Flerstemmig sakprosa fra sør

Er det noen historier som i særlig stor grad presenteres som enstemmige og ukompliserte? Ja, mener den pakistansk-amerikanske sakprosaforfatteren Rafia Zakaria, og trekker fram fortellingene fra ikke-vestlige land – særlig dem som føres i pennen av ikke-vestlige, kvinnelige forfattere. Som én av hovedattraksjonene ved Sakprosafestivalen Verden i Bergen forrige lørdag, samtalte Zakaria med festivalsjef og forfatter Teresa Grøtan om sin kritikerroste bestselger The Upstairs Wife (2015). Festivalen ble avholdt for et fullsatt Litteraturhus, og med over 900 besøkende satte årets festival, den tredje i rekken, publikumsrekord. Noe av grunnen til at så mange fant veien til Litteraturhuset i Bergen forrige lørdag er en økende interesse for globale utfordringer, mener Grøtan.

– Den konservative og populistiske bølgen som skyller over oss gjør mange forvirrede og engstelige for framtiden, det gjelder i alle fall meg selv, sier Grøtan. – Et mål for festivalen er å skape større forståelse for hvordan internasjonal politikk, kultur og næring påvirker oss i våre daglige liv her hjemme, og hvordan vi, gjennom våre handlinger, valg, væremåte og kunnskap påvirker andre mennesker andre steder, fortsetter hun.

 

– Alle kan ikke være Malala

I The Upstairs Wife skriver Rafia Zakaria Pakistans historie sett gjennom kvinnenes øyne. Hun forteller med utgangspunkt i sin egen oppvekst, og lar sin tantes polygame ekteskap danne bakgrunn for boken. Åpningscenen, der attentatet mot Benazir Bhutto og tantens ektemanns dødsleie inntreffer samtidig, representerer et avgjørende punkt – både i tantens liv og i Pakistans historie. Skjebnene til de to kvinnene, tanten og den drepte statsministeren, gir et godt bilde på ambivalensen i Pakistans kvinnehistorie, noe Zakaria ønsket å rette oppmerksomheten mot med sin bok.  

– Det er et paradoks ved Pakistans historie at vi på den ene siden kunne ha et kvinnelig statsoverhode, og samtidig lovgivning som tillater flerkoneri. Pakistans kvinner er høyt utdannede og deltar i den globale politiske samtalen, men samtidig ser vi nå en dreining mot verdier knyttet til en konservativ retning innen Islam. Samfunnet er i ferd med å bli friere – flere kvinner er ute i offentligheten og arbeider, og ikke minst har sosiale medier bidratt til spredning av feministiske ideer. Dette skaper utrygghet, og mange søker tilflukt i tradisjonelle verdier – også kvinnene. De opplever den nye verdenen som truende og at de er heldige som blir tatt vare på økonomisk av en mann.

Vestlige kvinner har en tendens til å glemme at kvinner fra sør er like komplekst sammensatte og ulike hverandre som dem selv. – Spør vi amerikanske kvinner om hva vi kan gjøre for å løse vestlige kvinners problemer, får vi ikke kun ett svar, vi vil få uendelig mange. Slik er det også for kvinner i Pakistan; feminisme er like komplisert der. – Vi kan ikke alle være Malala, slår hun fast, og viser altså til den modige vinneren av Nobels fredspris i 2014.

 

Rafia Zakaria i samtale med festivalsjef Teresa Grøtan på Sakprosafestivalen Verden i Bergen 2017. Foto: Eivind Senneset

 

Blikk utenfra

Festivalsjef Grøtan er enig med Zakaria i at suksesshistoriene om pakistanske kvinner sjelden får plass i offentligheten. – Stadig flere kvinner deltar i arbeidslivet, stadig flere kvinner har offentlige roller og er aktive ute i samfunnet. Hvor mye hører vi om det siste? spør hun. Zakaria er på sin side glad for at det finnes arrangementer som Verden i Bergen.

– Det finnes heller ikke mange plattformer der vi ikke-vestlige forfattere, spesielt kvinner, kan presentere våre historier, og vi blir ofte representanter for én overordnet fortelling om undertrykkelse, sier hun.

Grøtan understreker at dette er et viktig poeng i arbeidet med festivalen. – Det er fortsatt slik i dag at om vi ikke konsentrerer oss, ender vi med et festivalprogram bestående av kun hvite, vestlige menn. Av hvite, mannlige forfattere skapes det interessant, overraskende, intelligent og morsom litteratur. Men vi går glipp av veldig mye bra om vi ikke løfter blikket og speider litt utenfor Europa og USA. – I tillegg er det også slik at vi i Vesten kan ha godt av å se oss selv gjennom øynene til noen utenfra, legger hun til. –Som Rafia påpeker; ja, kjærlighetsbegrepet er for tett forbundet med forpliktelse i Pakistan, blant annet med tanke på arrangerte ekteskap – men kan det også være at det er for lite fokus på forpliktelse hos oss?

Blant andre arrangementer publikum kunne oppleve på festivalen var foredrag og samtale med den amerikansk-jødiske tegneserieskaperen Sarah Glidden, kjent for sin tegnede dokumentarbok om følgene av krigen i Irak og samtale med forfatter av boken Barn, lov meg at du skyter deg. Vanlige tyskeres undergang i 1945 (2016), Florian Huber og oversetteren av boken, Espen Ingebrigtsen. Du kan lese mer om Sakprosafestivalen Verden i Bergen og det øvrige festivalprogrammet her.

 

Vitenskapskritikkens rolle i postfaktasamfunnet

Hvordan skal vi forholde oss til at kunnskap er kontekstavhenging, men samtidig mulig å kategorisere som sann og usann? Spørsmålet er en grunnutfordring innen sakprosaforskningen, og det er blitt sørgelig aktuelt i møte med vår tids skepsis mot vitenskapen. For hvordan skal vi møte ekstremeksempelet Trump når han benytter seg av slagord om at vitenskapen er politisk som belegg for klimaskepsis? Og hvordan kommuniserer vi den vitenskapskritiske tradisjonens bud, uten å ende opp i en verden der de ’alternative faktaene’ veier like tungt som de reelle?

– Det kan virke som om vi er inne i en tid der grensene mellom reell, fiksjonell og antatt viten er i ferd med å viskes ut, sier programkoordinator ved Litteraturhuset Åshild Lahn Lappegård. -Oxford Dictionaries kåret «post-truth» til årets ord i 2016, og ord som «postfaktasamfunn», «ekkokammer» og «fake news» opptrer stadig hyppigere i det offentlige ordskiftet.

I sin nye folkeopplysningssatsning, foredragsserien ”Bevisets stilling” undersøker Litteraturhuset ”grenseområdene mellom reell, fiksjonell og antatt viten slik dette utspiller seg i vår raske, digitale verden”, kan man lese av programmet.

Økende skepsis og overdreven tiltro

– Framveksten av populisme, med Brexit og valget av Trump som kroneksempler, preges av økende polarisering mellom grupper, og voksende mistro til etablissementet, vitenskap og etablerte medier og institusjoner, fortsetter hun. Samtidig ser vi også at mange møter denne mistroen med nedlatenhet, og gir uttrykk for en økende positivisme og tro på at vitenskapen kan løse alt. Vi ønsket å utforske hvordan vår tilnærming til fakta og til vitenskap henger sammen med dette.

I lørdagens foredrag, det andre i en rekke av tre, forsøkte medisinhistoriker Anne Helene Kveim Lie å besvare noen av disse problemstillingene med legevitenskapen som utgangspunkt. Lie er blant annet opptatt av hva vitenskapsformidlere selv kan gjøre for å unngå ”silodannelse” – en tilstand der ideer ikke får prøves ut på tvers av offentligheter, og som forsterkes av de sosiale medienes algoritmer.

 

Anne Kveim Lie er lege, idèhistoriker og førsteamanuensis i medisinsk historie, og ble valgt til en av ti fantastiske formidlere i Morgenbladets kåring i 2016. Her foredrar hun om vitenskapens begrensninger for en fullsatt sal på Litteraturhuset.

 

Det er viktig å forstå forholdet mellom vitenskapskritikk og vitenskapsskepsis, og forsøke å spre kunnskap om den grunnleggende vitenskapelige holdningen det er å dyrke tvilen, forklarer hun. – I 1998 trykket The Lancet, et av verdens mest anerkjente medisinske tidsskrifter, en artikkel der det ble påvist sammenheng mellom MMR-vaksinen og autisme. Den brukes fremdeles i dag, selv om den er tilbakevist utallige ganger og ble trukket tilbake offentlig i 2010, blant annet fordi det viste seg at forskningen ble finansiert av advokatene som representerte tolv barn som var involvert i en rettstvist om vaksinen, forteller hun. Tilfellet tjener som eksempel på at selv om vitenskapen kan vise seg å ta feil, så korrigerer den seg selv også.

Må verken overforenkles eller overselges

Som svar på spørsmål fra salen om hvordan vi skal forholde oss til at den naturfaglige vitenskapen oftest kommer de privilegerte til gode – med den manglende forskningen på tropesykdommer som eksempel, understreker hun at det må settes kritisk søkelys på denne ubalansen – ikke minst om formålet er å bevare folks tro på vitenskapen. Hun fastslår også at vitenskapsformidlere må passe seg for å overselge forskningsfunn – og heller ikke overforenkle kompliserte sammenhenger. Overforenkling kan føre til at folks generelle tiltro til vitenskapen svekkes og at man mister gjennomslag i viktige saker som vaksine og klima.

På spørsmål om serien er ment å gi en normativ fremstilling av god og dårlig kunnskap, svarer Lahn Lappegård at Litteraturhuset har vært opptatt av å problematisere hva som er sikker viten, og hva som er antagelser, men at det  også er viktig å huske på at det kan være gode grunner til at folk er skeptiske til vitenskap eller søker seg mot konspirasjonsteorier. -Du kan for eksempel ha opplevd maktovergrep fra storsamfunnet eller forskere, sier hun.

Det første foredraget i serien ble holdt av professor i religionsvitenskap, Asbjørn Dyrendal 21. januar, og tok for seg konspirasjonsteoretikeres argumentasjon og konklusjoner. 18 mars avholdes det siste foredraget i serien, der Sigve Indregard skal snakke om ”Kildekritikk i internettets tidsalder”.

Behov for tilskuddsstøtte til sakprosaillustratører

I siste utgave av Bokmagasinet presenteres en utspørring av fem norske bildebokillustratører. Der kommer det frem at illustratørene selv oppfatter støtteordningene som viktige forutsetninger for sin produksjon

 

«Norske illustratører holder skyhøyt nivå – det må komme sakprosaen til del» slår redaktør Karin Haugen fast i lørdagens utgave av Bokmagasinet (04.02.17), og sikter blant annet til bibliotekenes stemoderlige behandling a sakprosabøker for barn. Selv om Forleggerforeningen viser til en salgsøkning på 81,6 % for denne kategorien, skriver hun, stjeler de utenlandske barnebokseriene stadig større andeler av markedet, og Haugen mener den estetisk avanserte sakprosaen for barn er viktig for at Norge skal holde tritt med utlandet. Hun påpeker også det paradoksale i bibliotekenes favorisering av skjønnlitterære bildebøker til fordel for sakprosaiske – når barn og unge er blant dem som i aller størst grad drives av nysgjerrighet og vitebegjær.

I en enquete viet bildebokskapere i samme utgave av magasinet trekker illustratør og forfatter Lisa Aisato frem støtteordninger som en vesentlig grunn til at vi i Norge har mulighet til å utvikle bildebøker som eksperimenterer med form. Også Åshild Kanstad Johnsen, som blant annet har vært med på å lage spill, film og utstilling om hvordan man kan fremstille biogass ved hjelp av dritt og bakterier, trekker frem støtteordningene som bakgrunn for det høye nivået på bildebokillustrasjoner her til lands.

Vi tok en prat med seksjonsleder for litteratur, kulturvern og allmenne kulturformål i Kulturrådet, Arne Vestbø, for å finne ut i hvilken grad kulturrådets støtteordninger legger til rette for at sakprosalitteraturen skal nyte godt av de gode illustratørene våre.

– Det finnes allerede en innkjøpsordning for sakprosa for barn og unge. Hva var motivasjonen for å innføre ordningen med støtte til produksjon av sakprosa for barn og unge, bildebøker og tegneserier i fjor?

– Kulturrådet har sett at innkjøpsordningen for sakprosa for barn og unge faktisk ikke har ført til en økt satsing på denne sjangeren fra forlagene, som på sin side melder om at de heller ikke mottar mange manus eller henvendelser fra forfattere i denne sjangeren. Vi mener det bør være rom for flere og bedre bøker i denne sjangeren. Vi har fått innspill på at dersom forlagene kunne søke støtte tidligere i utgivelsesprosessen, så ville det kunne føre til en økt satsing fra forfattere og utgivere, og det er nok den direkte bakgrunnen for at produksjonsstøtten også åpnet for sakprosabøker for barn og unge. Vi ser at disse sjangrene – sakprosa for barn og unge, bildebøker og tegneserier – har behov for produksjonsstøtte i tillegg til innkjøpsordning, fordi de er ekstra kostnadskrevende i produksjon og/eller trenger en særlig hjelp i markedet.

– På nettsidene deres kan man lese at Kulturrådet “vil kunne” fordele tilskuddsmidler mellom utgiver, forfatter, illustratør og eventuelt andre opphavspersoner. Hvordan, og av hvem, er fordelingene blitt gjennomført i praksis?

– Jeg antar du her primært er interessert i sakprosa? Faglig utvalg for litteratur fatter vedtak i alle disse sakene. Innenfor ordningene for tegneserier og bildebøker har tilskuddet tradisjonelt vært delt mellom forlag og illustratør, mens forfattere ikke har fått noe. Sakprosaordningen har foreløpig bare virket i ett år, og der har hele tilskuddet blitt gitt til utgiverne.

– Så slik det foreligger i dag, mottar ikke illustratørene av sakprosabøker noe av denne produksjonsstøtten, mens illustratører av skjønnlitterære barnebøker deler tilskuddssummen med utgiveren?

– Jeg vet ikke hva forlagene gjør – de står fritt til å fordele noe av sitt tilskudd videre til for eksempel illustratørene. Men det stemmer at Kulturrådet ikke gjør en slik fordeling for sakprosaen, slik vi altså gjør for tegneserier og bildebøker.

– Vi kjenner til at det har vært noen uenigheter om fordelinger av tilskuddet mellom forlag og opphavspersoner. Har ordningen fungert i tråd med intensjonene hittil?

– Jeg vet ikke hva du sikter til, men vi har fått innspill på at sakprosasjangeren burde behandles på samme måte som de to andre, altså at man opererte med en fordelingsnøkkel mellom utgiver og illustratør. Dette er noe vi vil vurdere. Men det er også viktig å analysere hva som er den riktige måten å støtte illustrasjonskunstnere på. Kunne man for eksempel se for seg andre stipend- eller støtteordninger for illustratører?

– Du nevner andre mulige støtteordninger, er det et mål at eventuelle nye ordninger skal gjøre det like attraktivt for illustratører å jobbe innenfor sakprosasjangeren?

– Jeg tenker ikke først og fremst på at Kulturrådet skal lage nye ordninger, men heller hvordan vi kan utvikle virkemidlene vi har. Nå er det en tendens til at også andre sjangre enn de som tradisjonelt har hatt illustrasjoner, som for eksempel romaner for voksne, bruker visuelle uttrykk som en del av originalverket. Dette er derfor noe man burde se på generelt: Hvordan er for eksempel kontraktsbetingelsene mellom illustratører og forlag? Er det kanskje stipendpolitikken som må utvikles? Eller kan vi gjøre noe med finansieringen over innkjøpsordningene? For Kulturrådets del er det overordnede målet å bidra til bredde og kvalitet i litteratur på norsk, og der hører sakprosa for barn og unge naturligvis også med. Men dersom produksjonsstøtteordningen slik den er utformet i dag, bidrar til en uønsket effekt og at illustratører velger bort sakprosasjangeren, så vil vi selvsagt se på det.

 

Bemærkelsesværdig sagprosa: Danmark som tekstkultur

En av konferencens keynote speakers er professor Amy Devitt fra University of Kansas. Foto: Chuck France/KU University Relations

 

Just nu arbejder forskere i Danmark på at samle og styrke forskningen inden for dansk sagprosa, og i april afholdes Danmarks første konference om sagprosa med støtte fra Carlsbergfondet. Målet med konferencen er at samle danske forskere inden for feltet, påbegynde en samtale om dansk sagprosa og ikke mindst fremadrettet styrke ikke bare forskningen, men også den offentlige opmærksomhed omkring sagprosa, dens karakter, rolle og betydning før og nu.

Konferencen er centreret omkring fire grundlæggende spørgsmål:

  • Hvilke tekster har og har haft betydning, når vi taler om dansk sagprosa, og hvorfor?
  • Hvordan beskriver vi sagprosaens tekster, deres handlinger og indlejringer i samfundets institutioner?
  • Hvad fortæller det om et samfund og en kultur, at der er visse typer af tekster – fx konsulentrapporter og kogebøger – tilstede?
  • Hvad forstår vi ved en kritisk sagprosakompetence, og hvor har den relevans?

Konferencens keynote speakers er professor Amy Devitt, University of Kansas, og professor Charles Bazerman, University of California, Santa Barbara.

Konferencens deltagere inviteres til at udvælge et bemærkelsesværdigt stykke dansk sagprosa som fokus for deres konferenceindlæg. Norske forskere, der arbejder med dansk sagprosa, er meget velkommen til at indsende abstract.

Deadline for abstract (maks. 250 ord) er fredag den 24. februar. Se call’et her.

Bag initiativet står Jack Andersen, lektor på Det Informationsvidenskabelige Akademi, Christine Isager, lektor i retorik, begge Københavns Universitet, samt Christina Matthiesen, adjunkt i danskfagets didaktik, Danmarks Institut for Pædagogik og Uddannelse, Aarhus Universitet, samt dansk områderedaktør i tidsskriftet Sakprosa.

Fakta er ikke det viktigste

 

I gårsdagens Prosalong møttes Ruth Lillegraven og Ivo de Figueiredo til samtale med Margunn Vikingstad om forholdet mellom språk og virkelighet i sakprosa og lyrikk. Her kan du lese vårt sammendrag av samtalen: 

Fakta er ikke det viktigste i sakprosalitteraturen, begynner Figueiredo. Jeg er heller ikke så opptatt av å skille mellom skjønnlitteratur og sakprosalitteratur slik enkelte sakprosateoretikere kan ha en tendens til å være, og har forsøkt å gjøre distinksjonene så små som mulig i min bok. Men jeg kan gå med på å se sakprosaen og skjønnlitteraturen som to øyer, der det på den skjønnlitterære øya styres etter helt egne regler, mens den sakprosalitterære har en tettere forbindelse til fastlandet, eller virkeligheten. Sakprosa er en nisjelitteratur med sin helt egne magi, legger han til.

I omtalen av Manilahallen har Ruth Lillegraven vært åpen om at boka bygger på livshistorien til en virkelig person.

Det var viktig for modellen til hovedkarakteren at livshistorien hennes skulle fortelles i diktform, sier hun. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men det var på en måte lettere for henne å leve med denne sjangeren. Selv om diktene mine er ikke er typiske for sjangeren, kan man kanskje si at det poetiske språket skaper en følelse av avstand til virkeligheten. Men at dette er tilslørende, vil jeg ikke si meg enig i. Hva er liksom dette sløret man legger over virkeligheten? legger hun til.

Figueiredo synes heller ikke slørmetaforen gir riktig bilde av hva det utpregede poetiske språket gjør med virkeligheten.

Materialet i et slør er ikke kraftig nok, sier han. Samtidig er det også sånn at all litteratur – uavhengig av hvor poetisk den er fremstilt – gjør noe med virkeligheten. Litteratur kan ikke eksistere uten en form for ”slør”.

 

Et språk for den subjektive sannheten

Hos Karl Ove Knausgård er virkelighetsbindingen sterkere enn hos Vigdis Hjort, og dette opplever jeg som nytt, fortsetter Figueiredo. I denne sammenhengen er det rimelig å snakke om en tredje sjanger. Den nye boken min handler om mine subjektive sannheter, og hvordan kan de belegges dokumentarisk? Selv om språket vi finner i avhandlinger og aviser også har sin egen litteraritet, kan vi snakke om et nærere språk med sterkere tilknytning til følelsene i sammenheng med det skjønnlitterære.

Han trekker resonnementet videre og spør Lillegraven om hun kjenner seg igjen i at det skjønnlitterære språket gir mindre rom for å fremstille de store overgripende begivenhetene så komplekst og nyansert som de fortjener, slik det saklige og drøftende språket kanskje egner seg bedre til.

Nja, selv om bøkene mine plasseres i den skjønnlitterære kategorien har jeg spurt meg selv om det var realistisk at en av karakterene i Sigd leste så mye som jeg lot ham gjøre. Faktisk hadde jeg endel etiske kvaler knyttet til dette, men jeg har vel egentlig slått meg til ro med at jeg er på trygg grunn her. Også har jeg fått bekreftet at det er historisk hold for det i ettertid.

I Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 av Dag Solstad kommer det jo frem interessante ting om hvor viktig bøndenes tilknytning til gården var og for deres identitet, og slik sett er jo både din og Solstads bok eksempler på skjønnlitterære verker som klarer å si noe viktig om norsk historie, supplerer Figueiredo.

 

Vokteren vs. gravrøveren

Som historiker erfarte jeg ofte å bli stående mellom personvernets krav og historieskrivingens frihet, men endte gjerne med å vektlegge friheten. Jeg hadde mange givende samtaler om dette med Georg Apenes, som i større grad helte mot den andre siden, og i en artikkel jeg skrev i festskriftet til Georgs 70-årsdag, Georgs bok, kalte jeg han og meg for hhv «vokteren» og «gravrøveren» sier Figueiredo. Han reflekterer videre over et liknende problem i litteraturen:

Det er en tendens til at forfattere hopper inn i autonomien når det passer dem. Av og til er det greit å ikke la hensynet til privatlivet gå foran, men da må man også betale prisen for det. Det er selvfølgelig vanskelig å gjøre en slik avveining, for vi har jo ingen klare kriterier for litterær verdi; litteraturen er aristokratisk, den har verdi fordi vi sier at den har det. Og samtidig, hva ville følgene vært om vi hadde satt etiske grenser for kunst? Jeg lever i en kognitiv dissonans knyttet til dette – jeg vet ennå ikke om det å ha gitt ut denne boken er noe bra eller dårlig, sier han.

Til spørsmål om hun ville gjort andre vurderinger om hun skulle gitt ut bøkene i dag, svarer Lillegraven at hun nok hadde endt opp med a ta de samme avgjørelsene knyttet til fremstillinger av virkelige personer.

Men jeg har brukt mye tid og energi på å vurdere valgene i ettertid. Det blir vel en slags kontrollmekanisme, og sånn må det vel også være, legger hun til.

 

Skrevet av Ida Skjelderup

 

Opptak av samtalen kan ses i sin helhet på NFFs hjemmesider.

 

-Virkelighetslitteraturdebatten taler for at sakprosaen skal skilles ut fra fiksjonsprosaen

2016s store snakkis i litteraturverdenen var som kjent for mange Ingunn Øklands lesning og kritikk av Vigdis Hjorths roman Arv og miljø. Hun argumenterte blant annet for at det uetiske i å legge beskrivelser av romankarakterene for tett opp til virkelige personer av kjøtt og blod – særlig når karakterene, som i Hjorths tilfelle, knyttes til kriminelle handlinger. Utspillene fra Økland møtte sterk motbør fra et samlet litterært miljø, men debatten satte også forholdet mellom virkelighet og prosa på agendaen i en langt bredere offentlighet enn det som er vanlig for denne typen problemstillinger. Sakprosabloggen møter sakprosaprofessor Johan Tønnesson for en samtale om virkelighetslitteraturdebattens relevans for diskusjonen om litterær sakprosa.

– Ja, hvor relevant er egentlig virkelighetslitteraturdebatten i en sakprosakontekst?

– Debatten om hensynet til folk som omtales anonymt i en bok har høy temperatur, og den må nok få løpe videre. Dette er selvsagt også en debatt som arter seg veldig annerledes i skjønnlitteraturen, hvor nettopp de omtalte personene vil være anonymisert, enn i sakprosaen hvor det aldri vil være aktuelt med en sånn type nøkkelromanvirkemiddel. Men om jeg skal trekke frem et analogt problem i sakprosaen, må det være omtale av tidligere ikke-omtalte delikate hendelser i biograferte personer liv, jamfør for eksempel Frank Rossaviks biografi om Einar Førde hvor han omtalte elskerinneforholdet som Tor Obrestad fortiet i en biografi som kom akkurat samtidig.

Men det jeg har oppfattet som det sentrale spørsmålet i virkelighetslitteraturdebatten har vært dette som ligner den litterære sakprosaens grunnutfordring, nemlig: hvordan skal man forholde seg til virkeligheten, og hvordan skal virkelighet så å si representeres i teksten? Der mener jeg at debatten om virkelighetslitteraturen faktisk styrker det synspunktet at sakprosa skal skilles ut som noe distinkt annerledes enn fiksjonsprosa. For her er vi ved nøkkelpunktet: virkelighetskontrakten mellom boka og dens leser.

 

Uunnværlig skille

– Virkelighetslitteraturdebatten styrker synspunktet at sakprosa skal skilles ut som noe annerledes enn fiksjonsprosa? 

– Ja, om all fiksjonsprosa, som den har gjort i hele romanens historie, lekte seg uopphørlig i grenseflaten mellom sakprosaens virkelighetskontrakt og romanens virkelighetskontrakt, så ville man nok undergrave, tror jeg, mye av fiksjonsprosaen særlige evne, eller potensial, til å skape alternative verdener.

Jeg synes det er kjempeinteressant at man er i disse grenseflatene, men jeg tror at det er ganske viktig i denne debatten å for det første ha klart for seg at det er deler av fiksjonsprosaen som dette er særlig aktuelt for, og at den har sakprosaen som en slags forutsetning for diskusjonen. Altså at det finnes en litterær sjanger, for å bruke det svære ordet, som den kan speile seg mot. Det er for øvrig et gammelt poeng fra min side. Da Arne Mellberg hevdet i en anmeldelse av Hva er sakprosa at jeg drev med museumsvirksomhet – at skillet mellom fiksjonsprosa og sakprosa ikke lenger er særlig interessant – så mener jeg heller at det er interessant, og det er uunnværlig, ikke minst hvis mellomlandene skal være interessante. For hvis det ikke er noen land, så er det heller ikke noen mellomland.

– Så sakprosabegrepet trengs fortsatt i 2017? Vi kan ikke heller nøye oss med å snakke om ”prosa”?

– Jeg husker at journalisten Ulf Andenæs under lanseringen av min bok, Hva er sakprosa, foreslo fra salen at man kunne finne et mye bedre ord enn sakprosa, nemlig virkelighetslitteratur. Det ble klubbet ned av møtelederen Trond Andreassen den gangen, og jeg støttet nedklubbingen.

Jeg synes fremdeles det er fint at ikke Ulf Andenæs da fikk gjennomslag for dette, fordi virkeligheten absolutt, selvfølgelig, er representert i både fiksjonsprosa og sakprosa, men altså på noe forskjellig måte. Og da synes jeg at vi har et så bra begrep her i Norden, at vi er ganske heldige som har dette begrepet sakprosa. Fordi i den prototypiske fiksjonsprosaen, så vil saken ha en annen status enn i sakprosa. Slik at en slags troskap mot saken kombinert med en omsorg for prosaen, er det som så å si karakteriserer sakprosaen.

Virkelighetseffekten

– Om vi skal ta dette enda et steg videre; hva vil du si en forfatter vinner og taper på å behandle et tema i romans form, sammenliknet med å skrive om samme tema i en sakprosabok?

– Om vi skal se på én sakprosabok som kanskje er litte grann i det samme landskapet som Hjorths Arv og Miljø, men på den andre siden av skillelinjen, så tenker jeg på Trude Lorentzens bok, Mysteriet mamma, der forfatteren har en klar kontrakt med leseren om at de tingene hun omtaler er etterrettelige. Da får hun tilsvarende et ganske kraftig etisk ansvar overfor de personene som omtales. Mitt inntrykk er at hun har tatt dette ansvaret på alvor.

Og det er også en annen side ved dette som er interessant, og der vil jeg kreditere studenten Katja Benneche Osvold. Trude Lorentzen skriver i boken sin at den store depresjonen til hennes mor startet  da hun som inspektør for en skole hadde ansvar for å stemme pianoet for en elevopptreden ved en høytidelighet på skolen, men som hun hadde glemt å gjøre, slik at opptredenen ble fryktelig. Om dette skriver da Osvold i en oppgave at om boken hadde vært en roman, så hadde det vært altfor fikst; at dette ustemte pianoet, disse falske lydene førte til store forstyrrelser i hennes sinn og fikk alt til å rase. Jeg merker at jeg får gåsehud bare jeg snakker om dette, det gjorde det også første gang jeg leste det, fordi at jeg vet – eller jeg stoler på – at Trude Lorentzen beskrev en faktisk hendelse, og da er det helt fantastisk. Dette er en dimensjon ved det semiotikeren Roland Barthes kaller virkelighetseffekten, den kan nettopp være mye sterkere i sakprosa fordi du har denne grunnleggende leserkontrakten.

Trude Lorentzen fremviser forbilledlig etterrettelighet i sin sakprosabok Mysteriet mamma. Deler av boken kan også tjene som eksempel på det Roland Barthes kaller «virkelighetseffekten». Foto: Finn Ståle Felberg

 

– Og samtidig har også romanens mindre direkte forhold til virkeligheten sitt distinkte potensial?

– Ja, hvis vi nå tenker på Vigdis Hjorths roman, så prøver i hvert fall jeg som leser å blåse i om hennes familie ligner på den familien som omtales der. Og hvorfor prøver jeg å blåse i det? Jo, fordi at hun da kan lykkes i å skape nettopp det jeg kaller en alternativ verden, et alternativt univers, men med noen veldig klare typer, og hvor jeg synes at det med seksuelle overgrep mot barn er noe jeg lærer om på en annen måte enn hvis jeg ville fått det mer bekjennelsesaktig som hos Trude Lorentzen, hvor det da ikke var snakk om overgrep mot barn, men en ungdom som opplever morens selvmord, men som er noe av det samme.

Når tolken kun er til stede via skjermen

 

Jessica Hansen. Foto: Privat
Jessica P. B. Hansen. Foto: Privat

 

Jessica P. B. Hansen har i arbeidet med sin masteroppgave Interpreting at a distance gjort opptak av skjermtolkede og fremmøtetolkede samtaler i en rehabiliteringsinstitusjon og analysert utdrag av disse ved bruk av samtaleanalyse (conversation analysis). Tolkingen foregikk mellom norsk og polsk, og norsk og bosnisk/kroatisk/serbisk. Helsepersonell og pårørende var samlet på ett sted, mens tolken befant seg et annet sted og deltok i kommunikasjonen gjennom videoteknologi. Masteroppgaven er skrevet på engelsk og med utgangspunkt i følgende problemstilling:

How are interpreter initiated repairs and interpreter initiated turn allocation organized in remotely interpreted conversations between medical professionals and patients? In what way does the organizing differ from the organizing of corresponding actions in conversations which are interpreted on-site, with special regard to the conversation’s progression?

Skjermtolking i offentlig sektor

Virksomheter i offentlig sektor bruker i stadig økende grad videoteknologi for å få tilgang til tolketjenester i møter mellom ansatte og minoritetsspråklige tjenestemottakere. NOU 2014:8, «Tolking i offentlig sektor – et spørsmål om rettsikkerhet og likeverd», beskriver skjermtolking som en løsning som kan bidra til å sikre tilgang til kvalifiserte tolker, uavhengig av hvor i landet virksomheten som trenger tolketjenestene befinner seg.

Antallet skjermtolkede møter i offentlig sektor øker stadig. Samtidig finnes det enda lite forskning på autentiske skjermtolkede samtaler. Flere av de eksisterende studiene er basert på rollespill. Selv om tolkingen i rollespillet blir ekte, står ingenting på spill for deltakerne i disse situasjonene i motsetning til i autentiske møter. Det finnes også noen studier som tar for seg skjermtolking på bakgrunn av spørreskjema til tolker og ansatte i offentlig sektor. Studiene beskrevet i dette avsnittet viser at det ofte oppstår problemer med tolkens turtaking ved skjermtolking (jfr. Braun and Taylor, 2012; Balogh and Hertog, 2012; Skaaden, 2001; UDI, 2003). Tolken sliter med å komme til for å tolke.

De samhandler om tolkingen

I det innsamlede materialet la helsepersonellet i større eller mindre grad til rette for tolkingen av de flerspråklige møtene. Blant annet hendte det at helsepersonellet skulle fortelle noe som tok litt tid å si. I stedet for å fortelle alt før tolken fikk tolke, stoppet helsepersonellet opp underveis og slapp tolken til. Tolken signaliserte at hun ville ha ordet først etter at helsepersonellet hadde vært stille en liten stund. På denne måten tilrettela helsepersonellet for tolkingen, og dette skjedde både i de skjermtolkede og i de fremmøtetolkede samtalene.

I noen tilfeller la helsepersonellet inn en stopp i talestrømmen sin, og det virket naturlig at tolken skulle slippe til for å tolke, men så fortsatte plutselig helsepersonellet å snakke likevel. I disse tilfellene fortsatte helsepersonellet gjerne å snakke for å legge til noe ekstra og oppklarende informasjon til det som nettopp var sagt. Det hendte at tolken signaliserte at hun planla å ta ordet i den korte stillheten som oppsto før helsepersonellet fortsatte. Da fikk ikke tolken komme til for å tolke før etter at helsepersonellet hadde lagt til den aktuelle informasjonen. Den nye informasjon som helsepersonellet la til den foregående ytringen, gjorde gjerne at ytringen som helhet ble mer tydelig. Slik informasjon kunne for eksempel oppklare tvetydigheter i noe av det helsepersonellet nettopp hadde sagt og som enda ikke var blitt tolket. Slik så det ut til at helsepersonellet orienterte mot tolkingen som aktivitet, selv om tolken ikke kom til for å tolke akkurat da tolken signaliserte at hun planla det. Dette forekom også i både skjermtolkede og fremmøtetolkede samtaler. Det ser ut til at de som kommuniserer via tolk kan ha en rekke ressurser til rådighet som også kan påvirke og tilrettelegge for tolkingen.

I utdragene masteroppgaven bygger på, brukte helsepersonellet blikket sjeldnere som en ressurs i turtakingen ved skjermtolkingen, enn forventet. Helsepersonellet så relativt sjeldent på skjermen/kameraet. Dette var en noe overraskende oppdagelse, ettersom et viktig argument for bruk av videoteknologi er tilgangen til en visuell fremstilling av samtalepartene. Mangelen på bruk av blikk kunne få konsekvenser for hvordan kommunikasjonen forløp.

For å se nærmere på tolkens turtaking i skjermtolkede og fremmøtetolkede samtaler, undersøkte jeg de kommunikative omgivelsene der tolken forsøkte å ta turen. Det kan virke som om det i disse tilfellene i større grad var omgivelsene tolken ville ta turen i, enn mediet som avgjorde om tolken fikk komme til eller ikke. Forskjellene mellom skjermtolking og fremmøtetolking lå dermed ikke i turtakingssystemet i de skjermtolkede og fremmøtetolkede samtalene. Likevel finnes det forskjeller mellom skjermtolking og fremmøtetolking, og det finnes ennå mye mer å lære om tolking som gjennomføres via videoteknologi.

Julenummer av Sakprosa

Johan Tønnesson. Foto: Ola Sæther
Johan Tønnesson. Foto: Ola Sæther

Julenummer av tidsskriftet Sakprosa: Les om Prosaforståelsen i lærebøkene; spørsmålet om en dialogisk stilistikk; goodwill-rapportering som copia. Johan Tønnessons lederartikkel har et etisk perspektiv på sakprosa, og avsluttes slik:

«Känslouttryck äro principielt uteslutna» i sakprosaen, slo begrepets far, Rolv Pipping, fast i 1938. Men som retorikeren alltid har visst: logos må ledsages av både etos og patos for at en ytring skal bli virksom. «Känslouttryck» hører selvsagt hjemme i sakens mangfoldige prosa. Men hvis sakprosabegrepet skal ha noen etisk, og ikke bare deskriptiv, mening, må det knyttes til en respekt for det etterrettelighetsregimet som demokratiet forutsetter: Vi må kunne stole på at politikeren, forskeren, læreren og alle de andre rolleutøverne forsøker å ytre seg etterrettelig om sak. Ellers blir situasjonen patetisk, slik den så ofte har utviklet seg det siste året».

Hoems syn for gammeldags?

På NRK ytring har litteraturkritiker Knut Hoem kritisert både lærebøker  og læreplanen den siste uken. I den forbindelse har vi snakket med daglig leder i Landslaget for norskundervisning, Benedicte Eyde, for å få hennes syn på saken.

 

bene-aug-4-257x3001-180x210
Benedicte Eyde

Det har vært en lang prosess gjennom mange år i retning av å gjøre lærerplanen mer rettet mot å gi unge mennesker nyttige redskaper for å bli myndige deltakere i samfunns- og arbeidsliv. Hvordan tenker du at Knut Hoems utspill forholder seg til dette? 

Det nye med læreplanene i Kunnskapsløftet fra 2006 er fokuset på de grunnleggende ferdighetene.  Tankegangen er knyttet til literacybegrepet, og at lese- skrive – og talekompetanse er et grunnleggende premiss for danning. Det holder ikke bare å lese den nasjonale kulturarven fra norrøn litteratur, folkediktning og til Undset og så «vipps!», sitter vi der med dannede elever.

I den komplekse tekstkulturen dagens elever er en del av, trenger de også noen redskap til å forstå tekstene og til selv å kunne skape dem. Det har Kunnskapsløftet og de grunnleggende ferdighetene bidratt til. I det perspektivet fremstår Hoems utspill med sin lengsel etter den nasjonale kulturskatten og skjønnlitteraturen som det eneste saliggjørende, som gammeldags og romantisk.

Når det er sagt, er Hoems utspill viktig for at vi skal se på teoretiseringen av arbeidet med de grunnleggende ferdighetene med et kritisk blikk. I den læreboka som Hoem kritiserer, og kanskje i andre norskbøker også, får teori og metaspråk om ulike strategier stor plass. En fare ved det er at elever for eksempel pugger og lærer om lesing på et metanivå, mens innholdet i det de leser, forsvinner. Læreplanen i norsk for ungdomstrinnet som det er snakk om her, gir i seg selv ikke grunnlag for denne teoretiseringen. Her må vi ha tillit til norsklærerne som velger ut fagstoff, arbeidsmåter og norskfaglige tekster og setter det inn i en relevant sammenheng. Norskfaget og norsktimene i skolen er verken det samme som norskboka eller læreplanen, og vi trenger de mange dyktige lærerne til å formidle faget.

Er det riktig å si at den nye lærerplanen også representerer en ny tid?

Ja, som sagt er vi del av en tekstkultur som består av langt mer enn den nasjonale kulturarven som Hoem etterlyser. Læreplanen i norsk likestiller sakprosa og skjønnlitteratur og slipper til bilder, sammensatte tekster og samtidstekster i stort monn. Tekstmangfoldet i samfunnet har endret seg mye på en generasjon, og det er i dag større og mer komplekst enn noen gang. Tekster finnes ikke lenger bare i trykt form blant stive permer som romaner og noveller. Den digitale revolusjonen har gitt oss nye tekster og nye sjangere på nye plattformer. Denne typen tekster er et nødvendig supplement til kanonlitteraturen fordi elevene skal forstå tekstene som omgir dem, lese kritisk og selv uttrykke seg på ulike måter i ulike sjangere. Da sier det seg selv at det blir plass til litt færre klassiske tekster i norskfaget. Samtidig får de så mye annet i tillegg, og disse andre tekstene og redskapene er viktige for å kunne delta som mottaker og bidragsyter i samtidens tekstkultur.

Hvilken kommentar har du til at «tekstbygging» skal være et destruktivt begrep i læreplanen?

Det er kanskje ikke et spesielt godt ord, men innholdet i det er viktig og bra. Det handler jo rett og slett om at ulike tekster er bygget opp, satt sammen, etter ulike prinsipper, og at mye her kan læres gjennom bevisst og god skriveopplæring. Det fantes jo ikke da jeg gikk på skolen. Da var man enten god til å skrive, eller så var man det ikke.

Hvordan mener du at dannelse skal forståes i lærerplanen og hvilke konsekvenser har det for forholdet mellom sakprosa og skjønnlitteratur? Er det bare noen typer litteratur som bidrar til dannelse?

De grunnleggende ferdighetene er en del av dannelsen og gir grunnlag for den. Man må for eksempel ha grunnleggende lesekompetanse for å forstå tekstene som omgir oss, både eldre tekster og samtidstekster. Har man ikke nødvendig lesekompetanse, kan man heller ikke få dannelse. I den nye norskplanen er sakprosa og skjønnlitteratur likestilt fordi den tekstkulturen vi ønsker å forstå og være en del av, består av begge deler. Både sakprosa og skjønnlitteratur gir forståelse og innsikt i fortid og samtid, og sakprosa er selvsagt den typen tekster elevene i størst grad kommer til å produsere selv. Det er ingen vanntette skott mellom sakprosa og skjønnlitteratur og heller ikke mellom «god» og «dårlig» litteratur. All litteratur og alle typer tekster kan bidra til dannelse på ulike måter, men norskfaget bør likevel løfte frem den gode litteraturen og de gode historiene som forbilder for elevene.

En tolkning av Hoems utspill kan være at skolen går tilbake fordi klassikerne forsvinner. Men er det støtte for en forståelse for at lærere ikke selv velger å inkludere «klassikere» som en del av norskundervisningen?

De som kritiserer norskplanen for at den mangler en kanon med navngitte forfattere eller tekster, glemmer kanskje at norsklærerne har både tradisjon og kunnskap som de øser av i utvalget av tekster? Friheten som de får ved å slippe en læreplanfestet kanon, gjør at de kan tilpasse tekstutvalget til elevene, til andre temaer de jobber med og til dagsaktuelle saker. Det betyr selvsagt ikke at man dropper verken norrøn litteratur, folkediktningen eller Ibsen, slik enkelte hevder. En del forfattere som hadde en selvfølgelig plass i norskfaget for 30 år siden, er nok ikke like selvfølgelige i dag, og det tror jeg er greit. Vi har fått mye annet som er viktig og bra i faget, og det er rett og slett ikke plass til alt.

I hvilken grad vil du gi Hoem rett i at den norske kulturskatten blir kastet vrak på i læreplanen?

«Å kaste vrak på» er et sterkt uttrykk, og «den norske kulturskatten» er ikke et entydig begrep. Hva er det; hvilke tekster og forfattere består den av? Det er og bør være i endring selv om vi fremdeles skal og bør lese klassisk, norsk litteratur som del av det mangfoldige norskfaget. Det blir naturlig nok plass til færre tekster fra det mange vil kalle «den norske kulturskatten» når man inkluderer andre tekster og ferdigheter som også er viktige for norskfaget.

Av Kaja Bjølgerud Grimsgaard, Merete Pettersen og Ida Skjelderup

 

 

 

Nytt nummer av Sakprosa: Bokhylla.no er en gullgruve!

Da litteraturforskeren Marianne Egeland skulle undersøke hvordan Louis May Alcotts klassiker Små frøkner har blitt oversatt, mottatt og markedsført i Norge, viste Nasjonalbibliotekets digitale og internasjonalt unike bokhylla.no seg å være en gullgruve som skjønnlitterært og sakprosaisk arkiv. Les om dette i det rykende ferske nummeret av forskningstidsskriftet Sakprosa.

I samme nummer: Merethe Roos nyleser skolemannen Nils Hertzbergs tekster: Han var ikke så konsekvent konservativ som skolehistorikerne har påstått. Mads Claudi fører oss inn i en kantate av dikteren Olaf Bull som er breddfull av naturvitenskap. Hør bare:

Fra forskeren, som øinet infusoriens
sublime dæmring af det døde stoff,
til rettens gransker, kunstens og historiens,
til sprogmand, læge, præst og filosoff –
for dem blev underet ved straaletraaden
dens rike delta i bevidsthedsgaaden!

Ib Ulbæk går tett innpå argumentasjonen i et av Danmarks mest populære radioprogrammer. Hvordan kan man for eksempel forstå denne ytringen av forfatteren Suzanne Bjerrehus:

Ej, det siger du ikke. Hold kæft, hvor jeg ville blive tosset, hvis jeg var hende. Ej, jeg taber helt vejret

Rikke Cortsen presenterer tegneserien som sakprosa. Her en smakebit om bienes livssyklus:

Hosler, J. (2013) Clan Apis. CreateSpace Independent Publishing Platform, p.25. © Hosler
Hosler, J. (2013) Clan Apis. CreateSpace Independent Publishing Platform, p.25. © Hosler