Ukas sakprosatekst: En fagrapport skal være vakker!

Cover Rapportskriving

 

Den lille veiledningen Rapportskriving: rettledning i utarbeidelsen av skriftlige rapporter fra 1971 er blant de mange skrifter om sakprosasjangre som finnes i bibliografien sakbib.no. Boka er ført i pennen av ”cand.real Nils-Petter Wedege”. På side 26 kan vi lese en definisjon av sakprosa som befinner seg nær Rolf Pippings opprinnelige fra 1938, den som er blitt kalt ”anti-retorisk”, men som er milevidt fra dagens oppfatning av hva sakprosa er:

«Sakprosa

Med hensyn til stilen kan språket stort sett klassifiseres i tre typer:

høyprosa, lavprosa, sakprosa

Høyprosaen er en høytidelig stil som f.eks. preger den religiøse språkbruk og den retoriske fremstilling. Det motsatte er lavprosaen, som er den sterkt muntlige, uformelle stil man blant annet støter på i mye av petitjournalistikken. Mellom disse to stilarter ligger sakprosaen, også kalt normalprosaen, som kan veksle fra den kansellipregede til den lette essayistiske form. Det er sakprosaen som er den aktuelle når det gjelder rapportskrivningen. Sakprosaen er den nøytrale stil, der det blir lagt an på å presentere et saksforhold på en objektiv måte. Det vil ikke si at den ikke lar seg forene med uttrykk for personlige meninger. Men i ordvalg og fremstillingsmåte skal den bære et saklig og nøytralt preg.»

Starten av neste avsnitt er derimot helt up to date:

«Språkbruken

Som en allmenn regel gjelder det at språket skal være

riktig, klart, vakkert, norsk»

Ja, kjære klarspråk-entusiaster anno 2014. Kan det sies bedre enn det her ble sagt for 43 år siden?

Ukas sakprosatekst: Reklame er roten til alt godt!

Familieboka

Familieboka, verket om virkelighetens eventyr, ble gitt ut av Aschehoug forlag i fire store opplag i perioden 1937-1975. Selv kjøpte jeg andreutgaven av dette leksikonet på loppemarked i Åsgårdsstrand for etpar år siden. Da kunne jeg velge mellom tre kasser med samtlige bind. Dette har definitivt vært folkelesning! Som ukas sakprosatekst har jeg valgt ut et ekstra fint avsnitt fra artikkelen «Reklame». Som alle andre artikler i Familieboka (førstutgaven het Familieboken) har denne en overskrift som fungerer som enslags ingress over oppslagsordet – her «Moderne, systematisk massepåvirkning». Aner vi en kritisk brodd i overskriften? Anelsen blir i alle fall ikke bekreftet i selve artikkelen:

Sosialt sett har reklamen bidratt til å dempe motsetningene mellom samfunnsklassene og viske ut grensene mellom landene og mellom land og by. Det er blitt et større fellesskap i alt som hører inn under dagliglivet; over hele den siviliserte verden har folk stort sett de samme krav når det gjelder klær, komfort, atspredelser. Reklamen har også vært medvirkende til at levestandarden er hevet til en høyde som ingen ville ha drømt om for et par menneskealdrer siden. For det første har vi de rent psykologiske virkninger – reklamen virker stimulerende, den framelsker lysten på livets goder og vekker ønsket om å eie mer og ha det bedre, og appellerer derved til oppdriften hos den enkelte. Men reklamen har også en direkte andel i den økonomiske utvikling, som har «spredt overklassekulturen til den minste landsby og hevet nivået for hele nasjonen», for å sitere en engelsk rasjonaliseringsekspert.

Ukas sakprosatekst: Litteraturterapeutisk leserinnlegg

På sakprosabloggen.no vil vi hver fredag presentere en sakprosatekst som på én eller annen måte vekker særskilt interesse. Først ute er en tekst fra dagens morgenblad innen kryss-sjangeren litterær debatt/leserinnlegg:

 

«Overfokusering på Hanne Ørstavik

LITTERATUR Så ser vi det igjen – denne gangen i Morgenbladet med tre siders forhåndsintervju med Hanne Ørstavik i forbindelse med hennes bok av året,  terrassen i mørket. Boken anmeldes så – igjen – av Bernard Ellefsen.

Her er det lite nytt. Ellefsen tilhører fanklubben. Han er dyktig og kunnskapsrik. Vi får imidlertid ikke vite om dette egentlig er en god bok. Ørstavik maler og maler med sin særegne sensualitet i velkjente spor/indre rom/drømmer/ bilder/lengsler et cetera. Hovedpersonens overdrevne besettelse av kjærlighetsobjektet – smale og destruktive, dels usunne tanker og følelser, dels uvakkert og banalt konstruert, dels vakkert – har det noen særlig overføringsverdi for folk flest? Er dette stor kunst? Ellers er det en slags terapi for de få? Jeg vil tro at de fleste ikke berøres i nevneverdig grad av Ørstaviks etter mitt skjønn dels usunne «utprøvinger og undersøkelser». En annen side av diskusjonen er at Ørstavik – igjen – kanskje mer enn hun selv vil se, gjennom tangering av gjenkjennelse bryter virkelige personers integritetsvern.

Andre også gode forfattere får ikke samme oppmerksomhet og spalteplass. Jeg savner balanse og synes det er leit at Morgenbladet med respekt å melde ikke ser at proporsjonene her blir gale.

Får vi etter hvert også en annen anmelders syn på Hanne Ørstaviks forfatterskap?

Per Sunde

Doktor, Skulderklinikken.no»

 

Hvorfor Ukas sakprosatekst – hva er det særlig interessante ved dette innlegget? Svar: Forfattersignaturen.

Innlegget er gjort tilgjengelig på morgenbladet.no. Henter vi det opp via søketjenesten Retriever, er imidlertid tittelen «Doktor, Skulderklinikken.no» utelatt. Dermed er teksten utsatt for det som kan kalles radikal rekontekstualisering. Utelates disse to nøkkelordene, blir det en ganske annen tekst!

«Gratulerer, vi har avslått søknaden din om arbeidsavklaringspenger!»

Dette er tittelen på Ida Seljeseths masteravhandling hvor hun undersøker klarspråkprosesser i NAV. Hun skriver blant annet: «klarspråkdiskursen er preget av et snevert språksyn og en begrenset forståelse for de demokratiske mulighetene i språket.» Dette er den andre faglig svært solide retoriske masteroppgaven om NAVs kommunikasjon med befolkningen. Den første var Iris Furus En vegg av tekst.

Ida Seljeseth (Foto: Privat)
Ida Seljeseth
(Foto: Privat)

”Vær klar-plakaten” begrunner Språkrådet som aller første punkt klarspråkets relevans med at ”(…) klart språk fremmer demokratiet og rettssikkerheten”. Når det ikke er ytterligere utdypet hvordan klart språk fremmer demokratiet , kan det skapes en oppfatning om at demokratiet fremmes så lenge budskapet er lett tilgjengelig. Vi kan imidlertid tenke oss ytringer som både er enkle å forstå, og udemokratiske. Hvis jeg for eksempel hevder at ”kvinner er for dumme til å delta i offentlig debatt”, er det en klar, men udemokratisk, ytring.

Det er altså ingen automatisk sammenheng mellom et klart og et demokratisk språk. Et klart språk må være forståelig for leseren, og være preget av åpenhet fra forfatterens side. Det demokratiske språket må i tillegg legge til rette for demokratisk deltakelse. Demokratisk deltakelse er ikke fremmet av forståelse for saken alene; det kommunikative samspillet mellom deltakerne i en kommunikativ situasjon må også være preget av at deltakerne kommer til orde og blir hørt.

Når vi ser på språk i byråkratisk sammenheng, kan vi skille mellom to demokratiske perspektiver. For det første kan vi se på hvorvidt den byråkratiske kommunikasjonen ivaretar borgernes forståelse av systemet, og slik gjør dem i stand til å delta i den offentlige debatten på en relevant måte. Mulighet til deltakelse i den offentlige debatten, kan, i følge Jürgen Habermas, sikres ved at borgerne får forståelse for sin situasjon i relasjon til systemet, og dermed kan gjøre seg opp informerte meninger om hvordan systemet bør være.

Les mer ««Gratulerer, vi har avslått søknaden din om arbeidsavklaringspenger!»»

Viktig og nyskapende undersøkelse av kunstkritikk

Sakprosabloggen.no har bedt Ida Skjelderup presentere sin masteroppgave i retorikk og språklig kommunikasjon, en avhandling som veilederen Johan Tønnesson karakteriserer som nyskapende og viktig, både med hensyn til kunstkritikk og sakprosaanalyse.

Ida Skjelderup (Foto: Privat)
Ida Skjelderup
(Foto: Privat)

I masteroppgaven min analyserer jeg tre kritikker av Matias Faldbakkens utstilling Portrett Portrett av av en en generasjon generasjon. Kritikkene er skrevet av Øivind Storm Bjerke (i Klassekampen), Erlend Hammer (i Dagbladet) og Tommy Olsson (på nettstedet kunstkritikk.no). Jeg undersøker i hovedsak hvordan de tre kritikerne har valgt å imøtegå utfordringen det er å anmelde en utstilling som i stor grad vender seg vekk fra den vanlige kulturpublikummer – og i tillegg potensielt motsetter seg kritikk ved å inkorporere motstanden i flere ironilag; hvordan skal man tolke, formilde og vurdere ytringer som sier alt og ingenting på samme tid?

I kapitlet der jeg gjør rede for den teoretiske posisjonen min forsøker jeg å vise at sammenkopling av Pierre Bourdieus og Jürgen Habermas’ kommunikasjons- og kunnskapsteorier kan gi grunnlag for et dannelsessyn som innlemmer både utfordring av det etablerte og overføring av «gammel» kunnskap – og slik sett holde den humanistiske tradisjonen i hevd. Med Jurij Lotmans tokanalsmodell for kommunikasjon gjennom henholdsvis informasjonell og poetisk språkbruk forsøker jeg å bringe Bourdieus og Habermas perspektiver ned til individnivå, og forklare hva som skjer når subjektet møter den flerstemmige teksten.  Les mer «Viktig og nyskapende undersøkelse av kunstkritikk»