Sakprosa og etikk

Kanskje kan den stadig pågående debatten om et etisk rammeverk, eller sjekkliste, for litterære sakprosautgivelser bidra til å løfte refleksjoner om sakprosa og etikk opp på et mer generelt samfunnsnivå? Om tekstkulturer og tekstnormer, og hva det innebærer både for skribenters og leseres forståelse av ytringers intensjonalitet? At tekster i ulike sakprosakontekster har et definisjons- og maktperspektiv utover det teksten selv adresserer, og at det påvirker leserens forståelser utfra den sammenhengen som teksten inngår i.

For pressens etiske ansvar er følgende punkter i Vær Varsom-plakaten et innlysende utgangspunkt for selvrefleksjon: 1.4., annet ledd: Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle og 4.1. Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.

Å rette baker for smed
I klassekampens leder lørdag 12. oktober går Mari Skurdal i rette med «pressekorpset», altså et lands, eller bys samlede presse: Ifølge Skurdal er det skjebnes ironi at debatten om boka til Haddy Njie, Dagbok. 13. desember–13. februar, «… på ny (har) fått pressekorpset til å etterlyse en Vær varsom-plakat for sakprosa. Kommentator Jens Kihl i Bergens Tidende, NTBs nyhetssjef Sarah Sørheim og Aftenposten-kommentator Frank Rossavik krever et strengere etisk regelverk for forlagene. Det er en skjebnens ironi at utspillene kommer fra nettopp pressen», og videre: «Medienes omfattende dekning av varslene mot tidligere Ap-nestleder og Njies ektemann Trond Giske er et klassisk eksempel på et voldsomt mediedrev (…) Og det regelverket kommentatorene etterlyser, som de selv styres etter, brøt pressen selv i Giske-saken. Det viser PFU-fellelsen av VG – BT og Aftenpostens konsernkollega i Schibsted – for Bar Vulkan-saken». Altså et klassisk eksempel av å rette baker for smed. Eller å ta mannen, og ikke ballen. For her blir én del stilt til ansvar for en helhet som tross alt har en avgrenset kontekst.

Hvilket ansvar pressen selv har for mediedrevet i Giske-saken fortjener et kritisk søkelys, men pekeleken er ikke et godt utgangspunkt for betraktninger om etikk i sakprosateksters økologi, spesielt ikke når man selv er en vesentlig aktør i offentligheten. Offentlighetssfærens tilstand i det demokratiske prosjektet krever en mer saklig tilnærming. Skurdals leder blir slik sett ufrivillig en metakommentar til Vær Varsom-plakatens ovennevnte punkter.

Epler, pærer og Vær Varsom-plakaten
Skurdal er også bekymret for at tydeligere forlagsetikk vil endre litteraturens betingelser – ellers si autonomi – og viser til eksempler i den skjønnlitterære delen av offentligheten som har tatt opp i seg elementer fra sakprosaens etterrettelighetsideal: «Dersom listene kommer som følge av frykt for å trå feil, er det grunn til å advare mot en slik utvikling i norsk forleggeri». Her endrer Skurdal premisset for sin opprinnelige kritikk (pressekorpset, sakprosa, vær varsom-plakat (er) og skjebnes ironi), og forskyvningen over til det skjønnlitterære og avstandstakning til formalisme holder ikke vann: Les sitatet en gang til, men med sakprosaens virkelighetskontrakt som bakteppe. Da handler det ikke om at «En fryktsom offentlighet finner måter å beskytte seg på, bak kildelister, juristuttalelser og regelverk». Skurdal mener at dette kan skape «… en rigid og anti¬septisk offentlighet, hvor ytringer og skriftstykker blir uangripelige, men også mindre interessante». Et godt kildeverk er jo tvert imot grep for å beskytte offentligheten og aktørene i den, og det fører ikke til at tekster blir uangripelige – men at man faktisk har noe å gripe til! Anslaget er for øvrig godt, alle har til alle tider hatt godt av å se seg selv i speilet, spesielt de som påvirker den offentlige sfæren med sine stemmer, være seg pressekorpset, forfatter av sakprosa og deres forlag.

 

I Klassekampen 15. oktober svarte Johan Tønnesson på sakprosaens vegne:

Sakprosaisk formalisme?
Er det igjen blitt «formalisme» å forvente lister over kilder og litteratur i sakprosa? Klassekampens redaktør Mari Skurdal synes å mene det, når hun i lederartikkelen 12.10. tar avstand fra tanken om et etisk regelverk for sakprosaen. Rett nok går hun midt i artikkelen plutselig over til å skrive om romaner når hun skal hente sine argumenter. Og spørsmålet om kildebruk i fiksjonsprosa er ganske riktig både komplisert og brennbart. Det husker noen av oss fra Kjartan Fløgstads insistering på ikke å gi leseren unødig hjelp og historieforskere unødig kreditt gjennom å ta med en litteraturliste i den historiske romanen Grense Jakobselv (2009): En litteraturliste ville krenke hans litterære frihet, dermed basta. Men på den litterære sakprosaens område er dette for lengst avklart, gjennom utredningen God skikk (2006) som fulgte skandalen rundt Gyldendals Historien om Norge: Forlag og forfattere plikter å oppgi kilder for sitater, parafraser og resonnementer som er hentet utenfra. Å følge Skurdals «antiformalistiske» parole under den litterære ytringsfrihetens fane, vil bety et langt tilbakeskritt for kvaliteten i norsk sakprosa.

 

Av Merete Pettersen

Populærvitenskap og sakprosa og sånn

Foto: Dustin Tramel

Går det til helvete? Dette spør Norsk sakprosafestival om i sin presentasjon av årets arrangement. I Dagbladet 17. august stiller langt på vei litteraturkritikerne Cathrine Krøger i Dagbladet og Hilde Østby i Aftenposten det samme spørsmålet – med selve festivalen som bekymringsobjekt.

Bakgrunnen er at Norsk sakprosafestival for andre året på rad har besluttet å invitere Thomas Erikson, mannen bak bestselgeren Omgitt av idioter. Boka bygger på antagelser basert på personlighetsteorien og analyseverktøyet DISC, en teori det trolig ikke finnes et eneste vitenskapelig belegg for.

Når Erikson gjester festivalen 12. oktober, er det med et foredrag basert på hans bok Omgitt av psykopater. Dette møtes altså med oppgitthet av blant annet Hilde Østby, med en fortid som kommunikasjonsmedarbeider i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og medforfatter av den populærvitenskapelige suksessboka Å dykke etter sjøhester. Erikson har også fått kraftig kritikk fra foreningen Vetenskap och Folkbildning (VoF) i Sverige, som i 2018 kåret han til «Årets villeder».

Les mer «Populærvitenskap og sakprosa og sånn»

Hvordan arbeider en sakprosaskribent?


Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening stilte spørsmålet,
og som man spør, får man svar. Så gode svar at det ble både bok og nominasjon fra Forleggerforeningen.

Fra 2017 til 2019 har NFFO bidratt til å løfte debatten om den faglitterære skriving inn i et format som må sies å ha vært svært vellykket. Gjennom samtaleserien Min metode har ti forfattere bidratt med sine innganger til egen skriveprosess, og dette har igjen resultert i boka med samme navn på forlaget Cappelen Damm.

Initiativtaker til møteserien og medredaktør av boken sammen med Hans Petter Blad, er formidlingsansvarlig i NFFO, Kristine Isaksen.
De ti forfatterne som generøst har delt av sin erfaringsbaserte kunnskap er Tore Rem, Bjørn Arild Ersland, Åsne Seierstad, Espen Søbye, Toril Moi, Ane Farsethås, Steffen Kverneland, Agnete Øye, Dag O. Hessen og Agnes Ravatn.

Det er en bok i god, demokratisk ånd, som bidrar til å fremme det håndverket det er å skrive sakprosa:

– Det finnes allerede mange skrivebøker der ute, men de er nesten uten unntak rettet mot skjønnlitteratur. Sakprosa får ofte oppmerksomhet på tema og innhold, men med Min metode ville vi rette oss også inn mot håndverket eller skrivekunsten, om du vil. Hva tenker forfattere og oversettere om arbeidsmetoden sin? Jeg tenker det kan være fint å dele skrivehemmelighetene med både kolleger og yngre som er interessert i å lære seg faget.
Kristine Isaksen, NFFO

Les mer «Hvordan arbeider en sakprosaskribent?»

Klart språk om forslaget til ny forvaltningslov

I kronikken Ny forvaltningslov, gammeldags klarspråkforståelse (Morgenbladet18 april), skriver stipendiat ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Ida Seljeseth, om § 8 i forslaget til ny forvaltnings-lov. Paragrafen i seg selv hilses velkommen, men hun ser med kritiske øyne på en manglende forankring i kunnskap om klarspråk og kommunikasjonen mellom forvaltning og folk flest:

Forslaget til ny forvaltningslov, som presenteres i NOU 2019:5, inneholder en bestemmelse om at forvaltninga skal skrive tekster i et klart språk. Det er etterlengtet. Dessverre ser den ut til å være basert på en utdatert forståelse av hva klarspråk er.

Les mer «Klart språk om forslaget til ny forvaltningslov»

Et litteraturpolitisk slag for sakprosaen

Foto: Eliott Reyna

 

Freddy André Øvstegård, kulturpolitisk talsperson for SV, skriver
om sakprosaens kår i Morgenbladet under tittelen Sats på sakprosa.
Der peker han blant annet på hvordan innkjøpsordningen for sakprosa underlegges andre krav enn hva skjønnlitterære titler blir til dels: Innkjøpsordningen for skjønnlitteratur hos Kulturrådet har kriteriet
høy nok kvalitet som bestemmende for antall titler som kjøpes inn. Punktum. For sakprosaen stiller det seg annerledes: Den er underlagt en selektiv ordning hvor utgivelser kniver om plassen i et forhåndsbestemt antall titler, en kvalitetvurdering og til slutt en prioritering mellom de aktuelle kandidatene.

Les mer «Et litteraturpolitisk slag for sakprosaen»

Kunsten å bygge sakprosakanon

Av Ida Skjelderup

Har det noe for seg å samle og lage lister over de beste sakprosaverkene utgitt i Norge etter krigen – utover den umiddelbare oppmerksomheten som følger med en artig konkurranse? Og går det an å sammenligne en memoarbok med et oppslagsverk? Etter antall kåringer som er blitt gjennomført i norsk offentlighet de siste par-og-tjue årene å dømme er svarene ja og ja: Først ut var Trond Berg Eriksen med Nordmenns nistepakke. En kritikk av den norske kanon (1995), en utgivelse hvis overordnede formål var å revidere en ensidig skjønnlitterær fortelling om norsk litteratur. Tretten år senere, i 2008 lanserte så Dagbladet sin liste over de 25 mest betydningsfulle norske sakprosautgivelsene etter 1945, og påfølgende år lanserte Landslaget for norskundervisning sin offisielle sakprosakanon for skolen, som i dag fungerer som rettesnor for det man kan anta er brorparten av alle norsklærerne der ute. Og nå har altså NRK P2 og Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) gått sammen om å lage en helt ny og særdeles omfattende liste på 250 titler fordelt over ti ulike kategorier – der kriteriene for utvalget har vært å finne de beste sakprosabøkene – og samtidig dem som i størst grad har bidratt til å forme Norge. Under Hans Olav Brenners ledelse, skal lista presenteres og diskuteres i beste sendetid hver lørdag sommeren i gjennom, med diverse repriser. I morgen sendes program nummer tre i serien kalt Faktasjekken – jakten på Norges beste sakprosa.

Les mer «Kunsten å bygge sakprosakanon»

Behov for en tredje kategori?

I Morgenbladet Nr. 31 / 12.–18. august 2016 skriver Toril Moi, Ivo de Figueiredo og Ane Farsethås i hver sin kommentar om hvordan vi mangler begreper som kan fange opp den spennende litterære utviklingen vi står oppe i. Mens de Figueiredo etterlyser en tredje kategori med en videre leserkontrakt, ser Toril Moi heller at vi innlemmer sakprosaen i skjønnlitteraturen. Ane Farsethås hevder avslutningsvis i sin kommentar med å si at «Den litterære sakprosaen trenger ingen avsporende kamp mot skjønnlitteraturens påståtte «poetokrati», kun en saklig anerkjennelse av at mye god litteratur skapes av forfattere som enten ikke anser grensene som viktige eller som henter kraft fra å overskride dem.»

I Morgenbladet Nr. 32/19-25.august 2016 tar Espen Ytreberg fatt i disse spørsmålene utfra sin erfaring med å være romanskrivende forsker for første gang.

Les mer «Behov for en tredje kategori?»

Knausgård: Sakprosa er rasjonalitet, skjønnlitteratur er underbevissthet og følelser

I kjølvannet av historiker Sten Reinhardt Hellands artikkel «Knausgårds ‘sannhet’ om Hitler og nazismens emosjonelle appell» i Vinduet 26.02.2016, har Karl Ove Knausgård kommet med et tilsvar der historikeren får sitt pass påskrevet for å ikke skille mellom sakprosa og skjønnlitteratur. En spennende diskusjon som absolutt er verd å få med seg!

Med en historikers blikk har Sten Reinhardt Helland sett på det såkalte «Hitler-essayet» i Karl Ove Knausgårds Min kamp 6.  Historiker Helland ser på Knausgårds fremstilling av Hitler og andre verdenskrig utfra et allment faghistorisk blikk og mener at Knausgård «sjonglerer i rollene som historiker, historiefilosof og dikter», og at dette er problematisk av flere grunner.  Til tross for at Min Kamp er skjønnlitteratur, mener Helland i et intervju med Dagsavisen, at Knausgård må tas alvorlig:

Les mer «Knausgård: Sakprosa er rasjonalitet, skjønnlitteratur er underbevissthet og følelser»

Om norskfaget

Foto: NordForsk/Terje Heiestad.

I Morgenbladets utgave 22. januar skrev tidligere utdanningsminister og fast skribent i Morgenbladet, Gudmund Hernes om utviklingen i norskfaget i skolen. Med essayet Samfunnets store speil slenger Hernes seg på debatten som tidligere har gått i Klassekampen, og som vi har skrevet om her, der de nye læreplanene kritiseres for å ha fjernet anbefalingene om hva som burde leses.
Les mer «Om norskfaget»

Alvor i alle kanaler

Klassekampen 02.01.15, side 32-33
Klassekampen 02.01.15, side 32-33

Klassekampen intervjuer forlagsveteranen Bjørn Smith-Simonsen den 2. januar på hans 70 års dag. Smith-Simonsen kan ifølge Klassekampen skilte med en ansiennitet på 64 år i norsk bokbransje (han startet sin karriere i farens boktrykkeri allerede i seksårsalderen)!

Smith-Simonsen er ikke spesielt positiv til utviklingen faglitteraturen har hatt de siste 20 årene.
– Jeg er opptatt av å spre alvor, sier han til Klassekampen, og fortsetter:
– Det har foregått en svingning fra alvor til underholdning, fra seriøsitet til tull og tøys. Det gjelder generelt i kulturen, men i høyeste grad også innen sakprosaen. Han er skeptisk til at norsk sakprosa stadig oftere spiller på skjønnlitterære fortellergrep og virkemidler.
– Nå er det blitt vanskelig å skille mellom sakprosa og skjønnlitteratur, sier Smith-Simonsen og viser blant annet til bøkene som var nominert til Brageprisen i kategorien sakprosa.

Bøker skal være alvorlige, påpeker han.
– Det trenger ikke nødvendigvis være riktig alt som står der, for det er et krav som blir filosofisk vanskelig, men det er viktig at bøkene er alvorlig ment.

Journalist Dag Eivind Undheim Larsen spør Smith-Simonsen om hvorfor det er så galt å myke opp sakprosatekster med litterære virkemidler. Utviklingen har gått så langt at det har blitt helt absurd, mener Smith-Simonsen. Det er ikke bare noe som rammer faglitteraturen vi holder på med, nå blir til og med matematikere oppfordret til å formidle sine resultater med gode historier.

Samtidig presiserer jubilanten:

– Jeg er ikke mot morsomme historier, men som forlegger vil jeg bidra til å spre alvor i alle kanaler.