Ukas sakprosatekst: The Sense of Style – one fine example.

Den akademiske superstjernen Steven Pinker har besøkt Norge igjen, denne gang med sin håndbok i sakprosa-stil. Boka har fått den beskjedne undertittelen The Thinking Person’s Guide to Writing in the 21st Century.

Steven Pinker (Foto: Max S. Gerber.  Hentet fra www.stevenpinker.com)
Steven Pinker
(Foto: Max S. Gerber.
Hentet fra www.stevenpinker.com)

Mange mener med god grunn mye om Pinker, som f.eks. var en hovedinspirator for Harald Eias berømte og beryktede Hjernevask, men skrive kan Pinker, og sakprosa-stilistikken hans er en fryd å lese. Vi velger oss ett av hans egne eksempler på good writing, ett av flere som ifølge forfatteren skal illustrere at slik skriving ikke lar seg presse inn i trange formler. Det dreier seg i ett og samme sitat både om Margalit Fox, en sterk sjangerfornyer av nekrologen og ”Dear Abbey”, en like sterk fornyer av Klara klok-spalten:

«Pauline Phillips, Flinty Adviser to Millions as Dear Abby, Dies at 94

Dear Abby: My wife sleeps in the raw. Then she showers, brushes her teeth and fixes our breakfast—still in the buff. We’re newlyweds and there are just the two of us, so I suppose there’s really nothing wrong with it. What do you think?—Ed

Dear Ed: It’s O. K. with me. But tell her to put on an apron when she’s frying bacon.

Pauline Phillips, a California housewife who nearly 60 years ago, seeking something more meaningful than mah-jongg, transformed herself into the syndicated columnist Dear Abby— and in so doing became a trusted, tarttongued adviser to tens of millions— died on Wednesday in Minneapolis. . . . With her comic and flinty yet fundamentally sympathetic voice, Mrs. Phillips helped wrestle the advice column from its weepy Victorian past into a hard-nosed 20th- Century present. . . . »

Dear Abby: Our son married a girl when he was in the service. They were married in February and she had an 8 1/ 2pound baby girl in August. She said the baby was premature. Can an 8 1/ 2pound baby be this premature?—Wanting to Know

Dear Wanting: The baby was on time. The wedding was late. Forget it.

Mrs. Phillips began her life as the columnist Abigail Van Buren in 1956. She quickly became known for her astringent, often genteelly risque, replies to queries that included the marital, the medical, and sometimes both at once.» (Margalit Fox, sitert i Steven Pinker 2014: The Sense of Style, Viking.)

Ukas sakprosatekst: En fagrapport skal være vakker!

Cover Rapportskriving

 

Den lille veiledningen Rapportskriving: rettledning i utarbeidelsen av skriftlige rapporter fra 1971 er blant de mange skrifter om sakprosasjangre som finnes i bibliografien sakbib.no. Boka er ført i pennen av ”cand.real Nils-Petter Wedege”. På side 26 kan vi lese en definisjon av sakprosa som befinner seg nær Rolf Pippings opprinnelige fra 1938, den som er blitt kalt ”anti-retorisk”, men som er milevidt fra dagens oppfatning av hva sakprosa er:

«Sakprosa

Med hensyn til stilen kan språket stort sett klassifiseres i tre typer:

høyprosa, lavprosa, sakprosa

Høyprosaen er en høytidelig stil som f.eks. preger den religiøse språkbruk og den retoriske fremstilling. Det motsatte er lavprosaen, som er den sterkt muntlige, uformelle stil man blant annet støter på i mye av petitjournalistikken. Mellom disse to stilarter ligger sakprosaen, også kalt normalprosaen, som kan veksle fra den kansellipregede til den lette essayistiske form. Det er sakprosaen som er den aktuelle når det gjelder rapportskrivningen. Sakprosaen er den nøytrale stil, der det blir lagt an på å presentere et saksforhold på en objektiv måte. Det vil ikke si at den ikke lar seg forene med uttrykk for personlige meninger. Men i ordvalg og fremstillingsmåte skal den bære et saklig og nøytralt preg.»

Starten av neste avsnitt er derimot helt up to date:

«Språkbruken

Som en allmenn regel gjelder det at språket skal være

riktig, klart, vakkert, norsk»

Ja, kjære klarspråk-entusiaster anno 2014. Kan det sies bedre enn det her ble sagt for 43 år siden?

Ukas sakprosatekst: Reklame er roten til alt godt!

Familieboka

Familieboka, verket om virkelighetens eventyr, ble gitt ut av Aschehoug forlag i fire store opplag i perioden 1937-1975. Selv kjøpte jeg andreutgaven av dette leksikonet på loppemarked i Åsgårdsstrand for etpar år siden. Da kunne jeg velge mellom tre kasser med samtlige bind. Dette har definitivt vært folkelesning! Som ukas sakprosatekst har jeg valgt ut et ekstra fint avsnitt fra artikkelen «Reklame». Som alle andre artikler i Familieboka (førstutgaven het Familieboken) har denne en overskrift som fungerer som enslags ingress over oppslagsordet – her «Moderne, systematisk massepåvirkning». Aner vi en kritisk brodd i overskriften? Anelsen blir i alle fall ikke bekreftet i selve artikkelen:

Sosialt sett har reklamen bidratt til å dempe motsetningene mellom samfunnsklassene og viske ut grensene mellom landene og mellom land og by. Det er blitt et større fellesskap i alt som hører inn under dagliglivet; over hele den siviliserte verden har folk stort sett de samme krav når det gjelder klær, komfort, atspredelser. Reklamen har også vært medvirkende til at levestandarden er hevet til en høyde som ingen ville ha drømt om for et par menneskealdrer siden. For det første har vi de rent psykologiske virkninger – reklamen virker stimulerende, den framelsker lysten på livets goder og vekker ønsket om å eie mer og ha det bedre, og appellerer derved til oppdriften hos den enkelte. Men reklamen har også en direkte andel i den økonomiske utvikling, som har «spredt overklassekulturen til den minste landsby og hevet nivået for hele nasjonen», for å sitere en engelsk rasjonaliseringsekspert.

Ukas sakprosatekst: Litteraturterapeutisk leserinnlegg

På sakprosabloggen.no vil vi hver fredag presentere en sakprosatekst som på én eller annen måte vekker særskilt interesse. Først ute er en tekst fra dagens morgenblad innen kryss-sjangeren litterær debatt/leserinnlegg:

 

«Overfokusering på Hanne Ørstavik

LITTERATUR Så ser vi det igjen – denne gangen i Morgenbladet med tre siders forhåndsintervju med Hanne Ørstavik i forbindelse med hennes bok av året,  terrassen i mørket. Boken anmeldes så – igjen – av Bernard Ellefsen.

Her er det lite nytt. Ellefsen tilhører fanklubben. Han er dyktig og kunnskapsrik. Vi får imidlertid ikke vite om dette egentlig er en god bok. Ørstavik maler og maler med sin særegne sensualitet i velkjente spor/indre rom/drømmer/ bilder/lengsler et cetera. Hovedpersonens overdrevne besettelse av kjærlighetsobjektet – smale og destruktive, dels usunne tanker og følelser, dels uvakkert og banalt konstruert, dels vakkert – har det noen særlig overføringsverdi for folk flest? Er dette stor kunst? Ellers er det en slags terapi for de få? Jeg vil tro at de fleste ikke berøres i nevneverdig grad av Ørstaviks etter mitt skjønn dels usunne «utprøvinger og undersøkelser». En annen side av diskusjonen er at Ørstavik – igjen – kanskje mer enn hun selv vil se, gjennom tangering av gjenkjennelse bryter virkelige personers integritetsvern.

Andre også gode forfattere får ikke samme oppmerksomhet og spalteplass. Jeg savner balanse og synes det er leit at Morgenbladet med respekt å melde ikke ser at proporsjonene her blir gale.

Får vi etter hvert også en annen anmelders syn på Hanne Ørstaviks forfatterskap?

Per Sunde

Doktor, Skulderklinikken.no»

 

Hvorfor Ukas sakprosatekst – hva er det særlig interessante ved dette innlegget? Svar: Forfattersignaturen.

Innlegget er gjort tilgjengelig på morgenbladet.no. Henter vi det opp via søketjenesten Retriever, er imidlertid tittelen «Doktor, Skulderklinikken.no» utelatt. Dermed er teksten utsatt for det som kan kalles radikal rekontekstualisering. Utelates disse to nøkkelordene, blir det en ganske annen tekst!