Ny artikkel i Tidsskriftet Sakprosa: Hvordan snakker NAV med innbyggerne?

Foto: pixabay.com

I møte med NAV kjenner mange på frustrasjon og skuffelse. Disse følelsene blir ofte luftet i chat-samtaler med veilederne i NAV. I en ny artikkel i tidsskriftet Sakprosa analyserer tre forskere den digitale interaksjonen mellom brukere og veiledere i NAV-systemet i situasjoner der brukerne retter kritikk mot oppfølgingen de får fra NAV. Måten veilederne tar imot kritikken på virker selvsagt inn på brukernes oppfatning av NAV og det videre samarbeidet. I artikkelen finner forskerne at veilederne sjelden svarer eksplisitt på brukernes kritikk, men heller velger andre veier for å møte deres behov.

Liv Bente Schellenberg Strømhaug, Kristin Halvorsen og Gøril Thomassen Hammerstad, alle ved NTNU, har i artikkelen Selektiv respons på kritikk: NAV veilederes digitale interaksjon med brukere analysert den skriftlige interaksjonen mellom brukere og veiledere i NAV. Studien er en del av et større prosjekt om veiledning gjennom digital dialog i NAVs aktivitetsplan. Materialet består av 70 dialoger mellom veiledere og brukere som mottok arbeidsrettet oppfølging fra NAV i perioden august 2019 til desember 2020. Utvalget for studien er samtalesekvenser der brukere ytrer eksplisitt kritikk mot veilederen sin eller NAV generelt.

Liv Bente Schellenberg Strømhaug, Kristin Halvorsen og Gøril Thomassen Hammerstad (Foto: NTNU)

Gjennom en diskursanalytisk tilnærming med utgangspunkt i kvalitativ samtaleforskning viser forfatterne hvordan veiledernes responser er selektive: De anerkjenner, unngår eller avviser kritikken på en indirekte måte, ofte uten å forholde seg til det brukeren opplever som kritikkverdig.

«Jeg skjønner at det er vanskelig»

Veilederne opererer både som talerør for institusjonen NAV og som medmennesker i et hverdagsspråklig møte med brukerne. Denne rollen er altså en krysning mellom å være institusjonens og brukernes representant. I artikkelen finner forskerne at en slik hybridrolle er utfordrende å fylle på en måte som på samme tid er rettferdig overfor brukeren og systemet. Veilederne benytter en hverdagslig stemme for å bygge allianser med brukerne, men bruker den institusjonelle stemmen for å sette grenser: 

“[…] Når veilederen avviser kritikken til brukeren, gjøres dette ofte ved hjelp av en institusjonell stemme som bidrar til å trekke grenser for veilederens ansvar, og skaper distanse til den livsverden som brukeren beskriver. […] I avvisningene plasserer veilederne ansvaret for det kritikkverdige hos brukeren og avviser relevansen av kritikken, for eksempel gjennom å påpeke mangler i brukerens samarbeid.”

Veiledernes respons kan deles inn i tre varianter: meldinger som henholdsvis anerkjenner, unngår og avviser kritikken. I datamaterialet finner forskerne at det er stor overvekt av unnvikelsesstrategier når veilederne besvarer kritikken. Kritikken besvares sjeldent eksplisitt. Svarene fra veilederne fungerer som en slags forhandling om hvem som egentlig har ansvar for det som er kritikkverdige. De selektive, implisitte responsene kan samtidig ses på som en form for digital varsomhet, ettersom dialogen kan lagres og brukes som dokumentasjon videre i brukerens sak.

…intet svar

I datamaterialet er det imidlertid få eksempler på at brukerne imøtegår svarene fra veilederne. De kommer enten med en kort kvittering (“den er grei”), de skrifter tema for dialogen, eller lar være å svare. “Med selektiv respons fra veileder og manglende respons fra bruker, er det en risiko for at brukers kunnskap, perspektiver og behov ikke får betydning i veiledningsforløpet”, konkluderer forfatterne. Dét må i så fall være et viktig problem i forholdet mellom myndighet og befolkning. 

Johan Tønnesson og Mina Ødegård Angeloff

Ny masteroppgave: Stemmer som teller

Sunniva Monclair Bøe har skrevet masteroppgave om NRK sin valgomat. Foto: privat

Våren 2022 leverte Sunniva Monclair Bøe masteroppgaven sin i nordisk ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo: Stemmer som teller. En modelleseranalyse av valgomaten til NRK med vekt på retorisk medborgerskap

Bøe gjør en tekstanalyse av valgomaten NRK lanserte før stortingsvalget i 2021. Der finner hun at NRK lykkes et godt stykke på vei med å legge til rette for retorisk medborgerskap, men valgomaten kunne bidratt enda mer til å opplyse og fremme den offentlige samtalen ved å inkludere en kritisk modelleser.

Her presenterer Bøe oppgaven sin:

Valgomaten teller

Av Sunniva Monclair Bøe

De fleste av oss har nok vært innom en valgomat i løpet av en valghøst for å sjekke hva den mener man bør stemme på. Da er det heller ikke overraskende at før stortingsvalget høsten 2021 ble NRKs valgomat gjennomført over 1,7 millioner ganger. NRK hadde to uttalte mål med valgomaten. Den skal for det første fungere som et opplærende verktøy innenfor norsk politikk og for det andre bidra til økt valgdeltagelse. Jeg mener derfor det er viktig å undersøke hvem valgomaten retter seg mot, og hvem den utelater, og om den så klarer å oppfylle sine to mål.

Vedtekter fastsatt av Kultur- og likestillingsdepartementet forplikter NRK til å «bidra til å fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser» (NRK, 2022a). Valgomaten bør med andre ord legge til rette for retorisk medborgerskap. Det vil si at den bør legge til rette for at folk skal kunne ta del i samfunnsdebatten gjennom meningsutveksling og øve opp evnen til å stille kritiske spørsmål. Det første spørsmålet jeg belyser i masteroppgaven min er derfor: I hvilken grad legger NRK til rette for retorisk medborgerskap gjennom valgomaten? For å finne ut av dette bygger jeg videre på Ida Seljeseths arbeid. Seljeseth knytter retorisk medborgerskap til modelleserbegrepet og ser på offentlige ytringers evne til å legge til rette for kritisk tenking (Seljeseth, 2021). Det andre spørsmålet jeg vil belyse er derfor: Hvilke modelleserkompetanser forutsettes og bygges opp i valgomaten som tekst?

Hvorfor er valgomater blitt så populære?

På grunn av ulike forutsetninger og varierende kunnskap om politikk i befolkningen kan det å formidle politikk være veldig krevende. Politikk formidles blant annet gjennom stortingsmeldinger, offentlige utredninger eller partiprogrammer, men hvis man spør den gjengse nordmann om hvor vedkommende innhenter informasjon om politikk, vil de færreste av oss svare: «Den siste NOU-en!». De fleste leser avisen og følger med på nyheter på TV. Noen følger kanskje et politisk parti, regjeringen eller Stortinget i sosiale medier. Slik spiller media en viktig rolle i formidlingen av politiske løfter og tiltak.

I opptrappingen mot et politisk valg er særlig valgomater blitt veldig populære. NRK lagde for første gang en valgomat i 2009, og de var inspirert av konseptet «Wahl-O-Mat» fra Tyskland (Albertsen, 2020). Valgomater har etter hvert blitt et standard bidrag til mediedekningen av valg. Dette er altså et stort fenomen som man også finner i mange andre land. De nordiske landene har også et «valgomatnettverk» som møtes for å diskutere problemstillinger knyttet til verktøyet. Slik inngår valgomaten i en historisk kulturkontekst i medienes valgdekning.

En valgomat er en partitest som stiller en rekke spørsmål om norsk politikk, og som til slutt gir et svar på hvilket politisk parti man står nærmest. NRK har som sagt et uttalt mål om å bidra til økt valgdeltagelse. NRK ønsker at valgomaten skal senke terskelen for å lære om politikk. Slik blir den et nyttig verktøy for borgere som kanskje ikke er så interessert i politikk, eller som ikke har tid til å lese partiprogrammer, flyveblader og artikler. Valgomaten går rett på sak og spør helt konkret hvor enig eller uenig man er i de viktigste politiske spørsmålene det gjeldende året. En av grunnene til at valgomater er blitt så populære, er kanskje fordi den treffer det som er strevsomt med valget: å navigere seg gjennom et hav av artikler, TV- og radiosendinger.

Hvem er valgomaten laget for?

Valgomaten til NRK gjør akkurat det den lover å gjøre. Den foreslår et parti man bør stemme på ved valget med utgangspunkt i hvilke meninger man har om en rekke politiske saker. Sånn sett kan man også hevde at NRK gjennom valgomaten bidrar til å gjøre det enklere for folk å stemme – fordi den gjør politikk som tema tilgjengelig for mange borgere, både politisk kompetente og mindre politisk kompetente.

Når det gjelder mitt overordnede spørsmål om i hvilken grad NRK legger til rette for retorisk medborgerskap gjennom valgomaten, vil jeg her ta særlig utgangspunkt i NRKs uttalte ønske om at valgomaten skal fungere som et opplærende verktøy. I valgomaten materialiserer det seg en nysgjerrig, mindre politisk kompetent modelleser gjennom design, forklarende- og argumenterende tekstdeler, samt resultatsiden. Dette er også modelleseren som gjennom valgomaten skal ha lært mer om norsk politikk. Likevel vil jeg stille spørsmål ved om NRK legger godt nok til rette for retorisk medborgerskap hos denne modelleseren. Kan valgomaten gjøre allerede passive borgere enda mer passive ved at de nå får muligheten til å finne ut av hvem de kan/bør stemme på i løpet av 20 minutter, heller enn å sette seg inn i partiprogrammene og måtte følge med i media og på debatter? Én ting er å ta en test for å få opp et forslag til parti, for deretter å gå ut å stemme på dette partiet, men det å forstå informasjonen som valgomaten formidler, anvende den, vurdere den, eller stille seg kritisk til den – legger valgomaten til rette for dette? De ulike stemmene i valgomaten – NRK, de ulike argumentene fra de forskjellige partiene, og de ulike sakene som blir tatt opp – skaper en flerstemmighet i valgomaten som kan gi et inntrykk av at teksten legger til rette for en kritisk modelleser. Spørsmålet er om det er en reell flerstemmighet, eller en konstruert flerstemmighet. Er valgomaten en flerstemmig monolog, eller en flerstemmig dialog?

For at det retoriske medborgerskapet og evnen til å tenke kritisk skal bli dyrket, må teksten gå i dialog med ulike stemmer og aktører for å vise mangfoldet av perspektiver og ulike vinkler å se samme sak på. I artikkelen «Monologiske miljødialoger – Ole Mathismoen og Jenny Jordahls tegneserie Grønne greier» tar Jonas Bakken til orde for at selv om en tekst består av en dialog i form av at motstridende synspunkter blir presentert, kan teksten fortsatt være monologisk i den forstand at perspektivene til sammen gir «en lukket og enhetlig framstilling av tilværelsen, der eventuelle motsetninger finner sin løsning» (Bakken, 2019, s. 11). Mangelen på dialog oppstår derfor særlig i valgomatens utforming og design: Det fremsettes en påstand, i tillegg til et argument for- og mot påstanden. Det blir til en viss grad opp til leseren å komme frem til et svar, men disse er også gitt av NRK gjennom de fire svaralternativene. I alt gjør dette valgomaten til en tekst som gir et lukket og enhetlig bilde av hvordan politikken ser ut: Det finnes kun denne måten å gjøre det på, du blir presentert to (av x antall) argumenter, og her blir du presentert fire (av x antall) svar. Det er en tekst som legger til rette for deltagelse, men den legger ikke til rette for en genuin, utforskende dialog.

Så hvordan kunne man gjort den monologiske teksten som valgomaten utgjør, mer dialogisk? Er det så enkelt som å inkludere flere perspektiver og stemmer i teksten? Mest sannsynlig ikke. Det å inkludere de ti mindre partiene i like stor grad som de ni største partiene i Norge, vil kunne gi et skjevt bilde av hvordan politikken ser ut i Norge. Derfor er det kanskje ikke mangfoldet av perspektiver som vil skape en kritisk modelleser.

Villadsen og Kock viser i boken Contemporary Rhetorical Citizenship (2014) til professor i politisk teori Robert Goodin, som argumenterer for at kritisk tenking ikke alltid handler om å bli presentert alle perspektiver på en sak, men det å evne å finne ut av, og reflektere over, at de finnes. Evnen til å reflektere og evne å tenke kritisk i seg selv er en viktig faktor i et deliberativt demokrati – ikke bare at alle skal bli hørt alltid, for dette er tilnærmet lik umulig. I tilfellet med valgomaten ville det heller ikke gitt et troverdig bilde av det politiske klimaet dersom for eksempel Piratpartiet og Arbeiderpartiet fikk like stor plass. Om man skal delta i det politiske ordskiftet, er det likevel nyttig å vite om de mindre partiene og hva de står for, og vite hvorfor disse ikke er inkludert i valgomaten – altså øve opp leserens evne til å tenke kritisk og reflektere over valgene som er tatt.

…, men kritisk tenkning avgjør.

I alt er valgomatens tydelige svakhet at den kritiske modelleserkompetansen ikke bygges opp. Dette ser man særlig i hva slags type flerstemmighet valgomaten består av. For på én side kan man argumentere for at teksten alltid er i dialog med leseren, siden leseren får mulighet til interaktivt å ta del i teksten. Likevel er dette informasjon som er fastsatt, og som man som leser blir presentert. Dette skaper ikke en reell mulighet for indre dialog, der det er opp til leseren å finne ut av hva vedkommende selv tenker, noe som gjør at den kritiske modelleseren ikke bygges opp. Det at valgomaten også matematisk må regne ut hvilket parti leseren ligger nærmest, forhindrer dessuten nyanser i teksten som kunne bidratt til kritisk tenking. I alt kan man si at valgomaten gjør det NRK ønsker å gjøre: å gi et svar på hvilket parti leseren står nærmest, og kanskje bidrar den også til valgdeltagelse. Dersom målet er opplyste borgere som aktivt kan ta del i demokratiske prosesser ved å forstå dem, bør NRK fremme det retoriske medborgerskapet gjennom en tekst som i større grad inviterer til åpen dialog.

Du finner hele masteroppgaven her.

Kilder:

Albertsen, A. (2020). How do the Characteristics of Voting Advice Application Users Change Over Time? Evidence from the German Election Studies. German Politics, 1–21. (Lesedato: 7. mai, 2022). https://doi.org/10.1080/09644008.2020.1830374

Bakken, J. (2019). Monologiske miljødialoger – Ole Mathismoen og Jenny Jordahls tegneserie Grønne greier. Sakprosa, 11(3). https://doi.org/10.5617/sakprosa.6536

NRK. (2022a). Vedtekter og NRK-plakaten – Hjelp og informasjon. (Lesedato: 23. mai, 2022). https://info.nrk.no/vedtekter/

Seljeseth, I. (2021). Klart språk og retorisk medborgerskap. [Doktorgradsavhandling]. Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Det humanistiske fakultet. Universitetet i Oslo.

Villadsen, L. S., & Kock, C. (2014). Contemporary Rhetorical Citizenship. Leiden University Press.


Sakbib: nå på ny plattform og enda enklere å bruke!

I 2014 kunne Forskningsmiljøet Norsk Sakprosa endelig feire at bibliografien over norsk sakprosaforskning, Sakbib, kom på plass. Bibliografien har i flere år vært et hjelpemiddel for studenter, forskere, lærere, bibliotekarer og veiledere – ja, alle som er interessert i å finne relevante tekster om sakprosa. Nå har Sakbib fått en ny og forbedret plattform. I tillegg er enda flere publikasjoner lagt til. 

Bilde av Sakbib.no

Hva er nytt?  

Grunnet utdatert programvare, var Sakbib-bibliografien i en periode utilgjengelig. Før sommeren flyttet vi bibliografien til en ny, sikrere plattform (Zotero), og bibliografien har blitt utbedret med rikere metadata og enda flere tekster som legges til fortløpende. Vi har lenket til fulltekst av langt flere publikasjoner enn før, og det kontrollerte emneordsregisteret har gjennomgått en kvalitetssikring. Fyldigere sammendrag gjør også søk i fritekst mer treffende.  

Søk i Sakbib.no

Som før er publikasjonene i basen sortert i kategorier og merket med nøkkelord, noe som gjør det lett å avgrense søk slik at du enkelt kan finne det du leter etter. I tillegg kan du sortere publikasjonene etter publikasjonstype, forfatternavn eller utgivelsesår.  

Tanken er fortsatt at bibliografien skal være en slags direktetilgang til forskningsmiljøets bokhyller, digitalt og med søkefunksjon. Her får du en oversikt over norsk sakprosaforskning som kan være vanskelig å finne med en søketjeneste som Oria.

Vi oppmuntrer til bruk av Sakbib-bibliografien i forskning, veiledning og undervisning av sakprosarelaterte emner.  

Tips gjerne redaksjonen om nye publikasjoner på post@nullsakbib.no  

Podkast: Klart helsespråk er livsviktig!

Hender som viser omsorg (Foto: ukjent, CC/fri bruk)

Vi har alle en helse, så hvordan snakker vi om den? Ofte er vi på vårt mest sårbare når vi er pasienter eller pårørende og møter helsespråkets mektige sjangre. Blir språket medisin – eller fremmer det snarere uhelse?

Under koronapandemien fikk kommunikasjonsfolket seg en slags revansje – det ble tydelig for de fleste hvor livsviktig det er med et godt språk rundt helsa vår. Samtidig er det likevel fortsatt meget mulig å bli møtt av en lege som ser mer på PC-en enn på pasienten sin. Og fortsatt er det lite trolig at sjangre som journalen og epikrisen din, eller pakningsvedlegget til medisinen din, gir særlig mening. Hva gjøres fra legestanden for å sikre et språk som vi kan forstå?

Les mer «Podkast: Klart helsespråk er livsviktig!»

Podkast: Rettslingvistikk NÅ!

Foto: WorldSkills UK

Hva om du satt på tiltalebenken i en rettssak, og det var en jurist som fikk jobben med å analysere DNA-bevisene mot deg eller vurdere om fingeravtrykkene var dine? Det ville vært utenkelig – i norske rettssaler er det en hel stand av eksperter, slik som rettsmedisinere, rettsodontologer, rettspsykiatere og andre eksperter. Men ett stort unntak finnes – språklige bevis er opp til nesten hvem som helst å tolke. Så hvor er rettslingvistene?

Pisser eller tisser menn? Og hvem kalte tidligere justisminister Tor Mikkel Wara for en RASISIT? Med Bertheussen-saken, der kona til Wara i 2021 ble dømt for blant annet trusler mot ministeren og for å ha skrevet falske tilståelsesbrev, fikk rettslingvistikken en slags norsk fødsel. Språkeksperten som ble brukt i rettssaken fikk kritikk for å ikke basere den språklige analysen sin på forskning, og statsadvokaten mente at «hvem som helst» kunne se at språket i brevene var tilgjort. Men hadde man gjort en rettslingvistisk analyse ville man i motsetning til hva språkeksperten hevdet, funnet ut at jo, menn sier både at de tisser og pisser…

Les mer «Podkast: Rettslingvistikk NÅ!»

Vekkelsesstemning rundt boka Haugianerne

Haugianerne. Enevelde og undergrunn, bokomslag (Foto: Cappelen Damm)

Helt siden Trygve Riiser Gundersen skrev sin hovedoppgave «Om å ta ordet», publisert i Norsk sakprosas skriftserie, har han opponert mot det gjengse bildet av Hans Nielsen Hauge og hans bevegelse. Et bilde preget av Adolph Tiedemanns berømte maleri, Alexander Kiellands romaner og ikke minst konservative teologers tolkning. I hovedoppgaven hevder han overbevisende at det opprørske og frigjørende potensialet i Hauges tekster er blitt helt oversett. De er i stor grad blitt oppfattet som religiøst babbel og intet annet. 

Nå er vi spent på første bind av hans tobindsverk om haugianerne. Det vil si, vi er ganske overbevist om at vi har mye å glede oss til. Blant anmeldere og intervjuere hersker nærmest en vekkelsesstemning. Jf. Marius Wulsbergs anmeldelse i Dagbladet.

Boka lanseres på Halvbroren i Oslo onsdag 25. august.

Lenke til arrangement finner du her.

Johan L. Tønnesson

Ny masteroppgave: Klimakur vs. klimaku

Charlotte Hidle har skrevet masteroppgave om kostholdstiltaket i Klimakur 2030. Foto: privat

Våren 2022 leverte Charlotte Hidle masteroppgaven sin i nordisk ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo: Klimakur vs. klimaku – En retorisk dokumentanalyse av kostholdstiltaket i Klimakur 2030.

Hidle gjør en retorisk dokumentanalyse av kostholdstiltaket foreslått av myndighetene i et utvalg klimadokumenter, samt høringsinnspillene fra to interesseorganisasjoner som representerer jordbruket. Gjennom analysen finner Hidle at staten og jordbrukssektoren har ulik forståelse av problemene som står på spill. Dette gir dårlige vilkår for deliberasjon. Et annet funn er at dokumentene til sammen mangler det hun kaller strukturell klarspråklighet, som igjen er et hinder for å etablere en felles doxa.

Les mer «Ny masteroppgave: Klimakur vs. klimaku»

Opprop for norsk kunnskapslitteratur!

(Foto: gerlos)

Er man en kunnskapsnasjon uten en “kunnskapslitteratur”? Professor i tekstvitenskap, Kjell Lars Berge, og professor i sakprosa, Johan Tønnesson, begge ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved UiO, har i tidsskriftet Prosa skrevet et åpent brev til statsråd Ola Borten Moe der de tar til orde for å styrke norsk kunnskapslitteratur.

Professorene peker på store mangler ved litteraturpolitikken, dersom staten skal gjøre sin grunnlovsfesta plikt og sikre “et opplyst ordskifte” – og her er “kunnskapslitteraturen” helt sentral. Dette er bøker som tilbyr ny dybdekunnskap og originale resonnement, og gjerne blir et felles utgangspunktet for en rekke andre ytringer, som igjen kan starte en sirkulasjon av kunnskap i andre formater og medier. Et prakteksempel her er boka Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814-1913 av Anders Johansen fra 2019.

Les mer «Opprop for norsk kunnskapslitteratur!»

Podkast: I elfenbenstårnet eller på en åpen agora?

Er forskerne i elfenbenstårnet? (Foto: Daniel Parks)

Det er ikke måte på hva forskningen skal løse av kriser – og da må jo vi “vanlige folk” få innblikk i hva forskerne bruker alle milliardene sine på. De må kommunisere ut! Men gjemmer de seg fortsatt i elfenbenstårnet sitt, eller er de ute og samtaler med folket på en åpen agora? Vi spør i podkasten SAKLIG!: Hva er god forskningskommunikasjon i 2022?   

Denne episoden av SAKLIG! er en kinesisk eske – vi skal både snakke om forskningskommunikasjon og bedrive det – ved å fortelle om funn fra et forskningsprosjekt om forskningsformidling der programleder Johan Tønnesson deltok, sammen med episodens to gjester: Kristian Bjørkdahl, forsker ved Senter for utvikling og miljø ved UiO, og Iris Leikanger, stipendiat ved samme senter, og som skrev masteroppgave om forskningskommunikasjon og brukermedvirkning. 

Les mer «Podkast: I elfenbenstårnet eller på en åpen agora?»

Ny artikkel i Tidsskriftet Sakprosa: Svenska Turistföreningens syn på det samiske

Samisk familie, bilde hentet fra Store norske leksikon (Foto: Ukjent fotograf. Lisens: Falt i det fri)

Det er selvsagt ikke noe nytt at samer opp gjennom historien har blitt fremstilt og behandlet som fremmede og ukultiverte. En ny artikkel i tidsskriftet Sakprosa viser hvordan dette synet på samer også kommer til uttrykk i reiseskildringer fra Svenska Turistföreningen. Samtidig er dette synet også fullt av ambivalens: For hvordan være full av forakt, samtidig som man er full av beundring for folkene man skildrer? 

Gustav Westberg ved Örebro universitet og Karin Idevall Hagren ved Stockholms universitet har i artikkelen Åtråvärda samer: om reseberättelser som affektiv resurs i tidig ursprungsturism analysert 13 reiseskildringer fra årene mellom 1886 og 1914 der det samiske blir beskrevet. Gjennom en affektiv diskursanalyse og analyse av det narrative mønsteret ved bruk av Greimas’ aktantmodell, viser de hvordan en svensk turistidentitet konstrueres gjennom affektiv meningsskapelse – altså følelsespregede leserposisjoner overfor det som skildres. 

Les mer «Ny artikkel i Tidsskriftet Sakprosa: Svenska Turistföreningens syn på det samiske»