Lærebokkritikk og institusjonelle blindflekker

Foto: Hannah Busing

 

I en ny artikkelserie i regi av Manifest Tidsskrift, støttet av Fritt Ord, underlegges merkantile utdanninger et kritisk blikk. De første to artiklene ble publisert 12. mai: Kringsatt av ledelse og Den merkantile klasse. Begge er ført i pennen av Karl-Fredrik Tangen, førstelektor i markedsføring ved Høyskolen Kristiania (HK), og begge er viktige og lesverdige. Det er betimelige spørsmål som stilles.

Men der han retter sitt blikk mot blant andre Høyskolen Innlandet, NTNU, NHH, Universitet i Sørøst-Norge, Nord Universitet og BI (særlig BI), så glemmer han å se i bakspeilet. Tangen ser splinten i sin bror BIs øyne, men ikke bjelken i sitt eget når han tilsynelatende glemmer å se sin egen institusjon etter i kortene.

Les mer «Lærebokkritikk og institusjonelle blindflekker»

Å komme til orde I-III

Susanne Kaluza. Foto: Agnete Brun.

 

Å komme til orde I

Litteraturhuset i Oslo setter denne våren ytringsfriheten på dagsordenen:

«Samtidig som regjeringen nedsetter en ny ytringsfrihetskommisjon lager Litteraturhuset sin egen. Hvert kommisjonsmedlem leverer sitt bidrag i form av et foredrag, der de er bedt om å svare på de samme spørsmålene:

– Er ytringsfriheten truet i dag, og i så fall av hvem eller hva?
– Hvordan har ytringsklimaet forandret seg de siste tjue årene?
– Hva skal til for å oppfylle Grunnlovens paragraf om at «ytringsfrihet skal finne sted»?»

I et intervju med Bok.365 peker leder av Litteraturhuset, Susanne Kaluza, på at mye og mangt har endret seg siden forrige ytringsfrihetskommisjon i 1999:

­­– Vi ser også en tendens til at debatten rundt ytringsfrihet er blitt mer fagrettet og lukket, og diskuteres blant ulike grupperinger av jurister, mediefolk og samfunnsdebattanter. Vi ønsker med denne åpne foredragsserien å bringe den ut til folket. Debatten er for viktig til at den bare kan tas av en liten gruppe, sier Kaluza.

En viktig prioritering har ifølge Kaluza vært å skape bredde gjennom å invitere inn nye stemmer, stemmer som ikke nødvendigvis vil være å finne i den regjeringsoppnevnte kommisjonen. Derfor skal også alle foredragene overrekkes til ansvarlig statsråd. I tillegg er det et nasjonalt prosjekt i samarbeid med flere mediehus, og foredragsserien vil podcastes:

– Dette er et folkeopplysningsprosjekt, hvor vi vil heve kunnskapsnivået i den generelle befolkningen, sier Kaluza.

Dette kan sies å være et prosjekt i samme ånd som Anders Johansens kritikerroste storverk Komme til orde: Politisk kommunikasjon 1814-1913 (Universitetsforlaget, 2019). For selv om Johansens bok peker bakover i tid, og Litteraturhuset tar temperaturen på tidsånden av i dag, så er de begge opptatt av demokratiets grunnleggende forutsetninger: Det å komme til orde for å kunne være en myndig samfunnsborger.

Å komme til orde II

Under overskriften Ei viktig bok om elitar og språkleg herredømme over eigne liv anmeldte Oddgeir Osland anmeldte Johansens bok i Forskerforum (16. desember, 2019). Så hvorfor er den viktig? Hvorfor tar anmelderen seg i å tenke på den danske samtidspoeten Yahya Hassan når han har fortært bokens 889 sider pluss noter, som han for øvrig beskriver som «presis skriveglede med omfemnande innsikt»? Det kan anses som et uttrykk for at Johansen berøre universelle og tidløse forutsetninger for et fungerende demokrati, og at det nå som før er ulike forutsetninger for å delta som meningsdannende vesen. Fortsatt tas ulike virkemidler og samfunnsrom i bruk for å hevde sin ytringsrett, for å bryte ut av «de stummes leir». Og nå som før så er demokratiske forutsetninger ikke begrenset til liberale rettigheter som statsborgerskap og retten til å stemme. Ousland skriver:

«Boka handlar om korleis bønder, arbeidarar og kvinner braut opp frå «de stummes leir», skapte sine eigne samtalerom og inntok Stortinget og det offentlege ordskiftet. (…) Men ytringsfridom og politisk medborgarskap er ifølgje Johansen lite verd om ein ikkje har retorisk medborgarskap, det vil seie evne til å gjere seg gjeldande som myndig samtalepartnar med si eiga stemme på alle vesentlege samfunnsområde».

Osland beskriver Johansens metode som analyse av nedskrevne retoriske situasjoner: «… gjerne illustrert med lengre sitat som både tek oss med inn Johansens eigen metode og inn i det språklege universet til talarane og tilhøyrarane.» Dermed belyses forutsetninger for medborgerskap, og utviklingen av det ettersom tiden går:

«Slik sett er dette også ei bok om korleis dumskap og brutalitet er foreinleg med utdanning og talegåver, og historia om korleis den demokratiske opposisjonen braut med førestillinga om sambandet mellom retorisk og moralsk overlegenheit. Og om korleis medborgarskapen siviliserte grupper som tidlegare berre hadde tausheit eller sinne og vald som uttrykksformer».

Osland avslutter anmeldelsen med nettopp å vise til den samtidige relevans som Johansens historiske beretning om ytringsfrihet, medborgerskap og demokratisk utvikling har for også dagens samfunn:

«Men eg trur den boka han har skrive, også kan vere ei viktig bok i vår tid: Klasseskilja aukar. Nye grupper nordmenn med bakgrunn frå andre land skal skape og finne sin plass i den norske allmenta, også dei i opposisjon til utanforståande som ser ned på dei, også dei må skape eit eige språk i møtet med det overleverte majoritetsspråket, også dei gjer oppbrot frå tradisjonar dei har vokse ut av».

Derfor tenkte han på Yahya Hassan. Samtidshistorien om de utvida rommene for meningsdannelse og medborgerskap, er samtidig beretningen om begrensninger: Hvem som kommer til orde, eller strever med å komme til orde, er et like grunnleggende spørsmål i dag som det har vært i det historiske tidsrommet som Johansen så grundig tar for seg. Et levende demokrati er en stadig prosess som evner å realisere idealer som gir rom, ikke bare for de som har privilegerte kanaler til allmennhetens torg, men også for de som kjemper for å komme til orde.

Kristian Bjørkdahl uttrykker begeistring for Johansen verk i en kort anmeldelse i Agenda Magasin rett før jul:

«Forfatteren skriver denne historien som en fortelling om såkalt «retorisk medborgerskap», altså om hvordan formelle politiske rettigheter begynner å virke først når stadig flere tilegner seg ferdighetene som skal til for å fungere nettopp som medborgere. Det er en fortelling med overraskende stor overføringsverdi til vår tid, noe Johansen vet å porsjonere ut i akkurat passe doser».

Også Bjørn Stærk trekker i Agenda Magasin den 16. januar, historiske paralleller til samtidsklimaet når han skriver i sin kommentar at: «Å utvide offentligheten er alltid en smertefull prosess. Noen vinner, mens andre taper når den gjenskapes på nye premisser. I dag skjer nettopp det – igjen». Man kunne vel rett og slett sagt at det skjer absolutt hele tiden, offentligheten befinner seg ikke et vakuum, og i vår digitaliserte tidsæra er deltagelse i det offentlige rom underlagt radikalt endrede forutsetninger for meningsdannelse og medborgerskap – på godt og vondt. Med utgangspunkt i Johansens fortelling, beskriver Stærk dagens utgrupper som utfordrer inngruppers normer for meningsdannelse, og disse utfordrerne angriper fra alle kanter: De som vil utvide offentlighetens forståelser av hva en borger er og kan være, og de som vil innskrenke forståelsen av det samme. Slike brytninger er forutsetninger for all meningsdanning i et demokratisk perspektiv, og Stærk skriver om Johansens framvisninger av historiske normsammenbrudd at:

«Det var greit for den gamle eliten at noen bønder hadde fått plass på Stortinget – ja, de kunne attpåtil få skryt – så lenge de ikke gjorde for mye ut av seg og underordnet seg sine dannede kolleger. Når bøndene og andre utgrupper ikke lenger var fornøyd med dette, ble kampen imidlertid bitrere. Eliten følte seg truet, med rette, for nå var det selve premissene for makten deres som var under angrep. Her oppstår normsammenbruddet Johansen påpeker. Elitens saklighetsideal er ikke lenger tilstrekkelig til å avklare konfliktene, og mange faller dermed tilbake på skjellsord. Det skyldes ikke at de mangler normer, men nettopp at de forstår hvordan normene deres er i konflikt med motpartens».

Å komme til orde III

Ytringsfrihetens utvikling er fortellingen om anerkjennelse for å kunne oppnå reell retorisk makt ved å endre normer for den offentlige samtalen: Det er fortellingen om hvordan normkonflikter er med på å vise fram normers underliggende verdensforståelse, og det er en vesentlig forutsetning for at vi kan snakke om en fungerende offentlighet. Så når Litteraturhusets ytringsfrihetskommisjon skal overrekke alle foredragene til ansvarlig statsråd, så burde kanskje minst ett eksemplar av Anders Johansens Komme til orde: Politisk kommunikasjon 1814-1913, være med på lasset.

 

Hør Anders Johansen på NRKs Verdibørsen, i serien politisk retorikk i Norge (fra 24:12).

 

Merete Pettersen

Politisk vilje for å styrke sakprosaens kår

Men er det nok?

I Klassekampen (25.11) legger SVs kulturpolitiske talsperson Freddy André Øvstegård frisk kapital på bordet. SV vil i sitt alternative budsjett for 2020 styrke Kulturrådets innkjøpsordningen for sakprosa med 5 millioner kroner.

I samme sak kritiserer han det han mener er manglende engasjement fra kulturministeren. Han peker videre på at uforutsigbare rammer er kritisk for produksjon av ny, norsk sakprosa, og at dette er alvorlig med tanke på at kunnskap er avgjørende for hvordan vi forstår og griper virkeligheten an.

«Når det innebærer en større økonomisk risiko å satse på sakprosabøker enn skjønnlitteratur, er det klart man kan se for seg at vi har gått glipp av gode bøker innenfor denne sjangeren, sier Øvstegård».

Les mer «Politisk vilje for å styrke sakprosaens kår»

Sakprosa og etikk

Kanskje kan den pågående debatten om et etisk rammeverk, eller sjekkliste, for litterære sakprosautgivelser bidra til å løfte refleksjoner om sakprosa og etikk opp på et mer generelt samfunnsnivå? Om tekstkulturer og tekstnormer, og hva det innebærer både for skribenters og leseres forståelse av ytringers intensjonalitet? At tekster i ulike sakprosakontekster har et definisjons- og maktperspektiv utover det teksten selv adresserer, og at det påvirker leserens forståelser utfra den sammenhengen som teksten inngår i.

For pressens etiske ansvar er følgende punkter i Vær Varsom-plakaten et innlysende utgangspunkt for selvrefleksjon: 1.4., annet ledd: Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle og 4.1. Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.

Les mer «Sakprosa og etikk»

Populærvitenskap og sakprosa og sånn

Foto: Dustin Tramel

Går det til helvete? Dette spør Norsk sakprosafestival om i sin presentasjon av årets arrangement. I Dagbladet 17. august stiller langt på vei litteraturkritikerne Cathrine Krøger i Dagbladet og Hilde Østby i Aftenposten det samme spørsmålet – med selve festivalen som bekymringsobjekt.

Bakgrunnen er at Norsk sakprosafestival for andre året på rad har besluttet å invitere Thomas Erikson, mannen bak bestselgeren Omgitt av idioter. Boka bygger på antagelser basert på personlighetsteorien og analyseverktøyet DISC, en teori det trolig ikke finnes et eneste vitenskapelig belegg for.

Når Erikson gjester festivalen 12. oktober, er det med et foredrag basert på hans bok Omgitt av psykopater. Dette møtes altså med oppgitthet av blant annet Hilde Østby, med en fortid som kommunikasjonsmedarbeider i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og medforfatter av den populærvitenskapelige suksessboka Å dykke etter sjøhester. Erikson har også fått kraftig kritikk fra foreningen Vetenskap och Folkbildning (VoF) i Sverige, som i 2018 kåret han til «Årets villeder».

Les mer «Populærvitenskap og sakprosa og sånn»

Hvordan arbeider en sakprosaskribent?


Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening stilte spørsmålet,
og som man spør, får man svar. Så gode svar at det ble både bok og nominasjon fra Forleggerforeningen.

Fra 2017 til 2019 har NFFO bidratt til å løfte debatten om den faglitterære skriving inn i et format som må sies å ha vært svært vellykket. Gjennom samtaleserien Min metode har ti forfattere bidratt med sine innganger til egen skriveprosess, og dette har igjen resultert i boka med samme navn på forlaget Cappelen Damm.

Initiativtaker til møteserien og medredaktør av boken sammen med Hans Petter Blad, er formidlingsansvarlig i NFFO, Kristine Isaksen.
De ti forfatterne som generøst har delt av sin erfaringsbaserte kunnskap er Tore Rem, Bjørn Arild Ersland, Åsne Seierstad, Espen Søbye, Toril Moi, Ane Farsethås, Steffen Kverneland, Agnete Øye, Dag O. Hessen og Agnes Ravatn.

Det er en bok i god, demokratisk ånd, som bidrar til å fremme det håndverket det er å skrive sakprosa:

– Det finnes allerede mange skrivebøker der ute, men de er nesten uten unntak rettet mot skjønnlitteratur. Sakprosa får ofte oppmerksomhet på tema og innhold, men med Min metode ville vi rette oss også inn mot håndverket eller skrivekunsten, om du vil. Hva tenker forfattere og oversettere om arbeidsmetoden sin? Jeg tenker det kan være fint å dele skrivehemmelighetene med både kolleger og yngre som er interessert i å lære seg faget.
Kristine Isaksen, NFFO

Les mer «Hvordan arbeider en sakprosaskribent?»

Klart språk om forslaget til ny forvaltningslov

I kronikken Ny forvaltningslov, gammeldags klarspråkforståelse (Morgenbladet18 april), skriver stipendiat ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Ida Seljeseth, om § 8 i forslaget til ny forvaltnings-lov. Paragrafen i seg selv hilses velkommen, men hun ser med kritiske øyne på en manglende forankring i kunnskap om klarspråk og kommunikasjonen mellom forvaltning og folk flest:

Forslaget til ny forvaltningslov, som presenteres i NOU 2019:5, inneholder en bestemmelse om at forvaltninga skal skrive tekster i et klart språk. Det er etterlengtet. Dessverre ser den ut til å være basert på en utdatert forståelse av hva klarspråk er.

Les mer «Klart språk om forslaget til ny forvaltningslov»

Et litteraturpolitisk slag for sakprosaen

Foto: Eliott Reyna

 

Freddy André Øvstegård, kulturpolitisk talsperson for SV, skriver
om sakprosaens kår i Morgenbladet under tittelen Sats på sakprosa.
Der peker han blant annet på hvordan innkjøpsordningen for sakprosa underlegges andre krav enn hva skjønnlitterære titler blir til dels: Innkjøpsordningen for skjønnlitteratur hos Kulturrådet har kriteriet
høy nok kvalitet som bestemmende for antall titler som kjøpes inn. Punktum. For sakprosaen stiller det seg annerledes: Den er underlagt en selektiv ordning hvor utgivelser kniver om plassen i et forhåndsbestemt antall titler, en kvalitetvurdering og til slutt en prioritering mellom de aktuelle kandidatene.

Les mer «Et litteraturpolitisk slag for sakprosaen»

Kunsten å bygge sakprosakanon

Av Ida Skjelderup

Har det noe for seg å samle og lage lister over de beste sakprosaverkene utgitt i Norge etter krigen – utover den umiddelbare oppmerksomheten som følger med en artig konkurranse? Og går det an å sammenligne en memoarbok med et oppslagsverk? Etter antall kåringer som er blitt gjennomført i norsk offentlighet de siste par-og-tjue årene å dømme er svarene ja og ja: Først ut var Trond Berg Eriksen med Nordmenns nistepakke. En kritikk av den norske kanon (1995), en utgivelse hvis overordnede formål var å revidere en ensidig skjønnlitterær fortelling om norsk litteratur. Tretten år senere, i 2008 lanserte så Dagbladet sin liste over de 25 mest betydningsfulle norske sakprosautgivelsene etter 1945, og påfølgende år lanserte Landslaget for norskundervisning sin offisielle sakprosakanon for skolen, som i dag fungerer som rettesnor for det man kan anta er brorparten av alle norsklærerne der ute. Og nå har altså NRK P2 og Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) gått sammen om å lage en helt ny og særdeles omfattende liste på 250 titler fordelt over ti ulike kategorier – der kriteriene for utvalget har vært å finne de beste sakprosabøkene – og samtidig dem som i størst grad har bidratt til å forme Norge. Under Hans Olav Brenners ledelse, skal lista presenteres og diskuteres i beste sendetid hver lørdag sommeren i gjennom, med diverse repriser. I morgen sendes program nummer tre i serien kalt Faktasjekken – jakten på Norges beste sakprosa.

Les mer «Kunsten å bygge sakprosakanon»

Behov for en tredje kategori?

I Morgenbladet Nr. 31 / 12.–18. august 2016 skriver Toril Moi, Ivo de Figueiredo og Ane Farsethås i hver sin kommentar om hvordan vi mangler begreper som kan fange opp den spennende litterære utviklingen vi står oppe i. Mens de Figueiredo etterlyser en tredje kategori med en videre leserkontrakt, ser Toril Moi heller at vi innlemmer sakprosaen i skjønnlitteraturen. Ane Farsethås hevder avslutningsvis i sin kommentar med å si at «Den litterære sakprosaen trenger ingen avsporende kamp mot skjønnlitteraturens påståtte «poetokrati», kun en saklig anerkjennelse av at mye god litteratur skapes av forfattere som enten ikke anser grensene som viktige eller som henter kraft fra å overskride dem.»

I Morgenbladet Nr. 32/19-25.august 2016 tar Espen Ytreberg fatt i disse spørsmålene utfra sin erfaring med å være romanskrivende forsker for første gang.

Les mer «Behov for en tredje kategori?»