Kunsten å bygge sakprosakanon

Av Ida Skjelderup

Har det noe for seg å samle og lage lister over de beste sakprosaverkene utgitt i Norge etter krigen – utover den umiddelbare oppmerksomheten som følger med en artig konkurranse? Og går det an å sammenligne en memoarbok med et oppslagsverk? Etter antall kåringer som er blitt gjennomført i norsk offentlighet de siste par-og-tjue årene å dømme er svarene ja og ja: Først ut var Trond Berg Eriksen med Nordmenns nistepakke. En kritikk av den norske kanon (1995), en utgivelse hvis overordnede formål var å revidere en ensidig skjønnlitterær fortelling om norsk litteratur. Tretten år senere, i 2008 lanserte så Dagbladet sin liste over de 25 mest betydningsfulle norske sakprosautgivelsene etter 1945, og påfølgende år lanserte Landslaget for norskundervisning sin offisielle sakprosakanon for skolen, som i dag fungerer som rettesnor for det man kan anta er brorparten av alle norsklærerne der ute. Og nå har altså NRK P2 og Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) gått sammen om å lage en helt ny og særdeles omfattende liste på 250 titler fordelt over ti ulike kategorier – der kriteriene for utvalget har vært å finne de beste sakprosabøkene – og samtidig dem som i størst grad har bidratt til å forme Norge. Under Hans Olav Brenners ledelse, skal lista presenteres og diskuteres i beste sendetid hver lørdag sommeren i gjennom, med diverse repriser. I morgen sendes program nummer tre i serien kalt Faktasjekken – jakten på Norges beste sakprosa.

Er Johannesen og Næss kompatible?

I en kommentar til 2008-kåringen peker Kjartan Fløgstad på utfordringene knyttet til å sammenligne verker med så ulike funksjoner som det formorienterte essayet og den vitenskapelige monografien – og han undrer seg over hvordan den sak(prosa)kyndige juryen har  grepet an sammenligningene mellom Georg Johannesens Om den norske tenkemåten (1975) og blant annet Arne Næss’ Filosofiens historie (1953), som morsomt nok også begge figurerer på fem-på-topp-listen fra det første av radioprogrammene, der sjangeren er Kultur og underholdning. ”Johannesen skriv ikkje i same sjanger som Næss, Skouen eller Gullestad”, slår Fløgstad fast, og uttrykker skepsis overfor å lese disse forfatterne med sakprosasjangeren som briller. For ham karakteriseres Johannesens skrivemåte av å være språkstyrt – innholdet utvikles gjennom hensynet til konkrete formuleringer og ordvalg, heller enn i en formallogisk idésfære – og kan dermed ikke måles opp mot de mer stringente vitenskapelige utgivelsene på lista. Eksempelet Johannesen illustrerer ifølge Fløgstad nettopp dette poenget: Omsorgen for språk vs. omsorgen for sak har lite å gjøre med fakta- og fiksjonsskiller. De resterende titlene som nådde topp-fem i Kultur og underholdningskategorien var Knut Hamsuns På gjengrodde stier (1949), Peter Wessel Zapffes Barske glæder (1969) og Aftenpostens Hvem, hva, hvor-serie.

Knut Hamsun troner aller høyest av de fem store mennene hvis verker nådde topp-fem-listen over beste norske sakprosabøker i kategorien Kultur og underholdning. Foto: Anders Beer Wilse – Knut Hamsun på Nørholm, juli 1939

 

I radioprogrammet der Sindre Hovdenakk, Mari Grinde Arntzen og Fredrik Wandrup har valgt ut og diskuterer 25 titler som medlemmene i NFF har stemt frem rekkefølgen på, støter panelet på en utfordring beslektet med Fløgstads kritikk: En såpass heterogen kategori kan gjøre det vanskelig å si noe essensielt om verkenes kvaliteter i forhold til hverandre. I så måte har programkategori nummer to langt mer å by på: Marta Breens, Knut Olav Åmås’ og Bodil Stenseths drøftinger av lista over de 25 beste biografiene og selvbiografiene får frem viktige nyanser innen sjangeren – og idealene som ligger til grunn for ekspertvurderingene blir hentet frem og prøvd mot hverandre. Mens Wandrup og co. tvinges inn i mer overfladiske verdidommer som ’velskrevet’ og ’litterær kvalitet’, gis biografipanelet rom til f. eks å drøfte pendelsvingninger mellom den subjektive, mytologiserende fortellingen og den faktabaserte, der en der forfatterens ethos bygges ved å belegge påstander gjennom troverdige kilder. Breen trekker frem et interessant poeng når hun peker på det atypiske ved Kim Frieles Troll skal temmes (1990): Til forskjell fra den gjengse kvinnelige selvbiografen, som heller underspiller sin egen betydning, tilskriver Friele seg (selvfølgelig helt rettmessig) en selvsagt rolle som senter for de homohistoriske begivenhetene. Og når Stenseth og Åmås drøfter i hvilken grad den subjektive, men transparente fremstillingen ivaretar tilknytningen til virkeligheten like godt som den mer objektive og kildebaserte biografien, med blant annet Espen Søbyes Kathe, alltid vært i Norge (2003) som eksempel fra sistnevnte gruppe, går de rett til kjernen av sakprosateorien: Hvordan håndterer vi forventningen fra leseren om at det vi påstår er sant? Her tjener diskusjonen om sakprosaisk metode også til utvikling og formidling av generelle vitenskapsteoretiske innsikter. Ved siden av Søbyes og Frieles verker, var det Trygve Brattelis Fange i natt og tåke (1980), Hans Fredrik Dahls Quisling: en norsk tragedie (2004) og Tor Bomann-Larsens Haakon og Maud (2002-2016) som nådde topp-fem lista i biografikategorien.

Schizofrene vurderingskriterier

For juryen som kom frem til Dagbladets liste fra 2008 var mandatet klart: De skulle kåre sakprosaverkene utgitt etter andre verdenskrig som i størst grad hadde bidratt til å endre Norge. I kommentaren nevnt over kan man kanskje si at Fløgstad indirekte kritiserer oppdragets innretning mot virkningshistorie heller enn verkets iboende kvaliteter – enig i dommen er han i hvert fall ikke:

Av alle «Bøkene som forandret Norge» hevdar Dagbladets jury at «Om den norske tenkemåten» er den som forandra Norge mest. Ei nærliggande tolking av kåringa kunne vera at ingen bøker forandrar Norge. Ei anna at mest er det same som minst.

Man kan i alle fall lure på hva han vil tenke om den noe schizofrene løsningen NRK har gått for – der panelene har blitt bedt om å rangere både etter kvalitet og grad av påvirkning. Ser man litterær kvalitet f. eks som omtanke for leseren i form av spennende historiefortelling og nyutvikling av sjangeren, kan det se ut som NFF-erne og enkelte av panelistene har gitt virkningshistorien størst plass som vurderingskriterium. Som Artntzen er inne på, er f. eks Agnes Ravatn og Ivo de Figueiredo eksempler på allerede folkekjære forfattere som nok hadde fått en høyere plassering om man så bort fra at de ikke har hatt tid til å utrette så mye enda. Selv om den eklektiske kulturkategorien som nevnt kan ha virket hemmende med tanke på de aller mest dyptpløyende analysene, har listen listen absolutt potensial for å frembringe interessante diskusjoner på metanivå: Trenger vi virkelig en kanon som trekker frem de samme gamle (store) mennene vi har lært om og hørt om så mange ganger før? Bør ikke en ny kanon i større grad avspeile at tidene har forandret seg og at verker vi tidligere ikke så på som viktige viste seg å være det likevel? Eller at nyere og enda mer interessante verker har kommet til? I rollen som panelets modernistiske alibi understreker Arntzen hvor mye sakprosasjangeren har utviklet seg de siste årene – ja, et vell av sjangerutfordrende og eksperimentelle bøker har kommet til. Det er synd om listen skal underkommunisere at den norske sakprosaen har vind i seilene for tiden, og at sjangeren stadig stjeler bokhyllemeter – også i bokhandler utenfor Norge.

Temaet for morgendagens sending er sakprosa for barn, og det blir spennende å se i hvilken grad Brenner klarer å styre panelet i retning av de aller mest interessante problemstillingene kategorien har å by på – og slik sett opprettholder det høye nivået fra forrige program.

 

Utlysning: Masterstipender fra NFF

logo NFF

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening utlyser et masterstipend for inntil fire masterstudenter ved Universitet i Oslo! Stipendet er ment for å motivere studenter til å analysere og skrive om pågående endringer i den faglitterære formidlingspraksisen ved norske universitet og høyskoler.

Utlysningstekst: 

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening ønsker å motivere inntil 4 masterstudenter ved UiO til å analysere og skrive om pågående endringer i den faglitterære formidlingspraksisen ved norske universitet og høyskoler. Studenter fra ulike institutter ved UiO inviteres til å søke, gjerne med utgangspunkt i ett av følgende stikkord/tema:

– Faglig formidling på norsk. Konsekvenser av tellekanter og digitale formidlingsstrategier.

– Norske vitenskapelige tidsskrifter i den digitale tid.

– Digitale læremidler og kompendieproduksjon ved UiO.

– Fra norsk til engelsk: Språk, skrivestrategier, kompetanser og bruk av oversettere ved UiO.

– Open Access og nye finansieringsformer for faglitterære forfattere og oversettere (f.eks. crowdfunding).

– Litterær kvalitet i vitenskapsformidling.

– Vitenskap og offentlighet i den digitale tidsalder: fragmentering eller formidling?

– Språkpolitikk og forskningspolitikk: Strid eller samsvar?

– Den opphavsrettslige stilling for vitenskapelig ansatte ved UiO.

Stipendene er på kr. 30.000,- og utbetales i to deler, første gang ved revidert prosjektskisse, andre gang ved innlevering av masteroppgave. NFF tilbyr bi-veileder og faglig oppfølging.

For hele utlysningen gå til NFF sine hjemmesider

Landets tredje professorat i sakprosa kommer i Trondheim

Gløshaugen. NTNUs hovedbygning i Trondheim. Foto: Eirik Refsdal. CC BY 2.0
Gløshaugen. NTNUs hovedbygning i Trondheim. Foto: Eirik Refsdal. CC BY 2.0

 

SEFAK (NTNUs Senter for faglig kommunikasjon i arbeidsliv og høyere utdanning) utlyser nå en stilling som professor i anvendt språkvitenskap innenfor sakprosa i arbeidsliv og høyere utdanning.

I utlysningen heter det blant annet: «Anvendt språkvitenskap har fokus på kommunikasjonsutfordringer knyttet til profesjonelle praksiser, herunder sakprosa i arbeidsliv og høyere utdanning. Slike utfordringer betinger tverrfaglige tilnærmingsmåter, i grenseflater mellom humaniora og for eksempel samfunnsvitenskap, medisin eller teknologi. Utfordringene forutsetter også tett og varig kontakt med praktikere i ulike profesjoner.»

Forfinansiering fra NFF i tre år

Livet på Dragvoll Foto: NTNU SVT/Lena Knutli
Livet på Dragvoll
Foto: NTNU SVT/Lena Knutli

Professoratet fullfinansieres i tre år av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), «som del av foreningens satsing på å gjøre studiet av norsk sakprosa til en viktig nasjonal forsknings- og undervisningsoppgave på universitetsnivå.» «Den som tilsettes», heter det videre, «skal inngå i nettverk med de andre professoratene på feltet.»

Det nyopprettede senteret for faglig kommunikasjon i arbeidsliv og høyere utdanning vil i starten (fra 2017) ha tre vitenskapelige stillinger, inklusive den utlyste stillingen. I stillingsutlysningen står det at senterets kjerneoppgave vil være å utvikle og formidle forskningsbasert kompetanse om faglig kommunikasjon, skriftlig som muntlig. Fagskriving og skriveveiledning vil inngå som en naturlig del av senterets virksomhet. SEFAK vil også være et virtuelt senter hvor en av oppgavene blir formidling og synliggjøring gjennom å utvikle relevante nettressurser.

Kaja Bjølgerud og Johan Tønnesson

Om norskfaget

Gudmund Hernes. Photo: Thor Nielsen, Trondheim/NTNU Comm.
Gudmund Hernes. Foto: Thor Nielsen, Trondheim/NTNU Comm.

I Morgenbladets utgave 22. januar skrev tidligere utdanningsminster og fast skribent i Morgenbladet, Gudmund Hernes om utviklingen i norskfaget i skolen. Med essayet Samfunnets store speil slenger Hernes seg på debatten som tidligere har gått i Klassekampen, og som vi har skrevet om her, der de nye læreplanene kritiseres for å ha fjernet anbefalingene om hva som burde leses.

Professor i tekstvitenskap ved Universitetet i Oslo, Kjell Lars Berge, svarer ham i denne utgaven av Morgenbladet. I debattinnlegget Hernes og norskfaget kommer han med tre korrektiver til Hernes’ artikkel. Vi skal her prøve oss på en kort oppsummering av debatten.

Kjell Lars Berge Foto: Ram Gupta
Kjell Lars Berge Foto: Ram Gupta

Hernes refererer til professor Ole Karlsen ved Høgskolen i Hedmark som sier at Kunnskapsløftet «er i ferd med å utradere den klassiske norske litteraturen». Berge mener at dette ikke er tilfellet og at den nye læreplanen heller tilkjenner norsklærerne kompetanse i og tillit til å velge kvalitetslitteratur selv.

Hernes og Berge virker også uenige i hva literacy begrepet egentlig innebærer. Hernes definisjon av literacy er: «allmennkunnskap. Det du trenger å vite for å skjønne og samhandle». Og i denne definisjonen fremhever han viktigheten av at vi som kulturfellesskap også deler de samme referansene: «Peer Gynt er ikke sommeravløseren på Gjendesheim. Skrik er ikke en karnevalsmaske. Ibsen ikke en ringvei eller et parkeringshus».

Berges forståelse av literacy derimot er det å mestre skriving og læring på avansert nivå og: «Det innebærer å bruke lese- og skriveferdigheter til å tilegne seg innsikter som går ut over den umiddelbare erfaringen og det hverdagslige snakket».

Det tredje og siste punktet i Berges korrektiv er at Hernes hevder at det å lese sentrale tekster fra teksthistorien skulle stå i motsetning til det å utvikle skriftlige og muntlige ferdigheter. Berge mener at dette slett ikke er tilfellet, morsmålsfaget har alltid ivaretatt både lesing av kulturens viktigste tekster på den ene siden og det å ytre seg muntlig og skriftlig på den andre.

De nominerte til Brageprisen i klassen Sakprosa

De nominerte til Brageprisen 2015 er nå klare. Prisen har som formål å hedre gode norske forfatterskap, samt skape interesse for norsk litteratur. Juryen for klassen Sakprosa har nominert disse fire bøkene:

En flukt som aldri tar sluttÅse Brandvold: En flukt som aldri tar slutt,

«Mamma. jeg er i helvete. Jeg er i Kabul.» Det er den dramatiske beskjeden Åse Brandvold får på tekstmelding fra Bashir, to uker etter utsendelsen fra Norge. I den spennende og engasjerende dokumentarboken En flukt som aldri tar slutt tar Brandvold for seg Bashir og de 42 andre afghanske asylsøkerne som deltok i Asylmarsjen i 2007. Den fulgte pilegrimsleden mellom Trondheim og Oslo, og endte foran Stortinget hvor de ble pågrepet av politiet fire dager etter. Forfatteren beskriver tydelig deres bakgrunn fra det sterkt konfliktfylte Afghanistan, og dokumenterer grundig deres dramatiske historier i etterkant av marsjen. Deltakerne var for det meste unge menn fra det forfulgte Hazarefolket. Vi får se hvor mye mennesker er villige til å satse for å få et tryggere liv. De opplever avslag på sine søknader, tvangsreturer og gjennomfører og enda mer desperate forsøk på å flykte til Europa på ny. Historiene i En flukt som aldri tar slutt er rystende, og svært dagsaktuelle.

StorbarnslivGuro Hoftun Gjestad: Storbarnsliv. Om å vokse opp med barn,

«Jeg skriver denne teksten klokken fem om natten. Endelig sovner barnet trygt i sengen sin etter nok en våkenatt. Men mor er våken. Mor har vært våken i 18 år.». Slik startet aviskommentaren «Kjære storbarnsforeldre» i VG i 2014, og slik starter boken Storbarnsliv. Guro Hoftun Gjestad har skrevet en medrivende bok som går inn i vår tid. Med utgangspunkt i den overveldende responsen hun fikk på avisteksten, borer hun videre i de hverdagslige, nære og vanskelige familietemaene vi snakker lite om offentlig: Storbarnsforeldres bekymringer når barnet man har fulgt så tett, slipper taket. Når de aldri kommer hjem, Eller alltid er hjemme, gamer om natten, og sover om dagen. Hva gjør daglig vurderinger, likes og eksponering med tenåringene? Hvordan kan dagens voksne best hjelpe storbarna til å leve sitt eget liv? Forfatteren snakker med forskere, forteller fra egen familiehistorie, og fra samtaler med foreldre og ungdommer hun har møtt både i arbeidet med boka, og som journalist. De mange historiene – vonde, morsomme, såre og hverdagslige – skrives fram med varme og nøkternhet, og et godt blikk for detaljer: Storbarnsliv er en relevant og velskrevet bok, om en viktig fase i mange menneskers liv.

Min fetter Ola og megArne Schrøder Kvalvig: Min fetter Ola og meg

«Jeg ser min egen post i budsjettet til kommunen, der jeg veier meg selv opp mot skole, helsetjenester og veiutbygging.» Ola, 20 år, er lam og 100 % pleietrengende. Sykdommen (Spinal muskelatrofi) gjør ham stadig dårligere, og den er dødelig. Hans fetter Arne lever et godt liv med kone og barn. Boka gjengir en dyptpløyende samtale mellom disse to. Ola forteller usentimentalt om diskriminering, jakten på rettigheter og kampen for å overleve. Her er lite sutring, Ola vil bli tatt på alvor. Han er politisk aktiv, han vil bidra, han ønsker seg jobb. Han vil drikke og feste med andre ungdommer. Ola drømmer om nærhet og sex. Er ønskene oppnåelige? Arnes utfordrende spørsmål og fetterens selvransakende svar viser en brutal kontrast mellom to menneskeliv; mellom det vi tenker er et «normalt» liv og det vi kaller «sterkt funksjonshemmet» liv. Min fetter Ola og meg er et gripende portrett av et vennskap, og av reflektert ungdom.

HavbokaMorten Strøksnes: Havboka. Eller kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider

«Tre og en halv milliard år skulle det ta fra første primitive livet utviklet seg i havet, til Hugo Aasjord ringte meg en sen lørdagskveld i juli mens jeg var i et livlig middagsselskap i Oslo sentrum.» I Havboka forteller Morten Strøksnes den spennende historien om fire forsøk på å fange håkjerring i Vestfjorden. Fiskehistoriene rammer inn fire årstider i Nordland, og skildrer skarpt alt liv som yrer over og under havoverflaten, men også et vennskaps mange faser. Aller mest spenner forfatteren det store lerretet for våre liv; dypet som vi stammer fra, men som vi likevel ikke kjenner fullt ut. På suverent vis vever Strøksnes fyr- og kysthistorie, idé- og litteraturhistorie sammen med både drømmeskildringer og poetiske beskrivelser av vann og sjø, og minner oss om vårt hopehav med alt liv, og vårt felles opphav.

Hvem som vinner finner vi ut når Brageprisen deles ut på Dansens hus i Oslo den 8. desember kl. 17.00

Internasjonal sakprosa på norsk

Det nystartede forlaget Mime tar sikte på å gi norske lesere mer internasjonal sakprosa. Forlagets ambisjon er å utgi oversatte bøker innen populærvitenskap og annen seriøs sakprosa, samt aktualitetsbøker med relevans for norske forhold. «Sakprosabøkene våre skal være like oppslukende som gode romaner – opplysende, aktuelle og aldri kjedelige», sier redaktør Jon Anstein Olsen. «Vi har allerede sikret oss en rekke høyaktuelle, prisvinnende internasjonale bestselgere», legger han til.

de smarteste barna i verden bilde

Deres første utgivelse kommer 17. august og er den norske utgaven av Amanda Ripleys De smarteste barna i verden, en bok om hvorfor barn i noen land lærer så mye, mens andre barn lærer så lite. I denne boken legger journalist og forfatter Amanda Ripley ut på en verdensomspennende reise for å finne ut hvorfor noen land alltid kommer best ut i den internasjonale PISA-undersøkelsen. Hun besøker skolefeltets «supermakter» i egen person og gjennom sine tre feltagenter, utvekslingselevene Kim, Tom og Eric. De drar til henholdsvis Finland, Korea og Polen, for å erfare hvordan det er å være ung i et annet land – og i et annet skolesystem. For noen tiår siden var ingen av disse landene spesielt «smarte». Men så skjedde det noe. Undervisningen ble mer krevende, foreldrene begynte å fokusere på det som betyr noe, og barna lærte at utdanning er viktig. Slik havnet disse landene på verdenstoppen, og ble samtidig – på hvert sitt vis – forbilder for resten av verden.

 

Marie Lund ansatt på Universitetet i Oslo

Marie_Lund_Klujeff

Marie Lund fra Universitetet i Aarhus har blitt ansatt i en toerstilling i retorikk ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier på Universitetet i Oslo. Hun forsker på retorikk, og har blant annet vært redaktør for antologien Retorikkens aktualitet: Grundbog i retorisk kritik som kom ut i 2014. I tillegg har hun skrevet artikler både for Rhetorica Scandinavica og Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift. Her i Oslo skal hun undervise i retorisk sakprosastil og i taleskriving.

I Aarhus har hun laget noen nettforelesninger, så om du er interessert kan du gå inn på Youtube-kanalen AU-retorikk for å allerede nå få en smakebit!

Å skrive fram demokrati

untitled

Fredag 5.12. kl 1500 lanseres en ganske flott og viktig bok i Domus bibliotheca (ved Universitetsplassen), en bok som springer ut av et internasjonalt, teksthistoriskprosjekt med kjerne ved Universitetet i Oslo. Den har fått navnet Writing Democracy. The Norwegian Constitution 1814-2014.

Her kan du lese om lanseringsarrangementet. Og se denne flotte innholdsfortegnelsen:

Introduction: The Norwegian Constitution as a text
Karen Gammelgaard and Eirik Holmøyvik

PART I: EMBARKING ON THE MATTER

Chapter 1. The Thing that Invented Norway
William B. Warner, Eirik Holmøyvik, and Mona Ringvej

Chapter 2. The changing meaning of “constitution” in Norwegian constitutional history
Eirik Holmøyvik

Chapter 3. The many textual identities of constitutions
Dag Michalsen

PART II: TRANSNATIONAL CONVERSATIONS

Chapter 4. The Norwegian Constitution and the Rhetoric of Political Poetry
Ulrich Schmid

Chapter 5. Constitution as a Transnational Genre: Norway 1814 and the Habsburg Empire 1848–1849
Karen Gammelgaard

Chapter 6. Discursive patterns in the Italian and Norwegian Constitutions
Jacqueline Visconti

PART III: HISTORICAL TRANSFORMATIONS

Chapter 7. Timing the Constitutional Moment: Time and Language in the Norwegian Constitution
Helge Jordheim

Chapter 8. The Norwegian Constitution and its multiple codes: Expressions of historical and political change
Inger-Johanne Sand

Chapter 9. Norwegian parliamentary discourse 2004–2012 on the Norwegian Constitution’s language form
Yordanka Madzharova Bruteig

PART IV: FREEDOM OF EXPRESSION

Chapter 10. The evolution of a public opinion text culture in Denmark-Norway 1770–1799
Kjell Lars Berge

Chapter 11. To speak what the hour demands: Framing the future of public speech at Eidsvold in 1814
Mona Ringvej

Chapter 12. Scholarly texts’ influence on the 2004 revision of the Norwegian Constitution’s Article 100
Ragnvald Kalleberg

Appendixes
Appendix I: Constitution for Kongeriget Norge
Appendix II: The Constitution of the Kingdom of Norway

Bibliography
Contributors

Sultprisen 2014 går til sakprosaforfatter

Alfred Fidjestøl (Foto: www.samlaget.no)
Alfred Fidjestøl
(Foto: www.samlaget.no)

Sakprosaforfatteren Alfred Fidjestøl ble i går den første sakprosaforfatteren noensinne til å motta den litterære Sultprisen. Prisen, som utgis til unge og eminente forfatterskap, er på kr 200 000, og deles ut årlig av styret for Gyldendals Legat. I år gikk altså prisen for første gang til en sakprosaforfatter.

Fidjestøl har så langt gitt ut tre bøker: Hans Jonas (2004) – en introduksjon til den tyske filosofen Hans Jonas’ bidrag til moderne filosofi, biografien om Per Sivle, Eit halvt liv (2007), og Trass alt (2013) – en vidtfavnende beretning om Det Norske Teatret fra 1913 til 2013.

Fidjestøl får prisen blant annet fordi hans «tre bøker kombinerer kraftfull, bevegelig prosa med språklig og historisk avansert tankearbeid», som det heter i pristalen (som kan leses i sin helhet på nffo.no).

Vi gleder oss til fortsettelsen på forfatterskapet og gratulerer samtidig så mye med prisen.

6,3 millioner stipendkroner til sakprosaforfattere

Før helgen ble det klart at 80 sakprosaforfattere rundt om i landet nå kan glede seg over å ha mottatt stipend fra Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). Til sammen er det en rekordstor pott på hele 6,3 millioner kroner som nå er blitt tildelt sakprosaforfatterne.

«Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening organiserer 5.500 forfattere som skriver og oversetter sakprosa. Foreningen jobber for sakprosaens kår i Norge, og fordeler nærmere 70 millioner kroner i vederlagsmidler fra kopi- og bibliotekvederlaget hvert år i stipender, slik at det kan skrives ny, norsk sakprosa. Foreningen ønsker å styrke deler av sakprosaen med egne stipendmidler», ifølge foreningens nettsted www.nffo.no.

Blant de heldige som mottar stipend i denne runden, finner vi navn som Inga Marte Thorkildsen, Selda Ekiz, Anders Sømme Hammer, Helene Uri, Aage Borchgrevink og Bushra Ishaq.