Nyklekket retoriker Stine Helle Rooyakers har nettopp levert masteroppgave i Retorikk og språklig kommunikasjon ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier. Hun tok på seg en møkkajobb, bokstavelig talt, da hun bedrev feltarbeid på offentlige toaletter i Oslo, på jakt etter toalettinskripsjoner. Hun gjorde et omfattende kategoriseringsarbeid med tekstene hun fant, og nå deler hun noen resultater og refleksjoner rundt funnene sine.

Sakprosasiden: Gratulerer med levert master! 

Stine: Takk. 

Ss: Hva heter oppgaven, og hva handler den om? 

S: Den heter ‘From Dicks to Politics: An ethnographic study and textual analysis of latrinalia found in Oslo’s public lavatories’. Den handler altså om latrinalia, som er graffiti på toaletter, og hvordan det fungerer som kommunikasjonsplattform i et moderne, demokratisk samfunn som Norge. 

Ss: Hva var det som fikk deg til å ville undersøke latrinalia? 

S: Det er faktisk ikke så spennende historie. Jeg så en TikTok-video om det, og jeg synes det var litt kult. Jeg har aldri tenkt på at toalettgrafitti var noe som folk studerte. Jeg tenkte i utgangspunktet å skrive semesteroppgave om det temaet i tekstvitenskapsemnet. Men når jeg begynte å sjekke litt, så fant jeg ingenting fra Skandinavia eller Norge på det. Så tenkte jeg at det kan jeg faktisk gjøre til en masteroppgave. 

Ss: Hva var det du fant om latrinalia som var interessant?  

S: Jeg fant jo litt forskjellig. Det som jeg fant i min oppgave skilte seg en del fra ting som var funnet i tidligere studier. Og at det var en del ting som på en måte er sementert som fakta, som ikke nødvendigvis stemte så godt med det jeg hadde sett her. Mye av de latrinalia-studiene har vært med forskjellig fokus og forskjellig metodologi, som har gjort at det for eksempel har vært veldig mye fokus på seksualitet. Andre dimensjoner har blitt veldig nedprioritert. Men jeg har nesten ikke sett noen seksuelle uttrykk på toalettene i Norge i det hele tatt. 

Ss: Så hva slags ytringer er det mest av? 

S: Det er veldig mye politikk, veldig mye politisk diskusjon og fram og tilbake. Mye klistremerker, naturligvis. Tidligere har veldig mange kommet fram til at menn produserer mer latrinalia enn kvinner. Det var litt kjønnsforskjell i mine funn også, men ikke så stor som tidligere. Likevel var det veldig store forskjeller i hva de snakket om. Kvinner hadde mye mer varierte temaer, menn hadde mindre variasjon og diskuterte heller de samme tingene igjen og igjen. Hos kvinner fant jeg mer politiske ytringer og flere diskusjoner, mens hos menn var det litt mer enkle ytringer. Måten de drev på med politisk kommunikasjon var liksom forskjellig, hvor kvinner ofte ba folk gjøre noe, oppfordre til handling, mens menn gjerne bare uttrykte et ståsted. 

Ss: Akkurat, kjønnsforskjeller har altså noe å si for hva som blir uttrykt på toalettene? 

S: Ja, det virker jo iallfall sånn, at de bruker det på litt forskjellige måter. 

Båsenes materielle affordanser

Ss: Skjønner. Vil du gå så langt som å kalle latrinalia for en tekstkultur, eller er det flere tekstkulturer i spill her? 

S: Godt spørsmål. Jeg vil jo si det er en tekstkultur i seg sjøl. Jeg er egentlig ikke så fan av å kalle det toalettgraffiti, fordi at jeg føler det skiller seg veldig fra graffiti. Det blir ofte kalt en underkategori, men jeg føler ikke det er helt en underkategori. Men det er forskjellige tekstkulturer innad i latrinaliaen også. Basert på hvilke temaer som blir tatt opp, blir det jo kommunisert på forskjellige måter. For eksempel, alle sportsytringene var klistremerker. Eller, jeg tror at jeg fant to plakater, resten var klistremerker. Mens kategorien ‘Sex og kjærlighet’, der var det ikke et eneste klistremerke. Så det kommer an på hva man snakker om, hvordan man snakker om det, og hvilke medier man bruker. 

Ss: Så hvert tema har på en måte sin egen materialitet, på en måte? 

S: Ja, eller de har litt egne konvensjoner iallfall.  

Ss: Men disse flatene som du har tatt bilder av i masteren din, dører, båser og toalettrullholdere og så videre? Hvordan blir disse flatene brukt som et medium? 

S: Flatene legger opp til intertekstualitet. Ofte får hver flate et eget tema. Så hvis det for eksempel er en politisk ytring på en toalettpapirholder, så er oddsen mye større for at resten av de ytringene på samme holder også er politiske. Jeg fant ofte at hvis det var ett tema på en vegg, så var mesteparten av ytringene rundt det temaet. Det var for eksempel dører med masse fotballklistremerker og masse politiske ytringer. Nesten alle sex- og kjærlighetsytringene fra jentene kom fra én toalettpapirholder. Så det ble litt som om hver flate på en måte ble en oppslagstavle med tema. 

Ss: Hvordan speiler latrinaliaen det som skjer i samfunnet? 

S: Når det kommer til det politiske og det som skjer i samfunnet, så var det veldig refleksivt. De temaene som er de store i samfunnsdebatten, var også store i latrinaliaen. Det hele var veldig oppdatert. Jeg fant et par ytringer som handlet om Charlie Kirk, og han døde jo mens jeg drev med feltarbeidet. Og det var jo også ting som var rettet mot stortingsvalget, som også skjedde i samme tidsperiode. Fotballkampen mellom Israel og Norge ble også tematisert et par ganger, som også skjedde på denne tiden. Så det var mye som var veldig oppdatert på nåtiden, og jeg fant ikke så mye om eldre saker. Det var veldig lite om Ukraina for eksempel, men mye om Palestina, fordi det var litt mer aktuelt for øyeblikket. 

Avlukkets anonyme kvaliteter

Ss: Så latrinalia speiler altså aktuelle temaer, men er det sånn at innenfor doens fire vegger at det på en måte finnes noen andre typer ytringer der enn det er utenfor? 

S: Ja. Det er jo de seksuelle trakasseringslappene som har vært oppe i media, som har blitt funnet eksklusivt på jentetoaletter. Dette temaet har ikke vært tatt opp mange andre steder enn her. Noe som var veldig unikt for toalettet var at folk brukte det som en plass for å advare andre kvinner mot folk som drev med seksuell trakassering og maktmisbruk. Det blir sett på som et fristed hvor bare kvinnene kan se deg, så du er skjerma, samtidig som at ingen vet at det er du som har hengt opp den lappen der. Så det er en veldig trygg måte å gi beskjed på. Det negative er jo at man ikke vet hvem som har hengt det opp, så man vet ikke helt intensjonen bak advarselen, i tillegg til at man ikke kan bekrefte eller avvise det som står der. 

Ss: Er latrinalia sakprosa? 

S: Ja. Litt rar sakprosa, vil jeg si. Jeg vil ikke kalle det funksjonell sakprosa, men det varierer kanskje litt. Det er mye lek med sjangre, vil jeg påstå. Og det dukker jo opp ting som er mer skjønnlitterært, dikt og sånne ting. Men de fleste var jo virkelighetsorientert. Jeg vet ikke om man kan kalle dette [et fotballklistremerke] sakprosa. 

Ss: Det er i det minste multimodalt. 

S: Ja, veldig multimodalt. Toalettet blir jo på en måte en modalitet i seg sjøl. 

Ss: På hvilken måte? 

S: Det at det er skrevet på toalettet, får i hvert fall en annen betydning enn om det sto på en oppslagsavtale, for eksempel. Det som på en måte skiller toalettet fra andre steder, er muligheten til å være både anonym og privat. Det er privat, fordi det er ingen som ser at du skaper ytringen og henger opp noe på toalettet, og det er anonymt fordi ingen kan identifisere deg som skaper av ytringen. Dette vil jo forme det som står der. Men så er det også disse diskusjonene om seksualitet på jentetoaletter, som man vanskelig kan se for seg hadde kunnet blitt reprodusert andre steder. Det nærmeste ville vært en Twitter-tråd eller noe sånt, men der er man jo ikke helt anonym heller, fordi man kan jo finne ut hvem som eier profilene. 

Ss: Ut ifra det jeg har lest av masteren din, virker det som det er mye interaksjon som skaper ytringene? 

S: Ja, det er mye interaksjon, både direkte og indirekte. Det er mange ytringer som svarer til, kommenterer på og forsterker andre ytringer. 

Ss: Det minner litt om ‘memes’? 

S: Nettopp, det er nesten en meme-type intertekstualitet. Spesielt med fotballklistremerkene, som tar kjente bilder og ideer og vrir det til noe morsomt. 

Ss: Her, for eksempel [et klistremerke som viser Uncle Sam som peker] 

S: Ja, “I want you as fadder”, her har de lånt litt. 

Latrinalia som demokratisk tekstkultur, i dag og i morgen

Ss: På hvilken måte er latrinalia en demokratisk tekstkultur? 

S: Jeg vil si det er demokratisk fordi det er en tekstkultur som alle kan delta i. Feltarbeidet foregikk jo bare på toaletter som er åpne for store deler av befolkningen, store deler av dagen, uten betalingsmur. Så terskelen for å delta er jo egentlig ekstremt lav. Det eneste du trenger, er å gå til toalettet og ha med deg et eller annet å skrive med. Og jeg knytter det opp Habermas og den offentlige sfære. Toalettene fungerer som en slags mikrosfære, hvor man faktisk kan si hva man vil uten frykt for konsekvenser. Og så er det jo ingen som vet hvem som har skrevet det, så alle sammen står på likt lag. Derfor er det jo ikke noe hierarki her. Det er ingen som får mer oppmerksomhet enn andre. Om en ytring blir skrevet av Jens Stoltenberg eller av Vetle Sjølie, det er det ingen som vet. Så man får en frigjørelse fra disse samfunnsstrukturene som sier at noen har mer å si enn andre. 

Ss: Hva tror du om latrinaliaens framtid? 

S: Det er jo her jeg tar på meg min lille tinfoil-hat [ofte brukt av konspirasjonsteoretikere] og sier at jeg tror folk kommer til å produsere mer latrinalia nå som internett er så oversaturert, ingen får med seg noen ting. I tillegg blir man på sett og vis overvåket i verden hvor man går, folk følger med på deg, og folk filmer, og så videre. Det begynner å bli færre og færre steder hvor man kan være helt privat og helt anonym og fremdeles si noe som kommer til å bli sett av andre. Så toalettet blir et slags fristed for ytring, vil jeg si.