Første bind av Trygve Riiser Gundersens bok «Haugianerne» ble en kritikerfavoritt da den kom ut i 2022 og vant den gjeve Brageprisen.
Forfatteren overbeviser gjennom grundige arkivstudier og klare resonnementer om at haugianerne, som har fått sitt navn etter bondesønnen Hans Nielsen Hauge (1771-1824), var Norges første virkelige folkebevegelse og at den la grunnen for seinere folkebevegelser.
Haugianere kom fra mange samfunnsgrupper
Skjønt folkebevegelse? I podkasten SAKLIG! fra Universitetsplassen kan du høre professor i tekstvitenskap og 1700-tallsekspert Kjell Lars Berge diskutere med forfatteren.
Berge påpeker at haugianerbevegelsen i hvert fall ikke var noen underklassebevegelse, men at den ble dominert av bønder og næringsdrivende. Vi finner fremdeles en mengde etterkommere av haugianere blant suksessrike næringslivsfolk i Norge i dag.
Trygve Riiser Gundersen parerer med å understreke at hans bok dreier seg om den første perioden av bevegelsen, fram til 1799. I den perioden han har studert kom haugianerne fra mange samfunnsgrupper, også det som må kunne kalles underklassen.
Oppfattet som et angrep på autoritetene
Men noe sosialt klasseopprør var det ikke snakk om i haugianernes kristelige forkynnelse. Teologien skilte seg ikke sterkt fra den lutherske statsreligionen. Hvorfor ble da haugianerne likevel angrepet og forfulgt? Hvorfor måtte Hans Nielsen Hauge tilbringe mange år i tukthus?
Her er Trygve Riiser Gundersen og Kjell Lars Berge enige: Det uhørte for makthaverne var at det var selvlærte folk uten utdanning som grep ordet. Det avgjørende var ikke hva som ble sagt, men hvem som sa det. Og på hvilken måte. Våre dagers skille mellom politikk og religion fantes ikke, så en religiøs ytring nedenfra ble straks oppfattet som en politisk ytring rettet mot autoritetene.
Et knallhardt styre med streng sensur
Mange har kanskje et bilde av det seine 1700-tallet som er preget av Det norske selskab i København som svingte begeret og sang «For Norge, Kjæmpers Fødeland». Dette har fått bred plass i historielærebøkene, men er bare et lite utsnitt av virkeligheten.
Denne tiden i dansk-norsk historie var preget av et knallhardt styre som gjerne kan kalles et diktatur. Det hersket streng sensur, og folk var ikke frie til å møtes i forsamlinger. Tvert imot, dette kunne gi dødsstraff etter en lovendring i 1765. Den kom fem år før den berømte perioden med skrivefrihet som endte med at kongens livlege og stedfortreder, Johann F. Struensee, ble offentlig henrettet i København – sammen med skrivefriheten.
Bildet av strenge herskere og deres embetsmenn stilt opp mot frimodige og folkelige forkynnere blir likevel for enkelt. Blant embetsmenn og borgerskap fantes det mange opplysningstenkere med liberale ideer.
For Kjell Lars Berge er avispioneren Matthias Conrad Peterson i Trondheim noe av en helteskikkelse. Han så på Hauge som en tulling og nølte med å slippe ham til i sine avisspalter.
Også Trygve Riiser Gundersen mener Peterson er en opplysningshelt som burde vært mye bedre kjent. Men i møtet med Hauge var han langt fra liberal og tolerant. Det er fascinerende, synes Gundersen, hvordan den selvlærte Hauge slo tilbake i et innlegg mot den mektige redaktøren av en av Norges første aviser.
SAKLIG! er en podkast om sakprosa og retorikk.
Programledere er sakprosaprofessor Johan Tønnesson og retoriker Signy Grape.
I høst har tidsskriftet Sakprosa invitert eksperter fra en rekke fagfelt til å skrive artikler om klarspråk ut fra eget perspektiv. Resultatet er en serie med seks artikler som på ulike måter belyser klarspråk som fagfelt og praksis.
Sakprosa.no
Torunn Reksten har skrevet om klarspråkloven i artikkelen «Klart språk er lov – kva inneber det i praksis?». I artikkelen «Klarspråk – en lønnsom investering» kan du lese om at klarspråkarbeid i kommunene har stor økonomisk gevinst. Asbjørn Følstad og Ragnhild Halvorsrud har skrevet om brukerreiser – et begrep som beskriver borgerens reise fram til informasjonen eller tjenesten de er på utkikk etter. Brukerreiser er også et viktig verktøy for å arbeide med klarspråk. Lars Rønn beskriver hvordan en virksomhet kan måle modenhet på klarspråk i artikkelen «Modenhet på klarspråk i en organisasjon». Vi vet allerede at klarspråk er livsviktig i helsesektoren. Magne Nylenna og Erlend Hem minner om dette og litt til i artikkelen «Klarspråk i Helse-Norge».
Den siste artikkelen i serien er nå publisert: «Tre teknikker for gode akademiske tekster». Artikkelforfatteren Hans Christian Farsethås er postdoktor ved Universitetet i Bergen og er tilknyttet Klarspråkprosjektet ved Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo. Det finnes en mengde veiledninger for akademisk skriving med vekt på form og stil. Men: «Sikker form og velformede setninger er vel og bra, men ingen garanti for gode akademiske tekster.», innleder Farsethås, og fortsetter: «Noe vesentlig mangler. Følger vi veiledningene til punkt og prikke, kan resultatet se ut som og ha form som en akademisk tekst, men likevel, og til tross for at alle råd er fulgt, savne et godt faglig innhold. Det er som om alle forutsetter at så lenge formen er god, blir innholdet også godt – at akademisk skriving i hovedsak er en øvelse i form.»
I artikkelen benytter han en forbilledlig tekst skrevet av professor Hans Petter Graver for å presentere sine tre teknikker: «å skille tydelig mellom en redegjørende og en diskuterende skrivemåte, å skrive med god tekstbinding mellom setningene og å skrive argumenterende, sammenhengende resonnementer.»
Tekstene i denne artikkelserien er ikke fagfellevurderte vitenskapelige artikler, men kyndige faglige innspill i et felt hvor dialogen mellom vitenskap og dagsaktuell praksis er særlig viktig. I 2015 publiserte tidsskriftet et temanummer om klarspråk med fagfellevurderte artikler. Vi håper denne artikkelserien kan stimulere forskerkolleger i Norden til å bidra med flere vitenskapelige artikler i årene som kommer. God lesing!
Våren 2023 leverte Paul Omar Lervåg sin masteroppgave i retorikk og språklig kommunikasjon ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo: Dataspill som tekstkulturelt artefakt – Et nytt, semiotisk paradigme for studiet av dataspilltekster
Paul Omar Lervåg. Foto: privat
Her presenterer Lervåg sin oppgave:
Dataspill som tekst
Av Paul Omar Lervåg
Dataspill er noe som har vekket interessen min siden foreldrene mine fikk en datamaskin på 90-tallet. I begynnelsen spilte jeg demoer som fulgte med PC-magasiner som foreldrene mine abonnerte på. Det var blant annet snakk om en demoversjon av Age of Empires. Da jeg begynte på skolen, var jeg en av de første elevene som fikk min egen datamaskin.
Dette var lenge før bruk av personlige datamaskiner (PC) var utbredt i skolen, men fordi lærerne trodde at jeg hadde dysleksi, tenkte de at en PC var en god investering. Min aller første PC brukte operativsystemet Windows 98. På denne maskinen spilte jeg alt fra Bygg biler medMulle Mekk, The Sims, Age of Empires og en haug norskspråklige Lek og Lær-spill som lærte meg alt fra naturvitenskap til engelsk. I tillegg spilte jeg dataspill på engelsk, og gjennom den spillingen ble jeg tidlig dyktig i engelsk. Dataspill er ikke bare noe jeg har funnet mye glede i, men de har spilt en viktig rolle for min egen dannelse. Derfor er dataspill noe jeg tar på aller høyeste alvor, og som jeg vil skal bli forstått på best mulig måte. Av den grunn mener jeg at vi bør ha gode akademiske redskaper for å forstå slike spill. Vi må forstå dataspillet som en helhetlig tekst, og undersøke det ut ifra dets unike sammensetning.
Målsetting og faglig motivasjon
I masteroppgaven min Dataspill som tekstkulturelt artefakt – Et nytt, semiotisk paradigme for studiet av dataspilltekster, jobbet jeg med målsettinger framfor problemstillinger som masterstudenter ellers gjerne gjør. Min overhengende målsetting var å fremme et kultursemiotisk program for studiet av dataspilltekster. For å realisere denne, arbeidet jeg ut ifra fire mindre målsettinger: 1) vise at å bruke begreper og redskaper fra kultursemiotikken er mulig for studiet av dataspilltekster, 2) videreutvikle disse redskapene slik at det blir mulig å si noe innsiktsfullt om dataspilltekster, 3) rettferdiggjøre forskningsprogrammets tilnærmingsmåte, og 4) vise at tilnærmingsmåten vil kunne være nyttig for ulike aktører i både akademia og samfunnet generelt.
Nå skal det sies at det finnes mye humanistisk forskning som behandler dataspillene ut ifra deres egne premisser. Jeg har hentet mange begreper og konsepter fra ludologi (dataspillstudier), lekstudier og innsikter fra folkloristikk, også kjent som folkeminneforskning, for å forstå dataspill som fenomen. I Norge har vi blant annet et aktivt dataspillmiljø på Universitetet i Bergen, hvor jeg hentet mye kompetanse fra biveilederen min, folkloristen Kristian Bjørkelo.
Min agenda: Å utfordre det sosialsemiotiske hegemoniet og gi plass til en kultursemiotisk forståelse innenfor dataspillsemiotikk
Da jeg begynte å lese meg opp på semiotiske studier av dataspill, oppdaget jeg ganske fort at det var sosialsemiotikken som dominerte studiet av semiotikk og dataspill. I begynnelsen var jeg ganske entusiastisk og havnet så å si i den sosialsemiotiske kirka. Det jeg lot meg bli fanget mest av var sosialsemiotikkens intrikate behandling av tegn, tegnsystemer og hvilke kultur- og situasjonskontekster de inngikk i. Ikke minst ble jeg er stor tilhenger av multimodalitet og hvordan multimodalitet ga meg en god passform for å vurdere bruken av tegn i dataspill, men etter å ha kommet i kontakt med den kultursemiotiske tradisjonen via arbeidet til Kjell Lars Berge og Per Ledin (2023), innså jeg at utforskningen av dataspill som tekstkulturelle artefakter hadde potensial til å utvide vår forståelse av dataspill. At jeg havnet her har også mye med at Kjell Lars Berge var hovedveilederen på oppgaven min, så jeg hadde en ressurs på kultursemiotikk lett tilgjengelig. Jeg er fremdeles stor tilhenger av måten sosialsemiotikerne og de multimodale tenkere behandler selve tegnkomplekset, men disse innsiktene kan anvendes i mer interessante og utvidede analyser hvis jeg anvender de ut ifra et kultursemiotisk ståsted.
Istedenfor å forstå dataspillsemiotikk, og derav dataspilltekst, som tegn som gjør et arbeid i kontekst, det vil si i dataspillene, og hvor ikke-tegnlige ressurser i teksten blir gjort til tegn for å rettferdiggjøre behandlingen av dem, tillot kultursemiotikken meg å se på dataspillfenomenet ut ifra deres egne premisser. Jason Hawreliak (2019) omtaler for eksempel prosedyrer i dataspillene som om de skulle vært tegn på lik linje med audiovisuelle ressurser. Prosedyrer i dataspill som regler, parametere og spillmekanikker skaper definitivt mening i dataspill, men prosedyrer er ikke tegn. Prosedyrer er en del av tekststrukturen i dataspillet som er med på å strukturere de audiovisuelle ressursene i interaksjonen mellom spilleren og spillet. I tillegg tillot kultursemiotikken meg å behandle fenomener som er lite tilfredsstillende eller ikke behandlet overhode i sosialsemiotikken, som eksempel materialiteten. Kultursemiotikken kan behandle dataspill som: 1) bærer av intensjonalitet med ulike modellspillere som en spillutvikler kan ha hatt i tankene, 2) noe som både er semiotisk representert, men også materialistisk realisert, 3) noe som blir avgrenset av materialitet og konfigurasjon, og derav skaper tekstens ytre form, 4) noe som blir skapt av indre struktur, 5) tekstnormer, og 6) tekstkulturer og sjangere.
Hva kom jeg fram til i diskusjonen min?
Det jeg endte opp med å gjøre var å bruke de seks konstituerende kvalitetene ved tekst som Berge og Ledin (2023) tegner opp i teksten sin, det vil si, (1) intensjonalitet, (2) modalitet og materialitet, (3) ytre form, (4) indre struktur, (5) tekstnormer og (6) tekstkultur, og videreutviklet teorien deres der jeg mente det var nødvendig for å kunne anvende det på dataspill.
For hver av de seks konstituerende kvalitetene kom jeg fram til måter de kunne anvendes på dataspill. I delen om intensjonalitet brukte jeg Tønnessons (2004) forståelse av modellesere og forslo begrepet modellspiller når vi snakker om potensielle måter å spille på. I tillegg snakket jeg om ulike måter dataspill er interaktive både ut ifra at spilleren interagerer med spillet og skaper mening gjennom den interaksjonen, men også gjennom hvordan mening blir skapt i dataspill interaktivt ut ifra en dialogisk forstand (Linell, 2001).
I forbindelse med semiotisk representasjon snakket jeg om utviklingen av grafikk og lyd i dataspill og på hvilken måte dette var knyttet til den materielle realiseringen gjennom maskin- og programvare.
Deretter forklarte jeg hvordan materialiteter som skjerm, datamaskin, spillkonsoll og ulike kontrollenheter som tastatur og mus eller spillkontroll – og ikke minst den romslige konfigurasjonen denne materialiteten skaper – var med på å sette grenser og betingelser for dataspillteksten. I tekstvitenskaplig forstand snakket jeg da om dataspillets «ytre form».
Så tok jeg for meg dataspill i form av de tekststrukturerende prinsippene som ligger til grunn i dataspill. Jeg forstår tekststruktur i dataspill ut ifra spillmekanikker, men også reglene og parameterne som styrer spillingen (Pérez-Latorre, 2015), eller som Hawreliak (2020) behandlet det som: en prosedyremodalitet.
Når det kom til tekstnormer, grep jeg fatt i Berge og Ledins (2023) bruk av konstitutive og direktive tekstnormer og utviklet spesifikke konstitutive og direktive tekstnormer som jeg mente var relevante for dataspill. Jeg foreslo for eksempel egne konstitutive og direktive tekstnormer for spilleken, den semiotiske representasjonen og tekstnormer basert på meningsinnholdet som blir formidlet i dataspillet.
Til slutt forklarte jeg hvordan disse tekstnormene sammen konstituerer spesifikke tekstkulturer innenfor dataspill. Jeg brukte blant annet Carolyn Millers (2001) forståelse av sjanger som sosial handling for å drøfte de ulike nivåer i meningshierarkiet i de ulike tekstkulturene innenfor dataspill. Ut fra dette argumenterte jeg for at sjangeren i seg selv ikke bestemmer en tekstkultur, men at deltagerne i en tekstkultur bruker ulike sjangere ut ifra ulike kulturelle betingelser og intensjoner som de er en del av. I mitt tilfelle brukte jeg forskjellene mellom rollespill i USA og Japan som et eksempel på hvorfor vi ikke han behandle rollespill som en tekstkultur, men som en form som blir brukt i spesifikke tekstkulturer.
Hovedpoenget med oppgaven min var ikke å svare på spørsmål knyttet til et spesifikt materiale slik som er tilfelle med mange masteroppgaver. Min intensjon var å åpne opp det semiotiske studiet av dataspill for et nytt og hva jeg anser som et mer helhetlig blikk, og på den måten vise mulighetene som finnes i å studere dataspill fra en annen synsvinkel enn den rent modale, som multimodalitetsorienterte sosialsemiotikere gjerne er opptatt av.
Hvorfor er kultursemiotikken en meningsfull måte å se på dataspill?
Tekster er tross alt noe vi opplever gjennom kroppen, sinnet og «hjertet». Vi kan ikke ta for gitt at alle møter tekster med de samme kroppene eller de samme levde livene som alle andre. Folk har ulike forutsetninger og forventninger i møte med tekst.
Måten vi sanser gjennom øyne, nese, øre og andre fysiske sanser blir styrt av kognisjonen vår (Merleau-Ponty, 2002). Årsaken til at verden gir mening for oss er at vi kan rette og fokusere interessen vår mot verden på egne premisser, uansett om disse premissene er rent kroppslige, kognitive eller kulturelle.
Hvis en spiller for eksempel er synshemmet eller blind, er det ikke garantert at hen har den samme tilgangen på dataspill som de som ikke er synshemmet eller blinde. Og hvis en spiller ser på de samme dataspillene, men ut ifra et helt annet kulturelt eller personlig ståsted vil det påvirke hvordan og hvor godt de lever seg inn i og forstår det dataspillet. Med andre ord gir ulike funksjonsnivåer, og ikke minst sosiale og kulturelle bakgrunner grunnlag for helt ulike tatt-for-gittheter, eller livsverdener som Schütz og Luckmann (1974) omtalte dem som.
I oppgaven min brukte jeg ordet fortryllelse for å beskrive ethvert dataspills evne til å fange spilleren inn i de tatt-for-gitthetene som blir presentert i dataspillet. Hvor godt ethvert dataspill forholder seg til de ulike ressursene i dataspill, jf. Berge og Ledins (2023) tekstkvaliteter og min videreutvikling av dem, og hvor kongruente disse elementene er i forhold til hverandre, avgjør mest sannsynlig hvor godt en spiller er i stand til å leve seg inn i dataspillet. For å vurdere kvalitet i dataspill, holder det ikke å kun vurdere grafikken og lyden alene, men vi må forstå hvor godt de forholder seg til materialitet, intensjonalitet, ytre form, indre struktur, men også allerede eksisterende kulturelle forventninger til tekstene de forbruker og anvender seg av.
Premisset for at det er mulig å konstruere et godt dataspill, kan sies å hvile på intersubjektivitet (Schütz, 1953). Mennesker kan gjøre mening felles og formidle forventninger til bruk av dataspill gjennom å kommunisere, og ikke minst bære typiske trekk om de fenomenene som omgir dem i minnet sitt. Hos spillutviklere eksisterer det en rekke forestillinger om at spilleren har visse forventninger til dataspill som fenomen, ikke bare til grafikken og lyden, men også bruken av spillmekanikker og de andre kvalitetene som de kan aktivere hos spilleren. Å innta et kultursemiotisk perspektiv på dataspill tillater oss å forklare aktiveringen av kulturelle ressurser i mye større grad enn det sosialsemiotikken kan.
I tillegg kan et mer helhetlig blikk åpne for spørsmål og svar jeg ikke engang har tenkt på ennå, men som en annen retorikk- og tekstorientert forsker ser på som selvsagt og åpenbart. Andre aktører i samfunnet har som sagt sin egen personlige historie fylt av egne interesser og synsvinkler. Å innta et mer helhetlig blikk på dataspill og andre tekster kan utvilsomt være nyttig for dem også.
Bakhtin, M. M., Holquist, M., Emerson, C. & McGee, V. W. (1986). Speech genres and other late essays (Vol. no. 8). University of Texas Press
Berge, K. L. & Ledin, P. (2023). Texts as Cultural Artefacts. I H. Rahm & V. Nyström (Red.), Nordic Perspectives on the Discourse of Things. Palgrave. https://link.springer.com/book/10.1007/978-3-031-33122-0
Berge, K. L., Maagerø, E., Coppock, P. J., Halliday, M. A. K., Martin, J. R. & Hasan, R. (1998). Å skape mening med språk: en samling artikler (Vol. nr 112). Landslaget for norskundervisning, Cappelen Damm Akademisk.
Hawreliak, J. (2019). Multimodal semiotics and rhetoric in videogames. Routledge.
Kress, G. & van Leeuwen, T. (2006). Reading images: the grammar of visual design (2. utg.). Routledge.
Linell, P. (2000). What is dialogism. Aspects and elements of a dialogical approach to language,communication and cognition. Lecture first presented at Växjö University.
Merleau-Ponty, M. (2002). Phenomenology of perception. Routledge
Pérez Latorre, Ó. (2015). The Social Discourse of Video Games Analysis Model and Case Study: GTA IV. Games and culture, 10(5), 415-437. 10.1177/1555412014565639
Schütz, A. (1953). Common-Sense and Scientific Interpretation of Human Action. Philosophy and Phenomenological Research, 14(1), 1–38. https://doi.org/10.2307/2104013 Schütz, A. & Luckmann, T. (1974). The structures of the life-world. Heinemann.
Tønnesson, J. L. (2004). Tekst som partitur, eller Historievitenskap som kommunikasjon: nærlesning av fire historietekster skrevet for ulike lesergrupper. Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo.
Norges kanskje mest kjente og anerkjente sakprosaforfatter, Åsne Seierstad, har aldri vært særlig interessert i å skrive seg selv inn i fortellingene sine.
– Jeg har skrevet bort meg selv for at de aller mest interessante personene skal tre frem på sidene, sier hun.
Venstrehåndsarbeid
Boka hennes “Hundre og én dag”, om Irak og Irak-krigen fra 2003, er eneste gang Seierstad har skrevet seg selv inn i boka i ren jeg-form. Den kaller hun “venstrehåndsarbeid”, ble skrevet på “to-tre måneder” og «består av artikkelutdrag og masse tekst”, sier hun. Det er mye lettere å skrive når man er til stede i sin egen bok, mener hun.
Hun startet ifølge seg selv selvlært og “veldig famlende” som krigsreporter i Tsjetsjenia på midten av 90-tallet. Et langt sakprosaforfatterskap siden, ser hun seg selv fortsatt som journalist like mye som forfatter. Å skrive stadig lengre bøker gjør at hun kan la folk snakke ut, men alle skrevet etter en nitidig journalistisk metode og med enorme mengder research. De litterære virkemidlene gjør at hun kan holde på folks oppmerksomhet gjennom stadig tykkere bøker.
Å være sakprosaforfatter gir henne en unik mulighet til å prøve å forstå.
Åsne Seierstad og Johan Tønnesson under en paneldebatt om litterær sakprosa 31.mai 2023. Foto: Mina Ødegård Angeloff
Kunne det ha gått annerledes?
Når vi leser hennes siste bok Afghanerne fra 2022, skrevet rett etter at de vestlige soldatene dro fra landet, håper Seierstad at vi skal stille oss noen grunnleggende spørsmål. Og gjerne bli litt sinte.
– Hva var vi med på? Hvordan kan vi unngå dette igjen? Vi vil det gode, sånn Norge eller Vesten ser det, og så skjer det aller verste. Afghanistan ble ikke en mellomting, det ble ikke Iran, det ble det aller verste regimet i verden.
Ved å gi selv de som står bak de mest avskyelige handlingene en stemme, ønsker Seierstad at leseren skal tenke: Var det her det gikk galt? Kunne det ha gått annerledes?
– Vi må prøve å forstå, vi kan jo ikke hate en kommende Taliban-soldat når han ennå bare er to år, eller når han er fire, før han begynner å drepe og kidnappe og henrette og halshugge. Og det samme med Anders Behring Breivik. Når ble han en terrorist, og når ble han en forbryter, og når skal vi begynne å hate ham?
Og om de som anklager forskere for å være apologeter når de forsøker å forstå og forklare aktører som for eksempel Putin, har hun er klar melding:
– Man sier at sannheten er krigens første offer, men noen har sagt at det er intelligensen.
Seierstad mener norske myndigheter i liten grad har forsøkt å forstå hvem de faktisk kjempet mot i Afghanistan, og dermed heller ikke har forstått hvorfor det gikk så galt.
– Og da kan jeg som forfatter spørre, kan det ha noe å gjøre med at vi aldri prøvde å forstå Taliban? At vi ikke skjønte: “Okei, når de kjemper som selvmordsbombere, da er de ikke redde for å gå nær fiende, de er ikke redde for å dø.”
Denne teksten er basert på en episode av Universitetsplassen – en forskerbasert podkast fra Universitetet i Oslo. I SAKLIG!, en serie om sakprosa og retorikk, ønsker programlederne Johan Tønnesson, sakprosaprofessor, og retoriker Signy Grape, å invitere en gjest eller to til en samtale med utgangspunkt i den prosaen som tar for seg ALT.
Fly forbanna
Med boka “Bokhandleren i Kabul” fra 2002, ble Seierstad en verdenskjent sakprosaforfatter. Boka er solgt i flere millioner eksemplarer verden rundt, og oversatt til 44 språk. Men med berømmelsen og anerkjennelsen, kom også kritikken.
Bokhandlerens familie gikk til rettssak og anklaget Seierstad for å ha krenket familiens privatliv. Seierstad vant rettssaken, men har sagt at hun ikke har råd til en slik sak igjen. Dette har gjort at etterordene som gjør rede for metoden hennes har fått ta stadig større plass i bøkene.
Den litterære kritikken handler derimot om fortellerstil. Mang en kritisk tekstanalyse ved universitetene har forsøkt å plukke fra hverandre bøkene hennes, som ofte er skrevet med en allvitende fortellerstemme, der hun skildrer tankene og følelsene til hovedpersonene.
En av bokanmelderne av Afghanerne trakk i avisa si tvil om en av hovedpersonene faktisk hadde sagt det Seierstad skrev at hun sa. Slik kritikk gjør Seierstad regelrett forbannet.
– Jeg blir så provosert at jeg holder på å fly i flint av kritikere som sitter bak et skrivebord i Oslo og mener noe om hva en Taliban-kone kan si om sin mann. Og så tenker denne kritikeren at det ikke passet for henne at hun kunne ha sagt noe sånt. At det var litt “out of character” av henne.
– Jeg var jo der! Jeg var til stede ved de samtalene i Taliban. Det var dette hun sa!
Å tro på leseren
Men selv om Seierstad mener hun ikke tilfører karakterene meninger eller tanker, er hun likevel til stede i tekstene med noen normer og verdier?
– Jeg prøver jo å utradere meg selv, men det er klart vi er jo fanget, eller hvert fall formet av oppveksten, med holdninger og livserfaringer. Men jeg forsøker å nullstille meg, selv om jeg sikkert ikke alltid får det til.
Seierstad har tillit til leseren.
– De ulike perspektivene, de skal dannes hos leseren. Det er ikke jeg som skal gjøre det. Så dette er litteratur som egentlig krever ganske mye innlevelse.
Våren 2023 leverte Mirjam Vada Bø sin masteroppgave i nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Agder: Bare tro på deg selv! En kritisk diskursanalyse av sjangeren inspirerende sitater. I oppgaven studerer Bø tre gavebøker fra Genesis forlag med inspirerende sitater. Hva kjennetegner sjangeren inspirerende sitater, og hvordan reflekterer, opprettholder og skaper slike tekster ideologier om identitet, selvoppfattelse og språk?
Mirjam Vada Bø. Foto: privat
Bare tro på deg selv!
Av Mirjam Vada Bø
– Følg ditt hjerte!
– Vær deg selv!
– Du er unik!
Man kan knapt unngå å møte på slike utsagn i ulike former og sammenhenger. For noen år siden var inspirerende budskap å finne på veggene i mange av de tusen hjem. Vi finner dem også blant annet i kalendere, gavebøker, på kopper og annet interiør, og ikke minst i sosiale medier.
Slike tekster har vært, og er fremdeles i noen kontekster, svært utbredt. Likevel er de forsket lite på. Retoriker Kristian Bjørkdahl skriver om selvhjelpslitteraturen at den har lav kulturell status, og omtaler den som et tabu blant forskere (2014). Også Louise Woodstock, professor i kommunikasjon, skriver at selvhjelp ofte blir sett på som verdiløs “fluff” og er en kilde til vitser (2007, s. 169). Selvhjelpsbøker går likevel som varme hvetebrød, men tråder på diskusjonsfora tyder på at mannen (og kvinnen) i gata nå ser på inspirerende sitater som harry. Funnene mine tyder likevel på at denne sjangeren ikke er helt død og begravd.
Masteroppgaven min er en kritisk diskursanalyse av tre gavebøker fra Genesis forlag med inspirerende sitater. Jeg baserer meg på Norman Faircloughs modell. Her har jeg søkt å finne ut hva som kjennetegner sjangeren inspirerende sitater og hvordan slike tekster reflekterer, opprettholder og skaper ideologier om identitet, selvoppfattelse og språk. I Faircloughs dialektisk-relasjonelle modell analyserer man både den aktuelle teksten, situasjonskonteksten rundt den, den større kulturelle konteksten den er en del av, og forfoldet mellom dem. Oppgaven består derfor av en tekstbeskrivelse på tekst-, ord- og grammatisk nivå, en teksttolkning og en tekstforklaring.
Fint, men vagt
På tekstnivå så jeg blant annet at komposisjonen og bruken av ulike fonter bidrar til at innholdet framstår klokt og dypt, blant annet gjennom at det består av få ord plasser midt på en side, og at noen ord er uthevd med en annen font enn resten av teksten. Verbalteksten er stort sett uformell og personlig, men har en til tider arkaisk syntaks med foranstilt determinativ og substantiv i ubestemt form. Kombinert med fine, men vage, formuleringer om menneskets indre, kan det bidra til at den lyder noe pompøst, men også mer høystemt. Dette ser vi for eksempel i formuleringer som «Følg ditt hjerte» og «den brann du har i hjertet» (Gjør det som gir deg stjerner i øynene, 2020). Især flere hjerte-metaforer kan betegnes som klisjéer og floskler, og noen steder er det vanskelig å se hvilke handlinger det egentlig oppfordres til, som i «Flyt på den energien du kjenner i din ånd.» (Gjør det som gir deg stjerner i øynene, 2020). Her kan vi trekke linjer til forskning på det som omtales som Pseudo Profound Bullshit; hvordan noen mennesker finner mening i ytringer som ikke egentlig har mening, men som er utformet slik at de virker dype (Pennycook, Cheyne et al. 2015).
Temamessig handler de fleste sitatene om å være seg selv og ikke la seg påvirke av andre, å følge drømmene sine og om tankens og viljens kraft. Frekvensanalyser på ordnivå bekrefter at sitatene har et tydelig og smalt fokus. For eksempel står de 20 mest brukte substantivene for over en tredel av den totale forekomsten av substantiver, og de 20 mest brukte adjektivene dekker 60 prosent av forekomstene, noe som skiller seg kraftig fra de gjennomsnittlige andelene på henholdsvis åtte prosent og 25 prosent (Viberg 1990). De fleste adjektiv er positive, men vage. Også de to mest brukte verbene – være og gjøre, er veldig generelle. Et annet interessant funn på ordnivå, er at verbet tro er det tredje hyppigst brukte verbet. Dette skiller seg kraftig fra gjennomsnittlig frekvens, og sier dermed tydelig noe om fokuset i de inspirerende sitatene.
På grammatisk nivå så jeg at opphavspersonene bak sitatene ofte uttrykker seg kategorisk. Jeg fant mange sterke oppfordringer uttalt med stor autoritet, men hva det egentlig blir oppfordret til, er veldig vagt. Spesielt interessant er det at vi finner mange direktiver som oppfordrer til tilstander framfor handlinger, som vær deg selv og vær modig. Jeg fant også mange relasjonelle konstativer, som definerer hvem eller hva leseren er. Dette antyder et essensialistisk identitetssyn, hvor den vi er finnes i en slags uforanderlig kjerne. Samtidig peker mange av sitatene på et mer konstruktivistisk syn på identitet, hvor leseren kan bli hvem eller hva hun vil. Dette paradokset finner vi igjen i andre kontekster. 13 år gamle «Mart Bart» starter for eksempel innlegget sitt i Si ;D med følgende ingress: «Hvem er du? Egentlig? Og ikke minst, hva vil du og hvem vil du være? Du bestemmer! Du kan klare det! Hva som helst!». («Mart Bart» 2011). Dette todelingen av jeg-et er ifølge Karen L. G. Salamon typisk for dagens selvrealiseringsprosjekt (2005, s. 150). Hun skriver at mennesker i dag må dele seg i et subjekt, som utvikler, og et objekt, som er gjenstand for denne utviklingen. Det er verdt å legge merke til at det er selvet som er objektet som bearbeides og formes.
Selvrealiseringens bakside
Videre i den kritiske analysen trekker jeg blant annet inn teorier fra Martin Buber og Axel Honneth. I Jeg og du (1992/1923) advarer Buber mot å fokusere for mye på hvordan man er, framfor å være aktivt deltakende i tilværelsen, for samme hvor mye man jobber med å konstruere et bilde at seg selv, får det ikke noen substans. Honneth trekker fram begrepet tingliggjøring, først brukt av Georg Lukács samme år som Buber publiserte Jeg og du. Tingliggjøring betyr for Honneth å betrakte noen på en distansert og betraktende måte. Selvtingliggjøring beskrives dermed som en holdning der subjektet retter oppmerksomheten mot sine egne psykiske karakteristikker som om de var dets internaliserte objekt. (Adorno 1951 i Honneth 2019, s. 99).
Dette kan vi særlig koble til en type tekster som vi finner flere av i gavebøkene, i tillegg til sitatene fra kjente personer. Disse «komplimentene» til leseren ser ut til å ha samme funksjon som såkalte affirmasjoner i positiv psykologi og nyreligiøsitet. Direkte oversatt fra engelsk affirmation, betyr ordet stadfesting eller bekreftelse, og det dreier seg kort sagt om å gjenta positivt formulerte fraser til de blir til virkelighet. Fra gavebøkene er det særlig slike tekster vi finner igjen i andre kontekster, og å ha tro på seg selv ser ut til å være det som framheves mest, som i dette budskapet trykket på vinduet til en frisørsalong: «DU BLIR HVA DU TENKER – TENK AT DU ER SUPER». Denne måten å bruke ord på minner om magisk språkfunksjon, et begrep først brukt om hvordan befolkningen på en stillehavsøys brukte særskilte ord i tradisjonelle religiøse ritualer (Malinowski 1923.) Gjennom en magisk språkfunksjon får ord kraft uavhengig av tanker eller hva de refererer til. Malinowski mente at det ikke bare var de såkalte villmennene som forholdt seg slik til ord, men at også «udannede medlemmene av moderne samfunn» forholder seg til ord som om de har en slags magisk kraft i seg selv.
Noe av det som er problematisk med inspirerende sitater og lignende praksiser, er at de bidrar til å løsrive kommunikasjon fra mellommenneskelige relasjoner. Her kunne jeg satt anførselstegn rundt kommunikasjon, fordi det ofte dreier seg om instrumentell bruk av ord, i motsetning til kommunikativ. Dette ser vi blant annet i måten individet bruker affirmasjoner og inspirerende sitater på i konstruksjon og markedsføring av seg selv (Maíz-Arévalo 2021). Vi ser det også i hvordan kommersielle virksomheter simulerer person til person-kommunikasjon gjennom syntetisk personalisering, når det for eksempel henger komplimenter som «you look beatiful» på veggen i en kosmetikkbutikk.
«Om du noen gang har tvilt på deg selv, er denne boken alt du trenger for å få en ny vitamininnsprøytning.» kan vi lese på vaskeseddelen til en av gavebøkene (Du er helt rå, 2019). Denne formuleringen er symptomatisk for hvordan kommersielle aktører spiller og profitterer på menneskers selvfølelse: De peker på og forsterker følelsen av en mangel, lanserer seg selv som det vi trenger for å dekke den, og sørger for å opprettholde behovet. Å trekke fram egenskaper ved et menneske og hylle dem, kan i lengden fungere mot sin hensikt, for ved å gjøre dette, sier en samtidig at disse egenskapene er viktige. Dermed opprettholdes behovet for nye vitamininnsprøytninger. I tillegg spiller mye reklame aktivt på fokuset på å være seg selv, som i KICKs «More of makeup, more you» og Zalandos «Dress for yourself, nobody else».
Selvrealiseringsdiskursens fokus på tankens kraft kan undergrave arbeid som blir gjort for å forbedre kommunikasjon i samfunnet ved at den motsier sentrale teorier om kommunikasjon, skriver Woodstock (2007). Det blir også vanskelig å få et fellesskap til å fungere og løse sosiale problemer hvis alle vender blikket innover og er opptatt med å realisere seg selv. Slik kan vi se på inspirerende sitater og lignende praksiser som opium for folket, ved at de sløver oss ned og holder oss opptatt med å realisere oss selv framfor å kjempe for sosial endring (McGee 2005 i Woodstock 2007).
Buber, M. (1992). Jeg og du (Wergeland, Hedvig, Overs.). J.W. Cappelens Forlag. (Opprinnelig utgitt 1923).
Du er helt rå! (2019) Genesis.
Du er helt magisk. (2020). Genesis.
Gjør det som gir deg stjerne i øynene. (2020) Genesis.
Honneth, A. (2019). Tingliggjøring og anerkjennelse. Cappelen Damm.
Maíz-Arévalo, C. (2021). Inspiring me, inspiring you: the use of inspirational quotes as a self-presentation strategy on WhatsApp statuses i Rivista di psicolinguistica applicata : XXI, 2, 2021. Fabrizio Serra Editore. DOI: 10.19272/202107700025
Malinowski, B. (1923). The problem of meaning in primitive languages. I C. K. Ogden and I. A. Richards. The meaning of meaning. Routledge & Kegan Paul.
Pennycook, G., Cheyne, J.A., Barr, N., Koehler, D. J. og Fugelsang, J.A. (2015) On the Reception and Detection of Pseudo-Profound Bullshit. Judgement and Decitionmaking, 10 (6), s. 549–563
Salamon, K.L.G. (2005). Et nyt verdensbillede? – om realisering af selvet som aktie. I: Brinkmann, S. og Erikesen, C (Red.), Selvrealisering – kritiske diskussioner af en grænseløs udviklingskultur (s. 129-157). Klim
Viberg, Å. (1990). Svenskans lexicala profil. I E. Andersson og M. Sundman (Red.), Svenskans beskrivning, 17: förhandlingar vid Sjuttonde sammankomsten för att dryfta frågor rörande svenskans beskrivning, Åbo den 18-19 maj 1989. Åbo akademis förlag.
Woodstock, L. (2007). Think About It: The Misbegotten Promise of Positive Thinking Discourse. Journal of Communication Inquiry, 31(2), S. 166-189.
Hva ble sagt under den svenske valgkampen i 2022? Og hvordan ble det sagt?
To uker etter det svenske riksdagsvalget var en gruppe forskere samlet i Gøteborg for å diskutere retoriske og språklige observasjoner fra valgkampen. Mange interessante synspunkter dukket opp. For eksempel ble populisme fremhevet som en retorisk stil hos Kristeligdemokratene, der konstruksjonen av krise viste seg å være ett av flere bærende elementer. En annen presentasjon gjaldt hvordan Miljöpartiet utvidet miljø-begrepet til å omfatte langt mer enn klima og natur. Tilsvarende kom bruk av ord som språk og integrering i riksdagspartienes valgprogrammer opp med temaer knyttet til manglende språkkunnskaper og språk som nøkkelen til å kunne agere som innbygger i Sverige. Et spørsmål som også ble diskutert var hvordan et partis historie blir en kamparena for debatt og hvordan Sverigedemokratenes egen «hvitbok» ble brukt, eller ikke brukt, i den politiske argumentasjonen.
Under symposiet ble det også drøftet om valgbevegelsen virkelig hadde vært så polarisert som den var blitt beskrevet. Svaret var ikke éntydig. I forbindelse med dette ble forholdet mellom politikere og media løftet fram.
Symposiet belyste hvor interessant og viktig forskning om språk og politikk er. Ut fra drøftinger av innflytelsesrike strømninger i forskningsfeltet språk og retorikk kaller vi her forskningsinnretningen for politolingvistikk. Temanummeret Språk och politik som forskningsfält. Språkvetenskapliga och retoriska perspektiv på det svenska valet 2022 gjenspeiler hvordan man kan gjennomføre valgkampanalyse med språklige utgangspunkt. Slik sett er temanummeret et bidrag til forskning om valgkampspråk. Gjennom en innledende oversikt over relevante teorier, metoder og vitenskapelige utfordringer håper vi også å inspirere til videre forskning om språket i politikken.
Vår ambisjon har vært å publisere våre analyser mens de fortsatt er aktuelle og mens valgkampen står friskt i minnet. Derfor offentliggjøres temanummeret nøyaktig ett år etter valgdagen – 11. september.
Kildebruk er et absolutt krav i akademiske tekster. Men det er ikke alltid like enkelt å bruke kildene godt. En ny artikkel i tidsskriftet Sakprosa viser sammenhengen mellom studentenes faglige stemme og måten de behandler kildene på. For studentene oppleves ofte forventningene til kildebruk motstridene og kompliserte: På den ene siden forventes det at de bruker andres stemmer. På den andre siden forventes det at de finner sin egen stemme. Hvordan håndterer studentene denne dobbeltheten?
Ingrid Stock ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Andrea Karsten ved Universitet Paderborn, Tyskland, og Nancy Lea Eik-Nes, også ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, har i artikkelen “Emerging disciplinary voices: Bachelor students’ use of sources – between knowledge telling and knowledge transforming” studert 15 bacheloroppgaver fra humanistiske fag ved et norsk universitet.
Nancy Lea Eik-Nes, Andrea Karsten og Ingrid Stock. Foto: ntnu.no, uni-paderborn.de, ntnu.no
Vi gjengir her artikkelens norskspråklige sammendrag:
Selv om referanser er sentralt i akademisk skriving, sliter mange studenter med å bruke kilder. En av årsakene til dette kan være spenningen mange studenter opplever: på den ene siden blir de bedt om å bruke kilder (dvs. andres stemmer), på den andre siden skal studentene demonstrere sin egen faglige stemme i teksten. Formålet med denne artikkelen er å bidra til forståelsen av kildebruk ved å presentere en modell som illustrerer ulike grader av studenters interaksjon med kilder i ulike deler av bacheloroppgaven. Med utgangspunkt i Bakhtins tanker om at en forfatters stemme trer gradvis fram av andres ord, sammen med begrepene kunnskapsreferat (knowledge telling) og kunnskapsbruk (knowledge transforming), utviklet vi et kontinuum som kan bidra til å forstå kildebrukens kompleksitet. Vi kom fram til dette kontinuumet gjennom en kvalitativ undersøkelse av studenters kildebruk i 15 bacheloroppgaver fra humaniora ved et norsk universitet. I denne artikkelen illustrerer vi kontinuumet gjennom utdrag fra studentenes oppgaver, og viser hvordan spørsmål som gjelder skriverens faglige stemme er sammenvevd med hvordan studentene forholder seg til kilder. Kjennskap til de ulike funksjonene til kilder som er typiske i disiplinene vil hjelpe studentene å utvikle og demonstrere sine faglige stemmer. Videre gir kontinuumet et grunnlag for fruktbare diskusjoner om skrivepraksiser som kan øke kritisk bevissthet om implisitte forventninger til kildebruk og spørsmål om stemme i akademisk skriving.
Nordic Perspectives on the Discourse of Things. Foto: springer.com
A book with seven recent texts on the theory and empiricism of sakprosa, a word most often translated as “non-fiction”, can now be read with open access at the publisher Palgrave Macmillan. Here, Kjell Lars Berge and Per Ledin contribute with a chapter that must be said to be at the cutting edge of research. The two veterans of sakprosa research launch nothing less than a whole theory about texts as “cultural artefacts”. It is not a bold prediction that the chapter will be found on many syllabus lists in the years to come. The book will perhaps disappoint those who expect investigations of non-fiction books in paper format. This time the main emphasis is placed on what I have proposed to name “functional sakprosa”, i.e. non-fiction outside the literary institution.
Our Finnish colleagues Merja Koskela, Mona Enell-Nilsson and Cecilia Hjerppe examine small but important changes in the genre of “Corporate Responsibility Reports” (CRS), while Swedish Gunilla Almström Persson provides a detailed examination of the Swedish authorities’ crisis communication during a terrorist attack in Stockholm. In both chapters we learn something new about the intimate connection between technology, cf. the “artifact” in Berge and Ledin’s chapter, and the prose. Dane Jack Andersen makes this the main theme in his investigation of the Danish website that covers all citizens, borger.dk, and of the website of an international publishing house. He asserts and demonstrates that digital media is simply “are the modern communicative infrastructure in which all other cultural artifacts are either embedded or inscribed into.”
However, the literary non-fiction is not completely ignored. Two Norwegian researchers, Iben Brinch and Siri Nergaard, have been central teachers in the non-fiction master’s program at the University of Southeast Norway. They describe different types of students – and stages in students’ writing. The students can alternately be “sheep, watchdogs and wolves”. We learn how the study has contributed to both constituting and partly radically challenging the understanding of sakprosa that has been cultivated particularly in the research environment at the University of Oslo.
The book’s editorial staff is Swedish-Norwegian: The sakprosa researchers Catharina Nyström Höög, Henrik Rahm and Gøril Thomassen Hammerstad have edited the book in an excellent manner. In their opening chapter, they introduce the term and phenomenon of sakprosa to an international audience and present this Nordic research tradition in the light of theoretical directions that have been central. This applies, among other things, to dialogism, genre theory, discourse studies and, especially in recent years, investigations of texts rooted in everyday social practice where multimodal texts form parts of chains of actions and utterances. The editors also tell us about the background for this book publication: It stems from a Nordic workshop series that sakprosa professor in Helsinki Pirjo Hiidenmaa commendably initiated in 2017.
Sakprosa as a mountain guide
In the concluding chapter, I myself take the readers on a hike in the heights where I let the sakprosa term itself be a “mountain guide” who points out five places or topoi where I believe the term provides explanatory power: the city, the anthill, the choir, the courthouse and the borderland. In the city, there is both the large, common public and the many sub-publics. Working life’s anthill is increasingly made up of texts. Non-fiction texts are almost without exception a chorus of voices, but often a “homophonous“ chorus”, where different voices accompany the main voice. At the court, which here also includes the parliament (cf. Norwegian Storting), the actors negotiate and make decisions via authoritative prose genres. And both in literature and everyday prose there is a flurry of expressions on the border between fact and fiction. This can be a threat to democracy, as when a Trump broadcasts his lies and half-truths, and it can be an aid to new understanding and realization, both when a Knausgaard weaves together the documentary and the fictional and when the good pedagogue resorts to good stories and fairy tales.
But how should the word “sakprosa” be translated when this Nordic term is internationalized? In the book, a push is made, with strong support in my final chapter, to introduce sakprosa, the prose of “things”, “matters” or “issues”, as a new idiom in English, along the lines of the Scandinavian idioms “slalom” and “ombudsman”. The proposal to simply write sakprosa is implemented throughout the book. However, neither mountain guides nor sakprosa professors alone manage to make a new idiom take over, nor to gain traction for the complicated “subject-oriented prose” or to abolish the negative term “non-fiction”.
Nordic research on non-fiction has been quite vital since this field was coined some thirty years ago. A great deal has been published in Scandinavian languages, not least through the journal Sakprosa. After the Norwegian government recently introduced measures to strengthen Norwegian professional language in academia, some have opposed and strongly criticized the value of publishing in languages other than English, cf. this interview with political scientist Tore Wiig in Norwegian Forskerforum. In the sakprosa environment, we have been supporters of a parallel language practice and will probably continue to do so. But perhaps we have not been sufficiently focused on the world outside the Nordic countries. Hence it is high time for a combined international publication that unabashedly uses the term sakprosa as a framework for understanding. It will not be the last, and in the next book the literary sakprosa will probably have a wider place.
Johan Tønnesson
Catharina Nyström Höög · Henrik Rahm · Gøril Thomassen Hammerstad (ed.) Perspectives on the Discourse of Things. Nonfiction Texts Helping Us Navigate and Understand an Ever-changing Reality. Palgrave Macmillan 2023, 166 p.
Nordic Perspectives on the Discourse of Things. Foto: springer.com
En engelskspråklig bok med sju ferske tekster om sakprosaens teori og empiri kan nå leses med åpen tilgang på forlaget Palgrave Macmillan. Kjell Lars Berge og Per Ledin bidrar der med et kapittel som må sies å være helt i forskningsfronten. Her lanserer de to veteranene i sakprosaforskningen intet mindre enn en hel teori om tekster som «kulturelle artefakter». Det er ingen dristig spådom at kapitlet vil finnes på mange pensumlister i årene framover. Boka vil kanskje skuffe den som forventer undersøkelser av sakprosabøker i papirformat. Denne gang legges hovedvekten på det jeg har foreslått å kalle «funksjonell sakprosa», altså sakprosa utenfor den litterære institusjonen.
Våre finske kolleger Merja Koskela, Mona Enell-Nilsson og Cecilia Hjerppe undersøker små, men viktige forandringer i sjangeren «rapporter om samfunnsansvar» (Corporate Responsibility Reports, CRS), mens svenske Gunilla Almström Persson gir en detaljert undersøkelse av svenske myndigheters krisekommunikasjon under et terrorangrep i Stockholm. I begge kapitlene lærer vi noe nytt om den intime sammenhengen mellom teknologien, jf. «artefaktet» hos Berge og Ledin, og sakprosaen. Danske Jack Andersen gjør dette til hovedtema i sin undersøkelse av den danske nettsiden som skal omfatte alle innbyggere, borger.dk, og av nettsiden til et internasjonalt forlagshus. Han slår fast og demonstrerer at digitale media simpelthen er «den moderne kommunikative infrastrukturen som alle andre kulturelle artefakter enten er forankret eller innskrevet i.»
Men den litterære sakprosaen blir ikke helt hoppet bukk over. To norske forskere, Iben Brinch og Siri Nergaard, har vært sentrale i det faglitterære masterstudiet ved det nåværende Universitetet i Sørøst-Norge. De beskriver ulike typer av – og stadier hos – forfatterstudentene. De kan vekselvis være «sauer, vakthunder og ulver». Vi lærer hvordan studiet har bidratt til både å konstituere og til dels radikalt utfordre den forståelsen av sakprosa som har vært dyrket fram særlig i forskningsmiljøet ved Universitetet i Oslo.
Bokas redaktørtrekløver er svensk-norsk: Sakprosaforskerne Catharina Nyström Höög, Henrik Rahm og Gøril Thomassen Hammerstad har redigert boka på utmerket vis. I deres innledningskapittel introduserer de termen og fenomenet sakprosa for et internasjonalt publikum og presenterer denne nordiske forskningstradisjonen i lys av teoretiske retninger som har stått sentralt. Dette gjelder blant annet dialogisme, sjangerteori, diskursstudier og, særlig de siste årene, undersøkelser av tekst forankret i hverdagens sosiale praksis hvor multimodale tekster inngår i kjeder av handlinger og ytringer. Redaktørene forteller også om bakgrunnen for denne bokutgivelsen: Den springer ut av en nordisk workshop-serie som sakprosaprofessor i Helsingfors Pirjo Hiidenmaa prisverdig tok initiativet til i 2017.
Fjellføreren Sakprosa
Selv tar jeg i avslutningskapitlet leserne med på en vandring i høyden der jeg lar selve sakprosabegrepet være en «fjellfører» som peker ut fem steder eller topoi hvor jeg mener begrepet gir forklaringskraft: byen, maurtua, koret, tingstedet og grenselandet. I byen finnes både den store offentligheten og de mange del-offentlighetene. Arbeidslivets maurtue er i stadig høyere grad bygd opp av tekster. Sakprosatekster er nesten uten unntak et kor av stemmer, men gjerne et «homofont» kor, hvor ulike stemmer akkompagnerer hovedstemmen. På tingstedet, som her også omfatter parlamentet (jf. Storting) forhandler aktørene og tar avgjørelser via autoritative sakprosasjangere. Og både i litteraturen og hverdagsprosaen finnes det flust av ytringer i grenselandet mellom fakta og fiksjon. Det kan være en trussel mot demokratiet, som når en Trump kringkaster sine løgner og halvsannheter, og det kan være en hjelp til erkjennelse, både når en Knausgaard vever sammen det dokumentariske og det oppdiktede og når den god pedagogen griper til gode historier og eventyr.
Men hvordan skal ordet «sakprosa» oversettes når dette nordiske begrepet internasjonaliseres? I boka gjøres det et framstøt, med sterk støtte i mitt sluttkapittel, for å innføre sakprosa som et nytt idiom i engelsk, på linje med «slalom» og «ombudsman». Forslaget er langt på vei gjennomført i boka. Men det er jo også andre forslag og annen faktisk ordbruk i omløp. Verken fjellførere eller sakprosaprofessorer greier alene å innføre et nytt idiom, heller ikke å få gjennomslag for det kompliserte «subject-oriented prose» eller å ta livet av det negative non-fiction.
Nordisk forskning om sakprosa har vært ganske vital siden dette fagfeltet ble myntet ut for rundt tretti år siden. Svært mye er publisert på skandinaviske språk, ikke minst gjennom tidsskriftet Sakprosa. Etter at den norske regjeringen nylig innførte tiltak for å styrke norsk fagspråk i akademia, har enkelte opponert og stilt seg sterkt kritiske til verdien av å publisere på andre språk enn engelsk, jf. dette intervjuet med statsviteren Tore Wiig i Forskerforum. I sakprosamiljøet har vi vært tilhengere av en parallellspråklig praksis og vil nok fortsette med det. Men kanskje har vi vært for lite vendt mot verden utenom Norden, og det er på høy tid med en samlet internasjonal publikasjon som bramfritt bruker sakprosabegrepet som forståelsesramme. Det skal ikke bli den siste, og i neste bok vil trolig den litterære sakprosaen få en bredere plass.
Johan Tønnesson
Catharina Nyström Höög · Henrik Rahm · Gøril Thomassen Hammerstad (red.) Perspectives on the Discourse of Things. Sakprosa Texts Helping Us Navigate and Understand an Ever-changing Reality. Palgrave Macmillan 2023, 166 s.
Våren 2023 leverte Hedda Hjortdal si masteroppgåve i nordisk ved Institutt for lingvistiske og nordiske studium ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo: Ibsen på nett
Hjortdal studerer korleis kunnskap om Henrik Ibsen og verka hans vert formidla i Store norske leksikon (SNL) og Wikipedia, og korleis denne formidlinga heng saman med etosen til avsendarane. Hjortdal finn at truverda i dei to nettleksikona er forskjellige fordi sjølve nettstadane har sine eigne institusjonelle etos. Hos SNL er det eit forfattarnamn, oftast ein anerkjend forskar, knytt til kvar artikkel, men ved sida av auka truverd fører dette også til at artikkelen gjerne representerer ein spesifikk fagleg posisjon.
Hedda Hjortdal. Foto: Privat
Litteraturformidling og etos hjå SNL og Wikipedia
Hedda Hjortdal
Noko av det eg synest har vore mest spanande å utforske som student i nordisk, er kva rolle litteraturen spelar i samfunnet vårt. Og som lektorstudent har eg vore spesielt oppteken av korleis universitetsfaget nordisk fungerer i skulen. For dei fleste er det litteraturformidlinga i skulen som er inngangen til kunnskap om og interesse for litterære klassikarar. Valet av studieobjekt fall på Ibsen fordi han er ein av dei største og mest påverknadsrike dramatikarane i verdslitteraturen. Han er ein viktig kulturberar og ein naturleg del av lærebøker i norskfaget. Men læreboka er ikkje lenger ein like sjølvsagt del av norskfaget, og i dei nye læreplanane er heller ikkje Ibsen nemnd eksplisitt. Likevel er han sentral i ein «skjult kanon» i skulen: Dei fleste norsklærarar underviser om Ibsen.
Basert på eigne praksiserfaringar trur eg at det i staden for læreboka er nettleksikon som Wikipedia og Store norske leksikon (SNL) som vert mest nytta av elevane. Dei er lette portar til mykje informasjon, til dømes om litterære klassikarar. Målet mitt med denne oppgåva var å undersøke og illustrere nokre implikasjonar av måten litteratur vert formidla av nettleksikona på. Meir spesifikt handlar oppgåva om i kva grad artiklane dekker elevane sine kunnskapsbehov om Ibsen og kva truverd, etos, nettleksikona har som avsendarar. Spesielt Wikipedia har knytt mykje skepsis til seg når det kjem til truverd: Dei fleste som gjekk på skulen eller har studert etter inntoget til Wikipedia, har fått høyre at dei må nytte sida med varsemd og kritisk sans fordi der kan «kven som helst» vere artikkelforfattarar. Eg ville samanlikne artiklane på Wikipedia med dei på SNL, som er anerkjend som ei kvalitetssikra kjelde for forskingsformidling. Eg har undersøkt artiklane om Ibsen på SNL sin bokmålsartikkel og Wikipedia sin artikkel på norsk med utgangspunkt i følgjande todelte problemstilling:
Korleis vert kunnskap om Henrik Ibsen og verka hans formidla på SNL og Wikipedia?
Og korleis heng denne formidlinga saman med etosen til avsendarane?
Om korleis artiklane på SNL og Wikipedia blir produserte
Både SNL og Wikipedia er gratis og fritt tilgjengelege oppslagsverk. SNL er eigd av dei norske universiteta, ideelle stiftingar og organisasjonar, og leksikonet er Noreg sin største nettstad for forskingsformidling. SNL har ein liten, engasjert redaksjon som kontrollerer artiklane og fagansvarlege som skriv mykje av innhaldet, og avgjer kva som vert publisert. Det er Erik Bjerck Hagen, professor i allmenn litteraturvitskap ved Universitetet i Bergen, som er fagansvarleg for artikkelen om Ibsen på SNL. Dei fagansvarlege er den største kvalitetssikringa SNL har i samanlikning med Wikipedia, der kven som helst, når som helst, kan redigere einkvar artikkel. Det er mål om både kunnskapsformidling og demokratisering som ligg bak Wikipedia, som er verdas største oppslagsverk.
Begge nettleksikona har versjonsloggar som gir lesarane tilgang til alt av informasjon som har vore publisert eller foreslått publisert i artiklane. Eg starta prosjektet mitt med å kartlegge desse. Dette var sentralt for å svare på spørsmålet om kva og kven som ligg bak informasjonen og korleis artiklane faktisk har blitt til. Gjennomgangen min viser at artiklane vert produserte og kvalitetssikra på ulike måtar. Artikkelen på Wikipedia har mange anonyme produsentar og vert oftare redigert, medan artikkelen på SNL har færre produsentar, éin fagansvarleg redaktør og vert redigert sjeldan. Det er eit poeng at for begge leksikona er versjonsloggen med på å styrke etosen deira fordi det gjer at ein kan finne ut kva endringar som er gjort og til kva tid. På SNL får vi òg namnet og stillinga til den som har publisert. Denne moglegheita har ikkje Wikipedia, ettersom bidragsytarane her er anonyme. Men det vi kan sjå er til dømes at det ofte er same bidragsytar som har publisert fleire gongar og at feilinformasjon eller tøys og tull raskt vert retta opp. Dette siste var ei overrasking for meg og styrkar Wikipedia sitt truverd og etos.
Om litteraturformidlinga av Ibsen
Analysen min har vist at begge leksikon presenterer informasjon om Ibsen sin forfattarskap, biografi og resepsjonen i samtid og ettertid, men at dei vektar ting ulikt. Generelt brukar Wikipedia meir plass og er meir detaljert i dei fleste ledd. Detaljrikdomen viser seg til dømes ved at artikkelen på Wikipedia avkreftar vanlege mytar om Ibsen sin biografi, at han presenterer fagfeltet i større grad, og at han gir korte handlingsreferat og resepsjonshistorie til kvart av verka – det gjer ikkje SNL. Dette gjer artikkelen på Wikipedia meir mottakar-orientert og relevant, medan artikkelen på SNL er mykje kortare og fleire stader krev forkunnskapar for at informasjonen skal vere nyttig for mottakaren. Eg finn òg at artikkelen på SNL ikkje er nøytral når det kjem til presentasjon av Ibsen, men vektlegg den meir kritiske resepsjonen han fekk i samtida. Både dette og presentasjonen av biografien, som faktisk reproduserer dei same mytane som Wikipedia avkreftar, kan knytast til haldningane og den faglege posisjonen til Bjerck Hagen, som er forfattar av artikkelen. Vidare er det lettare som lesar å gå innhaldet på Wikipedia i saumane og finne referansar til kvar informasjonen kjem frå fordi referansane kjem undervegs. Litteraturlista til Bjerck Hagen er lang og full av anerkjende forskarnamn. Dette er gode kjelder for litteraturstudentar eller andre spesielt interesserte, men for «mannen i gata» eller ein elev i den vidaregåande skulen er det nok ikkje veldig aktuelt å gå dit. Men så er det eit problem med Wikipedia at det ikkje er alt som står der som har referanse, og då fell mykje av det gode med dette bort. Til dømes er det mykje av resepsjonen som får stå utan referansar. Og analysen av eit verk frå ein enkeltperson som vi ikkje veit kven er, har ikkje like sterk etos som den til ein fagansvarleg professor.
Om etosen til avsendarane
Jan Grue (2007) skriv at samspelet mellom sjangerforventningar og kommunikative mål utgjer eit komplekst felt for sjølvrepresentasjon, og dermed etosen til avsendaren (s. 21). Han peikar på at i nokre tekstsjangrar har vi å gjere med to etosar som kan kome i konflikt med kvarandre. Det gjeld tekstar der sjølvrepresentasjonen er ei samanveving av avsendaren sin personlege etos og eventuelle ytre, institusjonelle etos som ein forfattar er del av (2007, s. 23). På både Wikipedia og SNL fungerer etosen til forfattarane av kvar enkelt artikkel i samspel med etosen til institusjonen som leksikonet er gitt ut av.
Organisasjonsstrukturen til SNL bygger ein sterk innleiande institusjonell etos. Den gjer òg at sjølv om det er fagansvarlege som skriv, opplever nok dei fleste lesarar at avsendaren er ein institusjon og ikkje ein person. Elevane mine vil nok seie at dei har lese noko på SNL, ikkje i ein artikkel av Erik Bjerck Hagen. Wikipedia har ein svakare innleiande institusjonell etos, og anonymiteten i artiklane gjer at ein ikkje kan snakke om nokon personleg etos. Dette er likevel ikkje heilt rett fram – for artiklane er jo skrivne av individuelle bidragsytarar. Versjonsloggen på Wikipedia gir spor av etosbygging og viser ein indre justis som fiksar feil og regulerer informasjonen i artikkelen. Fordi Wikipedia-artiklane vert sjekka av så mange, krev det at bidragsytarane sjølv har ein literacy på nett – dei må vite korleis dei skal nytte kjelder, velje ut oppdatert informasjon og vurdere informasjon som objektiv. Og dette viser det seg at dei i stor grad oppfyller i artikkelen om Ibsen. Eg finn at artikkelen på Wikipedia er meir oppdatert og objektiv enn SNL sin, som viste seg å presentere fleire kritiske haldningar og ei forteljing som passar godt til Bjerck Hagen sin faglege posisjon i Ibsen-feltet. Det er spesielt to moment ved Bjerck Hagen si posisjonering som viser seg i artikkelen om Ibsen.
Det første gjeld korleis han stiller seg til fagfeltet og Ibsen-forskinga for øvrig. Han presenterer dette sjølv i boka Hvordan lese Ibsen? (2015). Her viser han mellom anna til eit skilje mellom «den historiserende førkrigskritikken og den mer teoretiserende etterkrigskritikken» og skriv at han «oppvurderer førstnevnte og ser tydelig begrensningene i sistnevnte» (Hagen, 2015, s. 7). I meldingar av boka har Vigdis Ystad og Ellen Rees kritisert Bjerck Hagen for den nokså gjennomgåande avvisinga av at metodiske og teoretiske fornyingar kan bidra med noko substansielt nytt i forståinga av Ibsen sitt velkjende forfattarskap (2015, s. 339; 2015, s. 101). Faktum er at det har skjedd mykje nytt i Ibsen-forskinga dei siste åra, spesielt når det gjeld biografien.
Det andre momentet ved Bjerck Hagen sin posisjon som eg peikar på, er at han ser ut til å ha som prosjekt som forskar og litteraturvitar å løfte Bjørnstjerne Bjørnson fram for at fleire skal lese han. Dette er til dømes målet hans i boka Livets overskudd. Bjørnstjerne Bjørnsons glemte kvaliteter (2013). I si melding av boka peikar Helge Rønning på at det berre er éin forfattar som Bjerck Hagen systematisk samanliknar med Bjørnson, og det er Ibsen. Samanlikninga er ikkje til Ibsen sin fordel, og det er svakheitene ved Ibsen sine drama, samanlikna med Bjørnson sine, som vert trekte fram. Rønning spør: «Blir Bjørnson bedre av å gjøre Ibsen dårligere?» (Rønning, 2013, s. 257).
Eg vil understreke at det ikkje er noko poeng for meg å kritisere eller gi ei vurdering av Bjerck Hagen som formidlar av Ibsen. Bjerck Hagen si Ibsen-forsking er basert på grundige resepsjonsanalysar, og argumenta han legg fram er legitime for ein forskar i nordisk litteratur å presentere. Men dei er òg uttrykk for eit litteraturfagleg standpunkt. Oppgåva demonstrerer at han som litteraturforskar plasserer seg i ein tradisjon og at han difor ikkje er ein nøytral avsendar. Han presenterer éin bodskap, og det er fleire bodskapar i fagfeltet som lesaren ikkje får gjennom denne artikkelen. I motsetnad til mykje anna forskingsformidling vert ikkje artiklar på SNL fagfellevurdert, og dette gir dei fagansvarlege diskursiv makt på sine felt.
…og til slutt
Analysen min demonstrerer – som Grue (2007) understrekar – korleis ein personleg etos kan kome i konflikt med ein institusjonell etos. Både SNL og Wikipedia har som mål at artiklane skal vere nøytrale og verdifrie, og dette må vel vere målet for eit leksikon. Men litteraturformidling handlar òg om å fortolke og vidareformidle kunnskap for eit publikum. Denne tolkinga og arbeidet med litteraturen må nødvendigvis vere gjort av personar, og dette peikar mot at det er noko subjektivt ved det, i alle fall at det kan vere det. Analysen min viser at det i dette tilfellet verkeleg er ein personleg etos til stades som påverkar bodskapen i artiklane. Kanskje gjer dette paradokset at litteraturformidling i leksikonformat er ekstra utfordrande.
Som lærar vil eg nytte innsiktene frå arbeidet med denne oppgåva i eiga undervising. Eg meiner det både er relevant for elevane å vite korleis nettleksikona fungerer, korleis vi kan vurdere avsendarar på nett og å vise elevane korleis dette heng saman med innhaldet i artiklane. Dette kan bidra til fleire kompetente lesarar av forskingsformidling på nett. I norskfagleg samanheng styrker dette sakprosaen si rolle i forhold til skjønnlitteraturen. Men denne oppgåva demonstrerer òg korleis ferdigheiter som vi knyt til sakprosa- og retorikkompetanse er relevante når vi studerer skjønnlitterære klassikarar som Ibsen.
Litteratur
Grue, J. (2007). Filmanmeldelsens retorikk. Personlig ethos, institusjonell ethos og persona.
Ystad, V. (2015). Erik Bjerck Hagen om Ibsen som emosjonell tilfredsstillelse: Hvordan lese Ibsen? Samtalen om hans dramatikk 1879–2015. Edda, 102(4), 337–343. https://doi.org/10.18261/ISSN1500-1989-2015-04-08
