Hvordan arbeider en sakprosaskribent?


Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening stilte spørsmålet,
og som man spør, får man svar. Så gode svar at det ble både bok og nominasjon fra Forleggerforeningen.

Fra 2017 til 2019 har NFFO bidratt til å løfte debatten om den faglitterære skriving inn i et format som må sies å ha vært svært vellykket. Gjennom samtaleserien Min metode har ti forfattere bidratt med sine innganger til egen skriveprosess, og dette har igjen resultert i boka med samme navn på forlaget Cappelen Damm.

Initiativtaker til møteserien og medredaktør av boken sammen med Hans Petter Blad, er Kristine Isaksen, formidlingsansvarlig i NFFO.
De ti forfatterne som generøst har delt av sin erfaringsbaserte kunnskap er Tore Rem, Bjørn Arild Ersland, Åsne Seierstad, Espen Søbye, Toril Moi, Ane Farsethås, Steffen Kverneland, Agnete Øye, Dag O. Hessen og Agnes Ravatn.

Det er en bok i god, demokratisk ånd, som bidrar til å fremme det håndverket det er å skrive sakprosa:

– Det finnes allerede mange skrivebøker der ute, men de er nesten uten unntak rettet mot skjønnlitteratur. Sakprosa får ofte oppmerksomhet på tema og innhold, men med Min metode ville vi rette oss også inn mot håndverket eller skrivekunsten, om du vil. Hva tenker forfattere og oversettere om arbeidsmetoden sin? Jeg tenker det kan være fint å dele skrivehemmelighetene med både kolleger og yngre som er interessert i å lære seg faget.
Kristine Isaksen, NFFO

Jan Grue om Min metode og sin egen

En annen som også løfter det håndverksmessige ved å skrive litteratur som innehar en virkelighetskontrakt er Jan Grue. Både med tanke på egen produksjon, og i sin omtale av Min metode i et essay i Klassekampen den 25. mai:

Redaktørene Kristine Isaksen og Hans Petter Blad har her satt sammen en fascinerende og høyst leseverdig tekstsamling for alle som skriver: en utforskning av hva slags håndverk det er å skrive i sin alminnelighet og sakprosa i særdeleshet.

Grue vektlegger fronensis i forbindelse med skrivearbeid, som i Store norske leksikon utledes slik: «… hos den greske filosofen Aristoteles en intellektuell dygd/dyd, en type intellektuell kompetanse som omfatter praktisk visdom/klokskap/fornuft, en skjønnsmessig evne (skjønn) som erverves gjennom erfaring over tid».

«Min metode» er full av erfarne skrivere som rekonstruerer hvordan de kom dit de er, hvordan de skrev bøkene de gjorde. Men de gir oss ikke et veikart vi kan følge, de gir oss ikke algoritmen vi kan følge for å lage en bok.
Jan Grue, Klassekampen

For det å skrive er en prosess hvor både ens egen forståelse av stoffet og sakens beveggrunner trer fram underveis og samtidig som man arbeider med ordene, med språket og de uunnværlige metaforene.

En annen bok som kan løftes fram i samme ånd som Min metode er antologien Kunnskapens språk (2012) redigert av Anders Johansen, professor i sakprosa ved Universitet i Bergen. Det er en bok om «… utforsking av forholdet mellom skrivearbeid og kunnskapsutvikling». Johansen skriver at det er behov for erfaringsutveksling fra mange hold, og vi kan kanskje se Min metode i forlengelsen av dette. Benevnelsen «Kunnskapens språk» skriver Johansen, er et godt utgangspunkt for en kritisk undersøkelse av bestående tekstformer og som verktøy i utprøvelsen av nye.

Tilbake til Grue. Han viser til Johan Tønnessons definisjon av sakprosa som: «… i vid forstand (er) tekster som mottakeren har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten» (Store norske leksikon). Virkelighetskontrakten er altså helt vesentlig, men Grue viser med gode eksempler at det er ikke mulig å begrense faglitterær skriving til fastlagte metodeinnganger bestemt av én forståelse av virkeligheten, nettopp fordi den opptrer på forskjellig vis ettersom vi entrer den fra ulike hold: Hans nye bok Det var en gang et menneske, er en essayistisk utforskning av posthumanismen, og er skrevet med det for øye at
« … leseren skal kunne forholde seg til den samme verden av bakgrunnsinformasjon og saksopplysninger som jeg gjør.» Dette kontrasterer han opp mot den kritikerroste Jeg lever et liv som ligner deres (2018):

Det var annerledes for noen år siden. Da jeg begynte å skrive om mitt eget liv, måtte jeg ta stilling, jeg måtte bestemme meg for hvilke regler jeg ville følge. I en roman kunne jeg tillatt meg å finne opp skikkelser, scener og hendelsesforløp, men jeg ville mistet muligheten til å si at dette er virkeligheten slik jeg kan rekonstruere den. Uten en form for fotfeste i virkeligheten, uten en forpliktelse overfor den, måtte jeg hatt et annet fast punkt. Det kunne ha vært en skikkelse, en dramaturgi, et estetisk prinsipp – men da ville arbeidsprosessen, som ledet frem til boken «Jeg lever et liv som ligner deres», vært helt annerledes.
Jan Grue, Klassekampen

Refleksjonen over forskjellige innganger til ulikt stoff som har det tilfelles at det omhandler virkeligheten versus det skjønnlitteræres universets ubegrensede begrensinger, viser til det etiske i sakprosaen:

Og jeg finner det håpefullt når bidragsyterne i antologien trekker frem sin pliktfølelse, fornemmelsen av hvordan teksten skal bli og hvordan den bør bli. (…) De utviser phronesis. Det er verdt å minne seg om at denne formen for praktisk, håndverksmessig fornuft, også er forbundet med moralsk skjønn og dømmekraft, som opparbeides gjennom erfaring. Gjennom sin forpliktelse overfor virkeligheten har sakprosaen en etisk dimensjon – den skal ikke finne på.
Jan Grue, Klassekampen

Min metode nominert til pris

Forleggerforeningen har nominert boka Min metode i kategorien Årets markeds- eller formidlingstiltak. Ifølge foreningens sider skal prisene «stimulere til nyskaping og innovasjon i bransjen». Prisen deles ut i forbindelse med Bokdagen på Latter, Aker Brygge, 6. juni, og juryen skriver blant annet dette om Min metode: «Særs interessant for alle som jobber med, eller skriver sakprosa og minst like interessant for den allmenne leser av sakprosaen».

Det er en begeistret Isaksen som kommenterer nominasjonen:

Vi er en forening som er mer enn normalt opptatt av at sakprosa blir lest, diskutert og skrevet. At samtaleserien og boka Min metode, som handler om sakprosaskriving, får anerkjennelse som god formidling og god markedsføring, er fantastisk! 

Vi gratulerer og takker like begeistret for et viktig bidrag som fremmer sakprosaens mange stemmer!

Jan Grue i Klassekampen 25. mai (krever abonnement): https://dagens.klassekampen.no/2019-05-25/sannhet-og-metode

 

Her kan du se videopptak av noen av møtene:

 

 

Klart språk om forslaget til ny forvaltningslov

I kronikken Ny forvaltningslov, gammeldags klarspråkforståelse (Morgenbladet18 april), skriver stipendiat ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Ida Seljeseth, om § 8 i forslaget til ny forvaltnings-lov. Paragrafen i seg selv hilses velkommen, men hun ser med kritiske øyne på en manglende forankring i kunnskap om klarspråk og kommunikasjonen mellom forvaltning og folk flest:

Forslaget til ny forvaltningslov, som presenteres i NOU 2019:5, inneholder en bestemmelse om at forvaltninga skal skrive tekster i et klart språk. Det er etterlengtet. Dessverre ser den ut til å være basert på en utdatert forståelse av hva klarspråk er.

Les mer «Klart språk om forslaget til ny forvaltningslov»

Et litteraturpolitisk slag for sakprosaen

Foto: Eliott Reyna

 

Freddy André Øvstegård, kulturpolitisk talsperson for SV, skriver
om sakprosaens kår i Morgenbladet under tittelen Sats på sakprosa.
Der peker han blant annet på hvordan innkjøpsordningen for sakprosa underlegges andre krav enn hva skjønnlitterære titler blir til dels: Innkjøpsordningen for skjønnlitteratur hos Kulturrådet har kriteriet
høy nok kvalitet som bestemmende for antall titler som kjøpes inn. Punktum. For sakprosaen stiller det seg annerledes: Den er underlagt en selektiv ordning hvor utgivelser kniver om plassen i et forhåndsbestemt antall titler, en kvalitetvurdering og til slutt en prioritering mellom de aktuelle kandidatene.

Les mer «Et litteraturpolitisk slag for sakprosaen»

Kunsten å bygge sakprosakanon

Av Ida Skjelderup

Har det noe for seg å samle og lage lister over de beste sakprosaverkene utgitt i Norge etter krigen – utover den umiddelbare oppmerksomheten som følger med en artig konkurranse? Og går det an å sammenligne en memoarbok med et oppslagsverk? Etter antall kåringer som er blitt gjennomført i norsk offentlighet de siste par-og-tjue årene å dømme er svarene ja og ja: Først ut var Trond Berg Eriksen med Nordmenns nistepakke. En kritikk av den norske kanon (1995), en utgivelse hvis overordnede formål var å revidere en ensidig skjønnlitterær fortelling om norsk litteratur. Tretten år senere, i 2008 lanserte så Dagbladet sin liste over de 25 mest betydningsfulle norske sakprosautgivelsene etter 1945, og påfølgende år lanserte Landslaget for norskundervisning sin offisielle sakprosakanon for skolen, som i dag fungerer som rettesnor for det man kan anta er brorparten av alle norsklærerne der ute. Og nå har altså NRK P2 og Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) gått sammen om å lage en helt ny og særdeles omfattende liste på 250 titler fordelt over ti ulike kategorier – der kriteriene for utvalget har vært å finne de beste sakprosabøkene – og samtidig dem som i størst grad har bidratt til å forme Norge. Under Hans Olav Brenners ledelse, skal lista presenteres og diskuteres i beste sendetid hver lørdag sommeren i gjennom, med diverse repriser. I morgen sendes program nummer tre i serien kalt Faktasjekken – jakten på Norges beste sakprosa.

Les mer «Kunsten å bygge sakprosakanon»

Behov for en tredje kategori?

I Morgenbladet Nr. 31 / 12.–18. august 2016 skriver Toril Moi, Ivo de Figueiredo og Ane Farsethås i hver sin kommentar om hvordan vi mangler begreper som kan fange opp den spennende litterære utviklingen vi står oppe i. Mens de Figueiredo etterlyser en tredje kategori med en videre leserkontrakt, ser Toril Moi heller at vi innlemmer sakprosaen i skjønnlitteraturen. Ane Farsethås hevder avslutningsvis i sin kommentar med å si at «Den litterære sakprosaen trenger ingen avsporende kamp mot skjønnlitteraturens påståtte «poetokrati», kun en saklig anerkjennelse av at mye god litteratur skapes av forfattere som enten ikke anser grensene som viktige eller som henter kraft fra å overskride dem.»

I Morgenbladet Nr. 32/19-25.august 2016 tar Espen Ytreberg fatt i disse spørsmålene utfra sin erfaring med å være romanskrivende forsker for første gang.

Les mer «Behov for en tredje kategori?»

Knausgård: Sakprosa er rasjonalitet, skjønnlitteratur er underbevissthet og følelser

I kjølvannet av historiker Sten Reinhardt Hellands artikkel «Knausgårds ‘sannhet’ om Hitler og nazismens emosjonelle appell» i Vinduet 26.02.2016, har Karl Ove Knausgård kommet med et tilsvar der historikeren får sitt pass påskrevet for å ikke skille mellom sakprosa og skjønnlitteratur. En spennende diskusjon som absolutt er verd å få med seg!

Med en historikers blikk har Sten Reinhardt Helland sett på det såkalte «Hitler-essayet» i Karl Ove Knausgårds Min kamp 6.  Historiker Helland ser på Knausgårds fremstilling av Hitler og andre verdenskrig utfra et allment faghistorisk blikk og mener at Knausgård «sjonglerer i rollene som historiker, historiefilosof og dikter», og at dette er problematisk av flere grunner.  Til tross for at Min Kamp er skjønnlitteratur, mener Helland i et intervju med Dagsavisen, at Knausgård må tas alvorlig:

Les mer «Knausgård: Sakprosa er rasjonalitet, skjønnlitteratur er underbevissthet og følelser»

Om norskfaget

Foto: NordForsk/Terje Heiestad.

I Morgenbladets utgave 22. januar skrev tidligere utdanningsminister og fast skribent i Morgenbladet, Gudmund Hernes om utviklingen i norskfaget i skolen. Med essayet Samfunnets store speil slenger Hernes seg på debatten som tidligere har gått i Klassekampen, og som vi har skrevet om her, der de nye læreplanene kritiseres for å ha fjernet anbefalingene om hva som burde leses.
Les mer «Om norskfaget»

Alvor i alle kanaler

Klassekampen 02.01.15, side 32-33
Klassekampen 02.01.15, side 32-33

Klassekampen intervjuer forlagsveteranen Bjørn Smith-Simonsen den 2. januar på hans 70 års dag. Smith-Simonsen kan ifølge Klassekampen skilte med en ansiennitet på 64 år i norsk bokbransje (han startet sin karriere i farens boktrykkeri allerede i seksårsalderen)!

Smith-Simonsen er ikke spesielt positiv til utviklingen faglitteraturen har hatt de siste 20 årene.
– Jeg er opptatt av å spre alvor, sier han til Klassekampen, og fortsetter:
– Det har foregått en svingning fra alvor til underholdning, fra seriøsitet til tull og tøys. Det gjelder generelt i kulturen, men i høyeste grad også innen sakprosaen. Han er skeptisk til at norsk sakprosa stadig oftere spiller på skjønnlitterære fortellergrep og virkemidler.
– Nå er det blitt vanskelig å skille mellom sakprosa og skjønnlitteratur, sier Smith-Simonsen og viser blant annet til bøkene som var nominert til Brageprisen i kategorien sakprosa.

Bøker skal være alvorlige, påpeker han.
– Det trenger ikke nødvendigvis være riktig alt som står der, for det er et krav som blir filosofisk vanskelig, men det er viktig at bøkene er alvorlig ment.

Journalist Dag Eivind Undheim Larsen spør Smith-Simonsen om hvorfor det er så galt å myke opp sakprosatekster med litterære virkemidler. Utviklingen har gått så langt at det har blitt helt absurd, mener Smith-Simonsen. Det er ikke bare noe som rammer faglitteraturen vi holder på med, nå blir til og med matematikere oppfordret til å formidle sine resultater med gode historier.

Samtidig presiserer jubilanten:

– Jeg er ikke mot morsomme historier, men som forlegger vil jeg bidra til å spre alvor i alle kanaler.

 

Sakprosa for barn og unge ikke fullt så bra?

Guri Fjeldberg
Guri Fjeldberg

Vi startet forrige uke med å skrive at sakprosa for barn og unge blir bedre og bedre, denne uken nyanserer vi bildet.

101 - de beste barne- og ungdomsbøkene 2005 - 2015
101 – de beste barne- og ungdomsbøkene 2005 – 2015

Guri Fjeldberg har skrevet boka 101 – de beste barne- og ungdomsbøkene 2005-2015, der hun presenterer hver av de 101 beste bøkene utgitt for barn og unge i Norge de siste ti årene, både norske og oversatte verk. Listen uten kommentarer finner du på bloggen De 101 beste. Av disse 101 bøkene er det bare 15 som er sakprosa for barn og unge. Fjeldberg hevder i artikkelen – Markedet skriker etter flere og bedre sakprosabøker for barn og ungdom at en grunn til dette kan være at «Forlagene satser på store kommersielle utgivelser rettet mot et bredt publikum. Målet er å ikke skremme noen fra seg, men sakprosaen er ofte på sitt beste når den er rettet mot spesielt interesserte.»

Redaktør for barne- og ungdomslitteratur i Cappelen Damm, Steffen Sørum, har et sterkt engasjement for sakprosa. Han mener «Det er et nasjonalt ansvar å sikre barn og unge sakprosalitteratur på norsk.», men at det har vært for vanskelig å satse på sakprosa med den eksisterende innkjøpsordningen.

Arne Vestbø i Kulturrådet har forståelse for at forlagene opplever det som en økonomisk risiko at bøkene må være ferdigstilt før Kulturrådet vurderer innkjøp.

– Derfor har Kulturrådet nå bestemt seg for å inkludere sakprosa for barn og unge inn under produksjonsstøtteordningene, slik at forlagene kan søke om penger før de lager bøkene.

 

 

Bedre sakprosa for barn og unge

Kart_forside_highresIngvild Bræin skriver i en kommentar i Klassekampen 14.11.2015 at det ser ut som det er en ny vind innenfor sakprosa for barn og unge. «Det er mange forseggjorte bøker, det er høy bevissthet om at de visuelle og tekstlige elementene i bøkene skal tale samme sak, dra formidlingslasset sammen. Jeg mistenker sågar at det er meningen at leserne skal kose seg mens de leser, og lære gjennom kvalitet i alle ledd. Kan dette ha sammenheng med den økende interessen for sakprosa blant barn og unge? Foreningen !Les sitt sakprosa-magasin Faktafyk er så populært at hundrevis av ungdomsskoler står på venteliste for å motta bladet i 2016.»

Bræin trekker også frem «Kart for oppdagere og eventyrlystne» av Aleksandra Mizielinska og Daniel Mizielinski. Denne boken er oversatt av Simon Stranger som kommer til Verden i Bergen på lørdag 28. november for å snakke om akkurat denne boken. Boken gir en oversikt over nesten alle land i verden og hvilke dyr som lever der, hva slags mat innbyggerne liker å spise, og hva de gjør på fritiden. Boken har vunnet en rekke priser, er solgt til utallige land og ble kåret til Årets barnebok av bokhandlerkjeden Waterstones i 2013. Bræin trekker også frem andre oversatte praktbøker ««Animalium» av Katie Scott og Jenny Broom er et slags museum i bokform, med en håndtegnet samling av dyr fra hele verden. Her kan man «vandre rundt» og lære om ulike dyrearter og deres utvikling. Jo Nelsons oppfølger «Historium», som kom nå i høst, er også et museum, med ulike «saler» for hver verdensdel, der vi kan lære om ulike sivilisasjoner gjennom tidene. De håndtegnede illustrasjonene er av smykker, vaser, våpen og statuer, og gir følelse av museal historie, men illustrativt gjengitt musealitet. «