Har du et doktorgradsprosjekt, et postdoktorprosjekt, eller et annet forskningsprosjekt som du vil skrive om til en vitenskapelig artikkel i et høyt rangert internasjonalt tidsskrift? 9. og 10. april holder professor Srikant Sarangi en workshop på NTNU i Trondheim om hvordan gjøre nettopp det.
Med sin lange erfaring som redaktør i tverrfaglige og internasjonale tidsskrifter, vil Sarangi geleide kursdeltagerne gjennom publiseringsprosessens viktige milepæler. Dette vil bli supplert med belysende eksempler. Arbeidsverkstedet vil ta opp problemstillinger som man møter på veien fra manus til publisert produkt, som de språkspesifikke, sjangerspesifikke og disiplinspesifikke aspektene som kan møte enhver skribent som vil publisere internasjonalt. Verkstedet vil gjøre deg tryggere på innsending av manus, revisjon etter fagfellevurdering og de siste rundene med redaksjonen. Om du er fersk stipendiat, eller vil publisere i tidsskrifter utenfor ditt fagfelt, er dette kurset for deg.
Stipendiater og fagansatte som vil publisere internasjonalt oppfordres til å melde seg på, og NFFO-medlemmer vil ha særlig prioritet.
NB: Dette arbeidsverkstedet handler ikke om akademiske skriveferdigheter. Deltakere som deltar begge dager vil få med seg noen hjemmeoppgaver etter første dag.
Statistikken sier at vi leser færre lange og kompliserte tekster, mens flere korte og enkle tekster lettere fanger oppmerksomheten vår. Digitale tekster på sosiale medier er preget av bilder, musikk og video med hyppig klipping. Slike tekster tærer på vår konsentrasjonsevne, noe som svekker vår demokratiske kompetanse i et gjennom-tekstualisert samfunn. Det demokratiske systemet er komplisert, mens tekstene som til daglig kommer i forgrunnen er enkle og forenklende. Varsellampene blinker. UiO:Demokrati hadde derfor invitert forskere, forfattere, en journalist og en politiker til Domus Bibliotheca en onsdag i den siste uken i januar, for å ha en panelsamtale om dette viktige temaet. Det overordnede spørsmålet var illevarslende: truer lesekrisen demokratiet?
Foto: via Unsplash: Wim van t'Einde
Regjering uten gode svar
For å ramme inn begrepet «lesekrise» holdt Kjell Lars Berge, professor i tekstvitenskap ved Universitetet i Oslo, og Kari Spjeldnæs, førsteamanuensis og instituttleder ved Høyskolen Kristiania, hvert sitt innledende innlegg. Berge la vekt på at vi ikke bare står overfor en lesekrise, men en skriftkulturell krise. Noe av løsningen på denne krisen ligger i skolepolitikken. Han spør hvordan skolen legger til rette for at elevene skal bli demokratiske medborgere: kyndige stemmer i en kunnskapsbasert og inkluderende ytringskultur. Berge hadde forfattet noen forslag til Kunnskapsdepartementet som ble diskutert i Stortinget tidligere i januar. De fire forslagene var 1) å gi kvalitetssikrede læremidler til elevene, 2) å sørge for at elever har tilgang til gode skolebibliotek med kyndige bibliotekarer, 3) å legge til rette for en kompetanseforankret lese- og skriveopplæring og gjeninnføre lærerspesialistordningen, og 4) gi lærerne mulighet til å følge opp enkeltelevers utvikling på lese- og skrivefeltet, ved å hegne om lærernormen. Regjeringens svar på forslagene har hittil ikke vært tilfredsstillende, hevder Berge.
Mens han foreslår å jobbe med et slags demokratisk bolverk i skolen, peker Spjeldnæs på oss voksne og våre lesevaner. Hun holder opp i sin egen mobiltelefon på scenen. Denne lille maskinen stjeler synsfeltet vårt mer enn noe annet. Den har en tendens til å avbryte den lange og dype lesingen. Tiden uten den føles tom, i takt med at konsentrasjonsevnen til voksne mennesker også svekkes. Vi sjekker Yr, nettaviser, sosiale medier, og Yr igjen for å se om værmeldingen har endret seg på et kvarter. Mobiltelefonen er vinduet til oppmerksomhetsøkonomien. På den ene siden av vinduet sitter tek-gigantene med sine sindig utformede apper og nettsider med grenseløse tilbud, som har som formål å holde oss der så lenge som mulig, slik at øynene våre kan bevitne flest mulig annonser. På den andre siden av vinduet sitter vi, stimulert og utålmodige, mens skjermtid overgår lesetid og vi ser på at demokratiet forvitrer.
Medialt massasjeapparat
Den følgende panelsamtalen er preget av en slags pessimistisk enighet om fakta. K-ordet skyggelegger sola i veggmaleriet på Domus Bibliotheca. Bernhard Ellefsen, som representerer journalistene, har i det siste tatt Marshall McLuhan’s Understanding Media, ut av bokhylla igjen, boka med den kjente frasen «the medium is the message». Hva gir vi slipp på, når vi gir slipp på boka som medium, spør Ellefsen. Som lyspæra, har boka som oppfinnelse fundamentalt endret våre liv. Den er en form for hukommelse, og den sitter dypt i hvordan vi tenker på tilværelsen (og demokratiet). Etter Gutenbergs oppfinnelse akselererte menneskets utvikling, og vi har blitt moderne. I rundt 600 år har vi befunnet oss i Gutenberg-galaksen, hvor vi tenker med trykte bøker, men nå er vi på vei ut av den. Vi aner ikke hva som treffer oss utenfor, og det er skummelt.
Fem år etter at McLuhan skrev Understanding Media i 1964, kom det en merkelig collagebok som heter The Medium is the Massage (merk stavemåten). Der skriver han:
«All media work us over completely. They are so pervasive in their personal, political, economic, aesthetic, psychological, moral, ethical, and social consequences that they leave no part of us untouched, unaffected, unaltered. The medium is the massage. Any understanding of social and cultural change is impossible without a knowledge of the way media work as environments.» (26)
Mediet er altså massasjen, noe som Spjeldnæs også var inne på. Mediene er en del av miljøet rundt oss, og vi blir kontinuerlig massert gjennom telefonskjermen. Inne i den digitale skjermen er det en materialitet som går tapt. Det kan gjøre det vanskelig å differensiere mellom sjangre på mobiltelefonen, da alle tekster kommer gjennom mer eller mindre den samme formen. Det gjør at unge mennesker ikke mestrer en sjanger som «nyheter», mener Bente Kalsnes, professor ved Høyskolen Kristiania. Nyheter som sjanger blir fremmed, og vi får en form for metajournalistikk som bryter kompliserte saker ned for en ung leser. Igjen, en forenkling av noe komplekst.
Papirmediet fremmer demokrati
Kalsnes mener at norske elever må trenes opp i og lære verdien av uenighet, som er demokratiets motor. Vi trenger debattrening og øvelse i å se andres synspunkter, og ikke behandle uenighet som antagonistisk. Lesing av lange tekster, med lange resonnementer og flerstemmighet, kan hjelpe oss til dette, synes mange å være enige om. Papirboka som medium er en viktig faktor her. Det å omgi seg med en bok og dens materialitet er en form for lesing og læring som går tapt i den digitale verden. Et lignende sentiment finnes også i «Regjeringens plan for Norge 2025–2029», noe statssekretær i Kultur- og likestillingsdepartementet, Trude Storheim, minner oss på: «Vi skal få flere bøker inn i skolen, styrke lese- og skriveopplæringen, gi flere elever intensivopplæring, sette ned en lesekommisjon og sørge for at skolen legger til rette for mer konsentrasjon og mindre skjermbruk» (9). Det er altså en viss enighet om at papirboka fremfor noe annet er et medium som legger til rette for lengde- og dybdelesning, som gjør oss mer resistente til annen, mer umiddelbar stimulanse som skyter mot oss gjennom skjermene.
Anti-demokratiske algoritme-baroner
For hvem er det som skaper denne stimulansen? Hvem bestemmer hva vi ser? Dette er også et spørsmål som lurer i bakgrunnen, og som blir dratt frem av Ellefsen. Er teknologien vi omgir oss med – den som masserer oss – politisk nøytral? Nei, er hans svar (i Morgenbladets ånd). Han peker på at det er høyresiden i USA som eier disse tjenestene. Tekno-libertarianere i Silicon Valley fremmer sin ideologi i amerikansk politikk, en ideologi som «vektlegger teknologiens muligheter til å la oss minimalisere staten og slippe innovasjon og markedene løs» (Sætra, 50). Den er på mange måter anti-demokratisk. Ideologien har også innvirkning på norsk politikk og mediekonsum. Algoritmene som skapes av tek-baronene, bestemmer hva vi ser her i Norge. Aktørene i disse selskapene jobber som kulturpolitikere, sier Ellefsen, men det er feil kultur. Det er en kultur som fremmer kortere oppmerksomhetsspennvidde, legger Kalsnes til, noe som gir tyranner lettere vei til makt, en tendens man kan se i dagens geopolitiske landskap. Det er nettopp vår oppmerksomhet, kolonisert av antidemokratiske krefter og knadd ned til beinet av mediene som masserer oss, som utgjør en trussel for demokratiet, mener mange av deltagerne på denne frokosten. Spørsmålet blir da: Hva er den konkrete løsningen på lesekrisen?
Hva må gjøres?
Statssekretær Storheim sier vi må puste med magen rundt denne problemstillingen, og at vi i tillegg må huske på at det finnes flere politiske områder hvor K-ordet er brukt. Regjeringen er opptatt av dette, helt opp til Støre, og de er på ballen. Men har vi tid til å puste med magen, spør Ellefsen, som ser en ukentlig forvitring av demokratiet og borgernes leseevner. Vi betrakter Gutenberg-galaksen i bakspeilet, samtidig som vi skyter ut i stor fart mot mer ukjente deler av universet. Det er i denne utfarten at lesingens demokratiske verdi kan avleses og lesekrisebegrepet kan beskrives. Lesekrisen er alle krisers mor, sier Ellefsen. All utvikling opp til nå, både for demokratiet som system, og på teknologiområdet, er bygget på at trykkekunsten gjør det mulig å distribuere lange tankerekker på tvers av tid, sted og språk, som gir oss muligheter til å bygge på kunnskap. Uten de leseevnene som trykkekunsten har muliggjort for det moderne mennesket, faller systemet vi har bygd opp sammen. Derfor må vi trykke på de knappene vi kan, i skolepolitikken og kulturpolitikken, og kanskje dra med oss noen planeter fra Gutenberg-galaksen inn i det ukjente.
Etter at samtalen er over og frokosten fortært, fortsetter samtalen å summe i salen, helt til alle går tilbake til sitt. Ute er det kaldt, og Yr sine prognoser sier at vinteren forblir kald en stund til.
Vetle Sjølie
Kilder
McLuhan, M., Fiore, Q., & Agel, J. (2008). The medium is the massage. Penguin Books.
Regjeringen. (2025). «Regjeringens plan for Norge 2025–2029».
Sætra, H. S. (2025). Hvordan redde demokratiet fra kunstig intelligens (1. utgave). Cappelen Damm.
Førstkommende onsdag arrangerer UiO: Demokrati demokratifrokost på Scene Domus Bibliotheca. Et kyndig panel, bestående av Lubna Jaffery, Kari Spjeldnæs, Bernhard Ellefsen, Kjell Lars Berge, Bente Kalsnes, i en debatt ledet av Marte Spurkland, skal diskutere spørsmål rundt hva demokratiet taper når borgerne leser mindre lange tekster og oppmerksomheten svekkes. Hvordan kan man snu denne trenden? Kom til en enkel frokost med vanskelige spørsmål nå på onsdag for en livsviktig debatt!
Hva betyr dannelse i dag? Sakprosatekster har til alle historiske tider og i alle kulturelle kontekster forsøkt å svare på dette spørsmålet. Sakprosatekstene til Isokrates og Konfutse, Montaigne og Erasmus, Wilhelm von Humboldt og Georg Johannesen har alle balet med dette spørsmålet – i lys av sin samtid – enten det var i en ustabil polis eller under den kalde krigen i Norge. Dagens offentlige sakprosatekster – som NOUer, stortingsmeldinger og læreplaner – legger føringer for hvordan vi skal forstå dannelse, og gir retningslinjer for hvordan skolene skal jobbe med dette spørsmålet. Sakprosaens rolle i dette spørsmålet er med andre ord sentral og Sakprosasiden vil derfor informere om at den andre utdanningshistoriske konferansen arrangeres ved Høgskolen på Vestlandet (Bergen), 28.-30. januar.
Fra arrangøren
I slutten av januar samles nærmere 100 forskere i utdanningshistorie ved Høgskolen på Vestlandet til den andre nasjonale utdanningshistoriske konferansen i Norge. Den første konferansen ble arrangert i Drammen i april 2023. Temaet for konferansen i Bergen er «Danningens muligheter: historiografiske tilnærminger til framtidige generasjoner». En ny politisk verdensorden skaper usikkerhet, men også muligheter til å revitalisere danningsbegrepet. Hvordan kan vi tenke danning gjennom tid(er) og omvendt? Kan historiske perspektiver på hva danning kan bety hjelpe oss i å møte de utfordringer vi står overfor i dag på en god og fruktbar måte, og gi oss nye utgangspunkt for å møte en best mulig framtid? Historiske perspektiver på danning kan utfordre den tradisjonelle forståelsen av forholdet mellom generasjonene så vel som moderne begreper om lineær temporalitet. Hvordan har historien forholdt seg til barnet som sårbart, kompetent, kreativt, sosialt, ulydig, farlig individ? Hvordan har historien nærmet seg barndommen som noe med egenverdi, et felles prosjekt eller en forberedelse til voksenlivet? Hvordan har dette blitt uttrykt og bestridt i kunst, kultur, filosofi, politikk og tanker om hva barnehage, skole og utdanning sett i et bredt perspektiv, som også involverer voksne og voksenlivet, skal være? Hvordan har disse uttrykkene reflektert rundt og muliggjort en dypere forståelse av hva det vil si å være barn og hva som er barnets ideer, kompetente handlinger, svakheter, rettigheter, ansvar og bidrag til samfunnet? Hvordan henger dette sammen med forståelsen av voksenlivet?
Merete Roos
Program og påmeldingsskjema finner du her: https://www.hvl.no/forsking/konferanse/nasjonal-konferanse-for-utdanningshistorie/
Noen snakker sammen i slike vendinger for tiden. Da jeg bedrev litt definisjonsarbeid for allerede 18 år siden, foreslo jeg begrepet «Litterær sakprosa» om kvalitetssikrede offentlige tekster med navngitte forfattere. Forlagspubliserte bøker, altså, stort sett. Og tidsskrifter. Og disse tekstene skulle vi lesere ha grunn til å oppfatte som grunnleggende etterrettelige, i den grad de beskrev virkelige forhold. I dette siste ligger forskjellen overfor fiksjonsprosa – romaner og noveller har en annen kontrakt mellom leser og forfatter. Romaner kan inneholde drøssevis med etterrettelige virkelighetsbeskrivelser, og en fagbok kan inneholde mye fiksjon. Men den grunnleggende leserkontrakten er forskjellig, og jeg hevdet at sakprosaen har en egen rolle å spille i demokratiet, nettopp gjennom etterrettelighetskravet.
Mye vann har rent i det litterære havet de siste årene, og fra tid til annen har kritiske stemmer hevet seg mot et rigid og ofte litt banalt skille mellom sak- og fiksjonsprosa. I skolens lærebøker har sakprosaens virkelighetstilknytning blitt så viktig at det spesifikt litterære ved tekstene tapes av syne. «Alt kommer an på sak», skrev sakprosabegrepets far, Rolf Pipping, i 1938. Ser vi på årstallet – hvor storløgnerne Hitler, Mussolini, Franco og Stalin nøt mye av det ideologiske verdensherredømmet – kan vi godt forstå hvorfor. Min egen insistering i andreutgaven av Hva er sakprosa (2012) på sammenhengen mellom sakprosa og «etterrettelighetsregimet» har fått god drahjelp av Trump. Men alle lesere av gode sakprosabøker vet at det er noe mye mer enn saken som driver lesingen framover og gjør boka viktig. I fjor publiserte litteraturforskeren Janicke Stensvaag Kaasa og jeg en fagartikkel hvor vi undersøkte hvilke kvaliteter som kan være med å forklare den formidable suksessen Maskiner som tenker av Inga Strümke. Vi sammenfattet analysen med uttrykket «samhandlingens poetikk». Forfatteren samhandler med leseren på en nokså unik måte.
Men hva «er» litterær sakprosa?
At litterær sakprosa er et temmelig underutforsket felt, ble slått grundig fast i en kartleggingsartikkel fra 2024. Så fulgte tidsskriftet Sakprosa opp sist høst med et temanummer om nettopp litterær sakprosa. Her opponerer Siri Nergaard mildt mot sakprosabegrepet, som hun mener ofte kan stenge for rikdommen i hver enkelt tekst. Samtidig påpeker hun, sammen med Norunn Askeland, i en grundig studie av nye norsklæreverk at flere av disse forholder seg ignorant til sakprosa forstått som litteratur. Resultatet er egentlig ganske oppsiktsvekkende, etter snart to tiår med likestilling av sak- og skjønnlitteratur i læreplanene. Iben Brinch, som nå er fullt ut på plass som sakprosaprofessor Anders Johansens etterfølger i Bergen, velger essayets form når hun arbeider seg fram mot en rikere forståelse av hvordan god sakprosa «åpner opp for særlige erkjennelsesprosesser». Hun lar skrive- og lesepraksis være viktige faglige kikkehull, og trekker fram Thomas Hylland Eriksens siste bok Det umistelige som eksempel på at det saklige og litterære kan forenes.
To av artiklene i temanummeret tar for seg bøker av Thomas Hylland Eriksen. Foto: Ynge Vogt
Også Annemari Neple tar i sitt bidrag utgangspunkti en Hylland Eriksen-bok, suksessen Øyeblikkets tyranni fra 2001, som kritiserer mobilsamfunnets rastløshet. Sammenlikningen hennes med Lena Lindgrens Ekko, publisert 20 år seinere, forklarer artikkelens tittel: «Fra rådgivning til underliggjøring». Den første boka forsøker å bane vei ut av en tyranniserende kulturtilstand ved å gi leveregler. Neple synes å mene at underliggjøring – et etablert kvalitetskjennetegn ved poesi – er en vel så hjelpsom litterær strategi i algoritmenes tidsalder.
Temanummeret inneholder en nokså nyskapende artikkel om reiseskildringer, solide analyser av sakprosakritikk og av forfatterbiografier for barn, samt en programartikkel fra Skandinavias ledende forsker i reportasjelitteratur, Anna Jungstand, som også er Sveriges første og eneste sakprosaprofessor. Her finnes også en artikkel som undersøker hvordan nevnte Maskiner som tenker har sirkulert videre i sosiale så vel som redaktørstyrte medier og kanskje utløst Regjeringens KI-forsknings-milliard. Og dessuten et knippe bokomtaler.
Hva gjør sakprosaen?
En bedre leseveiledning enn denne vil du finne i gjesteredaktør Gunilla Almström Perssons kloke innledningartikkel. Hun er, som jeg selv, tekstforsker i en tradisjon som er opptatt av hva en tekst «gjør»: «Hur gör texter för att upprätthålla kollektivt minne? Hur gör texter för att skapa omvärldsförståelse? Hur gör texter för att sprida kunskap?»
Hele temanummeret, støttet av Fritt Ord, springer ut av et initiativ ved Universitetet i Oslo for å undersøke tekstkulturers betydning for demokratiet, som har fått den engelske overskriften Voicing Democracy.
Men er det noen som bryr seg om litterær sakprosa, ja om bøker og tidsskrifter i det hele tatt, om et tiår eller to? Undersøkelser av unges lesevaner og barns leseferdigheter kan stemme til pessimisme og framkalle dystopier. Forholdet mellom lesekrise og demokrati skal for øvrig diskuteres av kyndige folk på UiO:demokrati-frokostmøte onsdag 28. januar. Kom gjerne dit – fysisk eller via strømming!
Selv om ledende kulturpolitikere liker å tale sakprosaens sak i valgkamptider, er det sjelden at litteratur trekkes inn i den allmenne diskusjonen om ytringsfrihet, danning og demokrati. Kanskje vil det hjelpe at vi blir klokere på hva denne litteraturen gjør – og kan gjøre.
Fredag 9. januar skriver Klassekampen om «sakprosaforleggeri i fritt fall». I det norske bokmarkedet produseres det stadig færre sakprosabøker, og forlagenes inntekt fra salg av disse har falt, til tross for at de representerer et flertall på bestselgerlistene. Litteratursosiolog og forfatter av klassikeren Bok-Norge, Trond Andreassen, mener dette er et uttrykk for at norske forlag «bygger ned» sine sakprosaredaksjoner, noe som resulterer i at bredden i norsk sakprosaproduksjon går tapt, og at forlagene satser på det trygge og kjente, som bøker skrevet av velkjente forfatternavn, samt kokebøker som selger godt. Andreassen mener forlagene må være villige til å satse på nye forfatterstemmer for å sikre en litterær bredde. Kritiker og forfatter Espen Søbye er enig i dette, men legger også til innkjøpsordningen som forklaring. Ordningen er selektiv, og forlagene retter seg etter den for å motta støtte og få garanterte salg. Spørsmålet blir da om innkjøpsordningen for sakprosa må utvides og komme på lik linje med skjønnlitteraturen.
Invitation til at skrive artikler til temanummeret «Litterær sagprosa»
Frist for indsendelse af artikeludkast: 1. februar 2025.
Redaktionen bag tidsskriftet Sakprosa inviterer forskere og andre til at indsende artikler om dannelsesmæssige, kundskabssøgende, udforskende og debatterende sagprosabøger og tidsskrifter i de nordiske tekst- og skriftkulturer. Vi modtager gerne bidrag om den litterære sagprosas betydning for de nordiske demokratiske ytringskulturer. Den litterære sagprosa og de kredsløb, den indgår i, er vigtige for at forstå den historiske baggrund for, kendetegnene ved og udfordringerne i den politiske og kulturelle offentlige samtale i de nordiske lande. Ikke mindst er der udfordringer knyttet til den hurtige og omfattende kommunikationsteknologiske udvikling og til ændringerne i distributionen og læsningen af denne litteratur, som følge af denne digitale udvikling.
Temanummeret er åbent og inviterer forskere fra flere fagfelter, for eksempel sprog, retorik, litteratur og æstetik, medievidenskab, sociologi samt samfundsforskere med særlig interesse for teksters struktur og funktion. Også forfattere fra helt andre fagfelter – såsom naturvidenskab og teologi – er velkomne til at bidrage.
Følgende temaer er specielt relevante i temanummeret:
Ytringskulturerne/offentligheden Kendetegn, udfordringer og muligheder i de kundskabssøgende og debatterende litterære offentlige tekstkulturer formidlet gennem almen sagprosa og alment kulturelle tidsskrifter i de nordiske lande.
Forfatterne Identiteter/habitus hos skribenter og forfattere af kundskabssøgende og debatterende tekster.
Genrerne Hvorledes skal vi forstå begrebet litterær sagprosa, og hvilke genrer hører ind under begrebet?
Teksterne Kendetegn ved teksterne i de kundskabssøgende og debatterende litterære tekstkulturer.
Læserne Identiteter/habitus hos de faktiske læsere samt modellerede, implicitte læsere af denne litteratur.
Kredsløbene Erfaringer med samt udfordringer og muligheder for distribution og formidling gennem kvalitetssikrende forlag i lyset af ændrede økonomiske strukturer og nye ophavsretslige vilkår.
Ændringer og muligheder for cirkulation af kundskab og diskussion med litterær sagprosa som kerne – i nye og ældre medier.
Bibliotekernes rolle Nutidens og fremtidens muligheder – gerne set i et historisk perspektiv – for formidling af almen sagprosa og alment kulturelle tidsskrifter i bibliotekerne i lyset af bibliotekernes udvidede samfundsopgaver.
Uddannelse Hvordan tilrettelægger uddannelsessamfundet relevante læsninger af de dannelsesmæssige tekstkulturer (læse- og skrivekompetence), og hvilke udfordringer og muligheder kendetegner dette dannelsesarbejde?
Tidsskriftet Sakprosa accepterer artikler skrevet på norsk, svensk, dansk eller engelsk. I temanummeret publicerer vi gerne både fagfællebedømte artikler og debatindlæg samt præsentationer, der kun bliver redaktionelt bedømt. Retningslinjer for forfattere findes her: https://journals.uio.no/sakprosa/about/submissions
Fristen for at indsende artikeludkast er 1. februar 2025. Artiklerne indsendes via hjemmesiden sakprosa.no. Hvis du får tekniske problemer, kan du sende artiklen som vedhæftning til redaktionsleder minaoa@nulluio.no
Välkommen att skicka in artiklar till temanumret «Litterär sakprosa»
Artiklar ska skickas in senast den 1 februari 2025.
Redaktionen för Tidskriften Sakprosa bjuder in forskare och andra att skriva artiklar om pedagogiska, kunskapssökande, utforskande och debatterande sakprosa och tidskrifter i den nordiska text- och skrivkulturen. Vi välkomnar särskilt bidrag om den litterära sakprosans betydelse för de nordiska demokratiska uttryckskulturerna. Den litterära sakprosan och de sammanhang som den ingår i är viktiga för att förstå den historiska bakgrunden till, egenskaperna hos och utmaningarna i det politiska och kulturella offentliga samtalet i Norden. Inte minst finns det utmaningar kopplade till den snabba och omfattande utvecklingen av kommunikationsteknologi, till förändringar i distribution samt läsning av den litterära sakprosan som följd av den digitala utvecklingen.
Temanumret bjuder in brett genom att vända sig till forskare från flera områden så som språk, retorik, litteratur och estetik, medievetenskap, sociologi samt samhällsvetare med särskilt intresse för texters struktur och funktion. Författare från helt andra områden – som naturvetenskap och teologi – är också välkomna att bidra.
Följande teman är särskilt relevanta i temanumret:
Yttrandekulturer/allmänheten
Kännetecken, utmaningar och möjligheter i de kunskapssökande och debatterande litterära offentliga textkulturerna som förmedlas genom allmän sakprosa och allmänkulturella tidskrifter i Norden.
Författarna
Identiteter/habitus hos författare och författare till kunskapssökande och debatterande texter.
Genrerna
Hur kan man förstå begreppet litterär sakprosa, och vilka genrer faller under begreppet?
Texterna
Texternas särdrag i de kunskapssökande och debatterande litterära textkulturerna.
Läsarna
Identiteter/habitus hos de faktiska läsarna såväl som de tänkta implicita läsarna av denna litteratur.
Sammanhangen
Erfarenheter av, samt utmaningar och möjligheter för, distribution och kommunikation genom kvalitetssäkrande förlag, ställt i ljuset av förändrade ekonomiska strukturer och nya upphovsrättsliga villkor.
Förändringar och möjligheter för kunskapsspridning och diskussion med litterär sakprosa som kärna – i nya och äldre medier.
Bibliotekens roll
Dagens och framtidens möjligheter – gärna sett i ett historiskt perspektiv – för spridning av allmänna sak- och allmänkulturtidskrifter på biblioteken, mot bakgrund av bibliotekens vidgade samhällsuppgift.
Utbildning
Hur underlättar högre utbildning för relevant läsning av de allmänna pedagogiska textkulturerna (läs- och skrivfärdigheter) och vilka utmaningar och möjligheter kännetecknar detta pedagogiska arbete?
Tidskriften Sakprosa tar emot artiklar skrivna på norska, svenska, danska eller engelska. I temanumret publicerar vi gärna både refereegranskade artiklar samt debattinlägg och presentationer som endast är redaktionellt bedömda. Riktlinjer för författare finns här: https://journals.uio.no/sakprosa/about/submissions
Deadline för att skicka in förslag till artiklar är 1 februari 2025.
Artiklarna skickas in via hemsidan sakprosa.no. Den som stöter på tekniska problem kan mejla artikeln som en bilaga till redaktionssekreterare minaoa@nulluio.no
Invitasjon til å skrive artikler til temanummeret «Litterær sakprosa»
Frist for innsending av artikkelutkast: 1. februar 2025.
Redaksjonen i Tidsskriftet Sakprosa inviterer forskere og andre til å skrive artikler om de allmenndannende, kunnskapssøkende, utforskende og debatterende sakprosabøkene og tidsskriftene i de nordiske tekst- og skriftkulturene. Vi tar gjerne imot bidrag om den litterære sakprosaens betydning for de nordiske demokratiske ytringskulturene. Den litterære sakprosaen og de kretsløpene den inngår i, er viktige for å forstå den historiske bakgrunnen for, kjennetegnene til og utfordringene i den politiske og kulturelle offentlige samtalen i de nordiske landene. Ikke minst er det utfordringer knyttet til den raske og omfattende kommunikasjonsteknologiske utviklingen og til endringene i distribusjonen og lesingen av denne litteraturen som følger av denne digitale utviklingen.
Temanummeret er åpent og inviterer forskere fra flere fagfelt, for eksempel språk, retorikk, litteratur og estetikk, medievitenskap, sosiologi, samt samfunnsvitere med særlig interesse for teksters struktur og funksjon. Også forfattere fra helt andre fagfelt – slik som naturvitenskap og teologi – er velkomne til å bidra.
Følgende temaer er spesielt relevante i temanummeret:
Ytringskulturene/offentligheten
Kjennetegn, utfordringer og muligheter i de kunnskapssøkende og debatterende litterære offentlige tekstkulturene formidlet gjennom allmenn sakprosa og allmennkulturelle tidsskrifter i de nordiske landene.
Forfatterne
Identiteter/habitus hos skribenter og forfattere av kunnskapssøkende og debatterende tekster.
Sjangrene
Hvordan skal vi forstå begrepet litterær sakprosa, og hvilke sjangre hører inn under begrepet?
Tekstene
Kjennetegn ved tekstene i de kunnskapssøkende og debatterende litterære tekstkulturene.
Leserne
Identiteter/habitus hos de faktiske leserne, samt av modellerte, implisitte lesere av denne litteraturen.
Kretsløpene
Erfaringer med, samt utfordringer og muligheter for distribusjon og formidling gjennom kvalitetssikrende forlag, i lys av endrede økonomiske strukturer og nye opphavsrettslige vilkår.
Endringer og muligheter for sirkulasjon av kunnskap og diskusjon med litterær sakprosa som kjerne – i nye og eldre medier.
Bibliotekenes rolle
Dagens og framtidas muligheter – gjerne sett i et historisk perspektiv – for formidling av allmenn sakprosa og allmennkulturelle tidsskrifter i bibliotekene, i lys av bibliotekenes utvidede samfunnsoppgaver.
Utdanning
Hvordan legger utdanningssamfunnet til rette for dannelse til relevante lesinger av den allmenndannende tekstkulturene (lese- og skrivekompetanse) og hvilke utfordringer og muligheter kjennetegner dette dannelsesarbeidet?
Tidsskriftet Sakprosa godtar artikler skrevet på norsk, svensk, dansk eller engelsk. I temanummeret publiserer vi gjerne både fagfellevurderte artikler og debattinnlegg og presentasjoner som kun blir redaksjonelt vurdert. Retningslinjer for forfattere finnes her: https://journals.uio.no/sakprosa/about/submissions
Fristen for å sende inn artikkelutkast er 1. februar 2025. Artiklene sendes inn via nettsiden sakprosa.no. Hvis du får tekniske problemer, kan du sende artikkelen som vedlegg til redaksjonsleder minaoa@nulluio.no
Ledelsen ved Universitetet i Bergen vedtok gledelig nok i 2023 å utlyse en ny stilling som forsker og underviser i sakprosa etter at Anders Johansen ble pensjonist. Nå det klart hvem som får jobben:
Iben Brinch er førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN), hvor hun blant annet har ledet det faglitterære forfatterstudiet. Hun leder i dag forskergruppen Forskning på tekst, retorikk og skriving ved USN, og har bred erfaring som forfatter og underviser i vitenskapelig skriving med særlig vekt på stil og kreativitet. Blant annet har hun vært medredaktør av boka Kreativ akademisk skriving. Doktoravhandlingen hennes var en nyskapende studie av steders retorikk, og hun er i dag en sentral deltaker i det skandinaviske retorikkforskningsmiljøet. Hun er medredaktør av magasinet Kairos og er blant annet styremedlem i International Association for Research on Textbooks and Educational Media (IARTEM).
Iben Brinch. Foto: privat
Sakprosasiden gratulerer Iben, og siterer fra UiBs utlysningstekst, som plasserer sakprosaen i en kunnskapspolitisk og demokratisk kontekst:
«Studiet av sakprosa har dei siste 30 åra blitt utvikla som eit kunnskapsfelt i Norden med eigne stillingar og utdanningstilbod ved ein rekkje lærestadar. I den norske skulen sine læreplanar og undervisningspraksis har sakprosa ein sentral plass. Sakprosa er tett bunde saman med kunnskapsformidling, historie, demokratiforsking og retorikk. Vi søkjer ein professor [førsteamanuensis, red. presisering] som kan delta aktivt i forsking i dette skjeringsfeltet og som kan leggje fram forskingsplanar og har dokumentert evne til prosjektutvikling. Den som blir tilsett skal kunne leie og initiere forsking og formidling, delta i undervisning og eksamensarbeid og ta på seg administrative oppgåver etter gjeldande føresegn.
Stillinga skal støtte universitetet sin strategi om å bidra til kunnskapsformidling og ei demokratisk samfunnsutvikling.»
Stillingen er knyttet til Institutt for informasjons- og medievitskap, men i utlysningsteksten ble det også slått fast at «Professoren [førsteamanuensen, , red. presisering] skal bidra med formidling og prosjekt for Universitetet i Bergen som heilskap.»
