Fire ferske masterpresentasjoner i samtaleanalyse og retorikk

Kolonihagens fire reklamebilder lagt over hverandre for å illustrere likhet i komposisjon. Fra Alexander Kielland Krags masteroppgave
Kolonihagens fire reklamebilder lagt over hverandre for å illustrere likhet i komposisjon. Fra Alexander Kielland Krags masteroppgave

 

Mandag 6. juni presenteres vårens masteroppgaver i retorikk og språklig kommunikasjon. Det starter klokken 10.00 i seminarrom 14 i P.A. Munchs hus og er ferdig ca. 13.30. Masteroppgavene i år handler om alt fra samtaleanalyse av tolking i medisinske møter der turtaking er i fokus, hvordan det skapes mening og forståelse på flerspråklige arbeidsplasser, en analyse av hvordan økologiske matvareaktører kommuniserer og tilslutt hvordan bedrifter forsøker å skape gode relasjoner til sitt publikum på Facebook. Arrangementet er åpent for alle interesserte!
Les mer «Fire ferske masterpresentasjoner i samtaleanalyse og retorikk»

Retorisk analyse av lærerstreiken i 2014

I masteroppgaven En retorisk analyse av konflikten mellom KS og lærerorganisasjonene i 2014 har Linda Eriksen undersøkt hva som kjennetegner KS’ argumentasjon før og under lærerstreiken i 2014. Konflikten var preget av hissige debattinnlegg skrevet av lærere i aviser, på Facebook og i andre medier. KS’ handlinger ble ofte omtalt med krigsmetaforer. Men hvordan argumenterte KS egentlig?

Linda Eriksen. Foto: Privat.
Linda Eriksen. Foto: Privat.

Av Linda Eriksen.

I forhandlinger om lærernes arbeidsvilkår ligger det latente konflikter med lange historiske røtter. En slik konflikt toppet seg i 2013/2014 da forhandlingene om lærernes arbeidstid kulminerte med tidenes største lærerstreik i Norge. Partene stod langt fra hverandre da forhandlingene startet i 2013. For å kunne få til en enighet var det nødvendig å enes om hva som skulle til for å nå målet – en best mulig skole. Begge parter mente at fleksibilitet er avgjørende for å nå målet, men på ulikt vis. Lærerne ønsker fleksibilitet i sin egen arbeidstid for å rekke å gjøre alle arbeidsoppgavene som følger med yrket. På den andre siden ønsker KS fleksibilitet for skoleleder slik at det blir rom for ledelse og mer tid til samarbeid. Lærerne ønsket et komprimert arbeidsår, mens KS ønsket å strekke på arbeidsåret. Konflikten var preget av hissige debattinnlegg skrevet av lærere i aviser, på Facebook og i andre medier.

KS’ handlinger ble ofte omtalt med krigsmetaforer. Hva var det KS gjorde som forarget lærerne på denne måten? Jeg ønsket i min masteroppgave å undersøke hva som kjennetegner KS’ argumentasjon før og under lærerstreiken i 2014.

Oppgaven er en retorisk analyse av syv tekster skrevet av to sentrale personer i KS på denne tiden: administrerende direktør Gunn Marit Helgesen og forhandlingsleder Per Kristian Sundnes. For å overbevise lærerne om KS’ syn på saken burde argumentasjonen i disse tekstene være egnet til å skape forståelse for deres synspunkt og til å skape identifikasjon mellom KS selv og publikum. Å skape identifikasjon betyr å få publikum til å tenke at ting er på et bestemt vis, og ikke minst at det er slik publikumet selv ønsker at det skal være. Dette kan gjøres både ved å knytte og løse opp forbindelser. Det første betyr å forene elementer som ikke tidligere har blitt ansett som en enhet, mens det andre betyr å separere elementer som tidligere er blitt ansett som en enhet. Hovedutfordringen lå i at lærerne hadde et motsatt syn på saken og at de følte mistillit fra arbeidsgivernes side.

Argumentasjonen før og under lærerstreiken kan sammenliknes med «Helvetesdebatten» på 1950-tallet, hvor partene stod langt fra hverandre uten å anerkjenne hverandres synspunkter. Dette gjorde det vanskelig å skape identifikasjon mellom KS og lærerne. Gjennom nærlesing av tekstene og en detaljert argumentasjonsanalyse kom jeg frem til at det kun er et fåtall av tekstene som tar opp hva lærerne anser som viktig – fleksibel arbeidstid. Videre klarer ikke KS å begrunne påstandene som dreier seg om at avtaleforslaget sikrer fleksibilitet for den enkelte lærer. Det blir tydelig at det er fleksibilitet for skolelederne som er KS’ fokus. Dette, sammen med blant annet regelrett løgn, upresis bruk av statistikk og en stil og tone som mest sannsynlig ikke er egnet til å virke overbevisende, er noe av det som kjennetegner KS’ argumentasjon før og under lærerstreiken i 2014. Allikevel kan argumentasjonen være egnet til å virke overbevisende overfor de publikumsgruppene som ikke besitter fortrolighetskunnskap om læreryrket og som har lett for å se KS’ kommunalpolitiske side av saken.

Streiken endte med at lærerne godtok en arbeidstidsavtale hvor KS gikk med på at lærerne selv får bestemme om de vil være mer på skolen, eller ikke. Temaet om lærernes arbeidstid vil på nytt bli tatt opp ved dette års forhandlinger (2016). Det blir spennende å se hva slags argumentasjon partene velger å bruke i år.

 

Er norske dramadialoger unaturlige?

I debatten om dialoger i norske tv-serier vi mange hevde at overspilling og unaturlige dialoger, er typisk norsk. Men hvor reell er denne kritikken? Er dialogen unaturlig eller er vi bare grunnleggende skeptiske og flaue over eget lands produksjoner?

I sin masteroppgave Naturalisme og troverdighet i norske dramadialoger har Ida Stang sett på hvorfor dramadialog fremstår som så unaturlig. Hun finner at forskjellen mellom fiktiv og vanlig dialog er at digalogenes grunnlag er ulike. Og at det er en forskjell på å være troverdig og realistisk.

Ida Stang. Foto: Privat
Ida Stang. Foto: Privat

Skrevet av: Ida Stang

Gjennom intervju med fem forskjellige manusforfattere ønsket jeg å kartlegge dialogskapernes syn på dagens dramadialoger. Overraskende nok valgte de alle å fokusere mer på andre overbevisende komponenter ved en dramaserie, slik som skuespillere og regissørens tolkning, men også seernes oppfatning. Det ble blant annet påpekt at den uvitende seer (blant annet undertegnede) gjerne henger seg opp i dialogen, mens dialogen på sin side oppstår kun som et resultat av den fiktive verdenen –og ikke omvendt.

På den annen side sier den nye disiplinen samtaleanalyse (Conversation Analysis), der naturlige samtaler studeres, at alt som skjer i en dialog mellom to personer har betydning for hvordan vi oppfatter og tolker verdenen. Dette vil vi dermed også ubevisst gjøre når vi hører en fiktiv dialog, ettersom prat og vår underbevisste tolkning av den er forankret i oss mennesker som de sosiale dyrene vi er. Dette vises også gjennom dialogens sentrale plass i publikums kritikk: vi legger merke til hvordan det prates.

Jeg kan ikke påberope meg retten til å si hvorvidt en fiktiv dialog er god eller ikke, men ved å fremlegge sentrale ulikheter ønsker jeg å vise i hvilken grad en fiktiv samtale er unaturlig i den forstand at den skiller seg fra dagligtalen.

De funnene jeg har gjort gjennom mitt arbeid er, kanskje ikke noe overraskende, at fiktiv og vanlig dialog er svært ulikt oppbygd. En fremtredende ulikhet er blant annet bruken av pauser. Eksempelet under er hentet fra Mammon sesong 1, der tallene i parentes representerer stillhet i antall sekunder:

”du kommer til å sitte inne i maks to år (0,9) det er to sure, men du har fått jævlig mange søte (4,6) ◦ikke akkurat bare søte◦”

I dagligtalen oppstår det sjelden pauser som varer over ett sekund uten at det kommer noen form for lyd (som sukk, pusting, kremting og lignende). I en fiktiv dialog fant jeg derimot et motsatt system der de fleste opphold i talen var på ett sekund eller mer, noe som dermed er ”unaturlig” og til en viss grad kan støtte dialogkritikken.

Det kanskje mest sentrale trekket ved dramadialogen er forøvrig fraværet av den mellommenneskelige spontaniteten som oppstår i en samtale. Ettersom dialogen i en tv-serie er forhåndsprodusert i et manus vil det naturligvis ikke forekomme uforutsette overraskelser og/eller oppklaringsbehov for de talende. I den samtaleanalytiske sammenligningen var dette svært tydelig da språklige tegn som kontinuerlig finner sted i talen, slik som avbrytelser, overlappinger og gjentagelser, ikke var til stede i de fiktive utdragene.

En samtale som ikke inneholder noen språklige forstyrrelser kan fort fremstå mer litterær enn muntlig. Man snakker slik man skriver fremfor å la samtalen oppstå som et behov for kommunikasjon, slik den gjør i virkeligheten.

Jeg ønsker nå å poengtere at en fiksjonsserie ikke er en dokumentar fra virkeligheten og det skal heller ikke fremstå slik. Et fiktivt univers er dramatisk og typifisert ettersom målet er å fortelle en historie. Virkeligheten kan således fremstå banal og ambivalent i forhold. Den fiktive dialogen er derfor mer informativ. Tross lange pauser gjør fraværet av fyll-ord og andre språklige tegn dramadialogen mye mer effektiv i informasjonsfremleggelsen. I en dramaserie der det skjer ekstraordinære ting vil dermed dagligtalen trolig bli for upresis og irriterende.

Avhandlingens funn viser med dette at dialogenes grunnlag er ulike og ikke nødvendigvis trenger å inneholde likheter. Men det er en forskjell på å være troverdig og realistisk. Selv om dialogen ikke nødvendigvis skal være en kopi av virkelighetens tale, må vi som seere likevel bli overbeviste av det karakteren sier og hvordan det blir sagt. Til tross for at dialog ikke har noen videre stor rolle i skapelsesprosessen av et tv-drama, mener jeg likevel man bør være bevisst på viktigheten og effekten av alle trekk ved talen og hvor stor betydning det har for publikums overbevisning av historien du vil fortelle.

 

 

 

 

Jakten på retorikkens hellige gral – det lattervekkende

Erlend Badhwar Valen-Sendstad er en humorist og retoriker, som blant annet har skrevet for NRK-produksjonene Hallo i uken, 5080 Nyhetskanalen, Svart humor og Humorlab. Denne sidegeskjeften inspirerte ham til å skrive masteroppgaven Humorens retorikk – Et innblikk i humorens retoriske egenskaper og funksjoner.

Det sies at en god latter forlenger livet. Visste du at i snitt ler barn faktisk 400 ganger per dag, mens voksne kun ler 15 ganger? Det er jammen ikke rart at så mange dør når de blir eldre

Denne statistikken er selvfølgelig rent sludder[1], for antall latterutbrudd avhenger av både personlighet, situasjonelle, sosiale og kulturelle forhold. Likevel dukker denne urbane myten stadig opp i nettaviser[2] og sosiale medier[3] – og om det faglige grunnlaget er litt tynt, så avsløres likevel en umettelig interesse for fenomenene humor og latter i offentligheten. Ler vi for lite? Ler vi for mye? Hva er det greit å le av? Hva er det ikke greit å le av?

Vi bombarderes av humoruttrykk på nettet, i filmer, på TV og på radio. Hver og én av oss deltar i ulik grad i den samme, høyst risikable sosiale aktiviteten å forsøke å formulere en vellykket vits – i hverdagsamtaler, jobbmøter og på fest. Glimt av humor dukker opp i enhver form for kommunikasjon — så hvordan forholder egentlig retorikkfaget seg til denne fjollete uttrykksformen?

Retorisk humor eller humoristisk retorikk

Humor har en tydelig retorisk kvalitet, men overraskende nok er svært lite skrevet spesifikt om humorens retorikk. Vidd og humor har en mytisk og mystisk tilstedeværelse i retorikkfaget. Den blir nevnt i både greske og romerske retorikktekster, men gjerne kun i forbifarten. Også i nyere retorikkforskning der humor i det hele tatt blir nevnt, er det mest som et retorisk virkemiddel – ikke som en egen uttrykksform.

Quintilian
Quintilian

For meg er det nettopp de store linjene, den språkfilosofiske dimensjonen ved humorens retorikk, som åpner for spennende perspektiver. Humorens instrumentelle verdi, det vil si måten vi kan bruke latter for eksempel for å vinne en debatt, tilbyr oss kanskje den tydeligste – og dermed enkleste – koblingen til retorikkfaget. Men det er humorens retoriske egenverdi, med andre ord humor uttrykt kun for å vekke latter, som løfter den til et høyere nivå. Med dette kan vi snakke om humor som en egen retorisk modus, adskilt fra de klassiske talesjangrene.

Og slik humoren i sin videste form dermed er grenseoverskridende innenfor retorikkfaget, visker den også ut skillelinjene mellom flere av de aristoteliske disiplinene. Mens Aristoteles avgrenser retorikken fra poetikken, er Quintilian mer opptatt av møtepunktene mellom de to fagene. Og det er akkurat her, i grenselandet mellom det estetiske og det funksjonelle, at humoren blomstrer:

«Aristotle’s distinction between poetic form and rhetorical function seems to be joined in humor» (Smith 1993: 51)

Men hva er egentlig humor?

Humoralpatologiens fire «humør» hos noen som ikke har «friske kroppsvæsker». fra venstre: flegmatisk (slim/snørr), kolerisk (overskudd av gul galle), sangvinisk (blod). melankolisk (svart galle). Tresnitt fra 1700-tallet
Humoralpatologiens fire «humør» hos noen som ikke har «friske kroppsvæsker». fra venstre: flegmatisk (slim/snørr), kolerisk (overskudd av gul galle), sangvinisk (blod). melankolisk (svart galle). Tresnitt fra 1700-tallet

Humorbegrepet har sin opprinnelse i antikkens medisin. Hippokrates’ og Galens humoralpatologi beskriver de fire kroppsvæskene som påvirker menneskesinnet. Personer med en ubalanse i dette væskeforholdet ble oppfattet som lattervekkende i en epoke hvor det å fremstå som balansert og dydig var høyt verdsatt.

I de siste århundrene har humor gjennomgått en renessanse. På 1700-tallet hentet den britiske overklassen frem de antikke ideene om vidd og dannelse. Fra i stor grad å bli assosiert med den ekskluderende hånlatteren i folkeforsamlingen, ble humor gradvis omdefinert til en intellektuell, sosial og kultivert aktivitet.

Til tross for at humor har blitt beskrevet, diskutert og kritisert gjennom årtusener, er det vanskelig å lande på en enhetlig og god forklaring av begrepet – også i vår tid. Definisjonene er for mange til å inkludere, men vi kan nevne medieviterne Kjuus og Kaare som beskriver humor som «et relasjonelt og situasjonelt fenomen» (Kjus og Kaare 2006: 15) og psykologen McGhee som beskriver det som «de forhold ved en situasjon som får oss til å le» (McGhee 1979, sitert i Søbstad 1995: 24) . Dette er ganske åpne kategorier, som er så altomfattende at nyansene ved fenomenet forsvinner. Best ble det nok oppsummert av en av våre største humorister, Rolv Wesenlund, som sa at «humor er det jeg syns er morsomt» (Søbstad 1995: 23).

Antikke humorteorier

Moderne humorteorier deles gjerne inn i trekløveret overlegenhetsteori, inkongruensteori og ventilteori. Disse teoriene finnes det mye god litteratur på, så jeg vil ikke gå inn i dem her[4].

Hva er vitsen? (humor fra Homer til Simpson) av Øystein Sjaastad og Jørgen Gaare
Hva er vitsen? Humor fra Homer til Simpson, av Øystein Sjaastad og Jørgen Gaare

Mer interessant er det å utforske deres antikke opphav – som det er skrevet langt mindre om – og se dette i lys av en retorisk fagtradisjon. For nyere humorforskning har mye klassisk bagasje:

«Humor scholarship owes credit to Plato, Aristotle, Cicero and Quintilian for laying the foundation for the three major motivational theories» (Perks 2012: 119)

Platon beskrev det lattervekkende som en blandingsfølelse i sjelen, og demonstrerer selv komiske ferdigheter i sine dialoger – tidvis spekket med pedagogisk, sokratisk vidd. Aristoteles nevner humor både i sine retoriske, poetiske og etiske tekster, og beskriver fenomenet i forbindelse med overtalelse, overlegenhet og sømmelighet. Dessverre har den myteomspunne andreboken av Poetikken gått tapt, der han skal ha behandlet komedien grundigere. Cicero bygget videre på Aristoteles’ vurderinger av humorens sømmelighet, og Quintilian vektlegger humorens subjektive og situasjonelle sider – han går faktisk langt i å sidestille humor med retorikk generelt!

Humor er retorikk

Om vi ser bort ifra humorens instrumentelle retoriske funksjoner – enten som en måte å latterliggjøre noen på, eller en måte å vekke latter for å skape enighet – så løftes humoren fra å være et retorisk virkemiddel til å være et eget retorisk uttrykk. Psykologen Rod Martin mener at «humor has evolved as a universal mode of communication» (Martin 2007: 5). I våre egne liv er det ikke tilfredsstillende å kun se på hvordan humor brukes som en hersketeknikk, eller er et uttrykk for sosial aggresjon. Selv om latteren noen ganger bobler opp av upassende kommentar, er det vanskelig å la seg overbevise av ideen om at all latter egentlig er en ventil for undertrykte følelser – helst av seksuell karakter.

Noen ganger ler og fleiper vi kun for behagets egenverdi, og som regel er det ingen bakenforliggende planer om maktforskyvning og gruppestatus. Intensjonen ligger ikke i å oppnå noe med en vittighet, men i vittigheten selv. Humor er en form for verballek som både følger og bryter de retoriske prinsippene. Humorens retorikk ligger i det retoriske universets ytterpunkt. Utenfor universets grenser eksisterer ingenting, men uten en slik grense kunne heller ingenting eksistert:

«The rhetoric of humor is a paradigm case of the rhetoric of emotion. Perhaps it is a paradigm case of rhetoric in general» (Walker 2011: 35)

Etterord

Denne artikkelen tilbyr ikke mer enn et riss av humorens retorikk. Mye er fortsatt uskrevet om temaet, og jeg håper at flere vil la seg inspirere til å utforske ytterkantene av retorikkens hage sammen med meg. Jeg må understreke at jeg ikke avviser humorens instrumentelle retoriske verdi, men for min egen del er ikke dette perspektivet alene tilstrekkelig til å forklare humorens retoriske egenskaper og funksjoner. Dette er én dimensjon ved formålsrettet kommunikasjon, men flere dimensjoner finnes. Humorens nedslagsfelt er langt, langt større.

Et eksempel er innledningen til denne artikkelen. Hvilken bakenforliggende intensjon kunne jeg ha av å åpne en slik fagartikkel med svakt tallmateriale fra toppen av Googles resultatliste? Jeg kan avsløre at jeg verken hadde en plan om å høyne min karakter eller fremme et argument. Jeg lot inspirasjonen vise vei. Mitt håp var at du, som jeg, fant dette ulogiske resonnementet fornøyelig. Jeg kunne like gjerne latt det være, og gått rett på sak – men hva hadde vært morsomt med det?

Kilder

  • Kjus, Y. og B. H. Kaare (red). 2006. Humor i mediene. J.W. Cappelen Forlag AS, Oslo.
  • Martin, R. 2007. The Psychology of Humor. Elsevier Academic Press. Burlington.
  • Perks, L. 2012. The ancient roots of humor theory, i Humor nr. 25-2, 2012, ss. 119– Walter de Gruyter, Berlin.
  • Smith, S. A. 1993. Humor as Rhetoric and Cultural Argument, i Journal of American Culture Volume 16 Issue 2, ss. 51–
  • Søbstad, F. 1995. Humor i pedagogisk arbeid. Engers Boktrykkeri A/S, Otta.
  • Walker, J. 2011. The Genuine Teachers of This Art. University of South Carolina Press, Columbia.

[1] http://www.aath.org/do-children-laugh-much-more-often-than-adults-do

[2] https://www.psychologytoday.com/blog/the-possibility-paradigm/201106/youre-not-laughing-enough-and-thats-no-joke

[3] https://www.linkedin.com/pulse/fact-average-adult-only-laughs-17-times-per-day-shayne-montalvo

[4] Nysgjerrige kan f.eks. lese Hva er vitsen? Humor fra Homer til Simpson av Sjaastad og Gaare.

 

Det er begrenset tilgang til oppgaven, men for spesielt interesserte er det mulig å ta kontakt med Universitetsbiblioteket, se fremgangsmåte her.

Under overflaten

Foto: Privat
Foto: Eirik Granly Foss/Privat

 

Hva kjennetegner naturvitenskapen som formidlingsområde? Tittelen på oppgaven «Under overflaten», er ment å være et bilde på nettopp dette: Naturvitenskapen skal formidle noe vi ikke kan sanse direkte. Med utgangspunkt i to biologitekster fra Store Norske Leksikon har Eirik Granly Foss skrevet oppgaven: Under overflaten. Muligheter for forståelsesorientert tekstnormering i allmenrettet formidling av naturvitenskap, med utgangspunkt i biologitekster fra snl.no.

Naturvitenskapen som formidlingsområde

Av: Eirik Granly Foss

Naturvitenskapens gjenstandsområde, og dermed det den forsøker å formidle, er en virkelighetsoppfatning som ikke er direkte tilgjengelig for våre sanser. De fleste av oss kan se, høre, lukte, føle og smake oss frem til et inntrykk av omverdenen, men disse inntrykkene er bare en overflate. Hvis vi forsøker å se ned i dybden, kan vi kanskje ense et og annet, det som ligger nær overflaten, men inntrykket vårt er ofte uklart og forvridd. Og om vi flytter blikket vekk fra det nære, ser vi bare mørke dyp. Vi står deretter fritt til selv å forklare det vi kan og ikke kan skimte, etter beste evne.

Et treffende eksempel finner vi i det norske skogstjernet. Gjennom gradvis endring er tjernet på vei til å bli en myr, og til slutt blir det i seg selv en skog. Allikevel er denne endringen ikke noe vi selv kan se i øyeblikket; prosessen beveger seg alt for sakte. Bare ved å benytte den naturvitenskapelige innsikten til å dykke ned i tiden, forbi grensene av vår egen samtidige oppfatning, kan vi få overblikk over den totale prosessen som tjernet er en del av.

Men hvordan spiller så dette misforholdet mellom våre sanseinntrykk og den naturvitenskapelige innsikten inn på selve formidlingen? Når naturvitenskapen skal formidles gjennom tekst, støter vi igjen på denne overflaten. Siden den virkeligheten som naturvitenskapen formidler ikke er direkte tilgjengelig for våre sanser, er den heller ikke mulig å beskrive ved hjelp av det hverdagslige språket, et språk som er laget for å kategorisere og beskrive nettopp det vi selv kan sanse. Derfor har naturvitenskapen sitt eget språk, bestående av en rekke fagbegreper som kategoriserer og beskriver de ulike fenomenene man har oppdaget gjennom vitenskapelig utprøvning, matematiske modeller og teknologisk argumentasjon av sansene. Et viktig kjennetegn ved naturvitenskapen som formidlingsområde blir derfor at fagbegreper i liten grad kan unngås. Men hva så når leseren ikke forstår begrepene? Hvordan kan du forklare noe som ikke lar seg forklare direkte ved hjelp av hverdagslige ord?

Fremgangsmåte
I min masteroppgave ønsket jeg å undersøke hvordan formidling av naturvitenskapelig stoff bør gjøres, hvis målet med formidlingen er å gjøre stoffet forståelig for et allment publikum. Som konkret studieobjekt valgte jeg Store Norske Leksikon (heretter referert til som SNL). Gjennom SNL skal personer med høy faglig kompetanse innen sitt felt, formidle fagstoff til en stor gruppe mennesker med lavere faglig kunnskap på området enn dem selv. Dette kan være skoleelever, quizmastere (eventuelt quizjuksere) eller foreldre som skal finne svar på det barna måtte lure på om verden rundt dem, for å nevne noen mulige situasjoner. SNL sin formidlingssituasjon passer derfor godt med den formidlingssituasjonen jeg ønsket å undersøke.

Selve prosjektet består av kontekstuelt og teoretisk forankrede tekstanalyser av biologiartiklene Klimakssamfunn og Planter fra snl.no. Her har jeg analysert både en tidligere utgave av tekstene, og en utgave som er forsøkt tilpasset et yngre og mer allment publikum. I tillegg har jeg analysert SNL sin håndbok for utforming av gode leksikonartikler, kalt Forfatterveiledningen. Analysene har jeg så belyst ved hjelp av brukerundersøkelser med fire respondenter. Målet har vært å undersøke hvor godt tilpasningsarbeidet til SNL har fungert, hvordan Forfatterveiledningen har påvirket dette arbeidet, og hvordan SNL eventuelt kan arbeide videre for å gjøre biologiartiklene sine enda mer forståelige.

Fagbegreper og «substantivsyke»
Funnene fra analysene peker først og fremst mot at de bearbeidede artiklene antakelig vil oppleves som mer forståelige for et yngre og mer allment publikum. Respondentene mine, som kan regnes som en del av dette publikumet, gir også uttrykk for at disse tilpassede tekstene er langt mer forståelige. At tekstene er blitt mer forståelige kan spesielt knyttes til Forfatterveiledningens råd om bruk av det SNL kaller «omvendt pyramidestruktur», noe som innebærer at teksten begynner med en forståelig og dekkende tittel og ingress, før den gradvis beveger seg innover i den faglige diskursen, her også ved hjelp av undertitler. Dette er en struktur som antakelig fungerer godt i forbindelse med ukjent fagstoff, da den sørger for en gradvis introduksjon til emnet.

Men videre er det også mye som tyder på at Forfatterveiledningen er langt fra optimal, hvis målet er å gi råd om hvordan man skal øke forståeligheten i naturvitenskapelige, digitale tekster. For det første er veiledningen i liten grad rustet til å håndtere det naturvitenskapelige fagstoffets spesielle behov for bruk av fagbegreper. Som mange andre norske forsøk på å normere tekst, trekker Forfatterveiledningen inn Finn Erik Vinjes formaninger om å unngå substantivtunge setninger og uttrykk, det som kalles nominalisering i språkvitenskapen. I møte med naturvitenskapelig språk er dette irrelevant nettopp fordi nominaliseringen, og en utstrakt bruk av substantiver som kondenserer ned omfattende beskrivelser av prosesser og fenomener, er helt avgjørende for at fagstoffet skal være håndterlig og forståelig i en tekst. Her vil man antakelig heller være tjent med å beskrive mer konkret hvordan disse begrepene skal benyttes.

Den omvendte pyramidestrukturen er en god start, men man kan også gå mer detaljert til verks. For eksempel kan man gi råd om å tydeliggjøre logisk kobling mellom setninger, poengtere hvor viktig det er å unngå begrepsforvirring, og man kan beskrive konkret hvordan man realiserer den omvendte pyramidestrukturen på setningsnivå, gjennom en fornuftig organisering av nye og gamle begreper. Disse manglene i veiledningen gir varierende utslag i tekstene. Delvis er det gjort en effektiv tilpasning på tross av mangler i veiledningen, noe som tyder på gode og erfarne formidlere. Andre steder mangler disse tilpasningene.

Digitale definisjoner
Fagbegrepene kan altså ikke fjernes. Allikevel kan de fort by på problemer for lesere som ikke kjenner til dem. Om man ønsker å formidle til personer som ikke kjenner stoffet, må man derfor definere disse begrepene nøye og forståelig, tidlig i teksten. Denne erkjennelsen gir også Forfatterveiledningen uttrykk for. Hvordan, og ikke minst hvor denne definisjonen skal gjøres er derimot ikke omtalt så nøye. Det nærmeste man kommer er et krav om at definisjoner som krever mer enn to setninger skal plasseres utenfor teksten, og kobles inn via en hyperlenke.

Det å benytte hyperlenker for å forklare begreper er ikke nødvendigvis et optimalt virkemiddel å bruke, når teksten skal være forståelig for personer uten tidligere kjennskap til begrepene. Ved å plassere forklaringen utenfor blir den ikke umiddelbart tilgjengelig, det kreves at leseren beveger seg vekk fra teksten og over i en annen. Etter dette må de så bevege seg tilbake igjen. Disse tekstlige forflytningene kan virke forstyrrende, og det finnes kognitive studier som peker mot at dette kan gjøre hindre forståelsesprosessen på ulike måter (DeStefano og LeFevre, 2007).

Videre kan man jo spørre seg hvorfor man ønsker å fokusere på plassbegrensning, når leksikonet har beveget seg over på et digitalt medium. I den forbedrede utgaven av Klimakssamfunn har man  heller ikke forholdt seg til denne regelen. Begrepet suksesjon forklares over langt fler enn to setninger, i en forklaring som ut i fra analysens teoretiske perspektiv bidrar til å gjøre artikkelen langt mer tilgjengelig. Respondentene uttrykker da også at de synes endringene gjør artikkelen lettere å forstå.

Heller enn å basere seg på plassbruk alene, foreslår jeg i konklusjonen av avhandlingen et mer nyansert sett med råd om hvor definisjonene skal plasseres. Her vil jeg hevde at begrepets betydning for teksten som helhet burde være avgjørende, samtidig som forklaringens plassbruk, begrepets ordlikhet med andre begreper, og dets faglige nivå bør spille inn i vurderingen.

Eksempler og bilder
Hvordan og hvor fagbegreper skal defineres, og hvordan disse begrepene så skal brukes videre i teksten, er altså noe som forfatterveiledningen omtaler mangelfullt. Stort sett har man allikevel klart å forbedre tekstene også på disse områdene, selv om det er noe variasjon. To andre virkemidler, som i følge det teoretiske perspektivet jeg tar utgangspunkt i også blir viktig, er bruken av gjenkjennelige eksempler, og illustrerende bilder. Slike virkemidler er en side ved formidlingen som dessverre er helt fraværende i forfatterveiledningen, og mangelen blir også tydelig i de to tekstene.

Bruk av bilder er helt fraværende i de to artiklene jeg analyserer. Artikkelen Klimakssamfunn gir noen korte, generelle eksempler, men henviser ikke til konkrete fenomener. Planter-teksten benytter ingen eksempler, til tross for at muligheten byr seg flerfoldige ganger. Her går leksikonet glipp av en god mulighet til å relatere fenomenene de omtaler til leserens egen hverdag, virkelighetsoppfatning, hukommelse og interesser, noe som vil kunne bidra til å gjøre fenomener som i utgangspunktet ikke er direkte sansbare mer tilgjengelige og gjenkjennelige.

Dette blir spesielt viktig i forbindelse med naturvitenskapen, hvor språket ikke lar seg oversette direkte til hverdagsspråket. En definisjon vil derfor alltid være avhengig av en grunnleggende naturvitenskapelig innsikt hos leseren. Om leseren allikevel ikke besitter denne innsikten, vil eksempler og bilder som relaterer den naturvitenskapelige forståelsen til fenomenet – slik leseren er vant med å observere det – være et viktig virkemiddel for å hjelpe leseren inn i virkelighetsoppfatningen man ønsker å formidle.

Kilder:

DeStefano, Diana, LeFevre, Jo-Anne. (2007). Cognitive load in hypertext reading: A review. I: Computers in Human Behavior 23. S.1616-1641. Tilgjengelig fra: http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0747563205000658. Lest: 11.05.15

 

Har motivasjonsforedrag en retorisk praksis?

Foto: Privat
Linn Husby.  Foto: Privat

Analyse av fire motivasjonstaler utgjør basisen i masteroppgaven Motivasjonsforedrag som retorisk praksis. En studie av motivasjonstalere med bakgrunn fra idretten.  

Av: Linn Husby

I oppgaven gjorde jeg en retorisk analyse av taler fra de norske toppidrettsutøverne Anja Edin (håndballspiller), Dag Otto Lauritzen (tidl. proff syklist), Ole Gunnar Solskjær (tidl. proff fotballspiller) og Erik Thorstvedt (tidl. proff fotballspiller (keeper). Fokuset har vært å forsøke å peke på hvorfor det tales som det gjør i en enkelt talesjanger: motivasjonstalesjangeren, med disse talene som utgangspunkt og referansegrunnlag. Utgangspunktet er dermed retorisk og språklig. Det betyr at jeg har undersøkt hva disse foredragsholderne har lagt vekt på av sannheter, ordvalg og fremføringsstrategier.

Vitenskap om å tale godt?

I en oppgave som har som utgangspunkt å analyserer andres talestiler og vurdere om denne er relevant dukker spørsmålet om hva som er god eller dårlig stil opp. Ikke bare er vi fort langt over i en debatt om «det skjønne språket», vi er også inne på den vanskelige vurderingen om noe er godt eller dårlig kommunisert i forhold til situasjonen.

Retorikken er ikke først og fremst en vitenskap om å tale godt. Det er en vitenskap om det talte ord, og dermed endrer den seg både i takt med tiden og i forhold til konteksten det hele blir talt i. Det betyr at det som er godt i en situasjon, ikke trenger å være godt i en annen. Det betyr også at det som er godt i en gitt situasjon i dag, ikke trenger å være ensbetydende med god talestil i en lignende situasjon om fem år. Med denne masteroppgaven, opplever jeg derfor som aldri før at retorikkfaget er en nåtidsvitenskap som handler om å formidle i tråd med de gjeldende tekstkonvensjoner for den aktuelle situasjonen.

Retorisk actio for motivasjonsforedrag

På den ene siden er retorikken i en motivasjonstale noe personlig, hvor taleren kan bruke egne særegenheter til å smykke talen med. På den annen side er en tale alltid nært bundet av konteksten den fremføres i. Motivasjonstalesjangeren finner imidlertid sted i mange ulike kontekster, og har dermed ikke like spesifiserte regler som for eksempel en rettstale. Motivasjonstalesjangeren er mindre stedsbundet og regelbundet – ja dette er nettopp det som kjennetegner denne. Talestilen virker også å være innlært basert på sedvane – vi har sett andre holde en lignende tale før, og denne har slått an, dermed gjør vi det også slik. Andre retningslinjer enn dette har taleren egentlig ikke. Med andre ord er talestilen så fri og personavhengig at «alt» er tillatt, hvor som helst. Likevel finnes det fellestrekk for disse talene, som kan oppsummeres i to hovedtrekk:

  • Temaet er i utgangspunktet felles: motivasjon og mestring
  • Hva slags stilregler som legges til grunn for denne typen taler er felles: en uformell personlig stil aksepteres (og forventes)

Med dette som utgangspunkt kunne jeg gå i gang med å analysere og legge vekt på å undersøke: Finnes det retoriske virkemidler som går igjen, og som dermed tjener denne talesjangeren på en god måte (altså bedre enn andre)?

Latent argumentasjon

I motivasjonstalene har jeg sett en hyppig bruk av både fysiske bilder og språklige visuelle bilder og eksempler. Vi sier her at argumentasjonen er latent, den er ikke direkte fremme i lyset, men skjult og kan for eksempel bli brukt for å fremheve bevis på at det vi sier med ord holder stikk. Bilder og videoer er gode redskaper å benytte i så henseende, men også utnyttelsen av omdannelser i språket på metafornivå eller enkle grep som historiefortelling kan bli brukt for å støtte opp om talerens implisitte budskap, i dette tilfellet: Slik blir du best!

Metaforer og andre språklige bilder er som kjent effektive måter å si noe i overført betydning på. Jeg vil illustrere med et eksempel fra talen til håndballspiller Anja Edin, som bruker uttrykket «å bli benka», et begrep hun henter fra sin egen arena. I håndballsammenheng betyr begrepet å bli tatt ut av spillet på banen og satt på benken, men Edin bruker begrepet i overført betydning for å «bli satt til side i livet». Hun gjør det ved å fortelle en illustrerende historie om da hun ble «benka» og tok det som et nederlag, men at hun ved å endre sin tankegang rundt slike nederlag, har lært å reise seg – og til og med utnytte, slike hendelser. Slik får hun språklig, gjennom bruken av en metafor, i kombinasjon med en pathos-fortelling, skapt en kobling mellom oss tilhørere og hennes egen forvandling av nederlag til suksess. Det hun sier har plutselig relevans for oss vanlige mennesker med våre hverdagslige problemer.

Jeg kunne hentet frem flere slike eksempler fra oppgaven, blant annet fra analysen av Ole Gunnar Solskjærs tale for Arbeiderpartiet, der sammenligningen mellom fotball og politikk gjør Solskjær relevant for publikum gjennom språkbruken. Poenget er at vi gjennom effektiv bruk av språklige bilder, fortellinger, illustrerende bilder og levende videoer kan forvandle noe abstrakt, vagt eller fremmed til noe konkret, klart og velkjent – og ikke minst kan vi, som i eksempelet her, på den måten gjøre oss selv relevante for temaet vi skal snakke om.

Hvem får lov til å føre ordet?

Hvem som får lov til å føre ordet preger uten tvil hva som er «dannet» og hva som ikke er fult så akseptert i vår kultur og vårt samfunn. Motivasjonstalere med bakgrunn fra idrettslivet er altså en gruppe som er blitt akseptert til å videreformidle en samtids verdier. Disse ser ut til å fokusere mye på suksess og kriterier for å lykkes. I bunn og grunn diskuteres det hele tiden i disse talene hva som er rett og galt – noe som igjen gir talene en klart oppdragende funksjon.
Hvordan vi taler om tingen rundt oss i samfunnet, og ikke minst hvem som taler, her om rett og galt, er dermed ikke ubetydelig for våre underliggende samfunnsnormer. Sport og det å vinne er så forbundet med ære og respekt at toppidrettsutøvere, på lik linje med andre som oppnår suksess, får en ekstra høy stjerne i samfunnet. De er våre imago’er, som Roland Barthes omtaler det i sin bok Retorikken: en moderne innføring i den gamle retoriske kunst (1998). Dermed snakker de om suksess: litt fordi det er den “dyden» de kan noe om, men mest fordi det er den dyden vi i dag er mest opptatt av å høre om. Toppidrettsutøvere eller andre kan dermed ikke annet enn å tilpasse sitt budskap etter dette kriteriet, for det er denne «suksessoppskriften» vi som publikummere og næringslivsledere vil ha. Det kan dermed hevdes at idretten og denne typen måte å tale på, slik sett tar mer og mer bolig i språket vårt, som jo allerede er overbefolket av idrettstermer. I den forbindelse vil det være interessant med mer forskning på suksess og dens betydning for det retoriske.

Hvordan profilere et vanlig land?

 

Marte Fløan Beisvåg (Foto: Privat)
Marte Fløan Beisvåg
(Foto: Privat)

Presentasjon av Marte Fløan Beisvågs masteroppgave “Hvordan profilere et vanlig land? En retorisk analyse av Utenriksdepartementets nasjonsbranding i USA og Canada”.

Sakprosabloggen har gleden av å presentere en fremragende masteroppgave som er både teoretisk interessant og praktisk nyttig. Hun presenterer selv avhandlinga:

nt_winter_mini2I en verden hvor landegrensene blir mer og mer flytende, blir konkurransen nasjonene mellom på det internasjonale markedet større og større. Det konkurreres om turister og talenter, om eksport av varer og investeringer, og for å hevde seg i konkurransen må man skille seg ut. I denne sammenhengen snakker man gjerne om det å ha en konkurransedyktig identitet. Begrepet stammer fra teorien om nation branding, og handler om å finne en nasjons særegenheter for å differensiere seg fra sine konkurrenter. Man kan også si at dette er omdømmebygging for nasjoner. I Norge er det Utenriksdepartementet (UD) som har dette ansvaret, og UDs omdømmearbeid prioriteres i noen utvalgte land. To av disse landene er USA og Canada. Ambassaden i Washington D.C. har i den anledning laget et magasin, Norway Today, og er ifølge Norges ambassadør i USA, Kåre R. Aas, en viktig brikke i norsk nasjonsbranding. Magasinet er delt inn i fem deler og forsøker å profilere Norge innen områdene kultur, energi, Nordområdene, bærekraft og turisme.

I oppgaven undersøkte jeg hvilke retoriske strategier som benyttes i magasinet for å formidle Norges identitet, og så på hvor hensiktsmessige de er med tanke på nasjonsbrandingens krav om differensiering. I analysen benyttet jeg meg av teorier innen organisasjonsretorikk, og da spesielt det Mary F. Hoffman og Debra J. Ford kaller identitetsbyggende retorikk. Siden man i et blogginnlegg bør fatte seg i en viss korthet er det begrenset hva jeg kan gjenfortelle av det jeg kom fram til, men jeg velger å trekke frem noen korte eksempler på begrep jeg brukte i analysen som sensorene mente var interessante. Les mer «Hvordan profilere et vanlig land?»

Da arbeiderne tok ordet i Norge: To helt ulike «drømmearbeidere» blir skapt ved hjelp av sakprosa

Veronica Gulbrandsen Foto: privat
Veronica Gulbrandsen
Foto: privat

Med begrepet «drømmearbeider» lanserer Veronica Gulbrandsen et nytt analytisk grep i sin masteroppgave om språket i tidlig, norsk arbeiderbevegelse. Marcus Thranes bevegelse midt på 1800-tallet og den nye fagbevegelsen 20 år seinere konstruerte to vidt forskjellige «drømmearbeidere» i sine tekster. Sakprosabloggen lar forfatteren selv presentere oppgaven:

“Ret og pligt skal følges ad” – en teksthistorisk og retorisk analyse av identitet i språket i tidlig, norsk arbeiderbevegelse

Norske arbeidere er et eksempel på en gruppe som fra omlag 1850-tallet og utover 1900-tallet endret sin posisjon og status i samfunnet. Arbeiderbevegelsens organisering og fremvekst er studert gjennom en rekke historiske utgivelser, men på hvilken måte arbeiderne tok ordet i sin makt har fått liten oppmerksomhet i norsk tekstforskning. Hadde tekstene som ble produsert innad i organisasjonene noe å si for endringen av hvordan arbeiderne ble oppfattet i det norske samfunnet? Hadde tekstene noe å si for at arbeiderne endret adferd? Interesse for disse spørsmålene har resultert i at jeg i min masteroppgave foretar en teksthistorisk og retorisk studie av hvilken arbeideridentitet som ble skissert i tekster produsert i de aller tidligste norske arbeiderorganiseringene. Les mer «Da arbeiderne tok ordet i Norge: To helt ulike «drømmearbeidere» blir skapt ved hjelp av sakprosa»

Presentasjon av vårens masteroppgaver i retorikk og språklig kommunikasjon

Tirsdag 10. juni presenterer og diskuterer følgende masterkandidater i studieretningen retorikk og språklig kommunikasjon ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier (UiO) sine masteroppgaver:

Kl 9.15: Beisvåg, Marte F.: Hvordan profilere et vanlig land? En retorisk analyse av Utenriksdepartementets nasjonsbranding i USA og Canada

Kl 9.45: Gulbrandsen, Veronica C.: Ret og Pligt skal følges ad. En teksthistorisk og retorisk analyse av identitet i språket i tidlig, norsk arbeiderbevegelse

Kl 10.15-10.30: Pause

Kl 10.30: Thaulow, Martin: Livsstil er ikke problemet: En pragmadialektisk analyse av offentlig norsk klimadebatt

Kl 11.00: Wøien, Sigmund: Hiv – helt greit å ha, men ikke å få

Kl 11.30: Sigurdsen, Julie Odner: Retorisk brobygging i Siv Jensens argumentasjon i stortingsvalgkampen 2013

Kl 12.00: Slutt

 

Tid: Tirsdag 10. juni 2014

Sted: Seminarrom 15, P. A. Munchs hus, Blindern

Velkommen!