I Klassekampens Bokmagasin (13.09.14) kommenterer bokredaktør Karin Haugen (bildet) den institusjonelle tregheten som stadig hindrer likestillingen mellom skjønnlitteratur og sakprosa, dette til tross for de siste årenes sjangerblanding og “virkelighetshungeren” som stadig eksisterer blant leserne. Årets Sult-prisutdeling reaktualiserer og belyser denne problemstillingen på nytt, mener Haugen. Hun anser at lederen i Forfatterforeningen Sigmund Løvåsen ”misser poenget” når han negativt kritiserer at Sult-prisen denne gang tildeles en sakprosaforfatter. “Vi trenger noen felles arenaer hvor sakprosa og skjønnlitteratur leses under ett. Det er produktivt om norsk litteratur ses som ett landskap av både skjønn og sak. For det er der det skjer. De kommende ti årene vil produsere enda flere forfattere som går i skytteltrafikk over grensene”, sier Haugen.

Sakprosaprofessor ved UiO, Johan L. Tønnesson, gir full tilslutning til Haugens synspunkter:

– Her synes jeg den erfarne litteraturskribenten treffer spikeren på hodet, ikke minst når hun samtidig slår fast at «Hangen til å sidestille «litteratur» med «skjønnlitteratur» må korrigeres. Men i sin iver etter å gjøre det, har enkelte sakprosaforfattere forvekslet «litterær» med «fiksjonell», og spilt ned det som er sjangerens sterkeste kort: at sakprosaen forteller om det som ikke er fiktivt.» Jeg har selv, i sluttkapitlet til den reviderte utgaven av Hva er sakprosa fra 2012, forsøkt å resonnere litt om nødvendigheten av å respektere «etterrettelighetsregimet» innen sakprosaen samtidig som man er litterært ambisiøs. Nå legger Haugen – og i og for seg Sult-juryens Tom Egil Hverven – opp til en fornyet debatt langs disse sporene som jeg håper mange vil melde seg på, uttaler Tønnesson.

I vedlagte lenke kan du lese Haugens kommentar i sin helhet, gjengitt med tillatelse fra både forfatteren selv og Klassekampen: Karin Haugen i KK 13.9.14. Foto: Klassekampen.