Lærebokkritikk og institusjonelle blindflekker

Foto: Hannah Busing

 

I en ny artikkelserie i regi av Manifest Tidsskrift, støttet av Fritt Ord, underlegges merkantile utdanninger et kritisk blikk. De første to artiklene ble publisert 12. mai: Kringsatt av ledelse og Den merkantile klasse. Begge er ført i pennen av Karl-Fredrik Tangen, førstelektor i markedsføring ved Høyskolen Kristiania (HK), og begge er viktige og lesverdige. Det er betimelige spørsmål som stilles.

Men der han retter sitt blikk mot blant andre Høyskolen Innlandet, NTNU, NHH, Universitet i Sørøst-Norge, Nord Universitet og BI (særlig BI), så glemmer han å se i bakspeilet. Tangen ser splinten i sin bror BIs øyne, men ikke bjelken i sitt eget når han tilsynelatende glemmer å se sin egen institusjon etter i kortene.

Les mer «Lærebokkritikk og institusjonelle blindflekker»

Hildringstimen – tankens tid

Overskriften er en reinspikka hyllest til det jeg kom til å tenke på som sakprosaens Erik Bye. Bye var en stor humanist, en antiautoritær høvding med et sterkt politisk engasjement. Kritisk til makta og varmt lyttende til folket. Han var en mann hvis omtanke for folks liv gikk langt utover det vanlige.

I vår samtid er sakprosaprofessor Anders Johansens engasjement for det demokratiske heller ingenting å kimse av. Det disse to også har til felles er en nær sagt poetisk tilnærming til tanken og tankens kraft, om enn på ulike vis. Og de er sammen om saken – den som gjelder de vilkår folk flest har for å kunne hevde sin røst – og kreve sin rett.

Her vil jeg trekke fram Johansens siste bok, Komme til orde – politisk diskusjon 1814-1913 (2019), som et talende eksempel:

Anders Johansen viser at erobring av ytringsfrihet og stemmerett er lite verdt om man ikke samtidig kan gjøre seg gjeldende som en myndig samtalepartner som blir hørt og respektert. Komme til orde handler om fordeling av retorisk makt og avmakt – et tema som bør tas på alvor også av de som interesserer seg for vår egen tids samfunnsdebatt.

Jeg kunne gjengitt mang en anmeldelse av den kritikerroste boka, som også fikk kritikerprisen for 2019, men jeg oppfordrer leseren til klikke seg inn på Kristian Bjørkdahls tekst i Rhetorica Scandinavica som metakommentar om betydningen av det å få komme til orde.

Tanke-teknologi og kunnskapsorganisering
Men Anders Johansen har også skrevet om det å skrive som forskningsarbeidets primære teknologi, og i den nyeste utgaven av medlemsbladet til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforeningen, NFFO-Bulletin, snakker han kunnskapens sak, nok en gang, og takk for det! For Johansen har begått flere verk som løfter fram skriving som tanke-teknologi for kunnskapsorganiseringens skyld. Akademisk skriving er mer enn formaliteter som læres en gang for alle. Skriving er forskningsverktøy – noe som høres så selvsagt ut! Men det tilsynelatende selvsagte har en lei tendens til å bli tatt for gitt, og da mister man av syne viktige erfaringsmessige kvaliteter ved det å skrive seg inn i tenkingen som egenartet metode.

Å skrive er å våge
Jeg har selv hatt stor glede av Kunnskapens språk. Skrivearbeid som forskningsmetode (Johansen, (red) 2012). Boka har tjent som inspirasjon til nettopp å utforske det som skjer i en skrivehandling, om viktigheten av å være til stede i den dialogiske prosessen der jeg møter meg, og der atter andre stemmer i stoffet utvikles og ikke minst utfordres. Med tanke på det siste, har spesielt én vennlig henstilling fra Johansen satt mot i meg: «Den som skal utrette godt vitenskapelig arbeid, må være dristig, selvstendig, tålmodig, nøyaktig, fantasifull, åpen». Eller som Ellinor sier i Vigdis Hjorts roman Leve posthornet!: «Det gjelder å velge modig, i det store og det små».

Nok om meg, nå ber jeg leseren vende seg mot Johansen gjennom Sverre Gunnar Hagas gode penn i NFFO-bulletin s. 36.

Avslutningsvis får hildringstimen, slik Allkunne skriver den fram, stå som metafor for tanken som søker vidsyn gjennom å speile seg selv i det som omgir den:

Hildring, optisk fenomen i atmosfæren som oppstår når relativt varm luft kjem over ei kjøligare flate, som regel sjø, slik at lufta like over flata blir nedkjølt. Lysstrålane går med noko større fart i den varme lufta enn i den kalde, slik at lysbana blir krumma noko ned mot jorda. Det fører til at den som observerer, då kan sjå gjenstandar som normalt ligg under horisonten. 

Av Merete Pettersen.

Foto: Mathieu Perrier.

Nytt nummer av tidsskriftet Sakprosa

Tidsskriftet Sakprosa presentere årets andre utgave: «Bærekraft» som statlig besvergelse. Kjønn og formidlingsfellesskap i oversettelse av fransk tenkning.

Nummeret består av tre artikler, én svensk og to norske:

I artikkelen Minskade kostnader och ökad lönsamhet. Hållbarhet och föredömlighet som mål och medel hos svenska företag med statligt ägande undersøker ​Sanna Skärlund bruken av særlig et begrep som utvilsomt har vært virksomt, helt siden Brundtlandkommisjonen lanserte det for alvor i 1986: bærekraft/hållbarhet/sustainability. Materialet er svenske statsselskapers årlige «verksamhets-berättelser». At «bærekraft» er mye av et «buzz-word», vet vi alle.  Men det betyr selvsagt ikke at forfatterne av tekstene ikke utfører handlinger med begrepet.

De to øvrige artiklene tar utgangspunkt i det norske Pax forlags oversettelser av fransk intellektuell litteratur:

I Anje Müller Gjesdals artikkel Fra “fransk feminisme” til norsk kjønnsforskning. En eksplorativ studie av tekst og terminologi i Pax forlags franske sakprosautgivelser (1990-2000) undersøker hun i en eksplorativ og kvalitativ studie hvordan kjønnsrelaterte uttrykk oversettes til norsk, og spør om oversettelsene har gitt en mer «fransk» kjønnsforståelse innen de humanistiske fagene her nord.

I artikkelen Formidlingsfellesskap i oversatt sakprosa: Pax Artes – et lite stykke Frankrike gransker Geir Uvsløkk  hvordan bøkenes paratekster ‒ særlig etterordene ‒ og anmeldelsene til sammen skapte et formidlingsfellesskap som kan ha bidratt til at samtidig fransk humanistisk og samfunnsvitenskapelig tenkning har fått fotfeste i Norge.

God lesing!

Johan Tønnesson, redaktør.

Digital dugnad i fagfornyelsens tid

Koronakrisen har vist oss at dugnadsånden slett ikke er på vikende front, i hvert fall ikke når vi veit at det virkelig brenner. La oss håpe at det store «vi» som tross alt ligger i vårt DNA, har styrket sin stilling utover innsatsen som er gjort under krisens påtrengende problemer.

Landslaget for norskundervisning (LNU) har også bretta opp ermene i en digital dugnad med et flertydig formål: På den ene siden er det en håndsrekning til norsklærere som til høsten skal arbeide utfra fagfornyelsens retningslinjer for første gang, og på den andre siden er det en dugnad for å løfte fram arbeidet til LNU som i slutten av mars skulle arrangert landskonferanse om nettopp fagfornyelsen. Også for LNU har avlysningen medført økonomiske problemer, og dugnaden, utført av en saklig gjeng med norsklærere og norskdidaktikere, er et bidrag i kampen om oppmerksomhet for den gode sak: Å styrke den landsomfattende og ideelle organisasjonen av og for norsklærere på alle trinn i utdanningsløpet.

Den digitale dugnaden består i skrivende stund av sju videoforedrag som er å finne både på LNUs nettside og på Facebook, og her er det hjelp å få for norsklærere som skal i gang med å planlegge et nytt skoleår med en ny læreplan.

Les mer «Digital dugnad i fagfornyelsens tid»

Les denne teksten, ellers …!

Foto: Sara Kurfess

Nei, tidsskriftet Sakprosa utsteder ikke trusler. Men sjangeren trussel er tema i den rykende ferske artikkelen Illicit Genres: The case of Threatening Communications fra retorikkforskerne Amy J. Devitt, (KU, Kansas), Marie Bojsen-Møller, Sune Auken og Tanya Karoli Christensen (KU, Danmark).

Med utgangspunkt i Carolyn Millers betoning av sjanger som sosial handling, er artikkelen et bidrag til vår forståelse av trusler som «tekster som adressaten har grunn til å oppfattes om direkte ytringer om virkeligheten» (Tønnesson, 2012) – slik sakprosa ofte defineres i dag. Det er lenge siden «sakprosa» var betegnelsen på en særlig saklig stil, og i Hva er sakprosa (2012) kaller Johan Tønnesson sakprosaen for «samfunnets lim og hukommelse». Men trusler vil vi helst glemme, de bidrar snarere til å rive samfunnet opp enn til å holde det sammen, og sjangeren «trusler» hører derfor til en større gruppe av forbudte sakprosasjangere.

Nedenfor følger det danske sammendraget:

Denne artikel anlægger et nyt perspektiv på studiet af sproglige trusler ved at argumentere for at de kan karakteriseres som en genre – en genre der generelt giver stærke konnotationer til intimidering, frygt, aggression, magt og tvang. Vi kombinerer Retoriske Genre-studiers (RGS) teoretiske ramme med resultater fra teoretiske og empiriske analyser af trusler for at nå frem til en mere nuanceret og fyldestgørende forståelse af trusler.

Sproglige trusler er som udgangspunkt ikke at finde i gængse oversigter over genrer, og man lærer heller ikke om dem i skolen. Derfor designede vi et spørgeskema der skulle teste hvor genkendelige trusler egentlig er. Selvom trusselsforskere rapporterer at trusler har en bemærkelses-værdig variation i deres formmæssige og kontekstuelle træk, kategoriserede størstedelen af vores respondenter testemnerne som trusler, på trods af at de ikke fik præsenteret nogen tekstuel, kontekstuel eller layoutmæssig ramme for fortolkningen. Dette indikerer at truslen er en genkendelig genre.

Vi argumenterer for at truslen hører under en bredere kategori af illegitime genrer: genrer der generelt set har skadelige eller ubehagelige konsekvenser for samfundet, og som almindeligvis påvirker deres ofre negativt. Den måde illegitime genrer tages op på i samfundet, deres uptake, adskiller sig meget fra hvordan andre genrer tages op. De der benytter illegitime genrer, undgår ofte aktivt at navngive dem, hvilket indebærer at de grupper der reagerer på illegitime genrer, på ganske betydelig vis er med til at definere dem. Dette studie bidrager til forskning i sproglige trusler, idet genreteori kaster lys over vigtige situationelle faktorer der påvirker fortolkningen af ​​en tekst som en trussel – dette er et særligt omstridt spørgsmål i forhold til trusler der er indirekte formuleret. Studiet bidrager også til genreteori ved at pege på et nyt område genreforskere kan undersøge, nemlig illegitime genrer. Undersøgelser af illegitime genrer har også bredere samfundsmæssig relevans da de belyser forskellige slags problematisk, retorisk opførsel der kan have destruktive konsekvenser for det enkelte menneske og for den demokratiske samfundsorden bredt set.

 

Merete Pettersen

Helsemyndighetenes akilleshæl


Foto: Ashkan Forouzani

 

Vi befinner oss midt i en global krise. Et nytt koronavirus, Covid-19, har satt hele verden ut av spill. Verdens helseorganisasjon (WHO) har erklært pandemi. Et nytt virus som smitter raskere enn det vi har sett tidligere, og som ingen enda vet hvordan muterer, skaper frykt og usikkerhet. Behovet for tydelig informasjon fra helsemyndighetene er stort. Dette behovet lyktes ikke de norske helsemyndighetene med å møte i den innledende fasen av utbruddet. Funn i min masteroppgave viser at det ikke er en engangsforeteelse. Tydelig informasjon om fagrelaterte spørsmål ser snarere ut til å være et behov som helsemyndighetene sliter med å fylle.

Siden utbruddet for alvor ble kjent i januar, har informasjonen til publikum hatt som mål å berolige og dempe frykt. Informasjonen etterlot en følelse av at helsemyndighetene ikke tok dette på alvor,
noe som reflekteres i publikums holdning til pandemien. Ettersom spredningen økte, ble nye anbefalinger formulert og informasjonen skjerpet, men fremdeles bar den preg av det som ligner en hedmarksk innstilling: Ikke lag så mye styr, det går seg til.

Den dagen SAS hadde siste flygning fra Kina, gikk helsemyndighetene ut i media og sa at alle som kom med fly fra Kina ble møtt på flyplassen med informasjon om hva de skulle gjøre. Min sønn kom med dette flyet. Han ble ikke møtt med informasjon verken i form av fysisk møte eller utdelte skriv. Som en potensiell smittekilde kunne han vandre rett ut i ankomsthallen på Gardermoen, hoppe på flytoget og åle seg mellom alle de reisende på Oslo S sent denne fredagskvelden. Det var dermed ikke samsvar mellom ord og handling.

Noen uker senere kom meldingene om spredningen i Europa, og særlig i Italia, og helsemyndighetene skifter gir: De som kom fra områder der smittespredningen var stor skulle i hjemmekarantene. Hva er det da som slår feil ut når en lege ved landets største sykehus får beskjed av smittevernvakta om at han ikke trenger å være i karantene til tross for at han viser symptomer, men kan møte på jobb, og at disse rådene er i tråd med helsemyndighetenes anbefalinger? Som vi vet, var dette en katastrofal avgjørelse. Legen var smittet, kolleger ble smittet og en sentral avdeling som i hovedsak behandler mennesker som er utpekt å være i risikogruppen ble stengt. Plutselig satt 200 helsepersonell i karantene. Siden har det gått slag i slag. Det siste nå er at hele Helsedirektoratets toppledelse er i karantene fordi en av dem fikk fritak fra deres egne anbefalinger og har fått påvist Covid-19 smitte. Det grenser mot tragikomikk.

Helsekommunikasjon som ikke fungerer

Jeg har ikke analysert de ulike anbefalingene som har gått ut fra helsemyndighetene i denne tiden, men trekker linjer til det jeg fant da jeg i masteroppgaven min analyserte tekstutdrag fra en av Helsedirektoratets retningslinjer om behandling av pasienter med psykose. Tydelig fagformidling ser ut til å være helsemyndighetenes akilleshæl. Når det forekommer så mange misforståelser og handlinger på tvers av anbefalinger, må vi gå ut fra at teksten ikke er entydig nok. Hovedfunnet i min analyse av retningslinjen bekrefter denne antagelsen. Ord med vid betydning blir ikke definert og teksten er preget av skjulte budskap gjemt mellom linjene. Beskrivelsene er omtrentlige og levner helsepersonellet med et stort fortolkningsrom. Teksten forutsetter at leserne forstår hva forfatterne intenderer å formidle. Det er en fallgruve som helsemyndighetene ikke bør gå i.

På veien til å gjøre teksten såpass generell at den ikke utelukker vesentlige scenarioer, blir den så generell at den mister sin kraft og jobber mot tekstens hensikt: Leserne må legge til sin egen forståelse i teksten for å finne relevant mening. Teksten fremmer dermed en subjektiv forståelse av et faglig fenomen. Det er her vi kan ende på vidvanke. Når rådene og anbefalingene blir tvetydige vil det føre til både praksisforskjeller og misforståelser. Dette skaper utrygghet både blant helsepersonell og publikum, når det de trenger er forutsigbarhet og trygghet.

Tekster fra helsemyndigheter bør, i rolige tider som i globale, nasjonale og regionale krisetider, være som et fyrtårn vi kan manøvrere etter uten risiko for å treffe skjær. Når denne krisen er over må helsemyndighetene stramme opp tekstene sine. Hvem det gjelder, hva det gjelder, hvor det gjelder, hvorfor det gjelder, hvordan det gjelder, med hvilke hjelpemidler det gjelder og når det gjelder må tydeliggjøres. De – og vi – er ikke tjent med at informasjon preges av uklarheter og tilfeldigheter.

 

Av Marit Segbø

Forutsatt forstått. Profesjonstekster om miljøterapi i psykisk helsevern


Marit Segbø presenterer sin masteroppgave i retorikk og språklig kommunikasjon (UiO): Forutsatt forstått. Profesjonstekster om miljøterapi i psykisk helsevern (2019).

Psykisk helsevern har gjennomgått store forandringer på mange områder siden fagets opprinnelse. Behandlingsformer og tilnærmingsmåter har vært og er under stadige revurderinger. Noe
som imidlertid ser ut til å bestå er begrepet miljøterapi, men hva er
det egentlig?

Selv stiftet jeg bekjentskap med miljøterapi da jeg begynte å jobbe på en akuttpsykiatrisk avdeling. På denne avdelingen, som på de fleste psykiatriske avdelinger i Norge, jobbet de ut fra miljøterapeutiske prinsipper. Verken fagfolkenes eller faglitteraturens forklaringer ga meg et klart bilde av hva miljøterapi var. Det vil si, én ting ble formidlet eksplisitt og tydelig: Miljøterapi er vanskelig å forklare. Denne ullenheten fascinerte meg. Miljøterapi er en praksis med stor utbredelse i psykisk helsevern, og har direkte og indirekte innvirkning på svært mange pasienter og deres behandlingsforløp. Kan virkelig et moderne helsevesen gå god for en praksis som virker så uavklart?

Dette var foranledningen til mitt masterprosjekt. Jeg ville se nærmere på hvordan miljøterapi ble definerte i profesjonstekster, altså faglige tekster knyttet til ulike yrker, i denne sammenhengen innen psykisk helsevern. Slike profesjonstekster er det mange av. Jeg valgte utdrag fra tre sentrale tekster som inneholdt en definisjon av miljøterapi rettet mot psykisk helsevern: En fagartikkel av John G. Gunderson (1978), en lærebok i psykiatrisk sykepleie av Jan Kåre Hummelvoll (2012) og en nasjonal retningslinje fra Helsedirektoratet (2013).

Helsedirektoratet er premissgiver for hvordan behandling skal foregå, og denne teksten er dermed en svært viktig tekst. Gundersons artikkel har på sin side hatt stor betydning for den miljøterapeutiske praksisen i Norge (Skorpen & Øye, 2009). Hummelvolls lærebok har vært, og er på pensumlistene til mange av landets sykepleieutdanninger på både grunnutdanning (bachelor) og videreutdanning. Det jeg ønsket å undersøke var hvilke virkelighetsbilder disse tekstene konstruerer.

Les mer «Forutsatt forstått. Profesjonstekster om miljøterapi i psykisk helsevern»

Nytt nummer av Prosa – Sakprosaåret 2019 og Hellands «Rasismens retorikk»

I årets første nummer av Prosa oppsummeres sakprosaåret 2019 med tre essays og ni kritikker. Tematisk spenner det vidt, og i sistnevnte sjanger finner vi blant annet «Den definitive ikke-fortellingen om Norges forskningsråd» av Kristian Bjørkdahl. Han tar for seg De norske forskningsrådenes historie av Thomas Brandt, Mats Ingulstad, Eirinn Larsen, Marte Mangset og Vera Schwach (skrevet på oppdrag for Forskningsrådet). Sunnev Grans kritikk av Sylo Tarakus Frihetskampen i islam har fått tittelen «Lettvint om frihetselskende muslimer», og Håvard Friis Nilsen skriver i «Retorikkens norske historie» om Anders Johansens Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814–1913.

Publisert på nett er også Lars Holm-Hansens kritikk av Frode Hellands Rasismens retorikk. Studier i norsk offentlighet. Boka har skapt debatt, og Holm-Hansen skriver om Hellands kritiske intensjon:

«Frode Helland har undersøkt rasismens retorikk med utgangspunkt i antisemittiske ytringer fra før andre verdenskrig og det han oppfatter som rasistiske ytringer fra vår egen tid. Sammenstillingen er ikke helt uproblematisk». I analysen av tekstlige strategier er Helland opptatt av å drøfte

«tekster og ytringer av høyesterettsadvokat Eivind Saxlund, propagandaleder i Nasjonal Samling, og Halldis Neegard Østbye, begge kjente antisemitter fra mellomkrigstiden. Fra vår egen tid tar han for seg tekster og offentlige ytringer av FrP-lederne Carl I. Hagen og Siv Jensen, Human Rights Service-leder Hege Storhaug, komiker Harald Eia, samfunnsdebattant Kjetil Rolness og filosof Truls Wyller».

Førstkommende mandag (24.02) er forskergruppa for tekst og retorikk (ILN, UiO) vertskap for et faglig seminar og debatt om boka hvor blant annet denne sammenstillingen er gjenstand for samtale. Det ligger an til en meningsterk start på uka!

For interesserte kan debattens forutsetninger blant annet spores tilbake til et innlegg av Truls Wyller fra 2015. I fjor vinter gikk diskusjonen mellom Helland og Wyller om bokas påstander flere runder i Morgenbladet, med utgangspunkt i dette innlegget av Helland og påfølgende svar fra Wyller.

 

Merete Pettersen

«Opplyst – Glimt fra en kulturhistorie»

27. februar er det feståpning av Nasjonalbibliotekets nye, faste utstilling: «Opplyst – Glimt fra en kulturhistorie». Om utstillingens innhold:

«I Nasjonalbibliotekets samling finnes store deler av det som er gitt ut for offentligheten fra 1100-årene og fram til vår egen tid. Samlingen er vår nasjonale hukommelse, og her henter vi fortellinger om hvem vi er og hvor vi kommer fra. Opplyst er en slik fortelling (…) Hva har bidratt til å forme vår felles offentlighet? Hvem har ledet an i, og hvem har hatt tilgang til, den store samtalen om oss?»

Nasjonalbiblioteket lover å gå både i dybden og å løfte blikket, og de har invitert «norske og internasjonale forfattere, kunstnere, journalister og vitenskapformidlere til å reflektere rundt ulike sider av vår kulturhistorie».

Her er noen av utstillingens 16 arrangementer som går fram mot påsken:

29. februar: Lagabøtes landslov. Jørn Øyrehagen Sunde om landslovens egentlige innhold og hvordan den forandra Norge i samtida og for all ettertid.

3. mars: Komme til orde. Anders Johansen om 1800-tallets politiske offentlighet

5. mars: Arbeidernes leksikon og arbeiderrørsla. Ved Åsa Linderborg, Jonas Bals og Bjørgulv Braanen

7. mars: Folkets røst? Tor Bomann-Larsen om 1905

9. mars: Frå utopi til dystopi. Evgeny Morozov om kunnskapsdeling på internett

12. mars: Den norske rettsstaten. Ved Asle Toje, Benedikte Moltumyr Høgberg, Øyvind Østerud og Nils August Andresen.

24. mars: Fra konsensus til konflikt? Ian Buruma om den europeiske offentligheten i 1945 og i dag

Hele programmet finner du her.

 

Merete Pettersen

Lansering av etisk sjekkliste for sakprosa

Simen Sætres artikkel i Prosa, Forlagenes etiske føleri (desember, 2018), satte i gang debatten om en etisk sjekkliste for sakprosa. Han var lei av

«diskusjonene om etikk i sakprosa. De kommer aldri videre. Hver gang er det som om de må begynne helt fra bunnen. Jeg skulle ønske at grunnmuren stod der, og gjerne et reisverk, noen stolper som diskusjonen kunne organiseres etter. Så kunne konkrete eksempler og lærdommer bygge på hverandre».

Med utgangspunkt i Sætres artikkel inviterte Norsk faglitterær forfatter- og oversettforening (NFFO) til prosalongen Etikk i sakprosa i februar 2019, og Sætre, forfatter og redaktør Bjørn Olav Jahr og sjefredaktør Tuva Ørbeck Sørheim i Kagge forlag deltok i debatten. Ørbeck Sørheim presenterte en egen sjekkliste basert på forlagsinterne diskusjoner om etikk:

«Listen er ikke ment å være uttømmende, men jeg håper den kan bidra til en diskusjon om hva som kan være med i en slik sjekkliste. Kanskje kunne vi laget en felles sjekkliste for hele bransjen, slik at vi får et felles språk for dette? En sjekkliste vil være noe annet enn fasttømrede regler, og mange av punktene vil være uaktuelle for mange utgivelser, men de kan tjene som en nyttig påminnelse».

I tillegg inviterte NFFO alle medlemmene til å komme med sine meninger. Summen av det hele resulterte i ei arbeidsgruppe nedsatt av NFFO som har utarbeidet en etisk sjekkliste for sakprosa med utgangspunkt i Ørbeck Sørheims innspill. Utvalget ble nedsatt i fjor sommer, og består av Marianne Egeland, Bjørn Olav Jahr, Trygve Aas Olsen, Jon Gangdal, Anne Bitsch og Kristine Isaksen (NFFO). I den forbindelse uttalte Aas Olsen at

«Vi håper naturligvis at vårt arbeid kan føre til færre overtramp. Men det er viktig å understreke at mandatet er å lage en sjekkliste – ikke et reglement. Ei sjekkliste skal forhåpentligvis bidra til at forfattere, forlag og lesere skal bli tryggere på at valgene som er gjort, er bevisste. For vet du hvor grensene går, kan du også tillate deg å være mer dristig».

Den etiske sjekklista lanseres på et frokostmøte for bransjen den 25. februar (klokken 0930, i NFFOs lokaler). Lista er ment å være «eit arbeidsverkty for forfattaren av generell sakprosa og redaktøren/forlaget hans eller hennar, ei rekkje spørsmål dei kan stille seg undervegs i prosessen det er å skrive og utgi ei bok for å sikre at boka held høg etisk standard». NFFOs generalsekretær Arne Vestbø innleder, og panelet blir intervjuet av Håkon Haugsbø. På møtet vil utvalget fortelle om arbeidet, og ta imot spørsmål fra bransjen og pressen.

Senere på dagen, klokken 19, er det medlemsmøte samme sted.

Spørsmål? Kontakt formidlingsansvarleg Kristine Isaksen:
kristine.isaksen@nullnffo.no / 95201968

Lenke til NFFOs kalender

Arrangementet på Facebook

 

Merete Pettersen