Fra Mysteriet mamma

Mysteriet-mamma_BANNER-1471x600 (1)
(Foto: Privat. Bildet viser forfatteren sammen med moren Mia Lorentzen, som døde i 1990.)

Gjennom boka Den nye litterære bølgen, puster journalistikkforskeren Jo Beck-Karlsen nytt liv i ni ulike fortellende sakprosabøker som har fått til dels strålende anmeldelser og brukbart salg, men som vi kanskje allerede har glemt, i alle fall hvis vi i travle dager nøyde oss med å lese anmeldelsene. Én av bøkene er Trude Lorentzens Mysteriet mamma som ble utgitt i fjor. Ukas sakprosatekst skal være et utdrag som skildrer selve vendepunktet, da hennes enslige mor og hjertevenninne kastes inn i en bunnløs depresjon. Moren jobbet på denne tiden som inspektør på en videregående skole.

Det skulle arrangeres en tilstelning på mammas skole. I gymsalen stimlet lærere, elever og foresatte sammen. Stablestoler var satt i rekker, folk satt tett i tett. En lav summing av stemmer. Forventningsfull latter. Før stillheten senket seg.

Et piano ble trillet fram.

En elev hadde øvd på «Deilig er jorden». Nå skulle han framføre den kjente salmen for flere hundre tilhørere. Eleven satte seg på pianokrakken. Pustet dypt. La fingrene over tangentene.

Lydene som strømmet ut var skjærende falske.

Pianoet var ikke stemt. Det var oppgaven til skolens inspektør å få dette gjort, men inspektøren hadde ikke skjøttet jobben sin, hun hadde forsømt seg, glemt det, eller enda verre: Ikke engang forstått at pianostemming var nødvendig.

Tonene, sprikende i alle retninger.

Eleven, rød i ansiktet, fortsatt med hendene på tangentene.

Salmen, strofe etter strofe, den vakre melodien, helt forvrengt.

Sånn mamma seinere skildret situasjonen, ble folk sittende målløse på stablestolene mens lydene av inkompetanse steg og steg, over ribbevegger og basketballkurver, helt opp i taket på gymsalen, som i en katedral.

Mamma var rystet.

I dagene etterpå skulle hun bebreide seg selv for at hun som skolens inspektør ikke hadde fått noen til å klargjøre pianoet. Hun hadde ikke engang tenkt tanken. Gutten som spilte, ble sikkert fryktelig flau, fortalte hun meg, og alle som hadde samlet seg i gymsalen måtte ha tenkt sitt.

Dager ble til uker. Kveld etter kveld fortsatte hun å dvele ved det ustemte instrumentet. Selv om elevene, inkludert pianospilleren, for lengst hadde fått andre ting å tenke på, klarte ikke mamma å legge hendelsen bak seg. Hun ble bare mer opprørt. Nederlaget var et faktum, mente hun.

Jeg prøvde å trøste, sa at det vel ikke var så ille, at det snart ble glemt, men hun ville ikke høre. Om og om igjen fortalte hun meg om pianoet, som om hun trodde at jeg bare ikke hadde hørt godt nok etter, snart ville det gå op for meg også, hvilken skade hun hadde forårsaket.

 

(Fra Trude Lorentzen: Mysteriet mamma. Oktober forlag 2013, ss 104-105.

Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.)

 Boka Den litterære bølgen (Cappelen Damm 2014) ble fint presentert – og indirekte kritisert (av filosofen og sakprosaforfatteren Lars Svendsen) – i NRK P2s Kulturhuset 8.12.14. Hør her!

Ukas sakprosatekst: «Skillet mellom virkelighetslitteratur og skjønnlitteratur er ikke hogd i stein»

Til uka lanseres en viktig bok for alle litteraturinteresserte – Den nye litterære bølgen (Cappelen Damm). Jo Bech-Karlsen, som tidligere har skrevet innsiktsfulle bøker om blant annet essayistikk og reportasje, har lagt ti bøker under lupen. Ni av dem gir ham grunnlag for å påstå at en ny litterær bølge ruller over landet.

Den kjennetegnes av at subjektivitet og saklighet møtes og skaper en ny form for skrivekunst. Dokumenter blir en del av det litterære uttrykket. De nye dokumentarforfatterne ønsker å vise åpenhet om arbeidsmetoder og om det som måtte være usikkert. De skriver for det meste i første person, og avviser den allvitende forfatterstemmen. Det fører til økt selvrefleksivitet og større vilje til dialog.

Slik karakteriseres «bølgen» på bokas baksidetekst. Ruller bølgen – representert av forfatterne Axel Sømme Hammer, Trude Lorentzen, Åsne Seierstad, Sten Steensen, Morten A. Strøknes, Simen Sætre, Bjørn Westlie, Kjetil S. Østli og Geir Angell Øygarden – i det berømte grenseområdet mellom skjønnlitteraturens og sakprosaens hav? Nei. Bølgen er en sakprosabølge. Bølgen bidrar nettopp til å trekke opp kulturelt verdifulle grenser. Jo Bech Karlsen skriver (på s. 50-51 og 63):

Vi må hele tiden bidra til å gå opp grensene, på nytt og på nytt. Skillet mellom virkelighetslitteratur og skjønnlitteratur er ikke hogd i stein. Skiftende forhold i kultur, filosofi og samfunn påvirker hva vi oppfatter som «sant» og «virkelig» i litteratur. Derfor må enhver tid, enhver generasjon, forholde seg til dette skillet og formulere seg om det. […]

Leserkontrakt er etter min oppfatning det sentrale begrepet. Gjennom en langsom, dynamisk prosess har det vokst fram en virkelighetskontrakt mellom journalister og dokumentarforfattere, og deres lesere. Denne kontrakten er en grunnleggende overenskomst om at alt de skriver skal ha hendt i den håndfaste, materielle verden av fenomener, som vi konvensjonelt kaller virkeligheten. Forfatteren gjenforteller og kan regissere og konstruere litterært, men må forholde seg lojalt til sine opplevelser i virkeligheten. […]

Så kan man, slik man også gjør, diskutere hvor langt dokumentarlitteratur kan tillate seg å trenge inn i indre og dypere lag av virkeligheten. Da er man i større grad henvist til å stole på forfatteren og vurdere hennes troverdighet. Viser det seg at den ytre virkeligheten er korrekt gjengitt, kan det også låne troverdighet til framstillingen av indre og dypere virkelighet.

Ukas sakprosatekst: Egil Børre Johnsen om tvisynets tekster

Egil Børre Johnsen (Foto: www.ablikk.no)
Egil Børre Johnsen
(Foto: www.ablikk.no)

Egil Børre Johnsen, livslang lærer, sakprosaforskningspioner og far til den skandinaviske lærebokforskningen, har «bak seg over femti bokutgivelser om språk og skole». Dette ifølge baksideteksten på hans foreløpig aller siste bok, God dag og adieu. En typisk historie om vår besværlige ferd mellom morsmål og fremmedspråk (Gaveca 2014). Selvironisk betegner han seg i boka som en «olding». Men det følgende lyder da ganske friskt:

Hvis brorparten av leserne i en nasjon venner seg til å lese reportasjer, biografier, lederartikler eller offentlige skrifter med enøyd fortrolighet, er det fare på ferde. Det vil si; mange tekster er enøyd skrevet og vil til all tid forbli likegyldige. Men andre tekster har krav på tvisynt lesing. Det er dem som er viktige. Et sentralt dannelsesmål er å utvikle selvstendig kritisk evne hos individet. Man må lære seg å registrere den motsetningsfyltheten som er virksom i alle levende tekster – ikke minst i de bare tilsynelatende entydige blant dem. Jeg sier ikke at motsetningsfylthet i seg selv er noen garanti for kvalitet, men at bevissthet om den bør være en ledetråd i lesingen. (s. 108).

Ukas sakprosatekst: «Rumpeslitere og lusebentællere»!

Bragepriskomiteen må ha hatt en vanskelig oppgave ved årets sakprosanominasjoner. Det må i alle fall ha kostet smerte ikke å slippe Kristin B. Aavitslands bok gjennom nåløyet. Dette er en fargerik, velinformert, lærerik og tankevekkende page-turner av en biografi om Norges første riksantikvar, Harry Fett. Han var en svært viktig mann i norsk offentlighet gjennom mer enn et halvt århundre, han var nesten glemt av alle, men nå har forfatteren vekker ham til live igjen. Vi velger – nesten tilfeldig fra haugen av gullkorn – en smakebit fra debatten om Fetts kandidatur til den nyopprettede stillingen. Sitatet gir et godt innblikk i norsk offentlig ytringskultur hundre år før nett-trollenes inntog. Fett hadde i striden om stillingen én reell motkandidat, Herman M. Schirmer, som ble offentlig forsvart av en viss Fredrik Macody Lund:

Sommeren 1912 hadde han [Macody Lund] en serie på hele seks lange artikler i Verdens Gang. Han åpnet med å slå fast at den yngre garde av kunsthistorikere som hadde inntatt norske museer og nå støttet Fett i riksantikvarsaken, var en gruppe kvasivitenskapelige «rumpeslitere» og åndsforlatte «lusebentællere».*De fem følgende artiklene var i sin helhet viet Harry Fetts person, og handlet om at han var en spesielt inkompetent og maktkåt representant for denne klasse av «vanføre og invalide» som landets museer var fulle av. Harry Fetts kunnskaper ble avfeid som uvederheftige, hans metode som «opplyst overtro», hans vitenskapelige resultater som «halvfordøyde læsefrugter» og hans prosa som usammenhengende og «aandsforkommen».*

Macody Lunds angrep var så drøye at det var vanskelig å ta ham helt alvorlig. Saklig sett følte Harry Fett seg neppe truffet i noen særlig grad, men han opplevde Macody Lunds «krakilske patos» som dypt sårende likevel. Det tok nok sterkt på å bli sjikanert offentlig, og de tre ukene da den ene etter den andre av Macody Lunds artikler sto på førstesidene til Verdens Gang, fant han det ubehagelig å bli gjenkjent på gaten. Han grep derfor til sin egen «satiriske og uærbødige penn».* Men noe tilsvar i pressen fikk Macody Lund ikke. Harry Fett fant det under sin verdighet å svare med samme mynt. Hans fornærmelser kom i en annen valuta.»

Og dermed jo leseren bare rase videre inn i neste delkapittel…

Sitert fra Kristin B. Aavitsland 1014: Harry Fett. Historien er lengst. Oslo: Pax forlag, ss. 217-218.

* = fotnoter.

Ukas sakprosatekst: Om saken og prosaen

knut-hamsunHva kan den store diktningen gjøre som sakprosaen ikke evner? Dette er det bærende spørsmålet i litteraturprofessor Andreas G. Lombnæs’ kronikk i Klassekampen denne uka. Han svarer med en karakteristikk av Hamsuns språkkunst: «Stemninger, perspektiver, toner og undertoner skifter fra periode til periode, vibrerer i ett enkelt ord, leder oppmerksomhet og sympati i stadig nye retninger.» Selv om undertegnede har hevdet – og hevder – at sakprosa kan være kunst, er det vel verdt å lytte til Lombnæs’ påminnelse om den store, diktede prosaens himler og avgrunner. Det aktuelle temaet er Hamsuns nazisme. Lombnæs anerkjenner Tore Rems ferske og allerede kritikerroste biografi, men mener at «biografismen» skygger for noe viktigere. Hamsuns språkkunst, altså, men også spørsmålet om hvordan vi kollektivt glemmer og fortrenger nazismen i Norge: «Det som ikke så lett burde glemmes, er hvordan det ble glemt og tabubelagt, og det like opp til i dag.», skriver Lombnæs.

Her er vi ved et paradoks. Dagen etter at kronikken stod på trykk, ble årets Brageprisnominasjoner kjent. Én av de nominerte i sakprosaklassen er Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg. Hvis noe samlende skal sies om denne originale teksten, må det være at den undersøker nettopp «hvordan det ble glemt og tabubelagt, og det like opp til i dag.» Jacksons prosa befinner seg ganske langt fra Hamsuns, men det vil være dypt urettferdig å si at forfatteren nøyer seg med å «nagle» saken «til faktaveggen», for å bruke Lombnæs’ uttrykk. Et annet paradoks med det samme: Lombnæs skriver svært godt. Leser vi ham fort og overflatisk, kan vi komme til å oppfatte kronikken som autonomiestetisk korstog mot sakprosaen. Men leser vi litt nøyere, ser vi hva som skjer i hans egen sakprosa: Perspektiver, toner og undertoner skifter fra periode til periode. Les selv.

JLT

 

Nazist? Ja eller nei!

Av Andreas G. Lombnæs, professor, Universitetet i Agder

Hamsuns nazisme hjemsøker oss igjen. Visst, Tore Rem er en seriøs skribent, og han skriver godt, også i ”Reisen til Hitler”. Likevel, hva er det som gjør dette stoffet så interessant for bølge etter bølge av lesere? Om det er for å forstå nazismens vesen, er neppe Hamsun et godt utgangspunkt. For øvrig synes enigheten å overdøve nysgjerrigheten på dette punktet. Hitler står for Det onde, en avløser for Fanden. Så er det kanskje for å forstå Dikteren? Som dikterhøvding og Bjørnsons arvtager er Hamsun Lysets engel som avlegger høflighetsvisitt hos Fanden i Berghof, den tyske Dovregubbens hall. Slikt er stoff for epos. Det er bare det at forestillingen om dikteren som Folkefører og Forbilde, er nettopp det, epos eller roman, like troverdig som myten om Den falne engel. Historier om store menn selger, og når det ikke går an å gjøre dem større, kan man selge enda mer ved å avsløre at de er mindre enn oss. Et nøkternt utgangspunkt ville kanskje være at Hamsun befinner seg midt på treet, sammen med oss andre, med den lille forskjellen at han skriver så mye bedre romaner. Det er da også den eneste grunnen til at forfatteren ble lagt merke til i det på mange måter besynderlige landssvikoppgjøret.

Åpenbart er det langt imellom at noen leser Hamsun, og om noen gjør det og eventuelt sier noe nytt i den anledning, er det garantert av null interesse for aviser og bokkjøpere. Mens altså den gamle mannens nazisme. Dikt teller ikke i juridisk sammenheng selv når domstolen som i dette tilfelle grep til temmelig kreative løsninger. Det hadde sine grunner og hensikten var ikke ond. Men hva med all denne litteraturforskningen som sverger til håndfaste bevis: arkiver, avisartikler og brev. Hva vinnes på denne vendingen fra diktning til sakprosa? Hvorfor denne utrettelige jakten på nazisten Hamsun? Og altså ikke i romanene, det kunne saktens være interessant – om man fant noe uten å plukke detaljer ut av sammenhengen. Jeg spør ikke om forfatteres og forlags motiver, men om lesernes.

Så er man kanskje interessert i krigshistorie? I egenskap av nazist kan den åttifemårige romanforfatteren umulig være interessant, ikke engang typisk, selv om store deler av befolkningen hadde lignende – uklare – fordommer. I 1940 var to av tre norske offiserer medlemmer av Nasjonal Samling, fire av fem nordmenn i uniform tjente Hitler og ikke de allierte, for ikke å snakke om krigsprofitører og alle merkverdigheter som motstandsmennene hadde for seg under og etter krigen. Alt med rette tilgitt og glemt i dag. Det som ikke så lett burde glemmes, er hvordan det ble glemt og tabubelagt, og det like opp til i dag. Dette er mekanismer som stadig er like aktuelle fordi de er språklige funksjoner, mediers og institusjoners uerkjente og nær på ubevisste maktutøvelse. Det vil skje igjen. Det skjer nå. Men altså Hamsun, igjen og igjen. Ikke at hans svik skal forties, aldeles ikke. Om bare ikke denne overveldende personinteressen overskygger mer berettigede interesser, eksempelvis det som gjør at vi snakker om Hamsun i første omgang: hans diktning og språkkunst.

Det meste av biografisk litteraturforskning strander på problemene med å dokumentere et liv. Eksempelvis er den allment vedtatte sannhet at ”Sult” handler om forfatterens opplevelser i Kristiania. Et lite fruktbart standpunkt siden det meste som vites om denne perioden i Hamsuns liv er basert på ”Sult” og noen få andre omtrent lite pålitelige og kontrollerbare kilder. Hvorfor så denne fundamentalistiske biografismen? Hva annet enn at dette livet som vi riktignok ikke vet noe om, men som utvilsomt må ha vært der, fungerer som fundament og bolverk mot den skrekkelige tanke at vi kanskje ikke vet så mye om virkeligheten som vi ønsker å tro. At det meste av det vi kjenner er tegn, symboler – språk som bare altfor lett lar seg manipulere – av kyniske manipulatorer som Goebbels liksom av velmenende folkeopplysere som beroliger oss med at den verden vi slumper til å leve i, er Virkeligheten. ”Tom er verden for annet enn ting,” sier den danske dikteren Klaus Rifbjerg. Hamsuns nazisme er en slik ting, en sak som sakprosaen kan nagle til faktaveggen.

Det er velkjent at talekunst kan tjene den onde sak like vel som den gode. Diktning er retorikkforskning i praksis. Hamsun er den virtuose språkkunstner: Stemninger, perspektiver, toner og undertoner skifter fra periode til periode, vibrerer i ett enkelt ord, leder oppmerksomhet og sympati i stadig nye retninger. Intet stabilt, språket kan suggerere oss til å elske hva som helst, hate hva som helst. Ikke rart Goebbels fant Hamsun nyttig. Om han hadde lest Hamsuns avispolemikk, ville han ha funnet den samme blinde ensidigheten som kjennetegnet hans egen propaganda. Hvorfor denne avgrunn mellom dikteren med den dype forståelse for alle slags mennesker og den hysteriske moralisten som krevde dødsstraff for de såkalte barnemordersker? I likhet med den generasjon av modernister han tilhørte, tror jeg Hamsun ble skremt av den avgrunnen som språket åpnet for ham når han lærte dens mekanismer å kjenne. Danske Johannes Jørgensen ble katolikk, T.S. Eliot anglo-katolikk, italienske futurister ble fascister med Ezra Pound, russiske modernister ble bolsjeviker. God eller dårlig: Saken beskytter mot diktets og prosaens manglende fundament.

Visselig finnes det saker, viktige saker, overbefolkning, økokrise og pest, nyliberalistisk grådighet og religiøs fanatisme. Men disse sakene eksisterer ikke uavhengig av språket, de er vinklet, konstruert, oppblåst eller bortforklart – ikke av diktningens, men av sakprosaens språk. Som ytterst er det samme diktningens språk, på én og samme gang avmektig frikoblet fra den i prinsipp ukjente virkeligheten der ute, og mektig å skape eller avvikle den samme virkeligheten, eller altså avlede fra de reelle sakene. Men der diktekunsten åpner perspektivet, har sakprosaen en tendens til å lukke seg om det avgrensede og dokumenterbare. Nazist? Ja eller nei! Slik er den sak-fikserte prosaen en større trussel mot den mentale folkehelse enn Hamsuns uaktuelle politiske uttalelser. Medisinen er ikke mer sak, men mer innsikt i prosaens mekanismer. Og der er Hamsun en oppdager større enn Nansen og Amundsen og Heyerdahl til sammen. Synd at han skal tjene som syndebukk i en nasjonal ansvarsfraskrivelse som har pågått altfor lenge allerede.

(Kronikken, som stod på trykk i Klassekampen 29.10.14, er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.)

Ukas sakprosatekst: The Sense of Style – one fine example.

Den akademiske superstjernen Steven Pinker har besøkt Norge igjen, denne gang med sin håndbok i sakprosa-stil. Boka har fått den beskjedne undertittelen The Thinking Person’s Guide to Writing in the 21st Century.

Steven Pinker (Foto: Max S. Gerber.  Hentet fra www.stevenpinker.com)
Steven Pinker
(Foto: Max S. Gerber.
Hentet fra www.stevenpinker.com)

Mange mener med god grunn mye om Pinker, som f.eks. var en hovedinspirator for Harald Eias berømte og beryktede Hjernevask, men skrive kan Pinker, og sakprosa-stilistikken hans er en fryd å lese. Vi velger oss ett av hans egne eksempler på good writing, ett av flere som ifølge forfatteren skal illustrere at slik skriving ikke lar seg presse inn i trange formler. Det dreier seg i ett og samme sitat både om Margalit Fox, en sterk sjangerfornyer av nekrologen og ”Dear Abbey”, en like sterk fornyer av Klara klok-spalten:

«Pauline Phillips, Flinty Adviser to Millions as Dear Abby, Dies at 94

Dear Abby: My wife sleeps in the raw. Then she showers, brushes her teeth and fixes our breakfast—still in the buff. We’re newlyweds and there are just the two of us, so I suppose there’s really nothing wrong with it. What do you think?—Ed

Dear Ed: It’s O. K. with me. But tell her to put on an apron when she’s frying bacon.

Pauline Phillips, a California housewife who nearly 60 years ago, seeking something more meaningful than mah-jongg, transformed herself into the syndicated columnist Dear Abby— and in so doing became a trusted, tarttongued adviser to tens of millions— died on Wednesday in Minneapolis. . . . With her comic and flinty yet fundamentally sympathetic voice, Mrs. Phillips helped wrestle the advice column from its weepy Victorian past into a hard-nosed 20th- Century present. . . . »

Dear Abby: Our son married a girl when he was in the service. They were married in February and she had an 8 1/ 2pound baby girl in August. She said the baby was premature. Can an 8 1/ 2pound baby be this premature?—Wanting to Know

Dear Wanting: The baby was on time. The wedding was late. Forget it.

Mrs. Phillips began her life as the columnist Abigail Van Buren in 1956. She quickly became known for her astringent, often genteelly risque, replies to queries that included the marital, the medical, and sometimes both at once.» (Margalit Fox, sitert i Steven Pinker 2014: The Sense of Style, Viking.)

Ukas sakprosatekst: Neste søndag (26.10.) skal vi stille klokka igjen – med eller mot norrmalt?

Fra en kontakt i det nå så berømte Justervesenet har vi fått tilsendt følgende sakprosatekst:

I loven ( http://www.lovdata.no/all/hl-20070126-004.html#6 ) står det:

” § 6. Norsk normaltid

Normaltiden i Norge er én time foran koordinert universaltid (UTC+1).

Kongen kan fastsette en avvikende normaltid for særskilte årstider. ”

 

I forskrift om sommertid (http://www.lovdata.no/for/sf/nh/th-20071214-1420-0.html#1) står det:

”§ 1. Med sommertid menes den perioden av året hvor klokkene stilles 60 minutter (en time) frem i forhold til resten av året.

§2. Sommertid fastsettes som normal tid for kongeriket Norge i tiden mellom kl. 0200 siste søndag i mars og kl. 0300 siste søndag i oktober. ”

 

Her er nøtt begravet: «Normaltid» er altså den vi har i vinterhalvåret, men «normal tid» er den vi har om sommeren. Hvis begge deler er normalt, er det da kl 0300 eller 0200 vi skal stille klokka om til vintertid nå på søndag? 

Alternativ forskriftstekst mottas med takk!

 

Uten navn

Illustrasjon:

Ane Dahl Torp som betrodd medarbeider i Justervesenet i Bent Hamers film «1001 gram». Her fra opptakene gjort på Det internasjonale byrået for mål og vekt i Paris.

Ukas sakprosatekst: En fagrapport skal være vakker!

Cover Rapportskriving

 

Den lille veiledningen Rapportskriving: rettledning i utarbeidelsen av skriftlige rapporter fra 1971 er blant de mange skrifter om sakprosasjangre som finnes i bibliografien sakbib.no. Boka er ført i pennen av ”cand.real Nils-Petter Wedege”. På side 26 kan vi lese en definisjon av sakprosa som befinner seg nær Rolf Pippings opprinnelige fra 1938, den som er blitt kalt ”anti-retorisk”, men som er milevidt fra dagens oppfatning av hva sakprosa er:

«Sakprosa

Med hensyn til stilen kan språket stort sett klassifiseres i tre typer:

høyprosa, lavprosa, sakprosa

Høyprosaen er en høytidelig stil som f.eks. preger den religiøse språkbruk og den retoriske fremstilling. Det motsatte er lavprosaen, som er den sterkt muntlige, uformelle stil man blant annet støter på i mye av petitjournalistikken. Mellom disse to stilarter ligger sakprosaen, også kalt normalprosaen, som kan veksle fra den kansellipregede til den lette essayistiske form. Det er sakprosaen som er den aktuelle når det gjelder rapportskrivningen. Sakprosaen er den nøytrale stil, der det blir lagt an på å presentere et saksforhold på en objektiv måte. Det vil ikke si at den ikke lar seg forene med uttrykk for personlige meninger. Men i ordvalg og fremstillingsmåte skal den bære et saklig og nøytralt preg.»

Starten av neste avsnitt er derimot helt up to date:

«Språkbruken

Som en allmenn regel gjelder det at språket skal være

riktig, klart, vakkert, norsk»

Ja, kjære klarspråk-entusiaster anno 2014. Kan det sies bedre enn det her ble sagt for 43 år siden?

Ukas sakprosatekst: Reklame er roten til alt godt!

Familieboka

Familieboka, verket om virkelighetens eventyr, ble gitt ut av Aschehoug forlag i fire store opplag i perioden 1937-1975. Selv kjøpte jeg andreutgaven av dette leksikonet på loppemarked i Åsgårdsstrand for etpar år siden. Da kunne jeg velge mellom tre kasser med samtlige bind. Dette har definitivt vært folkelesning! Som ukas sakprosatekst har jeg valgt ut et ekstra fint avsnitt fra artikkelen «Reklame». Som alle andre artikler i Familieboka (førstutgaven het Familieboken) har denne en overskrift som fungerer som enslags ingress over oppslagsordet – her «Moderne, systematisk massepåvirkning». Aner vi en kritisk brodd i overskriften? Anelsen blir i alle fall ikke bekreftet i selve artikkelen:

Sosialt sett har reklamen bidratt til å dempe motsetningene mellom samfunnsklassene og viske ut grensene mellom landene og mellom land og by. Det er blitt et større fellesskap i alt som hører inn under dagliglivet; over hele den siviliserte verden har folk stort sett de samme krav når det gjelder klær, komfort, atspredelser. Reklamen har også vært medvirkende til at levestandarden er hevet til en høyde som ingen ville ha drømt om for et par menneskealdrer siden. For det første har vi de rent psykologiske virkninger – reklamen virker stimulerende, den framelsker lysten på livets goder og vekker ønsket om å eie mer og ha det bedre, og appellerer derved til oppdriften hos den enkelte. Men reklamen har også en direkte andel i den økonomiske utvikling, som har «spredt overklassekulturen til den minste landsby og hevet nivået for hele nasjonen», for å sitere en engelsk rasjonaliseringsekspert.

Ukas sakprosatekst: Litteraturterapeutisk leserinnlegg

På sakprosabloggen.no vil vi hver fredag presentere en sakprosatekst som på én eller annen måte vekker særskilt interesse. Først ute er en tekst fra dagens morgenblad innen kryss-sjangeren litterær debatt/leserinnlegg:

 

«Overfokusering på Hanne Ørstavik

LITTERATUR Så ser vi det igjen – denne gangen i Morgenbladet med tre siders forhåndsintervju med Hanne Ørstavik i forbindelse med hennes bok av året,  terrassen i mørket. Boken anmeldes så – igjen – av Bernard Ellefsen.

Her er det lite nytt. Ellefsen tilhører fanklubben. Han er dyktig og kunnskapsrik. Vi får imidlertid ikke vite om dette egentlig er en god bok. Ørstavik maler og maler med sin særegne sensualitet i velkjente spor/indre rom/drømmer/ bilder/lengsler et cetera. Hovedpersonens overdrevne besettelse av kjærlighetsobjektet – smale og destruktive, dels usunne tanker og følelser, dels uvakkert og banalt konstruert, dels vakkert – har det noen særlig overføringsverdi for folk flest? Er dette stor kunst? Ellers er det en slags terapi for de få? Jeg vil tro at de fleste ikke berøres i nevneverdig grad av Ørstaviks etter mitt skjønn dels usunne «utprøvinger og undersøkelser». En annen side av diskusjonen er at Ørstavik – igjen – kanskje mer enn hun selv vil se, gjennom tangering av gjenkjennelse bryter virkelige personers integritetsvern.

Andre også gode forfattere får ikke samme oppmerksomhet og spalteplass. Jeg savner balanse og synes det er leit at Morgenbladet med respekt å melde ikke ser at proporsjonene her blir gale.

Får vi etter hvert også en annen anmelders syn på Hanne Ørstaviks forfatterskap?

Per Sunde

Doktor, Skulderklinikken.no»

 

Hvorfor Ukas sakprosatekst – hva er det særlig interessante ved dette innlegget? Svar: Forfattersignaturen.

Innlegget er gjort tilgjengelig på morgenbladet.no. Henter vi det opp via søketjenesten Retriever, er imidlertid tittelen «Doktor, Skulderklinikken.no» utelatt. Dermed er teksten utsatt for det som kan kalles radikal rekontekstualisering. Utelates disse to nøkkelordene, blir det en ganske annen tekst!