Hoems syn for gammeldags?

På NRK ytring har litteraturkritiker Knut Hoem kritisert både lærebøker  og læreplanen den siste uken. I den forbindelse har vi snakket med daglig leder i Landslaget for norskundervisning, Benedicte Eyde, for å få hennes syn på saken.

 

bene-aug-4-257x3001-180x210
Benedicte Eyde

Det har vært en lang prosess gjennom mange år i retning av å gjøre lærerplanen mer rettet mot å gi unge mennesker nyttige redskaper for å bli myndige deltakere i samfunns- og arbeidsliv. Hvordan tenker du at Knut Hoems utspill forholder seg til dette? 

Det nye med læreplanene i Kunnskapsløftet fra 2006 er fokuset på de grunnleggende ferdighetene.  Tankegangen er knyttet til literacybegrepet, og at lese- skrive – og talekompetanse er et grunnleggende premiss for danning. Det holder ikke bare å lese den nasjonale kulturarven fra norrøn litteratur, folkediktning og til Undset og så «vipps!», sitter vi der med dannede elever.

I den komplekse tekstkulturen dagens elever er en del av, trenger de også noen redskap til å forstå tekstene og til selv å kunne skape dem. Det har Kunnskapsløftet og de grunnleggende ferdighetene bidratt til. I det perspektivet fremstår Hoems utspill med sin lengsel etter den nasjonale kulturskatten og skjønnlitteraturen som det eneste saliggjørende, som gammeldags og romantisk.

Når det er sagt, er Hoems utspill viktig for at vi skal se på teoretiseringen av arbeidet med de grunnleggende ferdighetene med et kritisk blikk. I den læreboka som Hoem kritiserer, og kanskje i andre norskbøker også, får teori og metaspråk om ulike strategier stor plass. En fare ved det er at elever for eksempel pugger og lærer om lesing på et metanivå, mens innholdet i det de leser, forsvinner. Læreplanen i norsk for ungdomstrinnet som det er snakk om her, gir i seg selv ikke grunnlag for denne teoretiseringen. Her må vi ha tillit til norsklærerne som velger ut fagstoff, arbeidsmåter og norskfaglige tekster og setter det inn i en relevant sammenheng. Norskfaget og norsktimene i skolen er verken det samme som norskboka eller læreplanen, og vi trenger de mange dyktige lærerne til å formidle faget.

Er det riktig å si at den nye lærerplanen også representerer en ny tid?

Ja, som sagt er vi del av en tekstkultur som består av langt mer enn den nasjonale kulturarven som Hoem etterlyser. Læreplanen i norsk likestiller sakprosa og skjønnlitteratur og slipper til bilder, sammensatte tekster og samtidstekster i stort monn. Tekstmangfoldet i samfunnet har endret seg mye på en generasjon, og det er i dag større og mer komplekst enn noen gang. Tekster finnes ikke lenger bare i trykt form blant stive permer som romaner og noveller. Den digitale revolusjonen har gitt oss nye tekster og nye sjangere på nye plattformer. Denne typen tekster er et nødvendig supplement til kanonlitteraturen fordi elevene skal forstå tekstene som omgir dem, lese kritisk og selv uttrykke seg på ulike måter i ulike sjangere. Da sier det seg selv at det blir plass til litt færre klassiske tekster i norskfaget. Samtidig får de så mye annet i tillegg, og disse andre tekstene og redskapene er viktige for å kunne delta som mottaker og bidragsyter i samtidens tekstkultur.

Hvilken kommentar har du til at «tekstbygging» skal være et destruktivt begrep i læreplanen?

Det er kanskje ikke et spesielt godt ord, men innholdet i det er viktig og bra. Det handler jo rett og slett om at ulike tekster er bygget opp, satt sammen, etter ulike prinsipper, og at mye her kan læres gjennom bevisst og god skriveopplæring. Det fantes jo ikke da jeg gikk på skolen. Da var man enten god til å skrive, eller så var man det ikke.

Hvordan mener du at dannelse skal forståes i lærerplanen og hvilke konsekvenser har det for forholdet mellom sakprosa og skjønnlitteratur? Er det bare noen typer litteratur som bidrar til dannelse?

De grunnleggende ferdighetene er en del av dannelsen og gir grunnlag for den. Man må for eksempel ha grunnleggende lesekompetanse for å forstå tekstene som omgir oss, både eldre tekster og samtidstekster. Har man ikke nødvendig lesekompetanse, kan man heller ikke få dannelse. I den nye norskplanen er sakprosa og skjønnlitteratur likestilt fordi den tekstkulturen vi ønsker å forstå og være en del av, består av begge deler. Både sakprosa og skjønnlitteratur gir forståelse og innsikt i fortid og samtid, og sakprosa er selvsagt den typen tekster elevene i størst grad kommer til å produsere selv. Det er ingen vanntette skott mellom sakprosa og skjønnlitteratur og heller ikke mellom «god» og «dårlig» litteratur. All litteratur og alle typer tekster kan bidra til dannelse på ulike måter, men norskfaget bør likevel løfte frem den gode litteraturen og de gode historiene som forbilder for elevene.

En tolkning av Hoems utspill kan være at skolen går tilbake fordi klassikerne forsvinner. Men er det støtte for en forståelse for at lærere ikke selv velger å inkludere «klassikere» som en del av norskundervisningen?

De som kritiserer norskplanen for at den mangler en kanon med navngitte forfattere eller tekster, glemmer kanskje at norsklærerne har både tradisjon og kunnskap som de øser av i utvalget av tekster? Friheten som de får ved å slippe en læreplanfestet kanon, gjør at de kan tilpasse tekstutvalget til elevene, til andre temaer de jobber med og til dagsaktuelle saker. Det betyr selvsagt ikke at man dropper verken norrøn litteratur, folkediktningen eller Ibsen, slik enkelte hevder. En del forfattere som hadde en selvfølgelig plass i norskfaget for 30 år siden, er nok ikke like selvfølgelige i dag, og det tror jeg er greit. Vi har fått mye annet som er viktig og bra i faget, og det er rett og slett ikke plass til alt.

I hvilken grad vil du gi Hoem rett i at den norske kulturskatten blir kastet vrak på i læreplanen?

«Å kaste vrak på» er et sterkt uttrykk, og «den norske kulturskatten» er ikke et entydig begrep. Hva er det; hvilke tekster og forfattere består den av? Det er og bør være i endring selv om vi fremdeles skal og bør lese klassisk, norsk litteratur som del av det mangfoldige norskfaget. Det blir naturlig nok plass til færre tekster fra det mange vil kalle «den norske kulturskatten» når man inkluderer andre tekster og ferdigheter som også er viktige for norskfaget.

Av Kaja Bjølgerud Grimsgaard, Merete Pettersen og Ida Skjelderup

 

 

 

Spleiselag for sakprosamagasin for ungdom?

Faktafyk-OMSLAG-1Foreningen !les oppfordrer myndighetene og andre aktører til å bidra i et spleiselag for et nasjonal tiltak for sakprosa. Les hele uttalelsen fra årsmøtet til Foreningen !les 21. april 2016 
Manglende finansiering gjør at Foreningen !les må droppe satsingen på sakprosamagasinet Faktafyk for elever i ungdomsskolen. Faktafyk er et gratis sakprosamagasin i ungdomsskolen med bokutdrag, nyskrevne artikler og intervjuer, egen nettside med digitale tekster, lydfiler, konkurranser, bonusspor og undervisningsmateriell.

Magasinet utgis én gang i året. Fire numre av Faktafyk har vært utgitt siden 2012. De tre første hadde et opplag på 125 000 og nådde 70 prosent av elevene i ungdomsskolen. Fjerde nummer, som ble lansert i januar 2016, kom i et
redusert opplag på grunn kutt i den økonomiske støtten. Opplaget på 70 000 ble fulltegnet kort tid etter at påmeldingsskjemaet var tilgjengelig.

Vi spurte Wanda Voldner, daglig leder i foreningen !les, om hvorfor det er viktig å beholde Faktafyk.

– Ungdom er – i likhet med voksne – interessert i, og har glede av, god sFaktafyk-OMSLAG_NETTakprosa. Den gode historien om noe virkelig, som eksisterer der ute, fortalt på en god og levende måte, tas imot med stor glede og interesse, og vi ser en hunger etter den gode sakprosateksten hos ungdom. For det er dessverre slik at det produseres lite god sakprosa for ungdom, og det er få kanaler de har for å få tilgang på det som skrives for dem. Derfor er det ekstra synd når tiltak som Faktafyk ikke får støtte – det er både en kanal der ungdom får lese om noe som angår dem, i et format tilpasset dem, og det er en kanal for å utvikle og skrive ny god sakprosa for målgruppen.

Voldner fortsetter videre med å understreke at Faktafyk er viktig fordi elever får presentert sakprosa innen ulike sjangre, og øvelse i lese og vurdere slike tekster. Faktafyk er viktig for lærere som får ressurser til å bruke sakprosa aktivt i undervisningen knyttet til kompetansemål,  også tverrfaglig. Faktafyk er viktig fordi magasinet formidler sakprosautgivelser og engasjerer ulike skribenter og fotografer. Faktafyk er viktig fordi det møter et ønske og behov hos elever og lærere om flere sakprosatekster.
Faktafyk formidler nyere utgivelser og nye artikler om historier fra virkeligheten. Magasinet kommer i papirformat og har eget e-magasin. Et så stort og stabilt påmeldingstall viser at Faktafyk er populært i norsk ungdomsskole, og uten finansiering vil nærmere 125 000 elever stå uten dette tilbudet i januar 2017.

Kaja Bjølgerud

Om norskfaget

Gudmund Hernes. Photo: Thor Nielsen, Trondheim/NTNU Comm.
Gudmund Hernes. Foto: Thor Nielsen, Trondheim/NTNU Comm.

I Morgenbladets utgave 22. januar skrev tidligere utdanningsminster og fast skribent i Morgenbladet, Gudmund Hernes om utviklingen i norskfaget i skolen. Med essayet Samfunnets store speil slenger Hernes seg på debatten som tidligere har gått i Klassekampen, og som vi har skrevet om her, der de nye læreplanene kritiseres for å ha fjernet anbefalingene om hva som burde leses.

Professor i tekstvitenskap ved Universitetet i Oslo, Kjell Lars Berge, svarer ham i denne utgaven av Morgenbladet. I debattinnlegget Hernes og norskfaget kommer han med tre korrektiver til Hernes’ artikkel. Vi skal her prøve oss på en kort oppsummering av debatten.

Kjell Lars Berge Foto: Ram Gupta
Kjell Lars Berge Foto: Ram Gupta

Hernes refererer til professor Ole Karlsen ved Høgskolen i Hedmark som sier at Kunnskapsløftet «er i ferd med å utradere den klassiske norske litteraturen». Berge mener at dette ikke er tilfellet og at den nye læreplanen heller tilkjenner norsklærerne kompetanse i og tillit til å velge kvalitetslitteratur selv.

Hernes og Berge virker også uenige i hva literacy begrepet egentlig innebærer. Hernes definisjon av literacy er: «allmennkunnskap. Det du trenger å vite for å skjønne og samhandle». Og i denne definisjonen fremhever han viktigheten av at vi som kulturfellesskap også deler de samme referansene: «Peer Gynt er ikke sommeravløseren på Gjendesheim. Skrik er ikke en karnevalsmaske. Ibsen ikke en ringvei eller et parkeringshus».

Berges forståelse av literacy derimot er det å mestre skriving og læring på avansert nivå og: «Det innebærer å bruke lese- og skriveferdigheter til å tilegne seg innsikter som går ut over den umiddelbare erfaringen og det hverdagslige snakket».

Det tredje og siste punktet i Berges korrektiv er at Hernes hevder at det å lese sentrale tekster fra teksthistorien skulle stå i motsetning til det å utvikle skriftlige og muntlige ferdigheter. Berge mener at dette slett ikke er tilfellet, morsmålsfaget har alltid ivaretatt både lesing av kulturens viktigste tekster på den ene siden og det å ytre seg muntlig og skriftlig på den andre.

Litteraturen under press i norskfaget?

Klassekampen ser i artikkelserien «Kulturen som forsvant» nærmere på det de kaller utviskingen av litteratur i norsk skole. Bakgrunnen er at dagens læreplaner ikke stiller noen krav til hvilke bøker elevene skal lese. Mens det tidligere var presisert noen forfattere som elevene skulle lese (blant annet Ibsen, Hamsun, Duun, Sandel og Undset).

Jon Smidt
Jon Smidt

Norskprofessor Jon Smidt blir intervjuet i Klassekampen og han mener at det har foregått en ideologisk dreining i synet på norskfaget. Et syn som setter språk som kommunikasjon i høysetet. «Litteraturen er i ferd med å gli bort fra norskfaget, fordi man i større grad har begynt å se på språk som kommunikasjon», sier Smidt. «Faget har alltid hatt en språkside og en litteraturside knyttet til danning. De to har alltid stått i et spenningsforhold, noe som ofte har vært fruktbart. Men nå ser vi at språk- og kommunikasjonsdelen overkjører litteraturdelen», fortsetter han. «Problemet med å vektlegge kommunikasjonsdelen av norskfaget, er at man ikke setter tekster inn i en større sammenheng.»

Kjell Lars Berge Foto: Ram Gupta
Kjell Lars Berge Foto: Ram Gupta

Professor i tekstvitenskap Kjell Lars Berge ved Universitetet i Oslo er, i motsetning til Smidt, positiv til utviklingen i faget, hvor blant annet begrepet «tekst» er blitt mer sentralt. «Litteraturen er ikke under press,» sier Kjell Lars Berge om at læreplanen norskfaget har kuttet ut konkrete forfatteranbefalinger.

Berge støtter ikke Jon Smidts påstand om at kommunikasjonsdelen av faget overkjører litteraturen. Derimot mener Berge at den reviderte læreplanen inviterer til en rikere litteraturforståelse, der skjønnlitteraturen ikke får spesielle privilegier. «Norskfaget er ikke lenger et kulturformidlingsfag som legger vekt på litteraturhistorie og nasjonsbygging. Det er blitt et tekstfag der det å uttrykke seg skriftlig og muntlig er blitt en overordnet oppgave», sier han.
På spørsmål fra Klassekampen om han tror at det å fjerne anbefalingene om å lese konkrete forfattere fører til at vi mister noen felles litteraturreferanser svarer han:
«Det tror jeg ikke. Norsklærere er enige om hvilke tekster elevene bør ha lest. Og er de ikke sikre på det, minnes de på det av lærebøkene. Uansett er ikke en tekstkanon noe stabilt. Forståelsen av hva som er viktige tekster, vil det alltid kunne forhandles om. Norsklærere bør være aktive i de forhandlingene.»

Kunnskap om sakprosa gir trygghet i norskundervisningen

Master i norskdidaktikk, emne sakprosa (MN4300SAK) Faglærere: Aslaug Veum og Karianne Skovholt
Master i norskdidaktikk, emne sakprosa (MN4300SAK)
Faglærere: Aslaug Veum og Karianne Skovholt

 

«Vi «halvgamle» norsklærere er gode på skjønnlitteratur, men det har vært en stor usikkerhet rundt hvordan vi skulle håndtere læreplanmålene i Kunnskapsløftet som innebærer å trekke sakprosa inn i større grad. Vi norsklærerne trenger oppdatert kunnskap om ulike typer sakprosa og om hvordan man kan analysere sakprosa», sier norsklærer Kari Anne Sand. Hun er en av 20 studenter på Master i norskdidaktikk ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV) og har nylig fullførte delemnet «Sakprosa».

«Det er også viktig å få kunnskap om hvordan vi kan bruke sakprosa i arbeidet med skriveopplæringen. En del lærere ble «tatt på senga» da de nye eksamensoppgavene kom. Elevene skal kunne skrive retorisk analyse av sakprosatekster, og det gjelder å forberede elevene på dette», sier hun.

Med læreplanen Kunnskapsløftet fikk sakprosaen en større rolle i norskfaget. Studentene på Master i norskdidaktikk ved HBV lærer om mangfoldet av tekster som faller inn under betegnelsen sakprosa. Emnet vektlegger særlig arbeidet med å utvikle kritiske leseferdigheter, og et hovedmål er at studentene skal lære å utforske forskjellige sider ved sakprosaen ut fra ulike tekst- og diskursteoretiske tilnærmingsmåter.

«Som norsklærere trenger vi bred innsikt i sakprosafeltet, blant annet fordi læreplanen i norsk i høy grad vektlegger at elevene behersker retorikk og retorisk analyse», sier masterstudent Elsie Benedicthe Lyngås. «Samtidig kan retorikken alene bli lite dekkene for fenomener og meninger som oppstår i en tekst. I skolen ser vi at elevenes analyse blir noen ganger mer beskrivende og påpekende enn forklarende. Dagens sakprosatekster er dessuten komplekse, og derfor trenger elevene et bredere begrepsapparat for å sette ord på fenomener de finner i teksten, enn det den klassiske retorikken tilbyr. For eksempel kan teorier som sosialsemiotikk og kritisk diskursanalyse være viktig for en lærer som skal hjelpe elevene til å «å se» mer av hva som faktisk står i en tekst og hvorfor det har en påvirkning på en leser», fortsetter hun.

Gjennom semesteret arbeider studentene med en sakprosatekst, som de analyserer ut fra de tekstanalytiske tilnærmingene som blir introdusert på kurset. Studentene skal også vurdere og drøfte hvordan ulike typer sakprosa kan brukes didaktisk i skolen.

«Med sakprosakurset er jeg blitt mye tryggere på å ta i bruk sakprosatekster i ulike sammenhenger i min undervisning», sier Kari Anne Sand. «Jeg er tryggere på analyse, tryggere på å kunne veilede elever i å «lese», finne synspunkter, kjennetegn osv. Denne høsten har jeg hatt norsk i en VG3 klasse. Jeg har trukket inn nyervervede kunnskaper etter hvert som jeg selv har lært fagstoffet. Mine nyervervede kunnskaper og trygghet i å anvende sakprosa har totalt sett, helt klart gitt undervisning av høyere kvalitet».