittheter, eller livsverdener som Schütz og Luckmann (1974) omtalte dem som.
I oppgaven min brukte jeg ordet fortryllelse for å beskrive ethvert dataspills evne til å fange spilleren inn i de tatt-for-gitthetene som blir presentert i dataspillet. Hvor godt ethvert dataspill forholder seg til de ulike ressursene i dataspill, jf. Berge og Ledins (2023) tekstkvaliteter og min videreutvikling av dem, og hvor kongruente disse elementene er i forhold til hverandre, avgjør mest sannsynlig hvor godt en spiller er i stand til å leve seg inn i dataspillet. For å vurdere kvalitet i dataspill, holder det ikke å kun vurdere grafikken og lyden alene, men vi må forstå hvor godt de forholder seg til materialitet, intensjonalitet, ytre form, indre struktur, men også allerede eksisterende kulturelle forventninger til tekstene de forbruker og anvender seg av.
Premisset for at det er mulig å konstruere et godt dataspill, kan sies å hvile på intersubjektivitet (Schütz, 1953). Mennesker kan gjøre mening felles og formidle forventninger til bruk av dataspill gjennom å kommunisere, og ikke minst bære typiske trekk om de fenomenene som omgir dem i minnet sitt. Hos spillutviklere eksisterer det en rekke forestillinger om at spilleren har visse forventninger til dataspill som fenomen, ikke bare til grafikken og lyden, men også bruken av spillmekanikker og de andre kvalitetene som de kan aktivere hos spilleren. Å innta et kultursemiotisk perspektiv på dataspill tillater oss å forklare aktiveringen av kulturelle ressurser i mye større grad enn det sosialsemiotikken kan.
I tillegg kan et mer helhetlig blikk åpne for spørsmål og svar jeg ikke engang har tenkt på ennå, men som en annen retorikk- og tekstorientert forsker ser på som selvsagt og åpenbart. Andre aktører i samfunnet har som sagt sin egen personlige historie fylt av egne interesser og synsvinkler. Å innta et mer helhetlig blikk på dataspill og andre tekster kan utvilsomt være nyttig for dem også.
Bakhtin, M. M., Holquist, M., Emerson, C. & McGee, V. W. (1986). Speech genres and other late essays (Vol. no. 8). University of Texas Press
Berge, K. L. & Ledin, P. (2023). Texts as Cultural Artefacts. I H. Rahm & V. Nyström (Red.), Nordic Perspectives on the Discourse of Things. Palgrave. https://link.springer.com/book/10.1007/978-3-031-33122-0
Berge, K. L., Maagerø, E., Coppock, P. J., Halliday, M. A. K., Martin, J. R. & Hasan, R. (1998). Å skape mening med språk: en samling artikler (Vol. nr 112). Landslaget for norskundervisning, Cappelen Damm Akademisk.
Hawreliak, J. (2019). Multimodal semiotics and rhetoric in videogames. Routledge.
Kress, G. & van Leeuwen, T. (2006). Reading images: the grammar of visual design (2. utg.). Routledge.
Linell, P. (2000). What is dialogism. Aspects and elements of a dialogical approach to language,communication and cognition. Lecture first presented at Växjö University.
Merleau-Ponty, M. (2002). Phenomenology of perception. Routledge
Pérez Latorre, Ó. (2015). The Social Discourse of Video Games Analysis Model and Case Study: GTA IV. Games and culture, 10(5), 415-437. 10.1177/1555412014565639
Schütz, A. (1953). Common-Sense and Scientific Interpretation of Human Action. Philosophy and Phenomenological Research, 14(1), 1–38. https://doi.org/10.2307/2104013 Schütz, A. & Luckmann, T. (1974). The structures of the life-world. Heinemann.
Tønnesson, J. L. (2004). Tekst som partitur, eller Historievitenskap som kommunikasjon: nærlesning av fire historietekster skrevet for ulike lesergrupper. Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo.
Norges kanskje mest kjente og anerkjente sakprosaforfatter, Åsne Seierstad, har aldri vært særlig interessert i å skrive seg selv inn i fortellingene sine.
– Jeg har skrevet bort meg selv for at de aller mest interessante personene skal tre frem på sidene, sier hun.
Venstrehåndsarbeid
Boka hennes “Hundre og én dag”, om Irak og Irak-krigen fra 2003, er eneste gang Seierstad har skrevet seg selv inn i boka i ren jeg-form. Den kaller hun “venstrehåndsarbeid”, ble skrevet på “to-tre måneder” og «består av artikkelutdrag og masse tekst”, sier hun. Det er mye lettere å skrive når man er til stede i sin egen bok, mener hun.
Hun startet ifølge seg selv selvlært og “veldig famlende” som krigsreporter i Tsjetsjenia på midten av 90-tallet. Et langt sakprosaforfatterskap siden, ser hun seg selv fortsatt som journalist like mye som forfatter. Å skrive stadig lengre bøker gjør at hun kan la folk snakke ut, men alle skrevet etter en nitidig journalistisk metode og med enorme mengder research. De litterære virkemidlene gjør at hun kan holde på folks oppmerksomhet gjennom stadig tykkere bøker.
Å være sakprosaforfatter gir henne en unik mulighet til å prøve å forstå.
Åsne Seierstad og Johan Tønnesson under en paneldebatt om litterær sakprosa 31.mai 2023. Foto: Mina Ødegård Angeloff
Kunne det ha gått annerledes?
Når vi leser hennes siste bok Afghanerne fra 2022, skrevet rett etter at de vestlige soldatene dro fra landet, håper Seierstad at vi skal stille oss noen grunnleggende spørsmål. Og gjerne bli litt sinte.
– Hva var vi med på? Hvordan kan vi unngå dette igjen? Vi vil det gode, sånn Norge eller Vesten ser det, og så skjer det aller verste. Afghanistan ble ikke en mellomting, det ble ikke Iran, det ble det aller verste regimet i verden.
Ved å gi selv de som står bak de mest avskyelige handlingene en stemme, ønsker Seierstad at leseren skal tenke: Var det her det gikk galt? Kunne det ha gått annerledes?
– Vi må prøve å forstå, vi kan jo ikke hate en kommende Taliban-soldat når han ennå bare er to år, eller når han er fire, før han begynner å drepe og kidnappe og henrette og halshugge. Og det samme med Anders Behring Breivik. Når ble han en terrorist, og når ble han en forbryter, og når skal vi begynne å hate ham?
Og om de som anklager forskere for å være apologeter når de forsøker å forstå og forklare aktører som for eksempel Putin, har hun er klar melding:
– Man sier at sannheten er krigens første offer, men noen har sagt at det er intelligensen.
Seierstad mener norske myndigheter i liten grad har forsøkt å forstå hvem de faktisk kjempet mot i Afghanistan, og dermed heller ikke har forstått hvorfor det gikk så galt.
– Og da kan jeg som forfatter spørre, kan det ha noe å gjøre med at vi aldri prøvde å forstå Taliban? At vi ikke skjønte: “Okei, når de kjemper som selvmordsbombere, da er de ikke redde for å gå nær fiende, de er ikke redde for å dø.”
Denne teksten er basert på en episode av Universitetsplassen – en forskerbasert podkast fra Universitetet i Oslo. I SAKLIG!, en serie om sakprosa og retorikk, ønsker programlederne Johan Tønnesson, sakprosaprofessor, og retoriker Signy Grape, å invitere en gjest eller to til en samtale med utgangspunkt i den prosaen som tar for seg ALT.
Fly forbanna
Med boka “Bokhandleren i Kabul” fra 2002, ble Seierstad en verdenskjent sakprosaforfatter. Boka er solgt i flere millioner eksemplarer verden rundt, og oversatt til 44 språk. Men med berømmelsen og anerkjennelsen, kom også kritikken.
Bokhandlerens familie gikk til rettssak og anklaget Seierstad for å ha krenket familiens privatliv. Seierstad vant rettssaken, men har sagt at hun ikke har råd til en slik sak igjen. Dette har gjort at etterordene som gjør rede for metoden hennes har fått ta stadig større plass i bøkene.
Den litterære kritikken handler derimot om fortellerstil. Mang en kritisk tekstanalyse ved universitetene har forsøkt å plukke fra hverandre bøkene hennes, som ofte er skrevet med en allvitende fortellerstemme, der hun skildrer tankene og følelsene til hovedpersonene.
En av bokanmelderne av Afghanerne trakk i avisa si tvil om en av hovedpersonene faktisk hadde sagt det Seierstad skrev at hun sa. Slik kritikk gjør Seierstad regelrett forbannet.
– Jeg blir så provosert at jeg holder på å fly i flint av kritikere som sitter bak et skrivebord i Oslo og mener noe om hva en Taliban-kone kan si om sin mann. Og så tenker denne kritikeren at det ikke passet for henne at hun kunne ha sagt noe sånt. At det var litt “out of character” av henne.
– Jeg var jo der! Jeg var til stede ved de samtalene i Taliban. Det var dette hun sa!
Å tro på leseren
Men selv om Seierstad mener hun ikke tilfører karakterene meninger eller tanker, er hun likevel til stede i tekstene med noen normer og verdier?
– Jeg prøver jo å utradere meg selv, men det er klart vi er jo fanget, eller hvert fall formet av oppveksten, med holdninger og livserfaringer. Men jeg forsøker å nullstille meg, selv om jeg sikkert ikke alltid får det til.
Seierstad har tillit til leseren.
– De ulike perspektivene, de skal dannes hos leseren. Det er ikke jeg som skal gjøre det. Så dette er litteratur som egentlig krever ganske mye innlevelse.
Våren 2023 leverte Mirjam Vada Bø sin masteroppgave i nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Agder: Bare tro på deg selv! En kritisk diskursanalyse av sjangeren inspirerende sitater. I oppgaven studerer Bø tre gavebøker fra Genesis forlag med inspirerende sitater. Hva kjennetegner sjangeren inspirerende sitater, og hvordan reflekterer, opprettholder og skaper slike tekster ideologier om identitet, selvoppfattelse og språk?
Mirjam Vada Bø. Foto: privat
Bare tro på deg selv!
Av Mirjam Vada Bø
– Følg ditt hjerte!
– Vær deg selv!
– Du er unik!
Man kan knapt unngå å møte på slike utsagn i ulike former og sammenhenger. For noen år siden var inspirerende budskap å finne på veggene i mange av de tusen hjem. Vi finner dem også blant annet i kalendere, gavebøker, på kopper og annet interiør, og ikke minst i sosiale medier.
Slike tekster har vært, og er fremdeles i noen kontekster, svært utbredt. Likevel er de forsket lite på. Retoriker Kristian Bjørkdahl skriver om selvhjelpslitteraturen at den har lav kulturell status, og omtaler den som et tabu blant forskere (2014). Også Louise Woodstock, professor i kommunikasjon, skriver at selvhjelp ofte blir sett på som verdiløs “fluff” og er en kilde til vitser (2007, s. 169). Selvhjelpsbøker går likevel som varme hvetebrød, men tråder på diskusjonsfora tyder på at mannen (og kvinnen) i gata nå ser på inspirerende sitater som harry. Funnene mine tyder likevel på at denne sjangeren ikke er helt død og begravd.
Masteroppgaven min er en kritisk diskursanalyse av tre gavebøker fra Genesis forlag med inspirerende sitater. Jeg baserer meg på Norman Faircloughs modell. Her har jeg søkt å finne ut hva som kjennetegner sjangeren inspirerende sitater og hvordan slike tekster reflekterer, opprettholder og skaper ideologier om identitet, selvoppfattelse og språk. I Faircloughs dialektisk-relasjonelle modell analyserer man både den aktuelle teksten, situasjonskonteksten rundt den, den større kulturelle konteksten den er en del av, og forfoldet mellom dem. Oppgaven består derfor av en tekstbeskrivelse på tekst-, ord- og grammatisk nivå, en teksttolkning og en tekstforklaring.
Fint, men vagt
På tekstnivå så jeg blant annet at komposisjonen og bruken av ulike fonter bidrar til at innholdet framstår klokt og dypt, blant annet gjennom at det består av få ord plasser midt på en side, og at noen ord er uthevd med en annen font enn resten av teksten. Verbalteksten er stort sett uformell og personlig, men har en til tider arkaisk syntaks med foranstilt determinativ og substantiv i ubestemt form. Kombinert med fine, men vage, formuleringer om menneskets indre, kan det bidra til at den lyder noe pompøst, men også mer høystemt. Dette ser vi for eksempel i formuleringer som «Følg ditt hjerte» og «den brann du har i hjertet» (Gjør det som gir deg stjerner i øynene, 2020). Især flere hjerte-metaforer kan betegnes som klisjéer og floskler, og noen steder er det vanskelig å se hvilke handlinger det egentlig oppfordres til, som i «Flyt på den energien du kjenner i din ånd.» (Gjør det som gir deg stjerner i øynene, 2020). Her kan vi trekke linjer til forskning på det som omtales som Pseudo Profound Bullshit; hvordan noen mennesker finner mening i ytringer som ikke egentlig har mening, men som er utformet slik at de virker dype (Pennycook, Cheyne et al. 2015).
Temamessig handler de fleste sitatene om å være seg selv og ikke la seg påvirke av andre, å følge drømmene sine og om tankens og viljens kraft. Frekvensanalyser på ordnivå bekrefter at sitatene har et tydelig og smalt fokus. For eksempel står de 20 mest brukte substantivene for over en tredel av den totale forekomsten av substantiver, og de 20 mest brukte adjektivene dekker 60 prosent av forekomstene, noe som skiller seg kraftig fra de gjennomsnittlige andelene på henholdsvis åtte prosent og 25 prosent (Viberg 1990). De fleste adjektiv er positive, men vage. Også de to mest brukte verbene – være og gjøre, er veldig generelle. Et annet interessant funn på ordnivå, er at verbet tro er det tredje hyppigst brukte verbet. Dette skiller seg kraftig fra gjennomsnittlig frekvens, og sier dermed tydelig noe om fokuset i de inspirerende sitatene.
På grammatisk nivå så jeg at opphavspersonene bak sitatene ofte uttrykker seg kategorisk. Jeg fant mange sterke oppfordringer uttalt med stor autoritet, men hva det egentlig blir oppfordret til, er veldig vagt. Spesielt interessant er det at vi finner mange direktiver som oppfordrer til tilstander framfor handlinger, som vær deg selv og vær modig. Jeg fant også mange relasjonelle konstativer, som definerer hvem eller hva leseren er. Dette antyder et essensialistisk identitetssyn, hvor den vi er finnes i en slags uforanderlig kjerne. Samtidig peker mange av sitatene på et mer konstruktivistisk syn på identitet, hvor leseren kan bli hvem eller hva hun vil. Dette paradokset finner vi igjen i andre kontekster. 13 år gamle «Mart Bart» starter for eksempel innlegget sitt i Si ;D med følgende ingress: «Hvem er du? Egentlig? Og ikke minst, hva vil du og hvem vil du være? Du bestemmer! Du kan klare det! Hva som helst!». («Mart Bart» 2011). Dette todelingen av jeg-et er ifølge Karen L. G. Salamon typisk for dagens selvrealiseringsprosjekt (2005, s. 150). Hun skriver at mennesker i dag må dele seg i et subjekt, som utvikler, og et objekt, som er gjenstand for denne utviklingen. Det er verdt å legge merke til at det er selvet som er objektet som bearbeides og formes.
Selvrealiseringens bakside
Videre i den kritiske analysen trekker jeg blant annet inn teorier fra Martin Buber og Axel Honneth. I Jeg og du (1992/1923) advarer Buber mot å fokusere for mye på hvordan man er, framfor å være aktivt deltakende i tilværelsen, for samme hvor mye man jobber med å konstruere et bilde at seg selv, får det ikke noen substans. Honneth trekker fram begrepet tingliggjøring, først brukt av Georg Lukács samme år som Buber publiserte Jeg og du. Tingliggjøring betyr for Honneth å betrakte noen på en distansert og betraktende måte. Selvtingliggjøring beskrives dermed som en holdning der subjektet retter oppmerksomheten mot sine egne psykiske karakteristikker som om de var dets internaliserte objekt. (Adorno 1951 i Honneth 2019, s. 99).
Dette kan vi særlig koble til en type tekster som vi finner flere av i gavebøkene, i tillegg til sitatene fra kjente personer. Disse «komplimentene» til leseren ser ut til å ha samme funksjon som såkalte affirmasjoner i positiv psykologi og nyreligiøsitet. Direkte oversatt fra engelsk affirmation, betyr ordet stadfesting eller bekreftelse, og det dreier seg kort sagt om å gjenta positivt formulerte fraser til de blir til virkelighet. Fra gavebøkene er det særlig slike tekster vi finner igjen i andre kontekster, og å ha tro på seg selv ser ut til å være det som framheves mest, som i dette budskapet trykket på vinduet til en frisørsalong: «DU BLIR HVA DU TENKER – TENK AT DU ER SUPER». Denne måten å bruke ord på minner om magisk språkfunksjon, et begrep først brukt om hvordan befolkningen på en stillehavsøys brukte særskilte ord i tradisjonelle religiøse ritualer (Malinowski 1923.) Gjennom en magisk språkfunksjon får ord kraft uavhengig av tanker eller hva de refererer til. Malinowski mente at det ikke bare var de såkalte villmennene som forholdt seg slik til ord, men at også «udannede medlemmene av moderne samfunn» forholder seg til ord som om de har en slags magisk kraft i seg selv.
Noe av det som er problematisk med inspirerende sitater og lignende praksiser, er at de bidrar til å løsrive kommunikasjon fra mellommenneskelige relasjoner. Her kunne jeg satt anførselstegn rundt kommunikasjon, fordi det ofte dreier seg om instrumentell bruk av ord, i motsetning til kommunikativ. Dette ser vi blant annet i måten individet bruker affirmasjoner og inspirerende sitater på i konstruksjon og markedsføring av seg selv (Maíz-Arévalo 2021). Vi ser det også i hvordan kommersielle virksomheter simulerer person til person-kommunikasjon gjennom syntetisk personalisering, når det for eksempel henger komplimenter som «you look beatiful» på veggen i en kosmetikkbutikk.
«Om du noen gang har tvilt på deg selv, er denne boken alt du trenger for å få en ny vitamininnsprøytning.» kan vi lese på vaskeseddelen til en av gavebøkene (Du er helt rå, 2019). Denne formuleringen er symptomatisk for hvordan kommersielle aktører spiller og profitterer på menneskers selvfølelse: De peker på og forsterker følelsen av en mangel, lanserer seg selv som det vi trenger for å dekke den, og sørger for å opprettholde behovet. Å trekke fram egenskaper ved et menneske og hylle dem, kan i lengden fungere mot sin hensikt, for ved å gjøre dette, sier en samtidig at disse egenskapene er viktige. Dermed opprettholdes behovet for nye vitamininnsprøytninger. I tillegg spiller mye reklame aktivt på fokuset på å være seg selv, som i KICKs «More of makeup, more you» og Zalandos «Dress for yourself, nobody else».
Selvrealiseringsdiskursens fokus på tankens kraft kan undergrave arbeid som blir gjort for å forbedre kommunikasjon i samfunnet ved at den motsier sentrale teorier om kommunikasjon, skriver Woodstock (2007). Det blir også vanskelig å få et fellesskap til å fungere og løse sosiale problemer hvis alle vender blikket innover og er opptatt med å realisere seg selv. Slik kan vi se på inspirerende sitater og lignende praksiser som opium for folket, ved at de sløver oss ned og holder oss opptatt med å realisere oss selv framfor å kjempe for sosial endring (McGee 2005 i Woodstock 2007).
Buber, M. (1992). Jeg og du (Wergeland, Hedvig, Overs.). J.W. Cappelens Forlag. (Opprinnelig utgitt 1923).
Du er helt rå! (2019) Genesis.
Du er helt magisk. (2020). Genesis.
Gjør det som gir deg stjerne i øynene. (2020) Genesis.
Honneth, A. (2019). Tingliggjøring og anerkjennelse. Cappelen Damm.
Maíz-Arévalo, C. (2021). Inspiring me, inspiring you: the use of inspirational quotes as a self-presentation strategy on WhatsApp statuses i Rivista di psicolinguistica applicata : XXI, 2, 2021. Fabrizio Serra Editore. DOI: 10.19272/202107700025
Malinowski, B. (1923). The problem of meaning in primitive languages. I C. K. Ogden and I. A. Richards. The meaning of meaning. Routledge & Kegan Paul.
Pennycook, G., Cheyne, J.A., Barr, N., Koehler, D. J. og Fugelsang, J.A. (2015) On the Reception and Detection of Pseudo-Profound Bullshit. Judgement and Decitionmaking, 10 (6), s. 549–563
Salamon, K.L.G. (2005). Et nyt verdensbillede? – om realisering af selvet som aktie. I: Brinkmann, S. og Erikesen, C (Red.), Selvrealisering – kritiske diskussioner af en grænseløs udviklingskultur (s. 129-157). Klim
Viberg, Å. (1990). Svenskans lexicala profil. I E. Andersson og M. Sundman (Red.), Svenskans beskrivning, 17: förhandlingar vid Sjuttonde sammankomsten för att dryfta frågor rörande svenskans beskrivning, Åbo den 18-19 maj 1989. Åbo akademis förlag.
Woodstock, L. (2007). Think About It: The Misbegotten Promise of Positive Thinking Discourse. Journal of Communication Inquiry, 31(2), S. 166-189.
