Hoems syn for gammeldags?

På NRK ytring har litteraturkritiker Knut Hoem kritisert både lærebøker  og læreplanen den siste uken. I den forbindelse har vi snakket med daglig leder i Landslaget for norskundervisning, Benedicte Eyde, for å få hennes syn på saken.

 

bene-aug-4-257x3001-180x210
Benedicte Eyde

Det har vært en lang prosess gjennom mange år i retning av å gjøre lærerplanen mer rettet mot å gi unge mennesker nyttige redskaper for å bli myndige deltakere i samfunns- og arbeidsliv. Hvordan tenker du at Knut Hoems utspill forholder seg til dette? 

Det nye med læreplanene i Kunnskapsløftet fra 2006 er fokuset på de grunnleggende ferdighetene.  Tankegangen er knyttet til literacybegrepet, og at lese- skrive – og talekompetanse er et grunnleggende premiss for danning. Det holder ikke bare å lese den nasjonale kulturarven fra norrøn litteratur, folkediktning og til Undset og så «vipps!», sitter vi der med dannede elever.

I den komplekse tekstkulturen dagens elever er en del av, trenger de også noen redskap til å forstå tekstene og til selv å kunne skape dem. Det har Kunnskapsløftet og de grunnleggende ferdighetene bidratt til. I det perspektivet fremstår Hoems utspill med sin lengsel etter den nasjonale kulturskatten og skjønnlitteraturen som det eneste saliggjørende, som gammeldags og romantisk.

Når det er sagt, er Hoems utspill viktig for at vi skal se på teoretiseringen av arbeidet med de grunnleggende ferdighetene med et kritisk blikk. I den læreboka som Hoem kritiserer, og kanskje i andre norskbøker også, får teori og metaspråk om ulike strategier stor plass. En fare ved det er at elever for eksempel pugger og lærer om lesing på et metanivå, mens innholdet i det de leser, forsvinner. Læreplanen i norsk for ungdomstrinnet som det er snakk om her, gir i seg selv ikke grunnlag for denne teoretiseringen. Her må vi ha tillit til norsklærerne som velger ut fagstoff, arbeidsmåter og norskfaglige tekster og setter det inn i en relevant sammenheng. Norskfaget og norsktimene i skolen er verken det samme som norskboka eller læreplanen, og vi trenger de mange dyktige lærerne til å formidle faget.

Er det riktig å si at den nye lærerplanen også representerer en ny tid?

Ja, som sagt er vi del av en tekstkultur som består av langt mer enn den nasjonale kulturarven som Hoem etterlyser. Læreplanen i norsk likestiller sakprosa og skjønnlitteratur og slipper til bilder, sammensatte tekster og samtidstekster i stort monn. Tekstmangfoldet i samfunnet har endret seg mye på en generasjon, og det er i dag større og mer komplekst enn noen gang. Tekster finnes ikke lenger bare i trykt form blant stive permer som romaner og noveller. Den digitale revolusjonen har gitt oss nye tekster og nye sjangere på nye plattformer. Denne typen tekster er et nødvendig supplement til kanonlitteraturen fordi elevene skal forstå tekstene som omgir dem, lese kritisk og selv uttrykke seg på ulike måter i ulike sjangere. Da sier det seg selv at det blir plass til litt færre klassiske tekster i norskfaget. Samtidig får de så mye annet i tillegg, og disse andre tekstene og redskapene er viktige for å kunne delta som mottaker og bidragsyter i samtidens tekstkultur.

Hvilken kommentar har du til at «tekstbygging» skal være et destruktivt begrep i læreplanen?

Det er kanskje ikke et spesielt godt ord, men innholdet i det er viktig og bra. Det handler jo rett og slett om at ulike tekster er bygget opp, satt sammen, etter ulike prinsipper, og at mye her kan læres gjennom bevisst og god skriveopplæring. Det fantes jo ikke da jeg gikk på skolen. Da var man enten god til å skrive, eller så var man det ikke.

Hvordan mener du at dannelse skal forståes i lærerplanen og hvilke konsekvenser har det for forholdet mellom sakprosa og skjønnlitteratur? Er det bare noen typer litteratur som bidrar til dannelse?

De grunnleggende ferdighetene er en del av dannelsen og gir grunnlag for den. Man må for eksempel ha grunnleggende lesekompetanse for å forstå tekstene som omgir oss, både eldre tekster og samtidstekster. Har man ikke nødvendig lesekompetanse, kan man heller ikke få dannelse. I den nye norskplanen er sakprosa og skjønnlitteratur likestilt fordi den tekstkulturen vi ønsker å forstå og være en del av, består av begge deler. Både sakprosa og skjønnlitteratur gir forståelse og innsikt i fortid og samtid, og sakprosa er selvsagt den typen tekster elevene i størst grad kommer til å produsere selv. Det er ingen vanntette skott mellom sakprosa og skjønnlitteratur og heller ikke mellom «god» og «dårlig» litteratur. All litteratur og alle typer tekster kan bidra til dannelse på ulike måter, men norskfaget bør likevel løfte frem den gode litteraturen og de gode historiene som forbilder for elevene.

En tolkning av Hoems utspill kan være at skolen går tilbake fordi klassikerne forsvinner. Men er det støtte for en forståelse for at lærere ikke selv velger å inkludere «klassikere» som en del av norskundervisningen?

De som kritiserer norskplanen for at den mangler en kanon med navngitte forfattere eller tekster, glemmer kanskje at norsklærerne har både tradisjon og kunnskap som de øser av i utvalget av tekster? Friheten som de får ved å slippe en læreplanfestet kanon, gjør at de kan tilpasse tekstutvalget til elevene, til andre temaer de jobber med og til dagsaktuelle saker. Det betyr selvsagt ikke at man dropper verken norrøn litteratur, folkediktningen eller Ibsen, slik enkelte hevder. En del forfattere som hadde en selvfølgelig plass i norskfaget for 30 år siden, er nok ikke like selvfølgelige i dag, og det tror jeg er greit. Vi har fått mye annet som er viktig og bra i faget, og det er rett og slett ikke plass til alt.

I hvilken grad vil du gi Hoem rett i at den norske kulturskatten blir kastet vrak på i læreplanen?

«Å kaste vrak på» er et sterkt uttrykk, og «den norske kulturskatten» er ikke et entydig begrep. Hva er det; hvilke tekster og forfattere består den av? Det er og bør være i endring selv om vi fremdeles skal og bør lese klassisk, norsk litteratur som del av det mangfoldige norskfaget. Det blir naturlig nok plass til færre tekster fra det mange vil kalle «den norske kulturskatten» når man inkluderer andre tekster og ferdigheter som også er viktige for norskfaget.

Av Kaja Bjølgerud Grimsgaard, Merete Pettersen og Ida Skjelderup

 

 

 

Behov for en tredje kategori?

I Morgenbladet Nr. 31 / 12.–18. august 2016 skriver Toril Moi, Ivo de Figueiredo og Ane Farsethås i hver sin kommentar om hvordan vi mangler begreper som kan fange opp den spennende litterære utviklingen vi står oppe i. Mens de Figueiredo etterlyser en tredje kategori med en videre leserkontrakt, ser Toril Moi heller at vi innlemmer sakprosaen i skjønnlitteraturen. Ane Farsethås hevder avslutningsvis i sin kommentar med å si at «Den litterære sakprosaen trenger ingen avsporende kamp mot skjønnlitteraturens påståtte «poetokrati», kun en saklig anerkjennelse av at mye god litteratur skapes av forfattere som enten ikke anser grensene som viktige eller som henter kraft fra å overskride dem.»

I Morgenbladet Nr. 32/19-25.august 2016 tar Espen Ytreberg fatt i disse spørsmålene utfra sin erfaring med å være romanskrivende forsker for første gang.

Ivo de Figueiredo. Foto Aschehoug
Ivo de Figueiredo. Foto Aschehoug

I forbindelse med sin nye bok sier de Figueiredo at det er rom for en tredje leserkontrakt: «en utvidet virkelighetskontrakt som overskrider de tradisjonelle skillene: den subjektive, bekjennende sakprosaen.» I arbeidet med sin egen familiehistoriske bok har han opplevd hvordan skillet mellom sak og skjønn, og fakta og fiksjon, har vært vanskelig å trekke. Han mener også at det er på tide at man revurderer innkjøpsordningene fordi «Alle, både skjønn- og sakprosaforfattere, skriver jo om virkeligheten og alle skriver en form for fiksjon. I den forstand er jo alt litteratur.»

Toril Moi. Foto: Niklas R. Lello/Aschehoug
Toril Moi. Foto: Niklas R. Lello/Aschehoug

Toril Moi skriver at «Etter Karl Ove Knausgårds Min kamp er det åpenbart at den tradisjonelle grensen mellom fiksjon og ikke-fiksjon ikke lenger er avgjørende for hverken roman- eller litteraturbegrepet. I dag understreker stadig flere forfattere – som for eksempel Mühleisen og Ullmann – at «romanene» deres fremstiller virkeligheten.» Konsekvensen av dette er, ifølge Moi, at romanbegrepet ikke lenger kun er forbeholdt fiksjonen. Den tradisjonelle motsetningen mellom fiksjonens «bevingede fantasi» og sakprosaens «nitide faktagranskning» utfordres. Sakprosaen kan ikke lenger holdes utenfor skjønnlitteraturen, fortsetter Moi, og fremhever at tildelingen av Nobelprisen til Svetlana Aleksijevitsj intervjubaserte bøker bare understreker hennes poeng.

Ane Farsethås. Foto: Cappelen Damm
Ane Farsethås. Foto: Cappelen Damm

Ane Farsethås diskuterer om skillet skjønnlitteratur=fiksjon og sakprosa=fakta ikke er utdatert. Samtidig presiserer hun at det faktisk er et skille i leserkontrakten. «Det spesifikke ved romankontrakten er dermed dens potensielle tvetydighet: Der kontrakten mellom forfatteren og leseren av en sakprosabok forutsetter en eller annen form for (teoretisk) etterprøvbart faktagrunnlag, er en roman i utgangspunktet åpen for alle mulige forhold mellom tekst og virkelighet.»

En konsekvens av at litteraturen er i endring er nødvendigvis også at innkjøpsordningen endres. Skal sakprosaen innlemmes i skjønnlitteraturen slik Moi foreslår, vil dette måtte føre til endringer i innkjøpsordningen. De Figueiredo skriver at «sakprosaforfattere får systematisk lavere royalty enn skjønnlitterære forfattere, og får ikke automatisk innkjøp. Det får konsekvenser for litteraturen». Farsethås viser til hvordan innkjøpsordningen allerede er endret for oversatt litteratur, der er sjangergrensene opphevet.

Espen Ytreberg. Foto: UiO
Espen Ytreberg. Foto: UiO

I kronikken til Espen Ytreberg fremhever han hvordan skillet mellom det fiksjonelle og det faktiske byr på ulike muligheter for forfatteren. For Ytreberg har det gitt han mulighet til å flytte utforskingen av Roald Amundsen fra det som var tilfelle, til det som er tenkelig. Fiksjonen blir et middel som bygger en hypotetisk verden der forestillinger om den virkelige verden kan utforskes. Med referanse til de mange og ofte polariserte debattene om forholdet mellom fiksjon og sakprosa/dokumentar, skriver han «Jo mer vi ser etter, jo mer vil vi antagelig feste oss ved hvordan sjangerkategoriene alltid har vært urene, de skriftspråklige terrengene rundet oss har alltid vært uoversiktlige grenseland.»

 

Kjør debatt!

 

Kaja Bjølgerud Grismgaard

Knausgård: Sakprosa er rasjonalitet, skjønnlitteratur er underbevissthet og følelser

I kjølvannet av historiker Sten Reinhardt Hellands artikkel «Knausgårds ‘sannhet’ om Hitler og nazismens emosjonelle appell» i Vinduet 26.02.2016, har Karl Ove Knausgård kommet med et tilsvar der historikeren får sitt pass påskrevet for å ikke skille mellom sakprosa og skjønnlitteratur. En spennende diskusjon som absolutt er verd å få med seg!

Med en historikers blikk har Sten Reinhardt Helland sett på det såkalte «Hitler-essayet» i Karl Ove Knausgårds Min kamp 6.  Historiker Helland ser på Knausgårds fremstilling av Hitler og andre verdenskrig utfra et allment faghistorisk blikk og mener at Knausgård «sjonglerer i rollene som historiker, historiefilosof og dikter», og at dette er problematisk av flere grunner.  Til tross for at Min Kamp er skjønnlitteratur, mener Helland i et intervju med Dagsavisen, at Knausgård må tas alvorlig:

Foto: Soppakanuuna (Own work) [CC BY-SA 3.0 s]
Karl Ove Knausgård Foto: Soppakanuuna (Own work) [CC BY-SA 3.0 s]
– Jeg mener at det er grunn til å ta en forfatter på alvor når han pretenderer å være historiker. Det er ingen fiksjonsgrep her. Han skriver prosa om Hitler, nazismen og Holocaust, går til historiske kilder, og foregir seg å få fram en sannhet. Dette er ikke en
skjønnlitterær forfatters fiksjonsfrihet vi snakker om, sier Helland.

Knausgårds svarer i Dagsavisen 10.mai. Hans prosjekt har vært å prøve å forstå nazismen, boken skal ikke forstås som sakprosa. «Den store forskjellen på en avhandling og en roman, såvidt jeg kan se, er at en avhandling er saklig, objektiv, og at dens teser argumenteres rasjonelt for, mens en roman bygger på den delen av virkelighetsforståelsen som akademia utelater: følelsene, stemningene, impulsene, de underbevisste strømningene.», sier Knausgård.

Salig Rolf Pipping, oppfinneren av sakprosa-begrepet, skrev i 1938 at i sakprosa er «känslouttryck principielt uteslutna». Denne oppfatningen har blitt imøtegått gang på gang, men Knausgård ser altså ut til å falle tilbake på oppfatningen av sakprosa som nærvær av logos og fravær av etos og patos. Men er det slik? Hva sier sakprosaforfatterne?

Nominasjoner til Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur 2015

Nominasjonene til Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2015 er nå klare. I kategorien fagbøker er tre bøker nominert. Prisutdelingen er fredag 4. mars kl. 13.00 i Nasjonalbibliotekets Store auditorium.

f ordetMarta Breen, Jenny Jordahl og Madeleine Schultz; F-ordet. 155 grunner til å være feminist. ForlagetManifest                                                                      

Juryen skriver om denne boken at den er forfriskende og original i både framstilling. F-ordet bruker dagsaktuelle og gjenkjennelige eksempler som viser hvordan kjønn blir behandlet ulikt i hverdagen. Den fristende innpakningen og det tydelige budskapet binder sammen de ulike teksttypene til en helhetlig utgivelse, der de yngste lesere har noe å strekke seg etter og vokse inn i, og der de eldste får en inngang til videre lesing. Tekstene er presentert med humor, alvor og varme til ettertanke og diskusjon.

 

Hva er økonomiGunhild J. Ecklund: Hva er økonomi? Fakta og funderinger. Orkana

Juryen sier i sin begrunnelse at med Hva er økonomi?  har barn og unge omsider fått en bok som snakker om privat- og samfunnsøkonomi, og som synliggjør viktigheten av å ha oversikt over egen økonomi. Forfatter Gunhild J. Ecklund mister aldri målgruppa av syne, og bruker gjenkjennelige eksempler og forklarer sentrale begreper uten å miste flyten i teksten. Bruken av illustrasjoner, faktabokser og tilleggsstoff gir mer inngående kunnskap og perspektiv, og åpner for refleksjon.

Tegneseriens historieØyvind Holen (forf.) og Tore Strand Olsen (ill.): Tegneserienes historie. Cappelen Damm

Juryen skriver om denne boken at både bestefar, forfatteren og ikke minst illustratørens entusiasme kommer tydelig til uttrykk gjennom en tettpakket og informativ formidling av tegneseriens opprinnelse, tidlige barndom, helter og utvikling. I tillegg til å fortelle om de store tegneserielandene belyses også den norske tegneseriehistorien grundig. Kombinasjonen av sakprosa og tegneserie gjør dette til en sjangeroverskridende utgivelse.

 

De nominerte i andre kategorier og jurybegrunnelsene i sine helheter finner du på Barnebokinstituttets hjemmesider.

 

Om norskfaget

Gudmund Hernes. Photo: Thor Nielsen, Trondheim/NTNU Comm.
Gudmund Hernes. Foto: Thor Nielsen, Trondheim/NTNU Comm.

I Morgenbladets utgave 22. januar skrev tidligere utdanningsminster og fast skribent i Morgenbladet, Gudmund Hernes om utviklingen i norskfaget i skolen. Med essayet Samfunnets store speil slenger Hernes seg på debatten som tidligere har gått i Klassekampen, og som vi har skrevet om her, der de nye læreplanene kritiseres for å ha fjernet anbefalingene om hva som burde leses.

Professor i tekstvitenskap ved Universitetet i Oslo, Kjell Lars Berge, svarer ham i denne utgaven av Morgenbladet. I debattinnlegget Hernes og norskfaget kommer han med tre korrektiver til Hernes’ artikkel. Vi skal her prøve oss på en kort oppsummering av debatten.

Kjell Lars Berge Foto: Ram Gupta
Kjell Lars Berge Foto: Ram Gupta

Hernes refererer til professor Ole Karlsen ved Høgskolen i Hedmark som sier at Kunnskapsløftet «er i ferd med å utradere den klassiske norske litteraturen». Berge mener at dette ikke er tilfellet og at den nye læreplanen heller tilkjenner norsklærerne kompetanse i og tillit til å velge kvalitetslitteratur selv.

Hernes og Berge virker også uenige i hva literacy begrepet egentlig innebærer. Hernes definisjon av literacy er: «allmennkunnskap. Det du trenger å vite for å skjønne og samhandle». Og i denne definisjonen fremhever han viktigheten av at vi som kulturfellesskap også deler de samme referansene: «Peer Gynt er ikke sommeravløseren på Gjendesheim. Skrik er ikke en karnevalsmaske. Ibsen ikke en ringvei eller et parkeringshus».

Berges forståelse av literacy derimot er det å mestre skriving og læring på avansert nivå og: «Det innebærer å bruke lese- og skriveferdigheter til å tilegne seg innsikter som går ut over den umiddelbare erfaringen og det hverdagslige snakket».

Det tredje og siste punktet i Berges korrektiv er at Hernes hevder at det å lese sentrale tekster fra teksthistorien skulle stå i motsetning til det å utvikle skriftlige og muntlige ferdigheter. Berge mener at dette slett ikke er tilfellet, morsmålsfaget har alltid ivaretatt både lesing av kulturens viktigste tekster på den ene siden og det å ytre seg muntlig og skriftlig på den andre.

Alvor i alle kanaler

Klassekampen 02.01.15, side 32-33
Klassekampen 02.01.15, side 32-33

Klassekampen intervjuer forlagsveteranen Bjørn Smith-Simonsen den 2. januar på hans 70 års dag. Smith-Simonsen kan ifølge Klassekampen skilte med en ansiennitet på 64 år i norsk bokbransje (han startet sin karriere i farens boktrykkeri allerede i seksårsalderen)!

Smith-Simonsen er ikke spesielt positiv til utviklingen faglitteraturen har hatt de siste 20 årene.
– Jeg er opptatt av å spre alvor, sier han til Klassekampen, og fortsetter:
– Det har foregått en svingning fra alvor til underholdning, fra seriøsitet til tull og tøys. Det gjelder generelt i kulturen, men i høyeste grad også innen sakprosaen. Han er skeptisk til at norsk sakprosa stadig oftere spiller på skjønnlitterære fortellergrep og virkemidler.
– Nå er det blitt vanskelig å skille mellom sakprosa og skjønnlitteratur, sier Smith-Simonsen og viser blant annet til bøkene som var nominert til Brageprisen i kategorien sakprosa.

Bøker skal være alvorlige, påpeker han.
– Det trenger ikke nødvendigvis være riktig alt som står der, for det er et krav som blir filosofisk vanskelig, men det er viktig at bøkene er alvorlig ment.

Journalist Dag Eivind Undheim Larsen spør Smith-Simonsen om hvorfor det er så galt å myke opp sakprosatekster med litterære virkemidler. Utviklingen har gått så langt at det har blitt helt absurd, mener Smith-Simonsen. Det er ikke bare noe som rammer faglitteraturen vi holder på med, nå blir til og med matematikere oppfordret til å formidle sine resultater med gode historier.

Samtidig presiserer jubilanten:

– Jeg er ikke mot morsomme historier, men som forlegger vil jeg bidra til å spre alvor i alle kanaler.

 

Åsne Seierstad på listen over årets beste bøker i New York Times

Åsne Seierstad. Foto: Kagge forlag
Åsne Seierstad. Foto: Kagge forlag

Åsne Seierstad sin bok «En av oss» fra er med på listen over årets beste bøker hos den amerikanske avisen New York Times.

NRK intervjuer forlagssjef i Kagge forlag, Anne Gaathaug, som ga ut boka:

Åsne Seierstad, En av oss. Kagge forlag.

– Vi har visst at New York Times har hatt øye på denne boka tidligere i forhold til kritikken den har fått, men at hun skulle havne på det som kanskje er den mest prestisjefylte lista i år, det var mer enn vi hadde forventet. Det er veldig fortjent, sier hun.

Hun tror Seierstads bok klarer å treffe publikum i utlandet fordi hun skriver om temaer som angår alle og at hun klarer å skrive nære historier.

 

Sakprosa for barn og unge ikke fullt så bra?

Guri Fjeldberg
Guri Fjeldberg

Vi startet forrige uke med å skrive at sakprosa for barn og unge blir bedre og bedre, denne uken nyanserer vi bildet.

101 - de beste barne- og ungdomsbøkene 2005 - 2015
101 – de beste barne- og ungdomsbøkene 2005 – 2015

Guri Fjeldberg har skrevet boka 101 – de beste barne- og ungdomsbøkene 2005-2015, der hun presenterer hver av de 101 beste bøkene utgitt for barn og unge i Norge de siste ti årene, både norske og oversatte verk. Listen uten kommentarer finner du på bloggen De 101 beste. Av disse 101 bøkene er det bare 15 som er sakprosa for barn og unge. Fjeldberg hevder i artikkelen – Markedet skriker etter flere og bedre sakprosabøker for barn og ungdom at en grunn til dette kan være at «Forlagene satser på store kommersielle utgivelser rettet mot et bredt publikum. Målet er å ikke skremme noen fra seg, men sakprosaen er ofte på sitt beste når den er rettet mot spesielt interesserte.»

Redaktør for barne- og ungdomslitteratur i Cappelen Damm, Steffen Sørum, har et sterkt engasjement for sakprosa. Han mener «Det er et nasjonalt ansvar å sikre barn og unge sakprosalitteratur på norsk.», men at det har vært for vanskelig å satse på sakprosa med den eksisterende innkjøpsordningen.

Arne Vestbø i Kulturrådet har forståelse for at forlagene opplever det som en økonomisk risiko at bøkene må være ferdigstilt før Kulturrådet vurderer innkjøp.

– Derfor har Kulturrådet nå bestemt seg for å inkludere sakprosa for barn og unge inn under produksjonsstøtteordningene, slik at forlagene kan søke om penger før de lager bøkene.

 

 

Bedre sakprosa for barn og unge

Kart_forside_highresIngvild Bræin skriver i en kommentar i Klassekampen 14.11.2015 at det ser ut som det er en ny vind innenfor sakprosa for barn og unge. «Det er mange forseggjorte bøker, det er høy bevissthet om at de visuelle og tekstlige elementene i bøkene skal tale samme sak, dra formidlingslasset sammen. Jeg mistenker sågar at det er meningen at leserne skal kose seg mens de leser, og lære gjennom kvalitet i alle ledd. Kan dette ha sammenheng med den økende interessen for sakprosa blant barn og unge? Foreningen !Les sitt sakprosa-magasin Faktafyk er så populært at hundrevis av ungdomsskoler står på venteliste for å motta bladet i 2016.»

Bræin trekker også frem «Kart for oppdagere og eventyrlystne» av Aleksandra Mizielinska og Daniel Mizielinski. Denne boken er oversatt av Simon Stranger som kommer til Verden i Bergen på lørdag 28. november for å snakke om akkurat denne boken. Boken gir en oversikt over nesten alle land i verden og hvilke dyr som lever der, hva slags mat innbyggerne liker å spise, og hva de gjør på fritiden. Boken har vunnet en rekke priser, er solgt til utallige land og ble kåret til Årets barnebok av bokhandlerkjeden Waterstones i 2013. Bræin trekker også frem andre oversatte praktbøker ««Animalium» av Katie Scott og Jenny Broom er et slags museum i bokform, med en håndtegnet samling av dyr fra hele verden. Her kan man «vandre rundt» og lære om ulike dyrearter og deres utvikling. Jo Nelsons oppfølger «Historium», som kom nå i høst, er også et museum, med ulike «saler» for hver verdensdel, der vi kan lære om ulike sivilisasjoner gjennom tidene. De håndtegnede illustrasjonene er av smykker, vaser, våpen og statuer, og gir følelse av museal historie, men illustrativt gjengitt musealitet. «

Leiarartikkel utan tenketid

stian-seland2

Korleis lese ein uleseleg tekst? Leiarartikkelen i Morgenbladet sist veke –  «Politikk  uten tenketid» – blir først forståeleg når puslespelbrikkene blir kasta i været. Teksten blei analysert av retorikkstudentar på Blindern denne veka. Her er Stian Seland (biletet) sin analyse.

Leiarartikkelen i Morgenbladets utgåve 2.-9. oktober, Politikk uten tenketid, framstår umiddelbart som ein tekst redaktøren sjølv burde ha brukt litt meir på. Ved gjennomlesing er det uklart kva det overordna temaet for artikkelen er. Koblingane mellom avsnitta er uklar, og den indre samanhengen i teksten er svak. Les mer «Leiarartikkel utan tenketid»