Skandinavisk skyld og skam som tema i skolen

Av Ida Skjelderup

Hvilke perspektiver på skandinavisk skyld, privilegier og forestillinger om den Andre møter norske ungdommer i skolen? Og hvordan bør vi formidle disse perspektivene? Dette er noen av spørsmålene som søkes besvart i den nye antologien Åpne dører mot verden. Norske ungdommers møte med fortellinger om skyld og privilegier (red. Elisabeth Oxfeldt og Jonas Bakken), som er resultat av forskningsprosjektet Scanguilt: Skandinaviske fortellinger om skyld og privilegier i en globaliseringstid. Det tverrfaglige prosjektet undersøker hvilke strategier vi benytter oss av for å håndtere skammen vi føler når vi – stadig oftere – konfronteres med egne privilegier i forhold til den Andre, og hvordan disse kommer til uttrykk i film, tv, litteratur, lærebøker, nyhetssaker og andre former for kulturelle uttrykk. Et overordnet forskningsspørsmål er i hvilken grad fortellingene bidrar til reell politisk handling for å utjevne forskjellene mellom Oss og Dem, og prosjektet har selv som uttalt agenda å bidra forandring ved å legge til rette for opplyst debatt om skandinaviske skyldfølelser.

Nyttig formidlingsverktøy

Antologien er den andre publikasjonen som kommer ut av prosjektet, og består av 13 artikler med innretning mot didaktiske problemstillinger. Studien inneholder bidrag der det forskes på tekster som kan plasseres både innenfor og utenfor kunstinstitusjonen – av både skjønnlitterære og sakprosaiske tekster – men antologien som helhet retter seg inn mot et tekstperspektiv som er nært beslektet med det vi legger til grunn innenfor sakprosaforskningen. Prosjektets første publikasjon, Skandinaviske fortellinger om skyld og privilegier i en globaliseringstid (2016) fikk positiv oppmerksomhet i både norske, svenske og danske medier, og selv om enkelte mente prosjektet var navlebeskuende og kritiserte det de oppfattet som prosjektets negative blikk på solidaritet, viste Scanguilt-begrepet seg som et nyttig formidlingsverktøy. Perspektivet gir rom for analyser både av tekster som trekker på solidaritetsdiskurser og tekster som benekter at vi bærer på skyld, og blir derfor fruktbart som perspektiv i møte med en rekke ulike analyseobjekter. Frode Hellands bidrag, ”Aggressiv skyldfrihet – Hjernevask revisted” ble i særlig grad trukket frem som eksempel på dette. Helland viser at serien fraskriver seg ansvar ved å gi naturmessige forklaringer på eksklusjon og privilegerte felleskap, og mener skylden i dette tilfellet bidrar til å opprettholde og forsterke urettferdighet.

Det norske vi i norsklærebøkene

I Åpne dører mot verden er tre av bidragene studier av hvordan skiller mellom det norske vi og den Andre konstrueres i tre ulike sakprosatekster; Norsklærebøker, Operasjon Dagsverks-materiell og Kongens tale i anlednings kongeparets 25-årsjublileum som regentpar. I «Kulturmøter og kulturkonflikter i norsklærebøker», undersøker Jonas Bakken og Emilia Andersson-Bakken læreverkene Grip teksten og Moment for elever i videregående skole. De finner at forfatterne av de to læreverkene velger svært forskjellige grep for å imøtegå og utfordre forestillinger om den Andre. Mens Grip teksten henvender seg til elever med en tradisjonell norsk kulturbakgrunn og forsøker å gjøre dem bevisste på de stereotype og etnosentriske oppfatningene de har av mennesker fra andre kulturer, henvender Moment seg til alle elever i dagens flerkulturelle norske skole, og har til hensikt å gjøre elevene til demokratiske medborgere. I Grip teksten presenteres kulturmøter og kulturkonflikter som en tematikk man kan utlede fra visse samtidstekster og analysere og drøfte fra en viss distanse, mens det i Moment fremstilles som noe elevene selv kan komme opp i, og hvor de vil kunne dra nytte av det de lærer i norskfaget, ikke minst retorikk og argumentasjon.

Kongens tale – en kilde til endring?

Bidraget fra sakprosaprofessor Johan Tønnesson og retorikkforsker Marie Lund, «Kongens tale ved hagefesten», leser talen som bøting for Norges tidligere konstruksjoner av den Andre, og retter seg i større grad inn mot teoriutvikling enn Bakken og Anderson-Bakkens bidrag, men viser også hvordan intuitive retoriske begreper kan benyttes som pedagogisk bro over til forståelse av mer komplekse kommunikasjonsteoretiske problemstillinger. Tønnesson og Lund argumenterer for at det kan identifiseres to ulike modellesere i talen – den kritiske og den velvillige, men at en rasistisk leser vil falle utenfor som det man med Philip Wander – via Edwin Blacks «second persona» – kaller en «third persona». Slik tar analysen innover seg tekstens flerstemmighet og retter seg inn mot å utvikle metoder som fanger opp denne. Artikkelforfatterne  identifiserer på denne måten både en leser som godtar det nye norske vi-et og ansvaret vi har for å gjøre opp for oss ved å skape et mer inkluderende vi, men også en som reflekterer og utvider sin kompetanse i kritisk dialog med teksten, eksemplifisert ved Kaj Skagens kritikk av den individualistiske og liberalistiske ideologien han mener ligger til grunn for talen. Forfatterne finner altså at talen legger til rette for deliberativ samtale, og møter på denne måten prosjektets overordnede spørsmål om hvorvidt de analyserte tekstene kan bidra til reell forandring.

Johan Tønneson og Marie Lund leser Kong Haralds bredt diskuterte tale fra hagefesten i forbindelse med kongeparets 25-årsjubileum som bøting for våre tidligere synder overfor den Andre.

Operasjon Dagsverk som misjonsdiskurs

I Ylva Frøjds artikkel ”Solidaritet og bistand. En undersøkelse av hvordan elevtekster går i dialog med Operasjon Dagsverks temahefte 2015 om seksuelle rettigheter” finner forfatteren at solidaritetsprinsipper overskygges av ønsket om å spre norsker verdier knyttet til selvbestemt abort og seksuelle rettigheter. Med referanser til den kjente antropologen Marianne Gullestad, leses dette i tråd med verdier knyttet til tradisjonell bistandsdiskurs og misjonering, og studien avdekker stereotypiske oppfatninger av Oss og Dem som fattige/rike og hjelpetrengende/hjelpeytende. Kritikken er særlig interessant fordi OD-materialet uttrykker et mål om å være en motstemme til den tradisjonelle bistandsdiskursen og er tenkt som en solidaritetshandling fra ungdom til ungdom, tuftet på prinsipper om likhet og rettferdighet – de norske ungdommene skal ikke ha ”dårlig samvittighet”. Frøjds analyser av temaheftet og elevtekstene viser at OD til en viss grad mislykkes i dette; elevene uttrykker på den ene siden at de ønsker å hjelpe andre ut i fra rettferdighetsprinsipper, men like mye av samvittighetsfølelse og forpliktelse.

Ved siden av disse tre bidragene med klar forankring i sakprosaforskning byr antologien også på to klasseromsundersøkelser som legger seg tett opptil Frøyds analyse av OD-kampanjen. I Marianne Mosvold Leemhuis artikkel ”Å føle med de andre i klasserommet. En analyse av emosjonell posisjonering i en helklassesamtale om Margareth Olins De Andre (2012)” presenterer forfatteren en diskursanalyse der hun argumenterer for at medfølelse har ”satt seg fast” som en passende emosjon å snakke om møtet med den lidende Andre på. I bidraget ”Ungdommers meningsskaping i møte med utdanning for bærekraftig utvikling i samfunnsfag” gjør Elin Sæther elevtekstanalyser og finner at ”Elevene uttrykker en sterk tro på at individuelle handlinger er avgjørende for å skape et mer bærekraftig samfunn, men reflekterer i mindre grad over sammenhengen mellom eget levesett og konsekvensene det har for mennesker andre steder.”

Flere sakprosarelevante bidrag

Av andre bidrag med særlig relevans for sakprosafeltet kan nevnes Sissel Furuseths ”Ubalanse i det globale regnskapet. Om økologisk urett og gjenoppreisning i Gert Nygårdshaugs Mengele Zoo”, og Jonas Bakkens artikkel Å vokse ved å kjempe en håpløs kamp – Om norske ungdommers erfaringer med den globale urettferdigheten i Kristín A. Sandbergs og Simon Strangers ungdomsromaner”. Selv om artikkelforfatterne undersøker skjønnlitterære bøker, leser de dem ikke primært som kunst, men retter heller oppmerksomheten mot tekstenes funksjoner og relevante kulturelle kontekster. Hos Furuseth ser vi f. eks at både Biodiversitetskonvensjonen, som ble vedtatt på FN-toppmøtet i Rio i 1992 og terrorangrepene mot tvillingtårnene i New York 11. september 2001 trekkes inn som hendelser med betydning for tekstens mening, og Bakken stiller i sin artikkel spørsmål om i hvilken grad ungdomsbøkene legger til rette for myndiggjøring av leseren. Dette er tilnærmingsmåter som er typiske også for forskning om sakprosa. Øvrige bidragsytere er Per Thomas Andersen, Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy, Silje Hernæs Linhart og Ellen Rees.

Klart språk og medborgerskap – Skandinavisk forskningskonferanse om klarspråk

Illustrasjon: Språkrådet: www.klarspråk.no

 

Av Ida Skjelderup

Når borgerne i et land ikke forstår hva det offentlige skriver, utfordres demokratiet og rettsikkerheten. Klarspråkfeltet, representert både ved forskere og utøvere, har lenge balet med utfordringer knyttet til sikring av klart og forståelig språk i offentlige tekster. Men hva vil det egentlig si at noe er klart formulert?

Klarspråkprosjektet, et forksningsprosjekt med utspring i en samarbeidsavtale mellom Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) og Det juridiske fakultet, står nå anvarlig for å arrangere en forskningskonferanse om klarspråk. Konferansen finner sted 22.-23. mai 2018 i Professorboligen. «I denne tverrfaglige konferansen vil vi samle relevante forskningsmiljøer i Skandinavia for å utforske klarspråkpolitikkens uttalte mål; å fremme demokratiet og rettssikkerheten», heter det i konferansens call for papers.

Konferansekomiteen, som består av fagpersoner fra både juridisk fakultet og tekst- og retorikkmiljøet ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier (ILN), samt en representant fra KMD, mener mange spørsmål står ubesvarte innen klarspråkfeltet. Med denne konferansen ønsker komiteen å bidra til å frembringe forskningsbasert kunnskap som kan belyse slike spørsmål, og de trekker frem noen som de i særlig grad ønsker at bidragene skal tilby svar på:

-Hvilke demokratiske hensyn skal tekster fra det offentlige ivareta, og hvordan gjør de det?

-Hvilke rettssikkerhetshensyn skal tekster fra det offentlige ivareta, og hvordan gjør de det?

-Er det forskjell på klarspråksarbeid i ulike sjangre?

-Hva må leseren forstå for at teksten skal kunne kalles klarspråklig?

-Hva kjennetegner en forståelig tekst?

-Hvordan måler man potensiell forståelse av en tekst?

-Hva er forskjellen på å skrive klarspråklig i analoge og digitale tekster?

-Kan klarspråksarbeid begrenses til arbeid med verbalspråk?

-Hvordan lærer skribenter i offentlig sektor å skrive i et klart språk?

Konferansen er tverrfaglig, og komiteen foreslår en bred vifte av aktuelle temaer; loven som tekst og konsept – dens klarspråklige motivasjon og potensial; materialitet – teknologi, forståelse og kritisk kompetanse; institusjonelle perspektiver på klarspråksarbeid; konstruktive og funksjonelle perspektiver på klarspråk. Både teoretiske bidrag og mer empirinære bidrag ønskes velkommen.

Sakbib – Forskningsmiljøet Norsk Sakprosas egen forskningsbibliografi

Av Ida Skjelderup

Visste du at Forskningsmiljøet Norsk sakprosa har laget en søkedatabase (sakbib.no) der du som forsker og student får hjelp til å finne relevant litteratur om sakprosa? Nå er forskningsmiljøet også i ferd med å utrede muligheten for utvide databasen til å dekke sakprosaforskning fra hele Norden. Men hvordan avgrenses egentlig sakprosaforskning fra andre forskningsfelt, og hvordan avgjør man hvilke kategorier bidragene skal plasseres i?

Ideen om å lage en forskningsbibliografi kom opp allerede i det første norske sakprosaprosjektet, Forskningsprosjektet Norsk Sakprosa, som ble avsluttet i 1998. Den gang ble arbeidet etter hvert lagt på is, og det var først da Johan Tønnesson og Ommund Vareberg, i samarbeid med biblioteket på Høgskolen i Vestfold, satte inn støtet i 2014 at databasen fant sin endelige form. Publikasjonene i basen er merket med publikasjonstype, nøkkelord og kategorier, noe som gjør det lett å avgrense søk slik at du enkelt og raskt kan finne det du er ute etter. I tillegg kan du sortere publikasjonene etter forfatternavn eller utgivelsesår. Det er lagt ned mye arbeid i taksonomien, og tanken er at kategoriseringen av de enkelte forskningsbidragene skal fungere på en slik måte at du som bruker får en opplevelse av å sitte på kontoret til en kvalifisert veileder med oversikt over alle forskningspublikasjoner på det aktuelle feltet.

Her viser databasen frem alle doktor- og mastergradsavhandlinger kategorisert under ”Fakta og dokumentar”.

Taksonomien

I tillegg til et bredt og gjennomtenkt utvalg av nøkkelord, er bibliografien som nevnt delt inn i ulike kategorier. Er du interessert i å finne forskningsbidrag om sakprosa i skolen, finner du kategorien ”Skole og barnehage” som underkategori til ”Sakprosa i ulike kontekster”. Trykker du av for ”vis nøkkelord”, dukker alle nøkkelordene som er brukt innenfor kategorien opp. Er det for eksempel naturvitenskaplige tekster i skolekontekst du er interessert i å finne stoff om, trykker du så på nøkkelordet ”naturfag/naturvitenskap”, og du vil få opp alle forskningsbidrag merket med dette emnet. Foruten nevnte kategori ”Sakprosa i ulike kontekster” utgjør ”Sakprosaens teori og metode” og ”Sakprosaens sosiologi” tre overordnede hovedkategorier. Vi spurte sakprosaprofessor Johan Tønnesson, som er ansvarlig for drift av databasen, om hvorfor man endte opp med nettopp disse kategoriene, de er jo ikke opplagte? Han forteller at det lå mye utprøving bak valget av disse tre, men at de har «gjort jobben» til nå:

– Den første kategorien omfatter overveiende teoretiske studier. Nettopp utviklingen av teori som verken er klassisk litteraturvitenskap, tekstlingvistikk eller idéhistorie har vært et viktig formål med Forskningsmiljøet Norsk sakprosa. Men også studiet av sakprosaen forstått institusjonelt, altså f.eks. av sakprosaens plass i det norske litterære systemet, skiller seg ut som et helt overordnet perspektiv. Den største mengden av artikler og bøker dreier seg imidlertid om sakprosasjangere og -tekster som er nært forbundet med bestemte fag, aktiviteter og organisasjoner. Det ga god mening å plassere alt dette siste under «sakprosa i ulike kontekster», forklarer han.

Her vises alle bidrag under kategorien ”Skole og barnehage” merket med nøkkelordet ”naturfag/naturvitenskap”.

Avgrensing av forskingsfeltet

For tiden arbeider forskningsmiljøet med å utarbeide RSS-søk som kan plukke opp nye forskningsbidrag, men fordi forskningsfeltet kan romme så mange ulike temaer og tilnærminger, er jobben med å definere hvilke bidrag som er faglig relevante en omfattende øvelse, som må utføres av høyt kvalifiserte fagpersoner. Bibliografien opererer med et vidt sakprosabegrep, hvilket vil si at den omfatter forskning på alt fra fagbøker til reklametekster, bruksanvisninger og sms-meldinger. Det foregår mye forskning på tekst og diskurs, både innenfor humanistiske og samfunnsvitenskaplige fag. Vil det si at alle disse bidragene har en plass i bibliografien? Vi spurte Johan Tønnesson om all forskning på sakprosatekster regnes som sakprosaforskning.

– Jeg vil svare ja på spørsmålet. Diskursanalyser fra samfunnsfagene har en tendens til å la teksten spille tredjefiolin eller bratsj, da faller de utenfor. Men all forskning som setter sakprosateksten i sentrum er velkommen i Sakbib, og vi har dessuten et generøst forskningsbegrep når vi inkluderer for eksempel lødige essays i allmenntidsskriftet Prosa, legger han til.

For at et bidrag skal være relevant for bibliografien, må det altså for det første dreie seg om forskning på sakprosatekster. For det andre, må bidraget i særlig grad være rettet inn mot de tekstlige sidene ved analyseobjektet.

-Naturvitenskaplig sakprosa marginaliseres i den litterære offentligheten

Av Ida Skjelderup

Henrik Svensen er sakprosaforfatter og geologiforsker ved Universitetet i Oslo. Han har engasjert seg sterkt i debatten om vilkår for god forskningsformidling og vant Forskningsrådets formidlingspris 2017.

 

Johan Tønnesson er sakprosaprofessor ved UiO, og har sammen med Merethe Roos redigert den nye utgivelsen Sann opplysning? Naturvitenskap i nordiske offentligheter gjennom fire århundrer

 

I nyeste utgave av Prosa skriver Henrik Svensen og Johan Tønnesson om populærvitenskapbegrepet og behandlingen av kategorien i programserien ”Faktasjekken – jakten på Norges beste sakprosa”. I serien ble sjangeren, som oftest forbindes med naturvitenskapelig formidling, utvidet med formuleringen «herunder samfunnsvitenskap og humaniora». De to forskerne, som sammen med Nina Kristiansen satt i ekspertpanelet som i programserien diskuterte topplisten over populærvitenskaplige titler, skriver nå at de mener for få bøker med naturvitenskapelig innhold nådde opp i kåringen. De tolker resultatet som et uttrykk for sjangerens marginaliserte posisjon i litteraturoffentligheten, og stiller spørsmål om hvorvidt begrepet i seg selv kanskje også virker marginaliserende, da det kan gi assosiasjoner til ”barnslig forenkling”. Slik kan begrepet i følge de to gi et misvisende inntrykk av hva de gode forfatterne på området driver med; nemlig å gjøre det kompliserte mer tilgjengelig for oss via sofistikerte litterære grep. En måte å motvirke denne feiloppfatningen på, kan i følge forskerne være å la populærvitenskapsbegrepet, i hvert fall delvis, erstattes med naturvitenskapelig sakprosa:

Vårt forslag er naturvitenskapelig sakprosa, med samfunnsfaglig og humanvitenskapelig sakprosa som nære slektninger«Naturvitenskap» må her få lov til å omfatte både medisin, teknologi og matematikk. «Sakprosa» er nå en veletablert betegnelse på litteratur hvor det er god balanse mellom etterrettelighet i sak og en leservennlig omgang med prosaen.

Har ikke fått virke enda

I følge Svensen og Tønnesson kan vi de siste årene ane en ny bølge av populære og vellykkete naturvitenskapelige sakprosabøker. Siden virkning over tid var et viktig vurderingskriterium for Faktasjekken, kan dette også være med og forklare hvorfor så få naturvitenskaplige bøker kom med på lista: De eldre bøkene holder ikke like høy litterær kvalitet, og de nye har rett og slett ikke fått tid til å virke enda. For å beskrive kvalitetene ved denne nye bølgen, viser de to til Jo Bech Karlsens kriterier for god dokumentarlitteratur, og trekker frem flere av hans kriterier som betegnende for den nye naturfaglige sakprosalitteraturen; flerstemmighet, subjektivitet og godt belagte kilder. De to understreker at det selvsagt finnes andre og viktige litterære kvaliteter enn dem som preger den nye naturvitenskapelige bølgen, og viser til eksempler fra noen av de eldre naturvitenskaplige bøkene som kom med på listen, blant annet Per Høsts Hva verden viste meg (1951):

«En nyfødt selunge – bare noen timer gammel. I luften omkring er det 25–30 kuldegrader, og selen er et varmblodig dyr med omtrent samme kroppstemperatur som mennesket. Derfor har denne ungen søkt ly for den kalde vinden i en fordypning i en skrugard. Den vet ikke at dette er en farlig plass. Hvis det blir isskruing, risikerer den å bli knust mellom isblokkene.»

Hva foregår her? For det første etableres leseridentifikasjonen gjennom kombinasjonen av bildet og opplysningen om at selungen, med et utseende som kan antas å utløse ømhet hos de fleste, er nyfødt. Også det nyfødte framkaller selvsagt ømhet. Vi får medynk med den også når vi hører om den grusomme kulda, men ikke minst kommer vi lett til å fryse på ryggen ved tanken om på at selungen ikke vet at den kan bli knust av isen når som helst.

Avslutningsvis peker de to på at det er et gjennomgående trekk ved slike kåringer at naturvitere utestenges:

Når det skal oppnevnes juryer eller nedsettes komiteer som gjelder sakprosa og sakprosapolitikk, må naturviterne med. I «Faktasjekkens» populærvitenskap-jury, som nominerte 8 naturvitenskapelige og 15 ikke-naturvitenskapelige bøker, deltok ikke en eneste naturviter. Det samme gjaldt Dagbladet-juryen som i 2008 kåret de viktigste sakprosabøkene etter krigen. Heller ikke i komiteen bak den innflytelsesrike sakprosakanonen fra Landslaget for norskundervisning i 2009 var det noen naturviter med, noe som avspeiles i tekstutvalget. Slik kunne vi fortsette. Liknende skandaler og halvskandaler burde det være lett å unngå.

 

Generøs bevilgning til nordisk sakprosasamarbeid

Initiativtaker til søknaden om nordiske forskningsmidler var Pirjo Hiidenmaa, professor i facklitteratur ved Helsingfors universitet.

 

Et nordisk nettverk for sakprosaforskning har blitt bevilget støtte til nytt samarbeidsprosjekt. Nordisk samarbeidsnemnd for humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning  (NOS-HS), som er et samarbeidsorgan for de nordiske forskningsrådene, har gitt nettverket 436 860 svenske kroner, som skal dekke gjennomføringen av fire workshoper i Norge, Sverige, Finland og Danmark i løpet av 2018 og 2019. Workshopene er planlagt å ta for seg dreiningen mot det visuelle og det affektive i dagens sakprosatekster, utviklingen av og status for den nordiske sakprosaboka, nordisk sakprosa i møte med det internasjonale, samt retorikkens rolle som forvalter av kritiske perspektiver i sakprosaundervisningen.

Forskerne bak søknaden er initiativtager Pirjo Hiidenmaa fra Finland, Johan Tønnesson og Kjell Lars Berge fra Norge, Christina Matthiesen og Jack Andersen fra Danmark, og Per Ledin og Catharina Nyström Höög fra Sverige. Prosjektet skal bidra til å skape oversikt i et nytt forskningsfelt hvor utviklingen skjer raskt på mange steder samtidig, samt utvikle og styrke nettverk mellom sakprosaforskere på tvers av landegrensene. Prosjektet vil i hovedsak rette seg inn mot tekstanalyse og tekstnære forskningsmetoder fra litteraturvitenskap og lingvistikk, men åpner også for andre disipliner som retorikk, literacy og litteratur- og vitenskapssosiologi.

Den første workshopen, Changes of texts and their ecology, er planlagt avholdt i Sverige våren 2018, og skal dreie seg om tekstens økologi, og særlig om dreiningen mot det visuelle. En annen forandring man vil rette oppmerksomhet mot, er at sakprosatekster ser ut til å bli stadig mer direkte innrettet mot «det affektive», de søker å sette leseren i bestemte sinnstilstander som skal fremkalle bestemte måter å interagere på. Disse perspektivene vil ses i sammenheng med økende digitalisering, og skal undersøkes innenfor ulike tekstkulturer; eksempelvis journalistikken, skolen og akademia.

Boka som sakprosamedium

Workshop nummer to, The book and the text: the development and challenges of Nordic book cultures of factual prose, skal finne sted i Norge høsten 2018, og er tenkt å undersøke boka som medium for sakprosa, nærmere bestemt dens utvikling innenfor ulike felter som religion og vitenskap, samt i offentligheten, og ikke minst som formidler av praktisk kunnskap i håndbøker og lærebøker – og hvordan bokas status utfordres av digital teknologi. Seminaret er tenkt som et samarbeid mellom ILN, Høyskolen i Sørøst-Norge, Nasjonalbiblioteket og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Bokas opphøyde status som symbol for visdom er ett av mange interessante aspekter ved sakprosaens bokhistorie.

 

Workshop nummer tre, Non-fiction: who reads, what and why?, som skal forgå i Finland våren 2019, vil undersøke forholdet mellom det nasjonale og det internasjonale i nordisk sakprosa. Man vil blant annet se nærmere på omfanget av hva som gis ut av nordiske vs. oversatte titler, eksport av skjønnlitterære vs. sakprosatitler, samt hvordan sakprosaens funksjon som folkeopplyser og nasjonsbygger på atten- og nittenhundretallet, med hovedvekt av sjangre som lærebøker og encyklopedier, gradvis erstattes av mer underholdende og engasjerende sakprosa, f.eks med tilstedeværende forfatter-jeg.

Den fjerde workshopen, Non-fiction at school in the perspective of rhetorical citizenship, skal holdes i Danmark høsten 2019, og vil ta for seg retorikkens stilling innenfor sakprosaundervisningen. Undersøkelser av lærebøker viser at arbeid med sakprosatekster i skolen ofte befinner seg på et rent formelt nivå der målet er å bevisstgjøre om sjangertekk, og at man sjeldnere behandler tekstens meningsinnhold kritisk. I denne workshopen vil man se nærmere på hvordan begrepet om retorisk medborgerskap kan legges til grunn for en sakprosaundervisning som retter seg inn mot utvikling av kritiske lesere – så vel som skrivere.

Ny tverrfaglig antologi om naturvitenskaplige sakprosatekster ute

Bilde av bokens forside. Motivet er hentet fra det store naturhistoriske verket Histoire naturelle, générale et particuliére av den franske naturforskeren Georges Louis Leclerc de Buffon (1707–1788).

 

Av Ida Skjelderup

Hvorfor står naturvitenskapen så svakt i norsk og nordisk litterær offentlighet i dag? Hvilken rolle har kristendommen spilt i vår forståelse av natur? Og hvordan har forholdet mellom natur- og kulturfagene utviklet seg de siste fire hundre årene? Et forfatterteam bestående av én paleontolog, én fysiker, to medisinere, én filosof, samt flere historikere og forskere i litteratur-, språk- og tekstvitenskap har i utgivelsen Sann opplysning? Naturvitenskap i nordiske offentligheter gjennom fire århundrer (Cappelen Damm Akademisk) gått sammen om å lete etter svar på disse spørsmålene. Antologien består av 17 bidrag hvor alle har som mål å frembringe kunnskap om naturvitenskapens plass i offentlige sammenhenger som skole, helsevesen og litteratur fra 1600-tallet og fram til i dag.

Entusiastiske lesninger

Bidragene er tekstnære studier av sakprosatekster i ulike former; bøker, tidsskrifter, aviser og reklametekster. Redaktørene, Johan Tønnesson og Merethe Roos, har hentet inn bidrag som forholder seg tett til empirien, og som gjør det kompliserte stoffet mer håndterbart for leseren. Selv beskriver de bidragene som entusiastiske lesninger av tekster om alt fra jordskjelv på 1600-tallet, fugleliv og filosofi på 1700-tallet, via unionsgeografi, medisin, darwinisme, skole og forskersamarbeid på 1800-tallet og skipsforlis, sex, kjønn, idrett og o-fag på 1900-tallet – fram mot dagens diskusjon om hvordan medisinsk vitenskap bør drives og formidles. Paleontolog Jørn Hurum gjør eksempelvis en undersøkelse en slottsprests både geologiske og teologiske forklaring på et rykende ferskt norsk jordskjelv, mens tekstviter Kjell Lars Berge analyserer naturen som Guds bok, og litteraturviter Mads Claudi ser på fremstillinger av avisenes omforming av Titanic-forliset til politisk forskningsformidling. Et annet eksempel fra boka er historikeren Kjerstin Bornholdts redegjørelse for hvordan medisineren Carl Schiøtz skapte den svake, nordiske kvinnekroppen.

Tverrfaglig oppgjør med ”De to kulturer”

Antologien er anmeldt i Dag og Tid (fredag 3.11.17), hvor en begeistret Bjørn Kvalsvik Nicolaysen slår fast at den, ved siden av å utfordre mange av de merkelige påstandene om opplysningstiden fra postmodernistisk hold, tilbyr et nytt paradigme for forståelsene av sammenhengene mellom studiet av natur og kultur – samt formidlingen av dette i skole og offentlighet. Han beskriver boken som et helt unikt og særlig nyskapende bidrag til å åpne opp samtalen mellom humaniora og naturvitenskapene. De tette skottene har ifølge Nicolaysen ”gjort at vi ikkje har hatt nokon god tilgang til diskusjoner omkring til dømes rolla til utviklingslæra, sosialdarwinismen og Spencers påverknad på pedagogikken og kulturteorien, natursynet, oppfatningar om arv og miljø, undervisning i realfag, bruken av rekning, tabellar og grafar i norskfaget og kva det no elles måtte vere” – noe han mener har bidratt til at humanister ofte faller tilbake på ”ikkje altfor informerte normative syn, eller vi held oss innafor dei litterære og kulturelle tradisjonene”.

Naturvitenskapen og kirken

Ett av bidragene Dag og tid trekker frem som spesielt viktige, er redaktør Merethe Roos’ analyse av Peder A. Jensens lesebok fra 1863. I intervju med Klassekampen (tirsdag 17.10.17) , forklarer Roos hva som gjør analysematerialet særlig interessant: ”I disse lesebøkene ser vi hvordan man bestreber seg på å holde naturen innenfor den kristne kulturen. Og den oppvoksende generasjon blir på 1860-tallet oppdratt med en tillit til at det å lære om naturen ikke står i et motsetningsforhold til det å lære om Gud”. Hun utdyper: ”På slutten av 1800-tallet har også Darwins ideer fått gjennomslag i Norge, og da ser vi hvordan kulturkonfliktene øker. Etter hvert blir det en kamp mellom to åndskulturer”. I Nrk P2-programmet EKKO (14.10.17), snakker redaktøren også med bidragsyter Jørn Hurum om overgangen fra fremstillinger av jordskjelv som Guds straff til naturvitenskapelig fenomener, og i en kronikk i Morgenbladet (fredag 27.10.17), skrevet sammen med to andre bidragsytere til antologien, Henrik Edgren og Ruth Hemstad, påpeker hun hvor viktig lærebøker og undervisning har vært for utviklingen av skandinavisk kulturarv, også når det kommer til forholdet mellom humaniora og naturvitenskapene.

Liten plass til naturvitenskap i norsk offentlighet

Johan Tønnesson mener mange av forskningsbidragene i antologien peker mot at naturvitenskapene har fått liten plass i nordisk offentlighet, og at det, på tross av gigantsuksesser som Havboka (Oktober) og Sjarmen med tarmen (Cappelen Damm), stadig dukker opp nye eksempler på den kulturelle marginaliseringen av naturvitenskapen, som NFFs kåring av de 25 populærvitenskaplige bøkene med størst samfunnsmessig innvirkning etter andre verdenskrig: Blant de 25 bøkene som ble stemt fram i kategorien «populærvitenskap», er det bare én som kan sies å tilhøre kategorien naturvitenskap. ”Derfor er det høyst interessant å undersøke hvorfor det er blitt slik”, sier Tønnesson til Klassekampen. Medredaktør Roos tilbyr en mulig forklaring: ”Vi står i en tysk akademisk tradisjon som legger vekt på at mennesket dannes gjennom å utsette seg for kulturelle uttrykk, blant annet kunst og litteratur. I en slik tradisjon blir det liten plass til naturvitenskapen”, sier hun.

*Etter dette blogginnlegget ble publisert er antologien også blitt anmeldt i UiOs forskningsmagasin Apollon, «Opplysningsprosjektet i Norden» (05.02.17) av Per Egil Hegge og i Morgenbladet, «En kort historie om nesten alt» (12.01.17) av Trond Berg Eriksen.

 

Oversikt over alle antologiens bidrag:

Merethe Roos og Johan Tønnesson: Naturvitenskapen i offentligheten – fra 1600 til i dag

 

Lise Camilla Ruud, Merethe Roos og Jørn Hurum: Geologia Norvegica. Geologisk kunnskapsformidling i Norge på 1600-tallet

 

Kjell Lars Berge: Utviklingen av en naturvitenskapelig skrift- og tekstkultur i 1700-tallets Danmark-Norge. Ernst Gunnerus og Det Trondhjemske Selskabs skrifter

 

Ruth Hemstad: Geopolitikk og geografibøker for folket. Den norsk-svenske unionens besværlige beskrivelser

 

Alexander Myklebust: Spekulasjon og empiri. Henrich Steffens sitt syn på forholdet mellom vitskap og filosofi ved inngangen til det nittande hundreåret

 

Øivind Larsen og Magne Nylenna: Medisineren Frederik Holst – mer fagets enn folkets lærer

Johan L. Tønnesson: Naturvitenskapens kommunikative landskap. Teksthistorisk blikk på det fjerde skandinaviske naturforskermøtet, Christiania 1844

 

Merethe Roos: Naturvitenskap som dannelsesprosjekt. Om naturvitenskapelig opplæring i Norge på 1850- og 60-tallet

 

Henrik Edgren:”En främling i den svenska folkskolan”. 1870-talets folkskoleundervisning i naturkunnighet

 

Hans Henrik Hjermitslev: Kampen om folkeoplysning og populærvidenskab i Danmark 1850-1920

 

Mona Forsskåhl: Naturvetenskap sett från Finland – folkupplysning i finländsk press 1770–1910

 

Mads B. Claudi: Forlis, forvirring og folkeopplysning. Naturvitenskap og teknologi i fortolkningen av Titanic-ulykken

 

Kerstin Bornholdt: Helseopplyseren Carl Schiøtz og argumentasjonen for den normale og ideale nordiske (kvinne)kroppen

 

Sissel Myklebust: Norsk tranreklame i lys av vitaminrevolusjonen

 

Siv Frøydis Berg: Der skoen trykker. Populært tidsskrift for seksuell opplysning

 

Olav Hamran: Teknikk på museum. Utstillingshistorier fra Norsk Teknisk Museum

 

Hilde Bondevik og Eivind Engebretsen: Innføring av «kunnskapsbasert medisin» i norsk medisinsk diskurs

 

Svein Sjøberg: «O-fagssyndromet». Et skolefags vekst og fall

 

Etterord:

Sverker Sörlin: Användning och cirkulation – Kunskapshistoriska reflektioner om naturbruk och textkultur

Ny masteroppgave: #gainingweightiscool – en tekstlig-retorisk analyse av pro-recovery-tekster på Instagram

Av Stine Bang Pedersen

Pro-recovery-bevegelsen har vokst frem som en motvekt til den mer omtalte pro-ana-bevegelsen, hvor man i sistnevnte motiverer hverandre til ekstrem slanking og opprettholdelse av spiseforstyrrelser. I pro-recovery-miljøet støtter og motiverer man hverandre på veien mot å bli frisk fra spiseforstyrrelser, hovedsakelig gjennom å dele bilder av seg selv og matretter, og lengre skriftlige tekster som skal inspirere til å kjempe mot spiseforstyrrelser og kroppspress fra samfunnet. Pro-recovery-miljøet har blitt spesielt stort på det sosiale bildedelingsmediet Instagram, der hashtagger som #anorexiarecovery og #prorecovery er brukt over en million ganger.

I min avhandling har jeg sett nærmere på 33 innlegg fra fem offentlige, populære Instagram-profiler med såkalt pro-recovery-stoff som hovedtema. Formålet var å beskrive hva som kommuniseres og hvordan mening skapes og forhandles om i disse tekstene.

Ut i fra undersøkelsen min mener jeg det er mulig å konkludere med at en vesentlig del av meningsskapingen i pro-recovery-profiler per 2017 dreier seg om:

*bevisstgjøring rundt den negative påvirkningen vi blir utsatt for gjennom både tradisjonelle og sosiale medier

*påminnelser om at spiseforstyrrelser ikke defineres ut i fra utseende og vekt

*holdningen om at alle kropper er vakre på sin måte og at hvordan du ser ut ikke sier noe om din verdi som menneske, og

*teorien om at hver enkelt kropp har en forutbestemt vekt som den opprettholder av seg selv dersom man følger sult- og metthetssignaler og ikke driver med overdreven aktivitet.

Alt dette bidrar trolig til at både avsenderne og mottakerne av dette innholdet opplever støtte, aksept og en følelse av å være en del av et fellesskap.

 

Viktig verbaltekst

Instagram er hovedsakelig en bildedelingstjeneste, der bildet er hovedteksten, og det er valgfritt om man vil ha med verbal tekst. Eventuell skriftlig tekst har tradisjonelt som funksjon å supplere eller utdype det bildet viser, og er sjelden mer enn 140 tegn lang. I de 33 pro-recovery-tekstene jeg har sett på er det verbale budskapet like viktig som, om ikke viktigere enn, bildet. Verbaltekstene er mye lengre enn 140 tegn, og har likhetstrekk med essaysjangeren, med sin informale, dialogiske utforming. Derfor utgjør de verbale tekstene en stor del av analysen min, til tross for at Instagram opprinnelig er et bildedelingsmedium.

I tekstene informeres det i stor grad om spiseforstyrrelser og recovery, om hvilke misoppfatninger som finnes, både i samfunnet og hos de syke selv, og hvilke utfordringer personer i recovery ofte møter på. Denne informasjonen blir imidlertid først og fremst brukt som grunnlag for å oppfordre leserne til å ta steget for å bli frisk fra spiseforstyrrelsene sine. Tekstene består nemlig i stor grad av språkhandlingen direktiver. Rådgivende taler med formål om å overbevise tilhørerne om at forandring eller handling må til, kan defineres som motivasjonstaler (Husby 2015). Bloggerne kan komme med direktiver nettopp fordi de er forbilder og innehar en troverdighet som følge av et relativt stort følgertall. En spørreundersøkelse jeg gjennomførte, med nesten 700 respondenter, bekrefter dette, og peker mot at repondentene først og fremst følger pro-recovery-profiler for å få inspirasjon, og ikke informasjon.

#gainingweightiscool: Stine Bang Pedersen har skrevet masteravhandling om hjelpe- og inspirasjonskontoer rettet mot unge med spiseforstyrrelser på Instagram

 

Online ethos

Ethos – talerens troverdighet – har vært et sentralt begrep i denne avhandlingen. Troverdigheten til bloggerne består først og fremst av at de har egenerfaring med spiseforstyrrelser og recovery. Ifølge svarene fra spørreundersøkelsen er dette langt viktigere enn hvorvidt de har fagkompetanse. I tillegg til at den særegne kompetansen bloggerne har skaffet seg gjennom egenerfaring får dem til å fremstå som mer forstandige, og dermed troverdige, er det også med på å skape fellesskap. Bloggerne blir i større grad oppfattet som en del av et ”vi” av følgerne, fordi de gjennomgår, eller har gjennomgått, mange av de samme utfordringene. Slik kan en pro-recovery-blogger sees på som en slags hybrid mellom en rådgiver, et forbilde og en venninne, noe som innebærer at hun også har troverdigheten disse rollene fører med seg. Rollene symboliserer på en snedig måte retorikkens tre appellformer: logos, ethos og pathos. Gjennom rådgiver-rollen fremsetter bloggerne påstander som oppfattes sanne eller sannsynlige, gjennom forbilde-rollen oppfattes bloggerne troverdige, og gjennom venninne-rollen setter bloggerne leserne sin i en følelsesmessig affekt.

Bloggerne i mitt utvalg har alle bygget seg opp online ethos (Hoff-Clausen 2008), som personer som ønsker å motivere og inspirere andre til å bli friske fra spiseforstyrrelser, gjennom å poste innlegg på Instagram. Slik har de oppnådd en såkalt mikrokjendis-status. Med dette medfølger innledende ethos i hver enkelt tekst, som betyr at hvem de er, har lagt mye av grunnlaget for at lesere ser på dem som troverdige, og at de ikke nødvendigvis trenger å overbevise gjennom selve teksten, i form av retoriske virkemidler. Det er likevel en viktig forutsetning at de er autentiske, og tro mot sin karakter, for at de skal holde på troverdigheten og følgerne sine. Dette er ikke etterprøvet i denne oppgaven, dels fordi mitt materiale ikke inneholdt karakterbrudd, og dels fordi det ville forutsatt å følge profilene over en lengre tidsperiode enn rammene for mitt prosjekt ga.

 

Tvetydige budskap og intimitetstyranni

Tekstene inneholder også flere beskrivelser av spiseforstyrret atferd, tanker og følelser, da ofte for å belyse hvordan egen atferd har endret seg til det bedre. Det blir understreket at spiseforstyrrelser og recovery først og fremst handler om det mentale, altså følelser, tanker og handling, og endring av disse. Mye fokus på kropp i bildene gir imidlertid litt tvetydige budskap. En trend man ser generelt i pro-recovery-miljøet, men som ikke er representert i særlig mange av tekstene jeg hadde oppe til analyse, er ”før og etter”-bilder der man viser hvordan kroppen har endret seg gjennom recovery.

Det er en utstrakt bruk av selfies i tekstene jeg har sett på, noe som kan sees i sammenheng med sosiologen Richard Sennets begrep intimitetstyranni, som handler om at vi ikke lenger bryr oss om personer, institusjoner eller begivenheter dersom vi ikke kan se personligheter til stede i dem (Andersen 2007 s. 18). Altså blir det mer interessant for følgerne å lese tekster og følge profiler der de kan se avsenderen. Selfier fungerer imidlertid også som en måte for bloggerne å oppnå anerkjennelse og beundring på, fordi likes og kommentarer brukes som indikasjon på deres skjønnhet og egenverdi (Hui Hui Chua & Chang 2015 s. 195-196). Denne søken etter bekreftelse strider imot ideen om å fri seg fra kroppsfokuset i samfunnet, og budskapet om at utseendet ikke er viktig.

 

Pro-recovery-bloggens paradoks

I flere av tekstene skapes det et slags fiendebilde av sosiale medier, og bloggerne advarer mot at det man ser i sosiale medier ikke korrelerer med virkeligheten. Dette er pro-recovery-tekstenes paradoks, fordi de befinner seg i nettopp et sosialt medium. At bloggerne kommer unna med å fremstille seg selv som troverdige, men sosiale medier generelt som et ”luftslott”, sier mye om hvor betydningsfullt deres ethos er. En av bloggerne innrømmer for øvrig i en av tekstene at hun selv kan ha bidratt negativt med sine bilder, men legger senere til at grunnen til at hun poster slike bilder er hun ønsker å feire kroppen sin og hva hun har oppnådd. Slik prøver bloggeren å forhandle om mening. Likevel er dette nok et eksempel på tvetydighet og det klassiske dobbeltmoralske og noe forvirrende budskapet ”gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør”. Men det er også, på samme måte som den utstrakte delingen av selfies, et eksempel som antyder at også bloggerne er sårbare mennesker som søker aksept, beundring og anerkjennelse. Dette belyser noe av problematikken rundt å skulle motivere til å bli frisk fra en psykisk sykdom man selv er rammet av.

 

To adskilte behandlingskulturer

I avhandlingen min har jeg også pekt på noen temaer som ikke tas opp i tekstene. Det mest oppsiktsvekkende var fraværet av omtale av den kliniske behandlingen mange med spiseforstyrrelser får, og bør få. Spørreundersøkelsen min viser i tillegg at flere av deltakere i pro-recovery-miljøet får klinisk behandling for sine psykiske lidelser, men at påfallende få av dem faktisk diskuterer sitt engasjement i dette internettmiljøet med terapeuten sin. Dette er problematisk, fordi samtidig som at klinisk behandling sees på som svært viktig for å bli frisk fra spiseforstyrrelser, er sosiale medier en stor del av unge menneskers liv i dag. Jeg anser det derfor som veldig viktig at hva man ser og leser om i sosiale medier og hvordan man, bevisst eller ubevisst, påvirkes av det, er tema som tas opp i klinisk terapi. På samme måte hadde det trolig hatt en positiv effekt dersom sosiale medier-forbilder oppfordret til profesjonell hjelp med psykiske lidelser. Jeg etterlyser derfor både mer forskning på temaet, men også tiltak som kan føre til at disse to kulturene i større grad anerkjenner og samhandler med hverandre.

 

 

Kilder:

Andersen, Unn Conradi (2007): Mellomrom. Det offentlige og det private analysert i forhold til medierepresentasjonen av forfatterne Marie Takvam og Vigdis Hjorth. Masteroppgave. Oslo: Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Hoff-Clausen, Elisabeth (2008): Online ethos. Frederiksberg: Samfundslitteratur

Hui Hui Chua, Trudy & Leanne Chang (2015): Follow me and like my beautiful selfies: Singapore teenage girls’ engagement in self-presentation and peer comparison on social media. I: Computers in Human Behavior 55 (s. 190-197). URL: http://bayanbox.ir/view/3495143401881764256/rahpu.ir-TNC181.pdf [Lesedato: 19.5.2017]

Husby, Linn (2015): Motivasjonsforedrag som retorisk praksis. En studie av motivasjonstalere med bakgrunn fra idretten. Masteroppgave. Oslo: Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo

Hva er – og hva er ikke – hatretorikk?

De lærde strides om hvorvidt Sylvi Listhaugs ytringer er hatefulle. Foto: Kjetil Ree

 

Av Ida Skjelderup

Hva er egentlig hatretorikk? Hvilke av Frps – om noen – uttrykksmåter bør sorteres inn under begrepet? Og burde begrepet, og den påfølgende diskusjonen rundt det, ha blitt holdt utenfor valgkampinnspurten? Flere retorikkforskere har pekt på at hatretorikk ikke defineres i Fillip-André Baarøys og Kjell Lars Berges bredt diskuterte kronikk ”Listhaugs ytringer er ikke hatefulle”. Professor i retorikk ved BI, Berit von der Lippe og professor Anne Birgitta Nilsen ved HIOA mener begge to at Baarøy og Berge bommer med kritikken. Sakprosaprofessor Johan Tønnesson mener Nilsen har et poeng når hun karakteriserer ”snikislamisering” som hatretorikk, men at det ikke gjelder for ”parallellsamfunn”.

Kronikken som utløste diskusjonen blant retorikerne ble publisert på NRK Ytring den 08.08, fredag før valget. Her fremmer retorikeren Fillip-André Baarøy og retorikkprofessor ved UiO, Kjell Lars Berge kritikk mot Arbeiderpartiet på bakgrunn av en debatt på Dagbladet.no den 04.09. De to mener Arbeiderpartiets Trond Giske kaller Listhaugs språkbruk hatretorikk, og at dette ikke er riktig betegnelse. Det mangler belegg for påstanden, skriver de, og hevder at Giskes argumentasjon kun er basert på synsing. De beskriver utspillet som et taktisk grep for å mobilisere i innspurten av valgkampen, og de uttrykker bekymring for at hatretorikk-begrepet skal uthules:

 

– Det viktigste er ikke hva som sies

”Hvis ikke Arbeiderpartiet blir bedre på å skille mellom provoserende og mobiliserende politiske spissformuleringer og hatefulle ytringer, bagatelliserer de hva hatretorikk egentlig er – og hva hatretorikk faktisk fører til og har ført til gjennom historien,” skriver de.

Samme dag publiserte NRK Ytring også Giskes tilsvar til kritikken av Arbeiderpartiet. Han mener seg feiloppfattet og at Listhaugs balansegang og hinting i gråsonen er selve problemet: ”Listhaug kan kommunikasjonsstrategi bedre enn noen, med karriere som godt betalt PR-rådgiver i Oslo. Hun vet hvor grensen går og holder seg innenfor. Men hun vet også at det viktigste ikke er hva som sies, men hvordan det blir oppfattet.”

Giske viser videre til Tore Tvedts utsagn om at Listhaugs språkbruk gjør det lettere for ham og hans meningsfeller å kunne uttrykke seg som de selv ønsker.

 

– Ikke rett tid

Senere samme dag kommenterer professor Berit von der Lippe på NRKs bestilling at ”Taushet kan være mer enn gylden tale”, at diskusjonen som helhet kommer ubetimelig og bidrar til flytte fokus vekk fra saker og over på retorikken og måtene de omtales på: ”Dette gjelder ikke minst i disse særnorske valgkamptider der det handler mer om å slå ens hovedmotstandere i bakken, enn det handler om å åpne rommet for tankevekkende resonnementer”, skriver hun.

Von der Lippe velger likevel å uttale seg, da hun mener ”Retorikerne Fillip-André Baarøy og professor Kjell-Lars Berge synes å heve seg over de glidende overgangene mellom kontinuerlig negativ omtale av ikke-etnisk norske mennesker og den næring dette kan gi til vekst av forakt. Om ikke nødvendigvis hat – i første omgang”.

Videre peker hun på at kronikkforfatterne ikke klargjør hva de selv legger i begrepet om hatretorikk.

 

– Må defineres

I et debattinnlegg på forskning.no, publisert den 12.09, fremmer Professor ved HIOA, Anne Birgitta Nilsen, et beslektet argument. Hun mener kronikken burde definere hatretorikk-begrepet eksplisitt, og viser til Likestillings- og diskrimineringsombudets definisjon av hatytringer:

”Hatytringer er nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende ytringer som rammer individets eller en gruppes verdighet, anseelse og status i samfunnet ved hjelp av språklige og visuelle virkemidler som fremmer negative følelser, holdninger og oppfatninger basert på kjennetegn- som for eksempel etnisitet, religion, kjønn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet og alder.”

Nilsen legger videre vekt på at hatytringer er sælig pathosfylte; i den forstand at de er spesielt innrettet mot mottakernes følelser. Et annet poeng hun trekker frem, og her viser hun til LTI: tredje rikets språk : [lingua Tertii imperii] skrevet av lingvisten Victor Klemperer etter andre verdenskrig, er at hatretorikken ikke alltid er slående, men består av små drypp: ”Det var enkelte ord, fraser og setningstyper som ble innført gjennom gjentatte repetisjoner, og som så ble tatt i bruk av et større publikum”.

 

– Parallellsamfunn er ikke hatretorikk

Som eksempel på ord som kan fremkalle denne typen følelser trekker Nilsen, i tillegg til ”snikislamisering”, frem ordet ”parallellsamfunn”, som hun mener ”gir urovekkende assosiasjoner til fare, lovløshet og vold. Mange vil nok derfor mene at Listhaugs bruk av ordet parallellsamfunn sorterer under hatretorikk, og at hennes politiske retorikk i alle fall har elementer fra hatretorikken.”

På kritikken fra Nilsen svarte Baarøy og Berge i et debattinnlegg på samme nettsted den 14.09 at kategoriseringen av parallellsamfunn som hatretorikk kan bidra til uthuling av begrepet.

I en replikkveksling på Nilsens Facebook-side den 13.06, stiller også Johan Tønnesson seg kritisk til at ordet parallellsamfunn skal gå under hatretorikk, men påpeker at han selv har forsøkt å motvirke bruken av ”ghettoisering”. Han mener ”snikislamisering” er et bedre eksempel på språkbruk som egner seg til å skape hat gjennom frykt. Han henviser så til et annet begrep, «fryktretorikk», som han og Berit von der Lippe har utviklet i boka Retorikken i kampen om kvinnestemmeretten, hvor den kjente biskopen og stortingsmannen Heuch forsøkte å skremme med de uhyrlige konsekvensene av å gi kvinner rett til å stemme og la seg velge.

Fortsatt for dårlige vilkår for sakprosa for barn?

I følge forfatter og oversetter Cecilie Winger, blir Historien om Columbus (Spartacus) hennes siste sakprosabok for barn

 

Av Ida Skjelderup

Flere medieoppslag har den siste tiden trukket frem de dårlige vilkårene for produksjon av sakprosa for barn. I en lederkommentar i Bokmagasinet i februar i år pekte Karin Haugen blant annet på den dårlige utstillingsplassen bokgruppen ofte får i bibliotekene, og Sakprosabloggen fulgte opp med en sak om hvordan den nye ordningen med produksjonsstøtte til sakprosa for barn sjelden kommer illustratørene til gode. Siste utspill om temaet kommer fra forfatter og oversetter Cecilie Winger som slår fast at det ikke lenger er mulig for henne å leve av å skrive denne typen litteratur. Men hva er det som gjør at denne sjangeren stadig kommer til kort i kampen om midler og anseelse i det litterære feltet? I sin masteroppgave I skyggen av skjønnlitteraturen. En litteratursosiologisk undersøkelse av Kulturrådets innkjøpsordning for ny norsk sakprosa for barn og unge fra 2016 gjør Ane Nielsen intervjuer med nøkkelaktører i det norske litteratur- og sakprosafeltet. Hun finner at en viktig forklaring kan ligge i sjangerens fordoblede nytteformål; både den pedagogiske og den virkelighetsrefererende funksjonen utelukker tekstene fra å bli opphøyd til kunst.

 

For lav innkjøpspott

I kronikken i Aftenposten 3. august advarer Cecilie Winger mot at for få innkjøp til den norske innkjøpsordningen for sakprosa for barn vil føre til at faktabøkene for barn vil forsvinne fra bokhyllene.

-Når innkjøpspotten har vært såpass liten, har forlagene vært redde for å melde inn bøker, siden risikoen for at de skal gå med underskudd har vært svært høy. Resultatet har derfor vært at forlagene utgir og melder inn stadig færre sakprosabøker til Kulturrådets innkjøpsordning, sier Winger til Klassekampen i en oppfølgingsak.

-De oversatte bøkene om generelle emner som dinosaurer er langt mer lukrative for forlagene, og derfor utgis det stadig færre sakprosabøker skrevet på norsk, for norske barn og om norske emner, legger hun til.

 

Stor kontrast til autonomiestetikken

I sin masteroppgave så Nielsen nøyere på underliggende verdier i litteraturfeltet som kan forklare de dårlige betingelsene for sakprosa for barn. I et intervju gjort med tidligere generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), Trond Andreassen, trekker hun frem nytteformålet som forklaring på at sjangeren ofte nedprioriteres til fordel for skjønnlitteratur for barn eller litteratur for voksne generelt.

-Denne litteraturen skal ha en konstruktiv effekt, den skal gagne barnas språkutvikling, være moralsk oppbyggelig og formidle faktabasert kunnskap. Parallelt med den opplærende funksjonen skjedde det en vending mot det estetiske, kunstferdige, som tiltok på 70-tallet. Feltets tilknytning til læring og pedagogikk står likevel sterkt i den generelle oppfatningen av funksjonen til denne litteraturen. Det leder til at feltet som helhet ikke mottar like stor grad av prestisje og oppmerksomhet, sier Andreassen.

Kritiker og litteraturviter Margun Vikingstad siteres til inntekt for et lignende poeng:

-En mulig årsak kan være at assosiasjonen til pedagogikk og opplæring henger igjen. Disse egenskapene er forbundet med nytte, snarere enn estetisk verdi. Når bokgruppen i tillegg assosieres med opplæring og faktabasert kunnskap, blir kontrasten til den autonomiestetiske tankegangen enda større.

 

Akademias rolle

Videre argumenterer Nielsen for at akademikerne må ta sin del av ansvaret for de dårlige vilkårene for sakprosaen for barn.

– Skjønnlitteraturen står langt sterkere hos barnelitteraturviterne, og tar derfor opp større plass i forskninga, skriver hun. Barnelitteraturforskninga har lånt metodene sine fra allmenn litteraturvitenskap, som er utvikla med henblikk på skjønnlitteratur og fiksjon, med henvisning til den danske litteraturforskeren Anna Skyggebjerg:

-Skyggebjerg mener fagbøkene neglisjeres i akademia, og ikke bare i forskning på barnelitteratur; det er symptomatisk for litteraturvitenskapen som helhet, skriver Nielsen. Den komplekse fiksjonsfortellingen står sterkt i akademia, og denne oppfatningen har blitt overført til skolesystemet. Forskningen i Danmark er rettet mot den kunstnerisk orienterte, avantgardiske, horisontutvidende, eksperimentelle barnelitteraturen, noe som fører til at forskning på den faktaorienterte barneboka nedprioriteres.

 

Håp for feltet?

I Nielsens intervju taler Trond Andreassen for en nasjonal plan for opprustning av feltet for sakprosa for barn, slik det ble gjort for sakprosaen for voksne på 80-tallet, der både NFF, Norsk barnebokinstitutt og Kulturrådet involveres.

Seksjonsleder for litteratur i Kulturrådet, Arne Vestbø, sier til Klassekampen at selv om Kulturrådet og innkjøpsordningene spiller en viktig rolle, finnes det også andre aktører som må på banen for å forbedre situasjonen, slik som bibliotek, bokhandlere og media.

– Fordi vi fortsatt ønsket å satse på sjangeren, flyttet vi noen midler fra innkjøpsordningen til produksjonsstøtte, slik at forlagene kan søke tidligere i prosessen, sier han, og referer til ordningen for støtte til produksjon av sakprosa for barn og unge, bildebøker og tegneserier som Sakprosabloggen skrev om tidligere i år. I tillegg har Kulturrådet støttet et skrivekurs i sakprosa for barn og ungdom i regi av blant annet Barnebokinstituttet, legger Vestbø til.

Kunsten å bygge sakprosakanon

Av Ida Skjelderup

Har det noe for seg å samle og lage lister over de beste sakprosaverkene utgitt i Norge etter krigen – utover den umiddelbare oppmerksomheten som følger med en artig konkurranse? Og går det an å sammenligne en memoarbok med et oppslagsverk? Etter antall kåringer som er blitt gjennomført i norsk offentlighet de siste par-og-tjue årene å dømme er svarene ja og ja: Først ut var Trond Berg Eriksen med Nordmenns nistepakke. En kritikk av den norske kanon (1995), en utgivelse hvis overordnede formål var å revidere en ensidig skjønnlitterær fortelling om norsk litteratur. Tretten år senere, i 2008 lanserte så Dagbladet sin liste over de 25 mest betydningsfulle norske sakprosautgivelsene etter 1945, og påfølgende år lanserte Landslaget for norskundervisning sin offisielle sakprosakanon for skolen, som i dag fungerer som rettesnor for det man kan anta er brorparten av alle norsklærerne der ute. Og nå har altså NRK P2 og Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) gått sammen om å lage en helt ny og særdeles omfattende liste på 250 titler fordelt over ti ulike kategorier – der kriteriene for utvalget har vært å finne de beste sakprosabøkene – og samtidig dem som i størst grad har bidratt til å forme Norge. Under Hans Olav Brenners ledelse, skal lista presenteres og diskuteres i beste sendetid hver lørdag sommeren i gjennom, med diverse repriser. I morgen sendes program nummer tre i serien kalt Faktasjekken – jakten på Norges beste sakprosa.

Er Johannesen og Næss kompatible?

I en kommentar til 2008-kåringen peker Kjartan Fløgstad på utfordringene knyttet til å sammenligne verker med så ulike funksjoner som det formorienterte essayet og den vitenskapelige monografien – og han undrer seg over hvordan den sak(prosa)kyndige juryen har  grepet an sammenligningene mellom Georg Johannesens Om den norske tenkemåten (1975) og blant annet Arne Næss’ Filosofiens historie (1953), som morsomt nok også begge figurerer på fem-på-topp-listen fra det første av radioprogrammene, der sjangeren er Kultur og underholdning. ”Johannesen skriv ikkje i same sjanger som Næss, Skouen eller Gullestad”, slår Fløgstad fast, og uttrykker skepsis overfor å lese disse forfatterne med sakprosasjangeren som briller. For ham karakteriseres Johannesens skrivemåte av å være språkstyrt – innholdet utvikles gjennom hensynet til konkrete formuleringer og ordvalg, heller enn i en formallogisk idésfære – og kan dermed ikke måles opp mot de mer stringente vitenskapelige utgivelsene på lista. Eksempelet Johannesen illustrerer ifølge Fløgstad nettopp dette poenget: Omsorgen for språk vs. omsorgen for sak har lite å gjøre med fakta- og fiksjonsskiller. De resterende titlene som nådde topp-fem i Kultur og underholdningskategorien var Knut Hamsuns På gjengrodde stier (1949), Peter Wessel Zapffes Barske glæder (1969) og Aftenpostens Hvem, hva, hvor-serie.

Knut Hamsun troner aller høyest av de fem store mennene hvis verker nådde topp-fem-listen over beste norske sakprosabøker i kategorien Kultur og underholdning. Foto: Anders Beer Wilse – Knut Hamsun på Nørholm, juli 1939

 

I radioprogrammet der Sindre Hovdenakk, Mari Grinde Arntzen og Fredrik Wandrup har valgt ut og diskuterer 25 titler som medlemmene i NFF har stemt frem rekkefølgen på, støter panelet på en utfordring beslektet med Fløgstads kritikk: En såpass heterogen kategori kan gjøre det vanskelig å si noe essensielt om verkenes kvaliteter i forhold til hverandre. I så måte har programkategori nummer to langt mer å by på: Marta Breens, Knut Olav Åmås’ og Bodil Stenseths drøftinger av lista over de 25 beste biografiene og selvbiografiene får frem viktige nyanser innen sjangeren – og idealene som ligger til grunn for ekspertvurderingene blir hentet frem og prøvd mot hverandre. Mens Wandrup og co. tvinges inn i mer overfladiske verdidommer som ’velskrevet’ og ’litterær kvalitet’, gis biografipanelet rom til f. eks å drøfte pendelsvingninger mellom den subjektive, mytologiserende fortellingen og den faktabaserte, der en der forfatterens ethos bygges ved å belegge påstander gjennom troverdige kilder. Breen trekker frem et interessant poeng når hun peker på det atypiske ved Kim Frieles Troll skal temmes (1990): Til forskjell fra den gjengse kvinnelige selvbiografen, som heller underspiller sin egen betydning, tilskriver Friele seg (selvfølgelig helt rettmessig) en selvsagt rolle som senter for de homohistoriske begivenhetene. Og når Stenseth og Åmås drøfter i hvilken grad den subjektive, men transparente fremstillingen ivaretar tilknytningen til virkeligheten like godt som den mer objektive og kildebaserte biografien, med blant annet Espen Søbyes Kathe, alltid vært i Norge (2003) som eksempel fra sistnevnte gruppe, går de rett til kjernen av sakprosateorien: Hvordan håndterer vi forventningen fra leseren om at det vi påstår er sant? Her tjener diskusjonen om sakprosaisk metode også til utvikling og formidling av generelle vitenskapsteoretiske innsikter. Ved siden av Søbyes og Frieles verker, var det Trygve Brattelis Fange i natt og tåke (1980), Hans Fredrik Dahls Quisling: en norsk tragedie (2004) og Tor Bomann-Larsens Haakon og Maud (2002-2016) som nådde topp-fem lista i biografikategorien.

Schizofrene vurderingskriterier

For juryen som kom frem til Dagbladets liste fra 2008 var mandatet klart: De skulle kåre sakprosaverkene utgitt etter andre verdenskrig som i størst grad hadde bidratt til å endre Norge. I kommentaren nevnt over kan man kanskje si at Fløgstad indirekte kritiserer oppdragets innretning mot virkningshistorie heller enn verkets iboende kvaliteter – enig i dommen er han i hvert fall ikke:

Av alle «Bøkene som forandret Norge» hevdar Dagbladets jury at «Om den norske tenkemåten» er den som forandra Norge mest. Ei nærliggande tolking av kåringa kunne vera at ingen bøker forandrar Norge. Ei anna at mest er det same som minst.

Man kan i alle fall lure på hva han vil tenke om den noe schizofrene løsningen NRK har gått for – der panelene har blitt bedt om å rangere både etter kvalitet og grad av påvirkning. Ser man litterær kvalitet f. eks som omtanke for leseren i form av spennende historiefortelling og nyutvikling av sjangeren, kan det se ut som NFF-erne og enkelte av panelistene har gitt virkningshistorien størst plass som vurderingskriterium. Som Artntzen er inne på, er f. eks Agnes Ravatn og Ivo de Figueiredo eksempler på allerede folkekjære forfattere som nok hadde fått en høyere plassering om man så bort fra at de ikke har hatt tid til å utrette så mye enda. Selv om den eklektiske kulturkategorien som nevnt kan ha virket hemmende med tanke på de aller mest dyptpløyende analysene, har listen listen absolutt potensial for å frembringe interessante diskusjoner på metanivå: Trenger vi virkelig en kanon som trekker frem de samme gamle (store) mennene vi har lært om og hørt om så mange ganger før? Bør ikke en ny kanon i større grad avspeile at tidene har forandret seg og at verker vi tidligere ikke så på som viktige viste seg å være det likevel? Eller at nyere og enda mer interessante verker har kommet til? I rollen som panelets modernistiske alibi understreker Arntzen hvor mye sakprosasjangeren har utviklet seg de siste årene – ja, et vell av sjangerutfordrende og eksperimentelle bøker har kommet til. Det er synd om listen skal underkommunisere at den norske sakprosaen har vind i seilene for tiden, og at sjangeren stadig stjeler bokhyllemeter – også i bokhandler utenfor Norge.

Temaet for morgendagens sending er sakprosa for barn, og det blir spennende å se i hvilken grad Brenner klarer å styre panelet i retning av de aller mest interessante problemstillingene kategorien har å by på – og slik sett opprettholder det høye nivået fra forrige program.