Bibelen – skjønnlitteratur, sakprosa eller sak-poesi?

Ill.: www.nextmanga.com
Ill.: www.nextmanga.com

 

«Stjålne bibler har blitt et stort problem for flere av bokhandlene i Oslo sentrum», meldes det i Dagbladet 13. februar. Her får vi også vite at Bibelen er blant landets mest solgte bøker hvert år, noe som riktignok ikke Bokhandlerforeningens bestselgerlister kan berette om, da disse kun forholder seg til bøker som er utgitt samme år eller året før, dette samtidig som Bibelen forholdsvis sjelden kommer i nye utgaver.

Endelig på bestselgerlista – men hvilken?

«Men da Bibelselskapet kom med en ny oversettelse i 2011, etter å ha jobbet med den i 11 år, gikk den raskt inn på bestselgerlista», melder Dagbladet videre. Dermed dukket også en kinkig problemstilling opp: Skulle Bibelen kategoriseres under sakprosa eller skjønnlitteratur? Interessant nok valgte utgiverne Bibelselskapet og Verbum å plassere den i sistnevnte kategori, da tallene skulle meldes inn til Bokhandlerforeningen. Forlagssjef Turid Barth Pettersen forklarte til Dagbladet avgjørelsen slik: «Det er vanskelig å kategorisere ei slik bok. Det er en samling skrifter i forskjellige sjangre, blant annet poesi. Slik sett unndrar den seg kategorisering. Men hvis en først skal velge en kategori, så er det vel der den havner» (Dagbladet 28.10.11).

En kristen tegneserie på nynorsk for barn om en sau som har gått seg vill, ble i 2013 derimot av sitt forlag regnet som sakprosa, kan vi lese i et innlegg av Kristin Ørjasæter i gårsdagens Dagsavisen (18.02.15). Hvis det først skulle velges en kategori, så var det vel der den havnet, den også, da.

Tekstens hellige verdi

I boka Hva er sakprosa (2014) kan vi lese følgende resonnement rundt spørsmålet om tolkning av religiøse tekster som sakprosa eller ikke:

«Hvis vi tilhører fellesskap basert på skriftlig nedfelt tro, vil troens tekster ha en særlig verdi gjennom sin hellighet. Og selv om de troløse oppfatter dem som fiksjoner, er de sakprosa – eller sak-poesi – for oss» (Tønnesson 2014, s. 47).

For noen, om vi skal tolke kategoriseringsvalgene over ut fra dette resonnementet, kan det altså se ut til at en tegneserie om en sau som har gått seg vill, dermed er av større hellig verdi enn selveste Bibelen. Ja, hvem skulle tro det?!

Av Ann-Christin Børstad

Ukas sakprosatekst: «Skillet mellom virkelighetslitteratur og skjønnlitteratur er ikke hogd i stein»

Til uka lanseres en viktig bok for alle litteraturinteresserte – Den nye litterære bølgen (Cappelen Damm). Jo Bech-Karlsen, som tidligere har skrevet innsiktsfulle bøker om blant annet essayistikk og reportasje, har lagt ti bøker under lupen. Ni av dem gir ham grunnlag for å påstå at en ny litterær bølge ruller over landet.

Den kjennetegnes av at subjektivitet og saklighet møtes og skaper en ny form for skrivekunst. Dokumenter blir en del av det litterære uttrykket. De nye dokumentarforfatterne ønsker å vise åpenhet om arbeidsmetoder og om det som måtte være usikkert. De skriver for det meste i første person, og avviser den allvitende forfatterstemmen. Det fører til økt selvrefleksivitet og større vilje til dialog.

Slik karakteriseres «bølgen» på bokas baksidetekst. Ruller bølgen – representert av forfatterne Axel Sømme Hammer, Trude Lorentzen, Åsne Seierstad, Sten Steensen, Morten A. Strøknes, Simen Sætre, Bjørn Westlie, Kjetil S. Østli og Geir Angell Øygarden – i det berømte grenseområdet mellom skjønnlitteraturens og sakprosaens hav? Nei. Bølgen er en sakprosabølge. Bølgen bidrar nettopp til å trekke opp kulturelt verdifulle grenser. Jo Bech Karlsen skriver (på s. 50-51 og 63):

Vi må hele tiden bidra til å gå opp grensene, på nytt og på nytt. Skillet mellom virkelighetslitteratur og skjønnlitteratur er ikke hogd i stein. Skiftende forhold i kultur, filosofi og samfunn påvirker hva vi oppfatter som «sant» og «virkelig» i litteratur. Derfor må enhver tid, enhver generasjon, forholde seg til dette skillet og formulere seg om det. […]

Leserkontrakt er etter min oppfatning det sentrale begrepet. Gjennom en langsom, dynamisk prosess har det vokst fram en virkelighetskontrakt mellom journalister og dokumentarforfattere, og deres lesere. Denne kontrakten er en grunnleggende overenskomst om at alt de skriver skal ha hendt i den håndfaste, materielle verden av fenomener, som vi konvensjonelt kaller virkeligheten. Forfatteren gjenforteller og kan regissere og konstruere litterært, men må forholde seg lojalt til sine opplevelser i virkeligheten. […]

Så kan man, slik man også gjør, diskutere hvor langt dokumentarlitteratur kan tillate seg å trenge inn i indre og dypere lag av virkeligheten. Da er man i større grad henvist til å stole på forfatteren og vurdere hennes troverdighet. Viser det seg at den ytre virkeligheten er korrekt gjengitt, kan det også låne troverdighet til framstillingen av indre og dypere virkelighet.

Brageprisen i sakprosa til Marte Michelet

Marte Michelet –vinner av årets Bragepris i sakprosa (Bilde hentet fra www.bokklubben.no)
Marte Michelet –vinner av årets Bragepris i sakprosa
(Bilde hentet fra www.bokklubben.no)

I går (18.11.) var det igjen tid for utdeling av de årlige Brageprisene. Arrangementet gikk av stabelen på Dansens hus i Oslo. Det var som alltid knyttet stor spenning til hvem som skulle få tildelt de prestisjetunge prisene, men for Sakprosabloggen var det ekstra spennende å vente på årets tildeling i nettopp kategorien sakprosa: Godøy (Ti tusen skygger), Jackson (Morfar, Hitler og jeg), van der Hagen (Kjell Askildsen. Et liv.)? Nei, vinneren av denne Brageprisen skulle til sist vise seg å være Marte Michelet, tidligere debattredaktør og profilert kommentator i Dagbladet, med boken Den største forbrytelsen.

Michelets bok tar for seg jødeutryddelsen i Norge under andre verdenskrig, og er blitt hyllet blant anmeldere, men også møtt med krass kritikk. Den største forbrytelsen er for øvrig forfatterens debutbok.

Vi gratulerer herved Marte Michelet med den gjeve prisen, og nevner samtidig en liten «fun-fact» i denne forbindelse:

Leksikon var jo før i verden av natur gjerne å betrakte som en treg materie å forholde seg til, spesielt med tanke på sjeldne oppdateringer og påfølgende utdaterte artikler. I går kveld registrerte vi at ingen ringere enn Store norske leksikon (snl.no) vant konkurransen om å publisere nyheten om årets Brageprisvinnere først. Tidene (og leksikonet som sjanger) forandrer seg – mens Brageprisen består!

Nytt litteraturtidsskrift som ser på sakprosaen med skjønnlitterært blikk

Litteraturtidsskriftet KAMILLA
Litteraturtidsskriftet KAMILLA

Har du fått med deg det relativt nye litteraturmagasinet KAMILLA? (Relativt i denne sammenheng fordi det så dagens lys allerede i fjor). Dette er et skjønnlitterært tidsskrift som også kan være spennende for oss mer sakprosainteresserte.

Tanken bak tidsskriftet er nemlig «å sjå på sakprosa med eit meir skjønnlitterært blikk», ifølge redaktør David Sviland (Sandnesposten 07.08.14). Eller som tidsskriftet blir omtalt hos Audiatur bokhandel: «KAMILLA ønsker å utforske livet med skjønnlitteratur. Gjennom forskjønnelse, forvrengning og forverring gjør vi et forsøk på å nå dit sakprosaen ikke kan komme».

«Bidragsyterne er fra Norge og Amerika og er stort sett ukjente; de fleste har ikke blitt utgitt på forlag. Redaksjonen mener imidlertid at de fortjener å bli lest. Vi har også fått bidrag fra kjente og aktuelle mennesker», kan man lese videre i presentasjonen på Audiaturs nettsider. Ifølge det egne nettstedet littkamilla.no er da også hovedformålet med tidsskriftet å være «et utstillingsvindu for uetablerte forfattere» og å få frem nye skribenter. Tidsskriftet har samtidig også som mål, ifølge redaktør Sviland, «å vera mindre akademiske og meir underhaldande i forma» (Sandnesposten 07.08.14).

Om du synes dette høres spennende ut og har lyst til å sjekke ut tidsskriftet KAMILLA, så kan du jo ta en titt på de tre første utgavene på www.littkamilla.no/nettutgaver/

God lesning!

Prosaens sak og sakens prosa

Bøker Calr Martin Nordby Aftenposten (Foto: Carl MartinNordby, Aftenposten)

Av Johan L. Tønnesson

(En litt lengre utgave av artikkel publisert i Morgenbladet idag):

Kritiker Bernhard Ellefsen har i to anmeldelser (Mbl. nr 22 og 24) innledet sitt eget lille korstog mot begrepet «sakprosa». Det er en støvete, ja død, sekkebetegnelse. I min korte kommentar til den første anmeldelsen, som jeg kalte «Sekken, støvet og døden» argumenterte jeg for at sekkebetegnelser trengs, at støv stadig må virvles opp og at påstanden om sakprosaens død er uttrykk for vrangvilje og dårlig gangsyn. Morgenbladet forviste min kommentar til nettutgaven, og publiserte deretter Ellefsen-anmeldelse nummer to med polemikk mot mitt nettinnlegg som en viktig ingrediens. I retorikk- og sakprosaundervisningen på universitetene oppfordrer vi studentene til å være oppmerksomme på denne typen tilsynelatende ubetydelige kjensgjerninger, fordi de kan fortelle noe om hvem som gis definisjonsmakt i den litterære institusjonen og hvordan slik makt utøves.

Men nå til saken – og dens prosa. Ellefsens nøkkelargument mot sakprosa-begrepet er at det «styrer oss i retning av tekster som ikke egentlig fortjener vår oppmerksomhet». Her forfekter han en elitisme som går langt utover Anne Farsethås’ mer rimelige rammer. For hvem er «vi? Det er selvsagt dem som leser tekster utelukkende med smale, estetiske briller. Sakprosabegrepet har – og Ellefsen gjør rett i å trekke fram Georg Johannesens bidrag her – tjent til å rette kritisk oppmerksomhet mot tekster som ikke først og fremst er interessante som estetiske objekter, men som er viktige og virksomme også på andre måter. Dette gjelder både den litterære sakprosaen, som for eksempel fagbøker om natur, teknologi og kultur, og den ”funksjonelle” hverdagsprosaen. At saksbehandleren, journalisten og naturforskeren begynner å se sine notater, reportasjer og fagartikler som tekster, er en betydelig gevinst. Det samme gjelder fagbokforfatteren.

At sakprosa er viktig også på andre måter enn den estetiske, betyr ikke at prosaen skal underordnes saken. Den poetiske funksjonen slipper ingen skribent unna. Altfor ofte går saken på bekostning av den gode, gjennomarbeidede prosaen. Dette har vært kritisert og diskutert blant ærgjerrige sakprosakritikere og -forfattere gjennom mange år, ikke minst takket være initiativer fra opphavsrettsorganisasjonen Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Ett av initiativene, som Ellefsen lett foraktfullt antas å ville parkere som en «fagforeningsaffære», er Prosa. Tidsskrift for sakprosa. Her kunne man i forrige nummer lese Håvard Rems fascinerende essay om egne skriveerfaringer, hvor han blant annet hevder at «når poeter ikke skriver dikt, skriver de ikke fiksjon, men sakprosa». Han hevder at det sjangermessig er kort vei mellom de to, men at han har erfart at det «formatmessig» var «et tigersprang». Dette tigerspranget skildres på en måte som tør være egnet til å inspirere andre forfattere. En lyriker som har foretatt den samme sjangerreisen er Arild Stubhaug, som i Prosas siste nummer skriver sobert og innsiktsfullt om hvorfor han ikke ønsker å imøtekomme mange kritikeres ønske om at biografiforfatteren skal «by på seg selv»: «Gode tekst- og leseopplevingar er som små eksplosjonar, der vi plutseleg ser noko nytt. Spørsmålet er kvar detonasjonen skal skje: hos forfattaren eller lesaren.» Og helt sist i tidsskrift-nummeret trekker kritiker Kristin Gjerpe et berettiget «sakprosasukk» over at akademia-forfattere ikke er mer litterært ambisiøse: «Om stoffet ikke går gjennom en forfatters sinn og penn på en måte som omformer det, spisser og dreier det i en retning som betyr noe for forfatteren», kommer det heller ikke til å bety noe for leseren. Men for Ellefsen er sakprosa-ordet bare kjedelig. Her støtter han seg til en fersk uttalelse av Carsten Jensen. Men denne fremragende skribenten har sine hovederfaringer fra Danmark, hvor det i klar motsetning til vår situasjon, går et skarpt skille mellom litteratur og «sagprosa». Her i landet ser ikke prisvinnende forfattere som Håvard Rem, Arild Stubhaug, Marit Eikemo, Ivo de Figueiredo og Arnhild Skre til å skjemmes ved (også) å være sakprosaforfattere. Men for den opphøyde esteten besudler sakprosaen litteraturen. Først når den kan kalles essayistikk eller når den skrives av folk som også skriver gode romaner, fortjener den «vår» oppmerksomhet. Dette er en gammel historie, som det – med Ellefsens uttrykk – lukter støv av.

6,3 millioner stipendkroner til sakprosaforfattere

Før helgen ble det klart at 80 sakprosaforfattere rundt om i landet nå kan glede seg over å ha mottatt stipend fra Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). Til sammen er det en rekordstor pott på hele 6,3 millioner kroner som nå er blitt tildelt sakprosaforfatterne.

«Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening organiserer 5.500 forfattere som skriver og oversetter sakprosa. Foreningen jobber for sakprosaens kår i Norge, og fordeler nærmere 70 millioner kroner i vederlagsmidler fra kopi- og bibliotekvederlaget hvert år i stipender, slik at det kan skrives ny, norsk sakprosa. Foreningen ønsker å styrke deler av sakprosaen med egne stipendmidler», ifølge foreningens nettsted www.nffo.no.

Blant de heldige som mottar stipend i denne runden, finner vi navn som Inga Marte Thorkildsen, Selda Ekiz, Anders Sømme Hammer, Helene Uri, Aage Borchgrevink og Bushra Ishaq.

To ferske sakprosaantologier

Nå har Cappelen Damm, i forlengelsen av den veletablerte, skjønnlitterære Signaler-tradisjonen gitt ut en antologi med ny, norsk sakprosa redigert av Knut Olav Åmås. Den har fått tittelen Signatur. Nye norske stemmer, og er resultat av en åpen invitasjon til skribenter under 40 år. I sin innledning skriver Åmås bl.a. at boka

«er et lite speil for sakprosa-situasjonen i Norge i 2014. Den spriker i alle retninger når det gjelder temaer og skrivemåte, stil og uttrykk, temperament og temperatur. Det er ingen problemer eller fenomener sakprosaen ikke kan gå inn i. Det finnes et språk og en form for alt.

Slik er sakprosaen, slik skal den være.

Denne boken viser noe av det fascinerende mangfoldet denne situasjonen kan resultere i. Dermed viser den også at sakprosaen er viktig for et levende demokrati, fordi den bringer frem nye ideer, ny kunnskap.»

Les Bernt Erik Pedersens kritiske anmeldelse i Dagsavisen 4. 6.14.

Samtaler om litterær sakprosa

Det er også Cappelen Damm (akademisk, denne gang) som står bak utgivelsen av Om å utfordre vanen. Samtaler om litterær sakprosa, med Norunn Askeland og Eva Maagerø som forfattere/intervjuere. Her intervjues i alt 14 forfattere om én bok hver. De fleste er folk som bare utgir sakprosa, og i etterordet skriver Askeland og Maagerø: «For oss har det vært viktig å sette søkelyset på at sakprosaen har sine virkemidler og skrivemåter som ikke er «lånt» fra skjønnlitteraturen. De stammer fra sakprosaens eldste teori, nemlig klassisk retorikk». De intervjuede forfatterne er Per Thomas Andersen, Marit Eikemo, Ottar Grepstad, Frode Grytten, Elisabeth Beanca Halvorsen, Jon Hellesnes, Carsten Jensen, Åsa Linderborg, Toril Moi, Wenche Mühleisen, Agnes Ravatn, Lars Fredrik Svendsen og Erik Tunstad.

Nominasjonene til Kritikerlagets andre sakprosapris er klare!

Halvdan Koht (Foto: NTB SCANPIX)
Halvdan Koht
(Foto: NTB SCANPIX)

Torsdag 6. mars er det tid for utdeling av Kritikerprisene igjen, og for andre gang skal Norsk kritikerlag også dele ut pris til beste sakprosabok. Nå er nominasjonene til denne gjeve prisen endelig klare.

De nominerte for beste sakprosabok for voksne for året 2013 er:

  • Ottar Grepstad: Historia om Ivar Aasen (Samlaget)
  • Alf van der Hagen:  Dag Solstad. Uskrevne memoarer (Forlaget Oktober)
  • Tone Selboe: Camilla Collett. Engasjerte essays  (Aschehoug)
  • Åsmund Svendsen: Halvdan Koht. Veien mot framtiden. En biografi (Cappelen Damm)

Juryen består av Guri Hjeltnes, Sindre Hovdenakk og Frode Helmich Pedersen.

Les mer på Kritikerlagets egne nettsider, www.kritikerlaget.no.

Vi på sakprosabloggen gratulerer herved alle de nominerte!

Kulturrådets siste innkjøp av ny norsk sakprosa

Kulturfondets innkjøpsordninger for litteratur er stadig under debatt. Diskusjonen går som kjent gjerne på om hvorvidt de til enhver tid vedtatt innkjøpte bøker evner å ivareta bredden i norsk litteratur. Mens enkelte mener det blir kjøpt inn for mye av den smale litteraturen på bekostning av «bestselgerne», anser andre at den smale litteraturen ikke prioriteres godt nok, og argumenterer for at dette svekker både forlagsvirksomhet, biblioteker og norsk språk og litteratur i sin helhet. Men innkjøpspolitikken til Kulturrådet kan også leses slik at temaene gjerne kan være smale, bare de er formidlet til et allment publikum.

Denne uken ble listene over Kulturfondets siste innkjøp lagt ut på Kulturrådets nettsider. Vi på sakprosabloggen har i den sammenheng sett litt nærmere på noen av de siste innkjøpene av ny norsk sakprosa. Her var det mye interessant og forhåpentligvis noe å finne for enhver smak.

Blant annet kan vi nevne:

Les mer «Kulturrådets siste innkjøp av ny norsk sakprosa»

Sakprosaen viktig ingrediens i litteraturhusenes suksess

Litteraturhusenes popularitet blomstrer videre, og i dag (27.01.14) kunne NRK P2s Kulturnytt melde om at litteraturhusene i Bergen og Fredrikstad denne uken fyller 1 år. I den forbindelse ble sakprosaen fremhevet som en viktig ingrediens i denne suksessen. «Noe av det som er størst hos oss er ikke skjønnlitteraturen, men sakprosa» kunne Aslak Sira Myhre ved Litteraturhuset i Oslo opplyse om. Også ved de andre litteraturhusene har samtaler og debatter med tema fra sakprosabøker vist seg å være svært populært blant publikum, ifølge Kulturnytt. Vi på sakprosabloggen.no synes naturlig nok at det er svært gledelig at sakprosaen fenger, og gratulerer litteraturhusene i henholdsvis Bergen og Fredsrikstad aller hjerteligst med dagen!

Aslak Sira Myhre (Foto: november.no)
Aslak Sira Myhre
(Foto: november.no)