Da Aakvaag satte problemet under debatt i Morgenbladet sommeren 2020

Foto: Alex Blajan

Journalistenes inntog i sakprosaen svekker samfunnets intellektuelle beredskap, påstod Gunnar C. Aakvaag i Morgenbladet 19. juni. Hans bekymring er knytta til det han kaller for et journalistvelde/mediokrati som «utfordrer forskerveldet («teorikratiet»), slik forskerveldet i sin tid utfordret litteratveldet («poetokratiet»)». Han mener at den journalistiske sakprosaen gjennom sin personifisering fortrenger «innsikt i betydningen «viser hvordan komplekse forhold henger sammen». Til det trenger vi teori». Offentlighetens saklige kvaliteter, og med det den myndige borger, er ifølge Aakvaag under press.

Personifisering i sakprosa er for Aakvaag synonymt med opplevelser som i sin tur fortrenger teori og innsikt, og han mener at vi ser klare tendenser i dag til at «forskere trekker seg tilbake til spesialiserte internasjonale tidsskrifter og den allmennrettede sakprosaen – og særlig bøker skrevet på norsk for et bredere publikum – overtas av journalister». Aakvaag løfter fram tre mekanismer som skadelige for den allmennretta, akademiske sakprosaen: Karrierekrav for forskere («publish or perish»), at «Personifisering og opplevelser er mer underholdende og selger bedre enn teori og innsikt» og en portvokterfunksjon i forlag, tidsskrift og nettsteder som «tenker «journalistisk» og skyr teori, gjerne med den demokratiske begrunnelse at «alle skal med»».

Struktur eller aktør?

Arne Vestbø, generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), svarer den 25. juni at Aakvaag konstruerer en falsk motsetning. Han mener at «Problemet er ikke at for mange journalister skriver sakprosabøker, men at for få forskere gjør det», og peker på at «Aakvaag reiser en viktig problemstilling i sitt innlegg: Hvordan skal vi sørge for at forskere ikke trekker seg tilbake til spesialiserte internasjonale tidsskrifter?». Vestbø løfter fram én mekanisme til som NFFO mener har betydning: En manglende anerkjennelse fra myndighetene om betydningen «sakprosa som produseres i kunnskapssektoren, har for samfunnet». Avslutningsvis skriver han at «Vi trenger en statusheving av forfatterrollen i norsk akademia, og det må tas grep som gjør at flere akademisk ansatte får bruke tid til å skrive bøker der teori forklares og forskning formidles».

Den 26. juni trer Tore Slaatta inn i debatten under overskriften Faglitteraturens politiske økonomi. Den tidligere generalsekretæren i NFFO mener at «Det er ikke journalistene som ødelegger faglitteraturen. Problemet er at det faglitterære kretsløpet for bøker er i ferd med å bryte sammen». Slaatta peker også på andre eksterne mekanismer som er til hinder for faglitterære utgivelser, eller kunnskapslitteraturen som han forslår som ny benevnelse: «Samtidig er det blitt vanskeligere for norske forlag å tjene penger på akademiske bokutgivelser. (…) Forskningsbasert litteratur, enten den er teori eller empiribasert, faller ofte utenfor innkjøpsordningene. (…) Gjennom Plan S er alle faglitterære forfattere tvunget over på åpne lisenser, og det sprer seg fra artikkelskriving til bøker. Dermed må også den forskningsbaserte fagboken med en sterk forfatterstemme utgis med forhåndsgodkjent støtte fra NFR og en velvillig arbeidsgiver. Men vil instituttledelsen synes det er bra at du skriver den norske boken i arbeidstiden?».

Moral og fornærmelser

Men til tross for også velvillig lesning av Aakvaags innlegg, som agendasettende i debatten om sakprosaens rolle i offentligheten, så er ikke Aakvaag nevneverdig imponert. Han skriver i et tilsvar til Vestbø og Slaatta den 3. juli at Forskere, forlagsredaktører, anmeldere og lesere bør skjerpe seg, og at «Slaatta og Vestbø styrer unna problemet». For det er fortsatt Aakvaags anliggende «å kritisere de negative konsekvensene av journalistifiseringen av norske sakprosabøker». De strukturelle tiltakene som Vestby og Slaatta både løfter og etterlyser, møtes av det som Aakvaag selv kaller for en appell til aktører i kretsløpet basert på «litt god gammel moralisme: «Skjerp dere!» Forskere bør være mindre karrieristiske og bruke mer tid på å skrive fagbøker på norsk. Forlagsredaktører bør utgi dem. Bokhandlere bør profilere dem. Anmeldere bør anmelde dem. Og ikke minst bør vi publikummere kjøpe og lese dem».

Samme dag publiseres også et innlegg fra Prosas redaktør Merete Røsvik, under tittelen Aakvaags dødssynd, og med ingressen «Alle tekstar treng ikkje nå alle, dei treng berre å finne fram til dei lesarane som ser viktige poeng og kan bringe dei vidare. Som journalistane». Også Røsvik leser teksten til Aakvaag med positive anslag, som når hun skriver at «det må vere legitimt for Aakvaag å kritisere ei stadig sterkare favorisering av lettlesen og lettfordøyeleg prosa. Det er ei utvikling vi bør vere merksame på», men også at Aakvaag til dels bommer kraftig: «Når færre les bøker, og då særleg i yngre alderssegment, krympar også publikummet for akademisk orientert litteratur raskt – men med éit viktig unntak: Journalistar og forfattarar som treng forskingsbasert kunnskap som grunnlag for eigne skriveprosjekt. Dermed gjer Aakvag seg skuldig i det som i dagens ytringsklima er ei dødssynd: Han fornærmar sitt kjernepublikum».

Den 10. juli kommer NFFO på banen igjen ved styreleder Geir Hønneland og allerede nevnte Arne Vestbø, sammen med styrelederen i Det faglitterære fond, Gunhild J. Ecklund. De spør: Hva kan gjøres for norsk faglitteratur? Den moralske hansken fra Aakvaag plukker de ikke opp, men slår igjen fast at «Myndighetene bør bidra med egne virkemidler i en litterær infrastruktur for kunnskapssektoren», og lister opp fem kulturpolitiske «virkemidler i en litterær infrastruktur for kunnskapssektoren».

12. juli kommenterer Aage Rognsaa (sakprosaforfatter og språkkonsulent) debatten når han skriver Forskerne må lære av journalistene. Han mener Aakvaag overser «at mange av de dyktigste forskerne som publiserer artikler og bøker for allmennheten, nettopp benytter de retoriske virkemidlene som han kritiserer journalistene for å bruke – fortellinger, jeg-drevne fremstillinger, leservennlig struktur og et språk som er mulig å forstå for et bredt publikum» og at «En vesensforskjell mellom forskere og journalister er at forskerne gjennom sin sosialisering innenfor akademia, læres opp til å uttrykke seg på en måte som bare er forståelig for fagfeller». Rognsaa er også til dels enig i det Aakvaag sier om forskeres prioriteringer: «Til forskerne sier han at de må bruke mer tid på å skrive fagbøker på norsk. Helt enig! Men forutsetningen er at flere forskere lærer seg å skrive like klart og leservennlig som journalistene. Først da kan de ha håp om å overta journalistenes posisjon i formidlingen av allmennrettet sakprosa».

24. juli intervjues Aakvaag i Morgenbladet, og han fastholder sin kritikk av den journalistiske sakprosaen under overskriften Etterlyser teori, klarhet og struktur: «Vi drukner i empiriens hav og går oss vill i fortellinger om enkeltmennesker, sier Gunnar Aakvaag, som etterlyser sakprosa med teori – helst skrevet av akademikere». Og så var det kanskje ikke den journalistiske sakprosaen han egentlig adresserte, men graden av forskningsbaserte sakprosa i offentligheten: «Journalister må gjerne bruke teorier og begreper fra for eksempel samfunnsfag. Det er bare at forskerne er bedre. Derfor bør de komme på banen». Dette møter motbør hos Erika Fatland, hvis bok Grensen. En reise rundt Russland (2017), er med i Aakvaags eksempelliste over journalistisk sakprosa (i selskap med blant andre Åsne Seierstad og Morten Strøksnes) som ifølge han er egnet til å underholde, men ikke til å skape reell innsikt. Fatland har følgende å melde: «Aakvaags innlegg var noe av det mer tullete jeg har lest på en stund». Hun viser til at flere av forfatterne som Aakvaag trekker fram har akademisk bagasje. Hun peker også på en form for nullsumtekning fra Aakvaags side: «Det er ikke sånn at det er en fast kvote bøker som kan bli utgitt og få plass i det offentlige rom».

Perspektivforskyvende innsikter i offentlighetens tjeneste

I samme intervju sier professor i sakprosa ved UiO, Johan Tønnesson, at «det er lite fruktbart å gjøre akademisk og journalistisk sakprosa til motsetninger», og påpeker at ordet teori knyttes epistemologisk til det å «se»: «Altså er teori verktøy å se fenomener gjennom, noe jeg vil påstå at de nevnte forfatterne også gjør. Men det er klart at å knytte an til bestemte teoretiske byggverk er noe som først og fremst den akademiske faglitteraturen bidrar med. Men jeg vil ikke rangere disse to. Vi trenger helt klart begge deler».

Og Aakvaag vil, i likhet med Slaatta, fjerne tellekantsystemet. Han mener også at de som er ansatt i trygge jobber må «vurdere å prioritere allmennrettet sakprosa fremfor publisering i fagfellevurderte tidsskrifter». Han foreslår selv en ny publikasjon som kan være «kalt Trender i tiden i dag, eller noe sånn, der jeg ville fått en ledende filosof, statsviter, sosiolog, og så videre, til å dele sine tanker». Siste sak i debatten er et innlegg fra Tore Slaatta, 5. august. Under overskriften Får forskerforfattere sin rettmessige andel? dreier han debatten mot NFFO og fordelingspolitikk: «Aakvaag og jeg er enige om at tellekantsystemet ikke motiverer for skriving av norske fagbøker. Men tross Aakvaags skepsis mot å trekke inn litteraturpolitikken vil jeg igjen hevde at Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) har et vesentlig ansvar for situasjonen. Uttalelser fra NFFOs ledelse denne sommeren skaper ny usikkerhet om NFFOs forvaltning av Det faglitterære fond er legitim og i samsvar med litteraturpolitiske føringer».

Utenfor Morgenbladets salonger er det også publisert et intervju med Gunnar C. Aakvaag i Khrono, 30.juli: Intellektuelt sjølvmord å skrive sakprosa på norsk, og 22. juni skrev en indignert vitenskapelig assistent om Aakvaags akademiske arroganse på Sakprosabloggen.

Avslutningsvis siterer jeg igjen Johan Tønnesson fra Morgenbladets intervju 24. juli, litt løsrevet fra kontekst, som en overordna kommentar til debatten i sin helhet – om dialogens funksjon:

«Som eksempel kan jeg nevne min egen helt Bakhtin, som kalles dialogismens far. Hvis man går i dybden av hans begreper, ser man hvordan Bakhtin, på en avansert måte, forstår en menneskelig ytring som spor av tidligere ytringer og varsler om nye. Teoretisk innsikt åpner øynene for noe annet enn det vi tenker på når vi snakker om dialog i dagligtalen. Slike perspektivforskyvende innsikter er noe man kan ønske seg mer av i offentligheten».

 

Merete Pettersen

Sommerhilsen

Anledningen benyttes til å pushe sakprosalektyre for late dager uten deadline – eller uansett dager egentlig.

I Bøygen 2/20 Filosofi (s. 65) skriver Johan Tønnesson, Marta Nordheim og Ingrid Wergeland om den etiske sjekklista for sakprosa,  initiert av Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening og lansert i februar 2020.

Bøygen spør.

1. Trenger vi en etisk sjekkliste for sakprosa? Hvorfor eller hvorfor ikke?

2. Hvilke implikasjoner tror du den nye etiske sjekklista fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening får for det litterære feltet i Norge?

Se hva de svarer her.

Tidsskriftet Prosa feirer 25 år i sakprosaens tjeneste og lanserte i forbindelse med sitt jubileumsnummer podcasten Prosapodden. I jubileumsnummeret skriver Aasne Jordheim om ulike redaktørers stil i lederartiklene, Bjørn Ivar Fyksen tar for seg kvinner og menns tilstedeværelse i spaltene og reflekterer videre rundt kvotering og kjønnsroller. Johan L. Tønnesen har gått løs på det store spørsmålet: Har Prosa endret sakprosakritikken?

Hva med boka Universitetskamp der 30 akademikere «skriver […] om framveksten av en ekstern kontroll og en indre disiplinering som gradvis har begrenset universitetsdemokratiet, det kollegiale samholdet og den akademiske friheten». Hør podcast på Vox Publica 

Eller kjenner du til kunstneren Tor Essaisen? Les om han i Tekstualitet.

Les også en annerledes anmeldelse av Anders Johansens Komme til orde av Kristian Bjørkdahl. Mindre interessant er reklameeksplosjonen i teksten innledningsvis, men hang in there!

Og med det ønsker vi alle en riktig god sommer!

 

Av Merete Pettersen

 

Aakvaags akademiske arroganse

 

I en kommentar i Morgenbladet (Nr. 24) skriver Gunnar C. Aakvaag at «Journalistenes inntog i sakprosaen svekker samfunnets intellektuelle beredskap». Aakvaags tekst er preget av en fordummende forenkling der den litterære sakprosaen splittes i to posisjoner, henholdsvis det han kaller for «mediokratiet» og «teorikratiet» – eller journalistveldet mot forskerveldet. Med det setter han opp et falskt motsetningsforhold som skal vise at mediokratiet er til skade for fornuft, tenking, kunnskap og generell dannelse i sin helhet. Men Aakvaag skal ha takk for at han, kanskje utilsiktet, med all mulig tydelighet viser fram sakprosaens rolle som kaleidoskop i den offentlige samtalen.

Konstruert konflikt

Aakvaags påstander har, blant annet på Johan Tønnessons Facebookside, engasjert – og provosert – prosaister som befinner seg i ulike posisjoner i sakprosaens økologi. For er det ikke langt mer hensiktsmessig for den offentlige og presumptivt demokratiske samtalen at ulike sjangre innenfor sakprosafeltet ansees som overskridende i positiv forstand? At de kan utfylle, og ikke minst utfordre hverandre, som jo er det grunnleggende bud i all kunnskapsutvikling? God sakprosa viser fram «det sanne» som den problematiske størrelsen den er – både innafor akademia selv og i den offentlige samtalen. Aakvaag mener jo ikke at forståelse og kunnskap er en statisk størrelse – så hvorfor denne motviljen mot å se sakprosaen i et større perspektiv? Kan det være at han ikke riktig forstår hva sakprosa er og kan være?

Les mer «Aakvaags akademiske arroganse»

Leselister i norskfaget til bekymring og besvær

Foto: Niklas Hamann

Mange ytret sin uro da Kunnskapsløftet i 2006 fristilte norsklærerne fra den litterære kanon. Hva ville vel ikke skje med Undset nå? De fire store? Obstfelder og Øverland? Nytt av året var også at sakprosaen og skjønnlitteraturen ble likestilt. Men likestilt i navnet er jo slett ingen garanti for likestilt praksis, ei heller i norskfaget.

I Norsklæraren (2-2020) sammenligner Guro Stordrange og Marte Blikstad-Balas 142 norsklæreres leselister, altså lister over tekster elevene skal ha lest før ev. muntlig eksamen, til sammen 5095 tekster. Artikkelen tar utgangspunkt i Stordranges masteroppgave fra 2019: Fra Undset til UriKva les elevane på vg3? Ei kvalitativ innhaldsanalyse av 142 norsklærarars leselister

Hva finner de så, hvor stor del utgjør saktekster på leselister anno 2020 – og var frykten for at den skjønnlitterære kulturarven som referanseramme skulle forsvinne ut med badevannet begrunnet?

Kanon er død, leve kanon!

Man kan til det siste spørsmålet trekke et lettelsens sukk: Til tross for at lærere kan velge de tekstene de vil, så er på ingen måte gamle helter skjøvet ut av leselistene – men posisjonene har endret seg noe. Så fra å inngå i en opplest og vedtatt kanon, er de trygt plassert i, som Stordrange og Blikstad-Balas skriver, «skulens (kanskje ikkje eigentlig så) skjulte kanon» (s. 20). Et unntak er Jonas Lie som står med bare seks oppføringer, mens resten av firerbanden altså holder stand.

Sakprosaens statiske status

Men hva med den såkalt likestilte sakprosaen? Stordrange og Blikstad-Balas finner at saktekster utgjør 13 prosent av det totale antallet tekster i leselistene. Av 5095 tekster finner vi altså 666 sakprosatekster. The devil is in the details.

Les mer «Leselister i norskfaget til bekymring og besvær»

Prosa med jubileumsnummer – 25 år med sakens prosa

Årets tredje utgave av Prosa lanseres 10. juni, og er i sin helhet viet tidsskriftets 25-årsjubileum. I tillegg gir jubilanten en gave til sine lesere i form av nyskapningen Prosapodden. Første podcast finner du her, og redaktør og ordstyrer Merete Røsvik har invitert til samtalen mellom Johan Tønnesson, Aasne Jordheim, Bjørn Ivar Fyksen – som alle er å finne også i skriftlig form i det nye nummeret.

Og hva er mer naturlig enn å se tilbake på jubilantens liv og levnet, og ikke minst å sette dette i perspektiv med sakprosafeltets utvikling?

Merete Røsvik tar utgangspunkt i tidsskriftets historie og de store endringene i samfunnet, i kulturen og i bokmarkedet som sådan – og hvordan dette har preget Prosas tekster gjennom 25 år. Hva sier disse om samfunnet og den historiske utviklingen?

Aasne Jordheim har lest tidsskriftets lederartikler fra 1995 og fram til i dag. Oppe til debatt er, blant mye annet, spørsmålet om hvorvidt «lederskribentene rett før og etter årtusenskiftet [kunne] være frekke og ironiske fordi samfunnet rundt var mer stabilt og debatten mindre polarisert enn i vår tid?».

Johan Tønnesson tar for seg Prosas sakprosakritikk, og spør om denne har blitt endret som resultat av tidsskriftets bidrag til faglitterære feltet. Et område som kunne vært mer utviklet er ifølge Tønnesson læremiddelkritikken – et felt som berører titusener av mennesker hver dag og som med det er premissgivere for våre forståelser av virkeligheten. Et annet poeng er (og tverr-litterært aktuelt med tanke på debatten rundt Cathrine Krøgers anmeldelse av Henrik Langelands siste roman og debatten i kjølevannet av dette) at litteraturkritikk ikke først og fremst handler om å få folk til å kjøpe, låne og lese bøkene. Kritikken skal være en lærerik tekst som evner å si noe om samtiden også i et historisk perspektiv.

Bjørn Ivar Fyksen bidrar med et kjønnsperspektiv ved å telle kvinner og menns tilstedeværelse i spaltene og reflektert videre rundt kvotering og kjønnsroller. Hva sies, og kunne det samme blitt skrevet i dag?

Undertegnede lar seg begeistre for denne tidskapselen i sakprosaens terreng – et velkomment bidrag til den litterære samtalen!

Jubileumsnummerets øvrige bidrag

Forhåndsomtalen av jubileumsnummeret lover også at forrige redaktør Sindre Hovdenakk vil by på både «falsk beskjedenhet og uhemmet selvskryt».

Gro Jørstad Nilsen går nordmenns sakprosavaner etter i sømmene når hun tar for seg bestselgerlister og utlånslister fra biblioteket, altså hva som faktisk er folkelesning.

Henrik Keyser Pedersen har også et kjønnsperspektiv knyttet til en breddeidrett som tross alt forskjellsbehandler når han ser nærmere på følelser og kjønnsrepresentasjon i fotballmagasinet Josimar.

I kritikkseksjonen setter Iselin Theien Leif Bulls biografi for barn om den innflytelsesrike sykepleieren Elisabeth Fedde, som virket under en tyfusepidemi i Drammen, i sammenheng med våre samtidige, pandemiske opplevelser.

I tillegg anmeldes Marte Stubberød Eielsens Pillen – historien om 1900-tallets viktigste oppfinnelse, Per Lars Tonstads biografi om Ole Henrik Magga – Kamp og kompromiss, Torkjell Leiras Kampen om regnskogen og Even Grans Hedningsamfunnets historie.

Ellers bys det på enquete, debutantintervju, petit, kulturminister Trine Skei Grandes sakprosakanon og i debattseksjonen gir blant annet Synnev Gran Sylo Taraku svar på tiltale.

Dere er herved invitert på litterær fest den 10. juni! Hurra for Prosa!

Partying Face

 

Av Merete Pettersen

 

 

 

 

Call for papers: Temanummer Text & Talk/Special issue of Text & Talk

Foto: Kelly Sikkema

(See information in English below )

Det nordiska sakprosanätverket, som varit verksamt sedan 2017, planerar ett temanummer om sakprosa i tidskriften Text & Talk  och inledande förhandlingar ger oss goda förhoppningar om att ett sådant kan bli verklighet. Vi söker nu bidrag till detta temanummer i form av artiklar som tydligt anknyter till den nordiska sakprosaforskningens tradition, (se t.ex. tidskriften Sakprosa). Efter de stora sakprosa-projekten i Sverige och Norge har sakprosa fortsatt att vara ett samlande och konstruktivt begrepp i Norge, medan det nästan fallit ur bruk i Sverige, där begrepp som text, diskurs och praktik blivit viktigare. I Danmark har sakprosaforskningen alltid varit perifer, men enstaka miljöer har under de senaste åren visat intresse för den svenska och norska forskningen och nu tas initiativ till sakprosaprojekt. I Finland finns sedan några år en professur i sakprosa, och därifrån kom ursprungligen initiativet till det nordiska sakprosanätverket .

Du som är intresserad av att medverka är välkommen med ett abstract senast den 30 juni 2020. Abstract, som ska skrivas på engelska, får vara max 400 ord långt. Skicka ditt abstract till redaktionen för tidskriften Sakprosa på adressen merete.pettersen@nulliln.uio.no. Vi siktar på den 15 mars 2021 som tidsfrist för artiklarna.

Planerade bidrag

Per Ledin & Kjell Lars Berge: Tekstbegrepet relatert til sakprosaforskningen

Pirjo Hiidenmaa: Om lesere og lesning av sakprosa innen den litterære institusjonen

Johan Tønnesson: Sakprosabegrepets historie og potensial

Anders Johansen: Sakprosa, retorikk og myndiggjøring

Jack Andersen: Sakprosa i en digital verden

Christina Mathiessen: Undervisning i sagprosa fra et retorisk perspektiv

Gøril Hammerstad Thommassen: Sakprosa som ramme og ressurs i profesjonell kommunikasjon

Sprid gärna denna inbjudan!

Eventuella frågor besvaras av Johan Tønnesson (johan.tonnesson@nulliln.uio.no) eller Catharina
Nyström Höög (cnh@nulldu.se)

 


 

This is an open call for a planned special issue of the well-reputed journal Text & Talk, focussing on nonfictional prose (Swe. sakprosa). The initiative behind the special issue comes from the Nordic network for non-fictional prose. We are inviting articles with a clear focus on non-fictional prose, preferably situated in the Nordic or Scandinavian setting. Earlier and contemporary Nordic research on non-fictional prose can be found for example in the journal Sakprosa, whose editorial board will also take part in the editorial activities for this special issue of Text & Talk.

Two large research projects on non-fictional prose in Sweden (which started in the 1990s) and in Norway (started 2000) have established the term non-fictional prose as a much needed and often used, constructive concept in the Norwegian research tradition, while it has fallen almost into neglect in Sweden, where concepts like text, discourse and practice have become more established and foregrounded. In Denmark, research on non-fictional prose has always been marginal, but specific research environments have recently started to express their interest. In Finland, a professorship for research on non-fictional prose was established in 2015, and it was a Finnish initiative that led to the formation of the Nordic network for non-fictional prose, where researchers from the four Nordic countries have so far organized four workshops on different aspects of non-fictional prose.

If you are interested in contributing an article, you are welcome to submit an abstract of a maximum of 400 words no later than June 30, 2020. Send your abstract to the editiorial staff of Sakprosa: merete.pettersen@nulliln.uio.no. We aim for March 15, 2021 as the deadline for the articles.

Planned contributions

Per Ledin & Kjell Lars Berge:  The text concept in non-fiction research

Pirjo Hiidenmaa: Readers and reading of literary non-fiction

Johan Tønnesson: The history and potential of the Nordic concept ”Sakprosa” (nonfiction/factual prose)

Anders Johansen: Non-fiction, rhetoric and empowerment

Jack Andersen: Non-fiction in a digital world

Christina Mathiessen: The teaching of non-fiction from a rhetorical perspective

Gøril Hammerstad Thommassen: «Sakprosa»/ (non-fiction/factual prose) as a framework and resource in professional communication

You are welcome to send this invitation to anyone you might think would be interested in contributing. Questions and comments can be directed to Johan Tønnesson (johan.tonnesson@nulliln.uio.no) or Catharina Nyström Höög (cnh@nulldu.se).

Tala! Det är så mörkt!

Foto: Edvin Johansson

Tittelen er hentet fra den svenske filmen fra 1993 med samme navn. Der treffer vi nynazisten Søren som via livets irrganger møter den jødiske legen Jacob, flyktning fra Hitlers Tyskland. I møtet mellom disse to åpner det seg et skjørt rom for dialog, og komplekse spørsmål får komme til overflaten. Gjennom flere samtaler utvikles forståelsen – helt til nye brytninger oppstår og samtalen kollapser. Men fram til da var det god vilje – en vilje til å lytte og til å anerkjenne den andre. Filmens tematikk er dessverre like aktuell. Hvorfor er det så vanskelig å snakke om det som skaper mentale barrierer mellom oss?

Anja Sletteland skriver i sin tankevekkende tekst Å male farger med gråblyant (Samtiden 1/2020), om det problematiske ved språket når vi forsøker å snakke om rasisme, eller det hun kaller sammenlignings-problemet: Når noe ikke kan forklares uten å sammenlignes med noe annet, og hva det gjør med vår evne til å komme i kontakt med fenomenets trøblete natur. Hun trekker inn to bøker fra 2019 som hver på sin måte belyser, både intendert og uintendert, hvordan språk og perspektiver på bruk av språk når vi snakker om rasisme, er størrelser som fortjener en større, bredere og mer kompleks tilnærming enn det som rammer inn fenomenet i vår tid. Bøkene det er snakk om er Guro Sibekos Rasismens poetikk (Ordatoriet) og Frode Hellands Rasismens retorikk (Pax Forlag), og i Slettelands lesning viser hun

hvor forskjellig Sibeko og Helland ser på rasisme, og hva som skal til for å løse problemet. (…)  [det] virker som de lever i hver sin tid. Mangelen på et felles språk, som Guro Sibeko er opptatt av, forklarer mye av årsaken.

Slettelands tekst formelig roper (i mine ører) på skolens tverrfaglige samfunnsoppdrag, på viktigheten av å ha gode ferdigheter innen kritisk lesning. For kritisk lesning innebærer også å undersøke sine egne forforståelser av et fenomen, og det som omgir ulike fenomener i verden. Les mer «Tala! Det är så mörkt!»

Lærebokkritikk og institusjonelle blindflekker

Foto: Hannah Busing

 

I en ny artikkelserie i regi av Manifest Tidsskrift, støttet av Fritt Ord, underlegges merkantile utdanninger et kritisk blikk. De første to artiklene ble publisert 12. mai: Kringsatt av ledelse og Den merkantile klasse. Begge er ført i pennen av Karl-Fredrik Tangen, førstelektor i markedsføring ved Høyskolen Kristiania (HK), og begge er viktige og lesverdige. Det er betimelige spørsmål som stilles.

Men der han retter sitt blikk mot blant andre Høyskolen Innlandet, NTNU, NHH, Universitet i Sørøst-Norge, Nord Universitet og BI (særlig BI), så glemmer han å se i bakspeilet. Tangen ser splinten i sin bror BIs øyne, men ikke bjelken i sitt eget når han tilsynelatende glemmer å se sin egen institusjon etter i kortene.

Les mer «Lærebokkritikk og institusjonelle blindflekker»

Hildringstimen – tankens tid

Overskriften er en reinspikka hyllest til det jeg kom til å tenke på som sakprosaens Erik Bye. Bye var en stor humanist, en antiautoritær høvding med et sterkt politisk engasjement. Kritisk til makta og varmt lyttende til folket. Han var en mann hvis omtanke for folks liv gikk langt utover det vanlige.

I vår samtid er sakprosaprofessor Anders Johansens engasjement for det demokratiske heller ingenting å kimse av. Det disse to også har til felles er en nær sagt poetisk tilnærming til tanken og tankens kraft, om enn på ulike vis. Og de er sammen om saken – den som gjelder de vilkår folk flest har for å kunne hevde sin røst – og kreve sin rett.

Her vil jeg trekke fram Johansens siste bok, Komme til orde – politisk diskusjon 1814-1913 (2019), som et talende eksempel:

Anders Johansen viser at erobring av ytringsfrihet og stemmerett er lite verdt om man ikke samtidig kan gjøre seg gjeldende som en myndig samtalepartner som blir hørt og respektert. Komme til orde handler om fordeling av retorisk makt og avmakt – et tema som bør tas på alvor også av de som interesserer seg for vår egen tids samfunnsdebatt.

Jeg kunne gjengitt mang en anmeldelse av den kritikerroste boka, som også fikk kritikerprisen for 2019, men jeg oppfordrer leseren til klikke seg inn på Kristian Bjørkdahls tekst i Rhetorica Scandinavica som metakommentar om betydningen av det å få komme til orde.

Tanke-teknologi og kunnskapsorganisering
Men Anders Johansen har også skrevet om det å skrive som forskningsarbeidets primære teknologi, og i den nyeste utgaven av medlemsbladet til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforeningen, NFFO-Bulletin, snakker han kunnskapens sak, nok en gang, og takk for det! For Johansen har begått flere verk som løfter fram skriving som tanke-teknologi for kunnskapsorganiseringens skyld. Akademisk skriving er mer enn formaliteter som læres en gang for alle. Skriving er forskningsverktøy – noe som høres så selvsagt ut! Men det tilsynelatende selvsagte har en lei tendens til å bli tatt for gitt, og da mister man av syne viktige erfaringsmessige kvaliteter ved det å skrive seg inn i tenkingen som egenartet metode.

Å skrive er å våge
Jeg har selv hatt stor glede av Kunnskapens språk. Skrivearbeid som forskningsmetode (Johansen, (red) 2012). Boka har tjent som inspirasjon til nettopp å utforske det som skjer i en skrivehandling, om viktigheten av å være til stede i den dialogiske prosessen der jeg møter meg, og der atter andre stemmer i stoffet utvikles og ikke minst utfordres. Med tanke på det siste, har spesielt én vennlig henstilling fra Johansen satt mot i meg: «Den som skal utrette godt vitenskapelig arbeid, må være dristig, selvstendig, tålmodig, nøyaktig, fantasifull, åpen». Eller som Ellinor sier i Vigdis Hjorts roman Leve posthornet!: «Det gjelder å velge modig, i det store og det små».

Nok om meg, nå ber jeg leseren vende seg mot Johansen gjennom Sverre Gunnar Hagas gode penn i NFFO-bulletin s. 36.

Avslutningsvis får hildringstimen, slik Allkunne skriver den fram, stå som metafor for tanken som søker vidsyn gjennom å speile seg selv i det som omgir den:

Hildring, optisk fenomen i atmosfæren som oppstår når relativt varm luft kjem over ei kjøligare flate, som regel sjø, slik at lufta like over flata blir nedkjølt. Lysstrålane går med noko større fart i den varme lufta enn i den kalde, slik at lysbana blir krumma noko ned mot jorda. Det fører til at den som observerer, då kan sjå gjenstandar som normalt ligg under horisonten. 

Av Merete Pettersen.

Foto: Mathieu Perrier.

Nytt nummer av tidsskriftet Sakprosa

Tidsskriftet Sakprosa presentere årets andre utgave: «Bærekraft» som statlig besvergelse. Kjønn og formidlingsfellesskap i oversettelse av fransk tenkning.

Nummeret består av tre artikler, én svensk og to norske:

I artikkelen Minskade kostnader och ökad lönsamhet. Hållbarhet och föredömlighet som mål och medel hos svenska företag med statligt ägande undersøker ​Sanna Skärlund bruken av særlig et begrep som utvilsomt har vært virksomt, helt siden Brundtlandkommisjonen lanserte det for alvor i 1986: bærekraft/hållbarhet/sustainability. Materialet er svenske statsselskapers årlige «verksamhets-berättelser». At «bærekraft» er mye av et «buzz-word», vet vi alle.  Men det betyr selvsagt ikke at forfatterne av tekstene ikke utfører handlinger med begrepet.

De to øvrige artiklene tar utgangspunkt i det norske Pax forlags oversettelser av fransk intellektuell litteratur:

I Anje Müller Gjesdals artikkel Fra “fransk feminisme” til norsk kjønnsforskning. En eksplorativ studie av tekst og terminologi i Pax forlags franske sakprosautgivelser (1990-2000) undersøker hun i en eksplorativ og kvalitativ studie hvordan kjønnsrelaterte uttrykk oversettes til norsk, og spør om oversettelsene har gitt en mer «fransk» kjønnsforståelse innen de humanistiske fagene her nord.

I artikkelen Formidlingsfellesskap i oversatt sakprosa: Pax Artes – et lite stykke Frankrike gransker Geir Uvsløkk  hvordan bøkenes paratekster ‒ særlig etterordene ‒ og anmeldelsene til sammen skapte et formidlingsfellesskap som kan ha bidratt til at samtidig fransk humanistisk og samfunnsvitenskapelig tenkning har fått fotfeste i Norge.

God lesing!

Johan Tønnesson, redaktør.