Sakprosa er et unikt nordisk begrep, og det finnes flere konkurrerende definisjoner.
I skolen er det vanlig å definere sakprosa som «tekster som ikke er fri diktning», jf. den engelske betegnelsen «non-fiction». Man har da ofte et prototypisk syn på sjanger, og hovedvekten legges på sjangere som artikkel, reportasje, intervju, brev osv. Denne definisjonen er enkel å forholde seg til, men begrenser samtidig hva man kan betegne som sakprosa, dette nettopp som et resultat av kravet den gir om fravær av diktning.
I Bogen om sagprosa (1988) definerer Claus Detlef sakprosa som «en tekst, som adressaten – ud fra sine forventinger – opfatter som direkte udsagn om virkeligheden. Forventningerne skabes bl.a. ud fra den sammenheng teksten indgår i». Professor i sakprosa Johan Tønnesson definerer i boka Hva er sakprosa (2012) på lignende vis sakprosaen som «tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten». Han skiller her samtidig mellom litterær sakprosa («forlagspubliserte tekster med navngitte forfattere») og funksjonell sakprosa («offentlig tilgjengelige tekster skrevet av private eller offentlige institusjoner eller av navngitte eller ikke navngitte privatpersoner») (Tønnesson 2012:34).
Ifølge begge disse definisjonene kan dermed både reklameplakater, veiskilt og selv teksten på pakken med frokostblanding være sakprosa på lik linje med biografier, fagbøker, Norges lover og essayistikk. I forskningsmiljøet Norsk sakprosa forstår vi samtidig begrepet sakprosa som en kulturell og historisk kategori – vi utforsker derfor alltid sakprosateksten i sin kontekst.
For en mer utførlig beskrivelse av sakprosabegrepet, kan i tillegg Tønnessons artikkel i Store norske leksikon (snl.no/sakprosa) anbefales.