Boklansering 2. desember: Den nye litterære bølgen

 9788202431877

Tirsdag 2. desember, kl. 16.30 – 18, er det boklansering ved Cappelen Damm-huset i Akersgata. Boken som lanseres har fått navnet Den nye litterære bølgenLitteraritet og transparens i norske dokumentarbøker 2006–2013, og er skrevet av Jo Bech-Karlsen. I den sammenheng inviterer forlaget Cappelen Damm Akademisk og forfatteren til panelsamtale rundt følgende punkter:

  • Den nye bølgen. Hva er nytt? Ti forfattere og ti dokumentarer fra 2006 til 2013.
  • En ny forståelse av sakprosa og dokumentarlitteratur. Hva sier forskningen på feltet?
  • Hvordan jobber dokumentarforfatteren? Hva er viktig i skriveprosessen og etterpå? Etiske dilemmaer og metodiske utfordringer.
  • Dokumentaren – en sjanger i stadig utvikling.
I panelet sitter forfatter Jo Bech-Karlsen, professor i sakprosa Johan Tønnesson, forfatter og journalist Trude Lorentzen og førsteamanuensis Steen Steensen. Ordstyrer er Karianne Bjellås Gilje. Arrangementet er gratis og åpent for alle interesserte. Påmelding: gerd.irene.odeskaug@nullcappelendamm.no.

 

”Virkelighetshunger” og institusjonell treghet kommenteres i Klassekampen

karin_haugen_midI Klassekampens Bokmagasin (13.09.14) kommenterer bokredaktør Karin Haugen (bildet) den institusjonelle tregheten som stadig hindrer likestillingen mellom skjønnlitteratur og sakprosa, dette til tross for de siste årenes sjangerblanding og “virkelighetshungeren” som stadig eksisterer blant leserne. Årets Sult-prisutdeling reaktualiserer og belyser denne problemstillingen på nytt, mener Haugen. Hun anser at lederen i Forfatterforeningen Sigmund Løvåsen ”misser poenget” når han negativt kritiserer at Sult-prisen denne gang tildeles en sakprosaforfatter. “Vi trenger noen felles arenaer hvor sakprosa og skjønnlitteratur leses under ett. Det er produktivt om norsk litteratur ses som ett landskap av både skjønn og sak. For det er der det skjer. De kommende ti årene vil produsere enda flere forfattere som går i skytteltrafikk over grensene”, sier Haugen.

Sakprosaprofessor ved UiO, Johan L. Tønnesson, gir full tilslutning til Haugens synspunkter:

– Her synes jeg den erfarne litteraturskribenten treffer spikeren på hodet, ikke minst når hun samtidig slår fast at «Hangen til å sidestille «litteratur» med «skjønnlitteratur» må korrigeres. Men i sin iver etter å gjøre det, har enkelte sakprosaforfattere forvekslet «litterær» med «fiksjonell», og spilt ned det som er sjangerens sterkeste kort: at sakprosaen forteller om det som ikke er fiktivt.» Jeg har selv, i sluttkapitlet til den reviderte utgaven av Hva er sakprosa fra 2012, forsøkt å resonnere litt om nødvendigheten av å respektere «etterrettelighetsregimet» innen sakprosaen samtidig som man er litterært ambisiøs. Nå legger Haugen – og i og for seg Sult-juryens Tom Egil Hverven – opp til en fornyet debatt langs disse sporene som jeg håper mange vil melde seg på, uttaler Tønnesson.

I vedlagte lenke kan du lese Haugens kommentar i sin helhet, gjengitt med tillatelse fra både forfatteren selv og Klassekampen: Karin Haugen i KK 13.9.14. Foto: Klassekampen.

Sultprisen 2014 går til sakprosaforfatter

Alfred Fidjestøl (Foto: www.samlaget.no)
Alfred Fidjestøl
(Foto: www.samlaget.no)

Sakprosaforfatteren Alfred Fidjestøl ble i går den første sakprosaforfatteren noensinne til å motta den litterære Sultprisen. Prisen, som utgis til unge og eminente forfatterskap, er på kr 200 000, og deles ut årlig av styret for Gyldendals Legat. I år gikk altså prisen for første gang til en sakprosaforfatter.

Fidjestøl har så langt gitt ut tre bøker: Hans Jonas (2004) – en introduksjon til den tyske filosofen Hans Jonas’ bidrag til moderne filosofi, biografien om Per Sivle, Eit halvt liv (2007), og Trass alt (2013) – en vidtfavnende beretning om Det Norske Teatret fra 1913 til 2013.

Fidjestøl får prisen blant annet fordi hans «tre bøker kombinerer kraftfull, bevegelig prosa med språklig og historisk avansert tankearbeid», som det heter i pristalen (som kan leses i sin helhet på nffo.no).

Vi gleder oss til fortsettelsen på forfatterskapet og gratulerer samtidig så mye med prisen.

Prosaens sak og sakens prosa

Bøker Calr Martin Nordby Aftenposten (Foto: Carl MartinNordby, Aftenposten)

Av Johan L. Tønnesson

(En litt lengre utgave av artikkel publisert i Morgenbladet idag):

Kritiker Bernhard Ellefsen har i to anmeldelser (Mbl. nr 22 og 24) innledet sitt eget lille korstog mot begrepet «sakprosa». Det er en støvete, ja død, sekkebetegnelse. I min korte kommentar til den første anmeldelsen, som jeg kalte «Sekken, støvet og døden» argumenterte jeg for at sekkebetegnelser trengs, at støv stadig må virvles opp og at påstanden om sakprosaens død er uttrykk for vrangvilje og dårlig gangsyn. Morgenbladet forviste min kommentar til nettutgaven, og publiserte deretter Ellefsen-anmeldelse nummer to med polemikk mot mitt nettinnlegg som en viktig ingrediens. I retorikk- og sakprosaundervisningen på universitetene oppfordrer vi studentene til å være oppmerksomme på denne typen tilsynelatende ubetydelige kjensgjerninger, fordi de kan fortelle noe om hvem som gis definisjonsmakt i den litterære institusjonen og hvordan slik makt utøves.

Men nå til saken – og dens prosa. Ellefsens nøkkelargument mot sakprosa-begrepet er at det «styrer oss i retning av tekster som ikke egentlig fortjener vår oppmerksomhet». Her forfekter han en elitisme som går langt utover Anne Farsethås’ mer rimelige rammer. For hvem er «vi? Det er selvsagt dem som leser tekster utelukkende med smale, estetiske briller. Sakprosabegrepet har – og Ellefsen gjør rett i å trekke fram Georg Johannesens bidrag her – tjent til å rette kritisk oppmerksomhet mot tekster som ikke først og fremst er interessante som estetiske objekter, men som er viktige og virksomme også på andre måter. Dette gjelder både den litterære sakprosaen, som for eksempel fagbøker om natur, teknologi og kultur, og den ”funksjonelle” hverdagsprosaen. At saksbehandleren, journalisten og naturforskeren begynner å se sine notater, reportasjer og fagartikler som tekster, er en betydelig gevinst. Det samme gjelder fagbokforfatteren.

At sakprosa er viktig også på andre måter enn den estetiske, betyr ikke at prosaen skal underordnes saken. Den poetiske funksjonen slipper ingen skribent unna. Altfor ofte går saken på bekostning av den gode, gjennomarbeidede prosaen. Dette har vært kritisert og diskutert blant ærgjerrige sakprosakritikere og -forfattere gjennom mange år, ikke minst takket være initiativer fra opphavsrettsorganisasjonen Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Ett av initiativene, som Ellefsen lett foraktfullt antas å ville parkere som en «fagforeningsaffære», er Prosa. Tidsskrift for sakprosa. Her kunne man i forrige nummer lese Håvard Rems fascinerende essay om egne skriveerfaringer, hvor han blant annet hevder at «når poeter ikke skriver dikt, skriver de ikke fiksjon, men sakprosa». Han hevder at det sjangermessig er kort vei mellom de to, men at han har erfart at det «formatmessig» var «et tigersprang». Dette tigerspranget skildres på en måte som tør være egnet til å inspirere andre forfattere. En lyriker som har foretatt den samme sjangerreisen er Arild Stubhaug, som i Prosas siste nummer skriver sobert og innsiktsfullt om hvorfor han ikke ønsker å imøtekomme mange kritikeres ønske om at biografiforfatteren skal «by på seg selv»: «Gode tekst- og leseopplevingar er som små eksplosjonar, der vi plutseleg ser noko nytt. Spørsmålet er kvar detonasjonen skal skje: hos forfattaren eller lesaren.» Og helt sist i tidsskrift-nummeret trekker kritiker Kristin Gjerpe et berettiget «sakprosasukk» over at akademia-forfattere ikke er mer litterært ambisiøse: «Om stoffet ikke går gjennom en forfatters sinn og penn på en måte som omformer det, spisser og dreier det i en retning som betyr noe for forfatteren», kommer det heller ikke til å bety noe for leseren. Men for Ellefsen er sakprosa-ordet bare kjedelig. Her støtter han seg til en fersk uttalelse av Carsten Jensen. Men denne fremragende skribenten har sine hovederfaringer fra Danmark, hvor det i klar motsetning til vår situasjon, går et skarpt skille mellom litteratur og «sagprosa». Her i landet ser ikke prisvinnende forfattere som Håvard Rem, Arild Stubhaug, Marit Eikemo, Ivo de Figueiredo og Arnhild Skre til å skjemmes ved (også) å være sakprosaforfattere. Men for den opphøyde esteten besudler sakprosaen litteraturen. Først når den kan kalles essayistikk eller når den skrives av folk som også skriver gode romaner, fortjener den «vår» oppmerksomhet. Dette er en gammel historie, som det – med Ellefsens uttrykk – lukter støv av.

To ferske sakprosaantologier

Nå har Cappelen Damm, i forlengelsen av den veletablerte, skjønnlitterære Signaler-tradisjonen gitt ut en antologi med ny, norsk sakprosa redigert av Knut Olav Åmås. Den har fått tittelen Signatur. Nye norske stemmer, og er resultat av en åpen invitasjon til skribenter under 40 år. I sin innledning skriver Åmås bl.a. at boka

«er et lite speil for sakprosa-situasjonen i Norge i 2014. Den spriker i alle retninger når det gjelder temaer og skrivemåte, stil og uttrykk, temperament og temperatur. Det er ingen problemer eller fenomener sakprosaen ikke kan gå inn i. Det finnes et språk og en form for alt.

Slik er sakprosaen, slik skal den være.

Denne boken viser noe av det fascinerende mangfoldet denne situasjonen kan resultere i. Dermed viser den også at sakprosaen er viktig for et levende demokrati, fordi den bringer frem nye ideer, ny kunnskap.»

Les Bernt Erik Pedersens kritiske anmeldelse i Dagsavisen 4. 6.14.

Samtaler om litterær sakprosa

Det er også Cappelen Damm (akademisk, denne gang) som står bak utgivelsen av Om å utfordre vanen. Samtaler om litterær sakprosa, med Norunn Askeland og Eva Maagerø som forfattere/intervjuere. Her intervjues i alt 14 forfattere om én bok hver. De fleste er folk som bare utgir sakprosa, og i etterordet skriver Askeland og Maagerø: «For oss har det vært viktig å sette søkelyset på at sakprosaen har sine virkemidler og skrivemåter som ikke er «lånt» fra skjønnlitteraturen. De stammer fra sakprosaens eldste teori, nemlig klassisk retorikk». De intervjuede forfatterne er Per Thomas Andersen, Marit Eikemo, Ottar Grepstad, Frode Grytten, Elisabeth Beanca Halvorsen, Jon Hellesnes, Carsten Jensen, Åsa Linderborg, Toril Moi, Wenche Mühleisen, Agnes Ravatn, Lars Fredrik Svendsen og Erik Tunstad.

Kva granskar sakprosaforskarane?

I dag: Norunn Askeland om litterær sakprosa og metaforanalysar 

Norunn Askeland (Foto: Magnus Holm)
Norunn Askeland
(Foto: Magnus Holm)

Litterær sakprosa

Akkurat no (februar 2014) er eg i ferd med å legge aller siste hand på korrekturen på ei bok, som er blitt til i eit samarbeid med kollega Eva Maagerø og 13 forfattarar av litterær sakprosa. Vi har særleg vore opptekne av å utforske skriveprosessar og arbeidsmåtar med tanke på at boka skal bli pensum for studentane våre på masterstudiet i faglitterær skriving ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. Boka som har fått tittelen Om å utfordre vanen. Samtaler om litterær sakprosa, inneheld samtaler med 13 forfattarar som alle på ulike måtar skriv  litterær sakprosa. Forfattarane omtaler tekstane sine som essay, reiseskildringar, biografi, artiklar, ja, til og med eit sakprosadrama er med. Dei er opptekne av å fornye sjangrane for å kunne framstille stoffet sitt på den måten som dei meiner er best, og dei utfordrar på ulike måtar sjangerkonvensjonane. Forfattarane krysser grenser mellom sakprosa og fiksjonslitteratur og mellom ulike sakprosasjangrar.

Samtalane i boka handlar om korleis forfattarane  arbeider med bøkene sine, om sjanger, om skriveprosessen og om gleda ved å skrive, men også om etiske spørsmål knytte  til det å skrive om verkelege menneske og hendingar. Boka inneheld også eit oppsummerande kapittel om kva som kjenneteiknar sjangeren litterær sakprosa.  Dei 13 forfattarane som er intervjua, er Per Thomas Andersen, Marit Eikemo, Ottar Grepstad, Frode Grytten, Elisabeth Beanca Halvorsen, Jon Hellesnes, Carsten Jensen, Åsa Linderborg, Toril Moi, Wencke Mühleisen, Agnes Ravatn, Lars Fredrik Svendsen og Erik Tunstad. Les mer «Kva granskar sakprosaforskarane?»