Ukas sakprosatekst: «Skillet mellom virkelighetslitteratur og skjønnlitteratur er ikke hogd i stein»

Til uka lanseres en viktig bok for alle litteraturinteresserte – Den nye litterære bølgen (Cappelen Damm). Jo Bech-Karlsen, som tidligere har skrevet innsiktsfulle bøker om blant annet essayistikk og reportasje, har lagt ti bøker under lupen. Ni av dem gir ham grunnlag for å påstå at en ny litterær bølge ruller over landet.

Den kjennetegnes av at subjektivitet og saklighet møtes og skaper en ny form for skrivekunst. Dokumenter blir en del av det litterære uttrykket. De nye dokumentarforfatterne ønsker å vise åpenhet om arbeidsmetoder og om det som måtte være usikkert. De skriver for det meste i første person, og avviser den allvitende forfatterstemmen. Det fører til økt selvrefleksivitet og større vilje til dialog.

Slik karakteriseres «bølgen» på bokas baksidetekst. Ruller bølgen – representert av forfatterne Axel Sømme Hammer, Trude Lorentzen, Åsne Seierstad, Sten Steensen, Morten A. Strøknes, Simen Sætre, Bjørn Westlie, Kjetil S. Østli og Geir Angell Øygarden – i det berømte grenseområdet mellom skjønnlitteraturens og sakprosaens hav? Nei. Bølgen er en sakprosabølge. Bølgen bidrar nettopp til å trekke opp kulturelt verdifulle grenser. Jo Bech Karlsen skriver (på s. 50-51 og 63):

Vi må hele tiden bidra til å gå opp grensene, på nytt og på nytt. Skillet mellom virkelighetslitteratur og skjønnlitteratur er ikke hogd i stein. Skiftende forhold i kultur, filosofi og samfunn påvirker hva vi oppfatter som «sant» og «virkelig» i litteratur. Derfor må enhver tid, enhver generasjon, forholde seg til dette skillet og formulere seg om det. […]

Leserkontrakt er etter min oppfatning det sentrale begrepet. Gjennom en langsom, dynamisk prosess har det vokst fram en virkelighetskontrakt mellom journalister og dokumentarforfattere, og deres lesere. Denne kontrakten er en grunnleggende overenskomst om at alt de skriver skal ha hendt i den håndfaste, materielle verden av fenomener, som vi konvensjonelt kaller virkeligheten. Forfatteren gjenforteller og kan regissere og konstruere litterært, men må forholde seg lojalt til sine opplevelser i virkeligheten. […]

Så kan man, slik man også gjør, diskutere hvor langt dokumentarlitteratur kan tillate seg å trenge inn i indre og dypere lag av virkeligheten. Da er man i større grad henvist til å stole på forfatteren og vurdere hennes troverdighet. Viser det seg at den ytre virkeligheten er korrekt gjengitt, kan det også låne troverdighet til framstillingen av indre og dypere virkelighet.