Podkast: Stavkirkene er ikke det du tror!

Hopperstad stavkirke ca. 1885. Foto: kulturminnebilder.no

Det har sannsynligvis vært over 1000 stavkirker i Norge – i dag er det kun fattige 28 igjen. Lenge ble altså ikke stavkirkene sett på som særlig bevaringsverdige. Når, og ikke minst hvordan, snudde synet på stavkirkene, fra noe rivningsverdig og ikke-norsk, til vårt fremste nasjonale symbol? 

Gjest i denne episoden av SAKLIG! er Sine Halkjelsvik Bjordal, inntil nylig førstelektor i retorikk ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, nå postdoktor ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo. I sin doktoravhandling fra 2021 utfordrer hun det historiske synet vi har hatt på stavkirkene: at det var 1800-tallets nasjonalromantikk, og spesielt den norske kunstneren J. C. Dahl som etter en norgesreise frelste stavkirkene fra å ende på skraphaugen. 

Sine Halkjelsvik Bjordal. Foto: Camilla Kottum Elmar/uio.no

Gjennom nærlesning av hundrevis av tekster fra arkivet til Fortidsminneforeningen fant Bjordal ut at denne fortellingen ikke stemmer overens med kildene – kirkene var ansett som bevaringsverdige lenge før. Og det kanskje mest oppsiktsvekkende: Stavkirkene ble ikke av nasjonalromantikerne sett på som spesielt norske i det hele tatt – de ble blant annet beskrevet som mongolske, bysantinske og i tysk stil – eller noe som kanskje minnet om et himalayisk tempel (!) Stavkirkene var dermed det som forbandt lille Norge i utkant-Europa med den store, globale verden. 

– Det nasjonale ved stavkirkene ble ikke framheva, selv om man begynte å skjønne at disse kunstferdige byggene var en viktig del av kunsthistorien. Man var heller opptatt av at vi i Norge hadde en type bygningskunst som kunne måle seg med katedralene i Europa, forteller Bjordal.    

Hun utfordrer også synet vårt på historie – for ofte har vi et teleologisk historiesyn, vi tenker at historien utvikler seg i en retning av framskritt og mot det mer utviklete. – Mye av det jeg tidligere hadde lest om stavkirkenes historie var at man tenkte at man alltid var på vei mot det vi vet i dag. At man før hadde en uutviklet måte å forstå stavkirkene på.  

Men dette historiesynet stemmer ikke når man leser teksthistorien om stavkirkene. Historien må heller leses som ulike tidslag, ikke lineært. Stavkirkene må derfor forstås på mange ulike måter for ulike mennesker – både i fortiden, i dag, og sannsynligvis også i framtida. 

Kjenn på tjærelukta, og lytt til SAKLIG!:

Se alternativtekst til episoden.

SAKLIG! er en podkast om sakprosa og retorikk fra Forskningsmiljøet Sakprosa ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved universitetet i Oslo. Her ønsker programlederne Johan Tønnesson, professor i sakprosa, og retoriker, Signy Grape, å invitere en gjest eller to til en samtale med utgangspunkt i den prosaen som tar for seg ALT.     

Podkasten kan høres i Spotify, Apple podcasts, fra UiOs nettspiller, eller lastes ned i podkast-appen du bruker til vanlig.    

Mina Ødegård Angeloff og Signy Grape 

Boklansering: «Vår store nasjonallitteratur»

Journal fra Rikshospitalet
datert 4. januar 1828. Pasienten
er en 20 år gammel mann som
hadde hatt gonoré i en måned.
Han ble behandlet med piperispulver
og blyvannsomslag. Resepten
under er på ammoniumsalt og
vinsyre. […] (Foto: Øivind Larsen)

I noen hundre år har det i lukkede faglige kretsløp sirkulert små tekststykker om hver og én av oss. Dette er upublisert sakprosa som forteller om vonde rygger, tunge svangerskap og det som tidligere het dårlige nerver. Lenge hadde legene monopol på disse tekstene, seinere kom andre profesjoner til, blant annet sjukepleiere, fysioterapeuter og helsefagarbeidere. Dessuten er både vi pasienter og datamaskinene, med vår mer eller mindre autentiske intelligens, kommet med i samtalen.

Nå foreligger boka om denne stor-sjangeren. Boka heter nettopp Pasientjournalen og har fått undertittelen – språk, dokumentasjon og helsekompetanse (Michael 2023:20: Supplement 31). Denne antologien med sine 22 bidrag og 32 bidragsytere ble lansert 14. februar i år av helseminister Kjerkol i ærverdige Nasjonalbiblioteket. Statsråden la vekt på at journalen også er pasientens tekst og at også disse tekstene må skrives slik at de kan styrke det gode møtet mellom behandler og pasient. Men kan journalene det? Må de ikke i så fall først oversettes? Dette er jo fagtekster som må få lov til å bli skrevet i et presist fagspråk hvis de skal bli nyttige nok, slik medisineren Erlend Hem understreket i sitt innlegg. Magne Nylenna, nestor i medisinsk publisering og opplysningsarbeid, minnet i sin tale om at en annen berømt medisiner, Ola Didrik Lærum, hadde karakterisert disse tekstene som «vår store nasjonallitteratur». Og i sitt kapittel i boka forteller samme Nylenna og Hem om en spennende sjangerhistorie: Journalene har vært viktige redskaper for legene i noen hundre år, men de har fått stadig utvidede funksjoner, og ikke minst er de blitt juridiske dokumenter.

Boka Pasientjournalen, som kan leses med åpen tilgang, forteller om hvordan journalene i dag strever med å bli lesbare for maskiner. Mange aktører i helsevesenet forsøker å holde klarspråkfanen høyt når de i samme grep vil tekkes både datamaskinene og pasientene: Nå må det skaffes til veie en enhetlig og forståelig terminologi, og ulike klassifiseringssystemer for sjukdom må harmoniseres. Men her er det spenninger: Mens enkelte synes å ville strømlinjeforme journalene gjennom klippefast struktur, ønsker hjertekirurgi-veteranen Erik Fosse å ta vare på det fritekstlige: Kunstig intelligens kan både systematisere fritekst til nytte for det medisinske fagspråket og hjelpe til med å oversette dette nødvendige fagspråket til tekster som pasienter kan forstå. Dette er ikke løse tanker, men veldokumenterte forslag forankret i ferske studier, som han demonstrerte i sitt innlegg. Dette virker lovende, for hvem ønsker seg vel en journal som arter seg som et utfyllingsskjema? Flere bidrag i boka peker på sammenhenger som ikke kaller på strømlinjeform og sterkt teknisk stil. Journalen som beskriver den døende viser seg å ha klare og mer menneskelige særpreg, og hvorfor må pasienten på død og liv omtales som «pas.»?

I salen satt litteraturviteren Petter Aaslestad, som for et kvart hundreår siden skrev pionerstudien Pasienten som tekst. Den har stått på mange pensumlister siden. Aaslestad hadde ikke funnet sin vei inn i boka eller på talelista denne gang. Men hans perspektiv, at journalen gjennom sine fortellinger skaper (bildet av) pasienten, er vel verdt å ta med seg inn i den digitaliserte journalen. Ryktene sier at han er i gang med en fortsettelse av sin klassiker.

I boka leser vi også en interessant framstilling av forskjellene mellom juridisk og medisinsk tenkemåte: Jussen vil ha klare svar: Ja eller nei, basert på hva som er overveiende sannsynlig, mens medisinen vil gi mer rom for nyanser når journalen skal skrives: «Fra et behandlingsmessig perspektiv kreves […] et mer dynamisk språk som uttrykker fenomener som endrer seg over tid.», skriver psykiaterne Anne Høye og Siren Hoven (s. 71). Det virker som en betimelig påpeking når de nye bindene av vår omfangsrike og ganske intime nasjonallitteratur skal skrives.

Johan Laurits Tønnesson

Illustrasjon og illustrasjonstekst fra E. Hem og M. Nylennas introduksjonskapittel i boka (s. 31).

Nylenna M, Hem E. Husom N. red. Pasientjournalen. Michael 2023:20: Supplement 31


Podkast: Evalueringsrapporten må opp av skuffen!

Foto: stortinget.no

Det finnes vel knapt noe mer saklig eller prosaisk enn det offentlige dokumentet. Men på tross av denne nøytrale og nøkterne innpakningen, er dette tekster som utøver makt – veldig mye makt. Hvordan skal vi forstå disse tekstene? Og finnes det poesi i det prosaiske? I denne episoden av SAKLIG! har vi snakket med den helt ferske førsteamanuensisen i sakprosa Hilde Reinertsen. 

Hilde Reinertsen hadde den 1. februar sin første arbeidsdag ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier. Hun er ekspert på disse tilsynelatende tørre, men viktige tekstene som hele demokratiet vårt er bygget opp av. Dette er tekster som rapporten, utredningen, revisjonen, granskningen, budsjettframlegget og evalueringsrapporten. 

Hilde Reinertsen. Foto: uio.no

I episoden har vi begått et stykke forbrukerjournalistikk – for hvordan forstå en tekst når den er 30 kg tung og 5 mil lang? Vi veileder vordende lesere og nyvalgte stortingsrepresentanter når de skal ta fatt på statsbudsjettet, prop. 1 eller såkalt gul bok. Hvordan navigere når man for eksempel lurer på om det ble noe penger i årets budsjett til skogvern? Og har statsbudsjettet en forfattersignatur – kan man lese forskjellen på et Vedum- og et Solberg-budsjett? 

Vi diskuterer også evalueringen. For er det en evalueringsfeber i Norge? Hva kjennetegner egentlig en god evalueringstekst, og hvilke litterære kvaliteter kan slike tekster ha? Reinertsen skrev doktorgrad om bistandsevalueringen, en nøktern tekst som ofte vekker store følelser. 

– Disse tekstene vinner ikke Brageprisen, men de er uansett viktige. Det er kanskje den prosaiske kvaliteten som er deres adelsmerke, forteller Reinertsen.  

Reinertsen er også sammen med Kristin Asdal forfatter av boken Hvordan gjøre dokumentanalyse fra 2020, som nylig kom i engelsk utgave på det prestisjetunge forlaget Sage med tittelen Doing Document Analysis. A Practice-Oriented Method. Mange metodebøker er teoritunge og overveldende. Denne er derimot ganske hyggelig og nedpå og har fått praksisstudenter i det ganske land til å undersøke dokumentene de omgis av. 

Hør SAKLIG! om byråkratiets mektige sakprosa – med Hilde Reinertsen: 

Se alternativtekst til episoden.  

SAKLIG! er en podkast om sakprosa og retorikk fra Forskningsmiljøet Sakprosa ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved universitetet i Oslo. Her ønsker programlederne Johan Tønnesson, professor i sakprosa, og retoriker, Signy Grape, å invitere en gjest eller to til en samtale med utgangspunkt i den prosaen som tar for seg ALT.    

Podkasten kan høres i Spotify, Apple podcasts, fra UiOs nettspiller, eller lastes ned i podkast-appen du bruker til vanlig.   

Mina Ødegård Angeloff og Signy Grape 

Ny satsing på tverrfaglig demokratiforskning

Foto: colourbox.com

For første gang har den tverrfaglige satsinga UiO:Demokrati delt ut midler til forskning. Forskergruppa «Voicing Democracy» ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier (UiO) er blant de fire forskergruppene som fra 2023 har fått tildelt til sammen 22 millioner for å forske på demokratispørsmål.

The Voicing Democracy Research Group, ledet av Eirik Vatnøy (ILN), består av forskere fra fakultetene for humaniora, samfunnsvitenskap, pedagogikk og juss som sammen skal studere hvordan demokratiet manifesterer seg i tekst og i tekstkulturer. Gruppa har som mål å undersøke et bredt spekter av tekstpraksiser hvor medborgerskap formes og utøves, fra fiksjon til lovtekster og byråkrati. Dermed skal mange av demokratiets sakprosatekster under lupen i årene som kommer. Sakprosainteresserte kan trygt vente seg mye spennende og viktig demokratiforskning!

Mina Ødegård Angeloff

Sakprosa i sydvest: Tredje kalenderluke

Bjørn Kvalsvik Nicolaysen. Foto: Fredrik Refvem/med tillatelse

Selvsagt hører sakprosaemner og industri på Vestlandet sammen. Miljøet for lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger med professor Bjørn Kvalsvik Nicolaysen i spissen, satser på sakprosa når de skal utdanne fagfolk til det lokale næringslivet i regionen. – Sakprosa er livsviktig i alt sikkerhetsarbeid. Kunnskap om tekster og hvordan de leses bør derfor være en del av samfunnssikkerhet og beredskap.

Dette er tredje del av Signy Grape og Johan Tønnesson sitt lang-intervju med Kvalsvik Nicolaysen om fagmiljøet ved Universitetet i Stavanger og deres satsing på sakprosa. Frem mot jul har intervjuet blitt publisert som en tredelt føljetong her på Sakprosasiden. Du finner den første og andre delen her og her.

Les mer «Sakprosa i sydvest: Tredje kalenderluke»

Endelig sakprosaprofessor i Sverige

Anna Jungstrand. Foto: Jonathan Knape

Nå er det endelig klart at Anna Jungstrand blir professor i sakprosa ved Linnéuniversitetet i Växjö. Dermed blir hun også Sveriges første sakprosaprofessor.

Sverige har allerede lange tradisjoner med sakprosaforskning. Prosjektet Svensk sakprosa ble gjennomført fra 1996 til 2003 og studerte «det mycket lästa». Det var finlandssvensken Rolf Pipping som i 1938 lanserte sakprosabegrepet. Den gangen var Pipping opptatt av den saklige stilen – «normalprosaen», og sakprosa ble studert med utgangpunkt i tekst- og språkforskning.

Les mer «Endelig sakprosaprofessor i Sverige»

Podkast: Trenger vi en ny månelanding?

Foto: Arbeiderpartiet

Statsminister Jonas Gahr Støre sliter. Det er krig i Ukraina, galopperende strøm- og matvarepriser, og ikke minst gjør regjeringen det elendig på målingene. Kan Støre bruke årets nyttårstale til å samle nasjonen og lede oss ut av krisa? Trenger regjeringen en ny månelanding?  

Gjest er Tor Gaute Syrstad, statsviter og psykolog, nå stipendiat ved Institutt for statsvitenskap, der han forsker på følelser i norsk politikk. I sin masteroppgave analyserte Syrstad danske nyttårstaler. Kan vi i denne episoden av SAKLIG! gi statsministeren noen gode råd?

Les mer «Podkast: Trenger vi en ny månelanding?»

Sakprosa i sydvest: Andre kalenderluke

Bjørn Kvalsvik Nicolaysen. Foto: Fredrik Refvem/med tillatelse

Selvsagt hører sakprosaemner og industri på Vestlandet sammen. Miljøet for lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger med professor Bjørn Kvalsvik Nicolaysen i spissen, satser på sakprosa når de skal utdanne fagfolk til det lokale næringslivet i regionen. – Sakprosa er livsviktig i alt sikkerhetsarbeid. Kunnskap om tekster og hvordan de leses bør derfor være en del av samfunnssikkerhet og beredskap.

Dette er andre del av Signy Grape og Johan Tønnesson sitt lang-intervju med Kvalsvik Nicolaysen om fagmiljøet ved Universitetet i Stavanger og deres satsing på sakprosa. Frem mot jul blir intervjuet publisert som en tredelt føljetong her på Sakprosasiden. Den første kalenderluken finner du her.

Les mer «Sakprosa i sydvest: Andre kalenderluke»

Sakprosa som litteratur: En kritisk refleksjon

Trygve Riiser Gundersen. Foto: Siv Dolmen/Cappelen Damm

«Sakprosa som litteratur», er temaet Trygve Riiser Gundersen fikk i oppdrag å foredra og skrive om av Vinduets redaktører. Gjennom sine egne erfaringer som forfatter av den Brageprisvinnende boka Haugianerne begynner Riiser Gundersen med en ærlig og tankevekkende beretning om frykten og redselen som kan oppstå under skriveprosessen. Hvorfor er det noen ganger «så vanskelig å skrive – vanskelig å ta ordet og holde på det»?

Les mer «Sakprosa som litteratur: En kritisk refleksjon»

Sakprosa i sydvest: Første kalenderluke

Bjørn Kvalsvik Nicolaysen. Foto: Fredrik Refvem/med tillatelse

Selvsagt hører sakprosaemner og industri på Vestlandet sammen. Miljøet for lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger med professor Bjørn Kvalsvik Nicolaysen i spissen, satser på sakprosa når de skal utdanne fagfolk til det lokale næringslivet i regionen. – Sakprosa er livsviktig i alt sikkerhetsarbeid. Kunnskap om tekster og hvordan de leses bør derfor være en del av samfunnssikkerhet og beredskap.

Dette er første del av Signy Grape og Johan Tønnesson sitt lang-intervju med Kvalsvik Nicolaysen om fagmiljøet ved Universitetet i Stavanger og deres satsing på sakprosa. Frem mot jul blir intervjuet publisert som en tredelt føljetong her på Sakprosasiden.

Les mer «Sakprosa i sydvest: Første kalenderluke»