Selvbiografisk fremstilling og forskningsformidling i populærvitenskap

Lena Pettersen,
master i kultur- og samfunnsfagutdanning

Det skrives mye mer populærvitenskapelige bøker nå enn tidligere. Og de selger i haugevis. I flere av bøkene har forfatteren og forskeren skrevet seg selv inn i historie-fortellingen, og vi får ta aktivt del i det forskerlivet som ligger til grunn. Men i hvilken grad bidrar denne biografiske selvfremstillingen til en vellykket forskningsformidling?

 Vi lever i et samfunn der ”fake news” har blitt et håndfast begrep, flittig brukt av en av verdens mektigste ledere. I offentligheten blir det ofte hevdet at angrep på mediene og forakt for vitenskapen undergraver forskningsresultater og setter grunnleggende verdier om sannhet under press. Samtidig har vi fått en ny litterær bølge med populær-vitenskapelig sakprosa, og dette viser at publikum vil lese sakprosa med vitenskapelige temaer.

Parallelt pågår det en debatt som omhandler subjektivitet i sakprosa, da flere forfattere ser ut til å kaste seg på en ”trend” med å skrive seg selv og sitt forskerliv inn i historien. Tjener det subjektive engasjementet saken det skal fortelles om, eller blir det for mye fokus på dette jeg-et som forteller? Tidligere i år skrev Eivind Tjønnedal et essay i tidsskriftet Prosa der han retter søkelyset mot uklare sjangerkategorier som gjør det mulig å ri flere hester samtidig, og at dette kan representere et problem for sakprosaen. Han skriver at flere fagbokforfattere velger å skrive seg selv inn i historien de forteller, og Tjønneland spør om dette er en ”Knausgård-effekt” blant forfattere som ikke skriver skjønnlitterære verk. At selvbiografier utleverer hovedpersonen er en selvfølgelighet, men Tjønneland mener det burde vekke en viss skepsis når makro-historien blandes med subjektiv vilkårlighet. Det kan også oppstå problemer når man ikke vet hva forfatteren har opplevd selv, eller hva som er hentet fra kilder det ikke henvises til. Han skriver også at det subjektive engasjementet trenger å fremstilles direkte, med mindre det er egnet til å kaste lys over temaet det skrives om.

Med utgangspunkt i to populærvitenskapelige verk ønsket jeg å se nærmere på subjektivitet i sakprosa i min masteroppgave, og problemstillingen var: ”I hvilken grad bidrar forskerens selvbiografiske fremstilling til en vellykket forskningsformidling i de to populærvitenskapelige bøkene Lab Girl og Stein på stein?”

Om bøkene

Lab Girl – A story of trees, science and love av Hope Jahren.

Forfatteren er en amerikansk, prisvinnende forsker innen plantegeologi, og ble i 2016 kåret av Times Magazine som en av verdens mest 100 innflytelsesrike personer. Lab Girl ble en internasjonal suksess som har vunnet en rekke litterære priser, og ble kåret til en av årets beste bøker av blant andre The Washington Post. Den er oversatt til over ti språk.

Boken tar utgangspunkt i Hope Jahrens personlige forskerliv og ble utgitt i 2016 (oversatt til norsk i 2018: ”Alt jeg vet om planter”). Helt i starten av teksten får vi et innblikk i forfatterens barndom, at hun alltid har ønsket å jobbe med forskning. I løpet av det første kapittelet får vi vite at hun har klart å bygge opp tre egne laboratorium fra bunnen av, og det er denne reisen hun tar for seg videre i boken. Sammen med forskerkollega og bestevennen Bill følger vi dem på veien til internasjonal vitenskapssuksess. I tillegg til innledning og prolog er boken delt inn i tre deler; ”Roots and leaves”, ”Wood and Knots” og ”Flowers and Fruit”. Samtidig som vi følger Hope Jahrens personlige forskerliv har hun egne kapitler der hun formidler det faglige fra sin forskning. Disse kapitlene omhandler det samme temaet som hun skriver om i det foregående kapittelet om seg selv, og det danner seg da et mønster der vi får hennes personlige liv presentert parallelt med forskningen hun formidler til oss. I den første delen, ”Roots and Leaves”, forteller hun fra barndom og oppvekst og starten på sin akademiske karriere. Kapittelet etterpå, som handler om det vitenskaplige, handler da om plantenes første leveår og hva som skjer fra frøet begynner å spire. Slik fortsetter det gjennom hele boken.

Stein på stein av Henrik Svensen.

Den norske geologen har tidligere skrevet bøkene Enden er nær: Om naturkatastrofer og samfunn (2006) og Bergtatt: Fjellenes historie og fascinasjonen for det opphøyde (2011). Begge disse bøkene er oversatt til seks språk, og i 2017 ble Henrik Svensen tildelt Forskningsrådets formidlingspris. Stein på stein fikk gode anmeldelser iblant annet Dagbladet, som mente at Svensen har klart å gjøre en pageturner av en bok om stein.

Boken tar for seg den største masseutryddelsen i jordens historie: For 252 millioner år siden var jorden utsatt for massive vulkanutbrudd som resulterte i at 90 prosent av alt liv forsvant. Nøyaktig hvorfor det skjedde er det ingen som vet, og det er dette Svensen ønsker å finne ut av. Med tidligere forskning som grunnlag drar Svensen ut på en vitenskapelig reise fra Sør-Afrika til Sibir i Russland, der han prøver å nøste opp i hva det var som skjedde med jorden den gangen for så mange millioner år siden. Vi får ta del i ekskursjonene, og får et dypt innblikk i hvordan det er å jobbe som forsker på dette feltet. I tillegg setter Svensen det hele inn i et økokritisk perspektiv, og i det siste kapittelet prøver Svensen å bruke forskningen om de historiske masseutryddelsene til å gi svar på hva som kan skje med planeten vår i fremtiden.

Både Stein på Stein og Lab Girl er skrevet i førsteperson og er jeg-fortellinger.

Faglighet og litterære strategier

I analysen av bøkene har jeg lagt vekt på forfatterens selvfremstilling i teksten, hvordan fagligheten er formidlet gjennom litterære strategier, om bøkene er av høy litterær kvalitet og er eksempler på skrivekunst, og hvilke metoder og referanser forfatterne har brukt. Siden jeg analyserte to populærvitenskapelige verk la jeg stor vekt på dette med faglighet – hvilke strategier forfatterne har valgt for å formidle faget sitt gjennom teksten. Det var påfallende stor forskjell i hvordan Stein på stein og Lab Girl presenterte det faglige i teksten på, der førstnevnte baserer seg på en større nærhet til kildene i form av parafrasering og referering, og noen steder direkte sitering. Dette ser vi eksempel på allerede i første kapittel av boken som inneholder ni sammenhengende sider med vekt på faglig informasjon. Dette kan oppfattes som vanskelig å lese da det er mye ny informasjon som skal prosesseres, men måten han løser det på fungerer bra. Gjennom disse ni sidene med tungt fagstoff stopper han av og til opp og spør konkrete spørsmål i teksten som hjelper leseren til å forstå hvor vi er på vei, at vi ikke glemmer konteksten og målet: ”Men svaret på hva som egentlig skjedde, det store hvorfor, lar vente på seg. Hvorfor ble utslippene i Sibir så katastrofale?”. I tillegg fremhever han enkelte ord med kursiv, noe som får meg som leser til å tenke at dette ordet er viktig å merke seg og forstå. Forfatteren trekker også inn en rekke andre kilder og prøver å belyse tema fra andre innfallsvinkler som kanskje er mer kjent for leseren, for eksempel Darwins Om artenes opprinnelse. Han henviser til flere andre kilder, og det kommer veldig tydelig frem i boken at mye av forskningen ikke er hans egen. Dette mener jeg styrker hans etos som formidler og forfatter.

Hope Jahren har valgt en annen formidlingsstrategi i sin bok. Som jeg nevnte ovenfor, fletter forfatteren det vitenskapelige inn sammen med sin personlige historie. For eksempel i denne setningen; ”People are just like plants: they grow toward the light. I chose science because science gave me what I needed – a home as defined in the most literal sense: a safe place to be”. Dette er en strategi hun følger gjennom hele boken. I kapittel to får vi den første innføringen i hvordan plantelivet utfolder seg, også dette formidlet gjennom en personlig innfallsvinkel.

Den største forskjellen på hvordan forskningsformidlingen foregår i disse to bøkene er at i Lab Girl blir det brukt som en rammefortelling og satt inn i egne kapitler. Likevel kan vi lese faglighet også inn i de biografiske kapitlene – hun tar oss med på ekskursjoner, vi får vite hvordan hun bygger opp laboratorium, og vi får innsyn i metoder hun bruker når hun jobber seg frem til sitt eget pionerarbeid innen paleobotanikk.

I Stein på Stein er det ikke lagt like stor vekt på det selvbiografiske, og det er dermed et større fokus på det faglige. Det er det vitenskapelige som er i sentrum, og det store spørsmålet om masseutryddelsene er det vi skal finne ut av. Det er også nettopp dette som kanskje er grunnen til at de to bøkene er så forskjellige; i Stein på stein er det et konkret vitenskapelig mysterium vi skal prøve å løse. Det er ingen som har funnet håndfaste svar på dette tidligere, og gjennom forfatterens hypoteser og tidligere arbeid tar han oss med på en reise over hele verden på leting etter svar. I Lab Girl er det ikke en konkret problemstilling som er grunnlag for at boken ble laget, men heller viten om plantelivet som forfatteren ønsker å formidle ut til allmennheten – samtidig som hun forteller historien om sitt eget forskerliv.

Skrivekunst og litterær kvalitet

For at dokumentarlitteratur skal kunne kalles kunstprosa må den være originalt nyskapende i både språk og form som skiller seg fra trivialprosaens mer automatiske språkbehandling, skriver Jo Bech-Karlsen i Den nye litterære bølgen (2014). Selv legger han mest vekt på originalitet og nyskapning, og at alt i boken ikke trenger å ha samme kvalitet. Det bør være variasjon når det kommer til setningslengder, språket må flyte godt, og skildringer bør ikke være overflatiske.

Basert på disse kriteriene mener jeg både Lab Girl og Stein på stein oppnår litterær kvalitet, førstnevnte mer enn sistnevnte. I Stein på stein holder forfatteren det enkelt når han bedriver formidling som omhandler det vitenskapelige. Enkelt på den måten at han holder seg til saken og forklarer det faglige på en måte som er lett å forstå. Når han derimot skal beskrive stedene han er på, eller beveger seg inn på det personlige plan, gjør han det på en annen måte og bruker andre litterære virkemidler. Noen ganger fungerer det godt, som for eksempel her: ”Synet var vakkert, arkaisk, og jeg kunne ikke la være å tenke på det som et dødens landskap, et landskap med hukommelse om det som skjedde da livet på jorden var nær utryddelse”. Det blir likevel litt for mye av det gode flere steder, og det er ikke alltid forfatteren mestrer metaforbruk og originalitet. Noen ganger oppleves beskrivelsene og detaljene påtatt og på kanten til å bli klisjeer:”Den tette bjørkeskogen utenfor hotellet i Igarka var så vidt synlig bak vanndråpene på vinduet. Trærne ga etter for vinden, bøyde seg i avmakt”. Det er ikke det klisjefylte språket som er det største problemet, men heller at det ikke tjener sakens verdi. Det blir for mye og for detaljerte beskrivelser av lokasjoner der forfatteren befinner seg, og som ikke har relevans for det han prøver å formidle av forskningen. Vekslingen mellom den objektive og fortellende måten han formidler det faglige på, og den poetiske ”Knausgård-stilen”, gjør at man til tider sitter med følelsen av at det er to forskjellige bøker man leser, og denne litterære strategien fungerer ikke så godt i forhold til bokens formål og tema.

I Lab Girl er saksperspektivet tydelig; dette er en bok som handler om forskerlivet til en kvinnelig botaniker. Styrken hennes er hvordan hun blander historien om planter, vitenskap og kjærlighet om til et helhetlig verk av litterær kvalitet. Måten hun vever den vitenskapelige informasjonen inn i fortellingen om sitt eget liv gjør at man nesten ikke legger merke til at det er nettopp forskningsformidling hun driver med. Hun veksler mellom litterære stilnivåer da boken inneholder både en fortellende og muntlig mellomstil, og enkelte steder beveger hun seg inn på en nærmest poetisk høystil. I motsetning til Stein på stein er ikke stilartene så forskjellig utført at de bryter med hverandre, og det er ikke påfallende merkbart når hun veksler mellom dem. Hope Jahren formidler ikke bare forskningen sin, hun gir oss også mulighet til å bruke den nye vitenskapelige informasjonen nettopp fordi hun formidler det på en ryddig og forståelig måte som resulterer i høy litterær kvalitet: ”If you look at these wooden objects across the grain, you might be able to trace out the boundaries of a couple of rings. The delicate shape of those lines tells you the story of a couple of years. If you know how to listen, each ring describes how the rain fell and the wind blew and the sun appeared every day at dawn”.

Vellykket forskningsformidling

For å svare direkte på problemstillingen min, så mener jeg den selvbiografiske fremstillingen i begge verkene bidrar til at forskningsformidlingen blir mer vellykket. Det som fungerer godt i Lab Girl er den litterære strategien som samkjører historien om forfatteren og formidlingen av det faglige. Først og fremst gjør dette at det vitenskapelige blir mer forståelig for oss som lesere. I tillegg har hun valgt å formidle vitenskapelig informasjon som både er interessant, oppsiktsvekkende og viktig på én gang. Ved å fortelle og beskrive så mye fra sitt eget liv, får vi større troverdighet til henne som forsker og vitenskapperson. Vi får et dypt innblikk i hvordan hun jobber, hvilke metoder hun bruker, og hvordan hun har kommet seg dit hun er i dag. Når vi som lesere får ”komme inn i laben” hennes på denne måten gjør det også at det hun formidler blir lettere å forstå og mer engasjerende – man føler man er med i hele forskningsprosessen. I tillegg skriver hun på en god, original og nyskapende måte om et spennende tema, og derfor mener jeg verket er av stor litterær kvalitet samt at forskningsformidlingen er vellykket.

Henrik Svensen har ikke basert sin bok like mye på sin egen historie som Hope Jahren har gjort. Han har lagt stor vekt på det faglige i teksten, og som leser får man en grundig gjennomgang av hva som har blitt gjort av forskning tidligere på dette feltet, samt ta del i den forskningen Svensen selv bedriver. Når han formidler det faglige er han god – han forklarer komplisert viten på en forståelig måte, og han setter også forskningen sin i et større perspektiv som klima- og miljøendringer. Jeg mener det største problemet når det kommer til den selvbiografiske fremstillingen er de forskjellige litterære stilene han bruker når han går bort fra det faglige og skriver mer fritt om de selvopplevde ekskursjonene han har vært på. Det er ikke det selvbiografiske i seg selv som er problemet, tvert i mot. Jeg skulle ønske han hadde inkludert enda mer av seg selv og sitt forskerliv, for jeg føler ikke jeg får nok informasjon om han som person og forsker. Dermed blir jeg ikke like engasjert i hans historie som jeg blir av Hope Jahrens bok. Selv har Svensen bidratt med et kapittel i en bok om akademisk skriving der han skriver at han i Stein på stein faktisk ville inkludere mer av seg selv i teksten, men at forlaget ville at han skulle fokusere mest på det faglige. Dette er interessant informasjon, at forlaget ville ha en mindre grad av selvbiografisk fremstilling, da suksessen til Lab Girl kan tyde på at det er det motsatte publikum vil ha. Svensen har et mye fyldigere referanseapparat enn Hope Jahren i sin bok, og det er en viktig faktor i alle typer dokumentarlitteratur. Svensen har absolutt fått til god forskningsformidling i Stein på stein, men heller på grunn av hans gode formidlingsevne og bruk av kilder – ikke den selvbiografiske fremstillingen.

Masteroppgaven i sin helhet: https://www.duo.uio.no/handle/10852/70221

Innkjøpsordning og kvalitetsvurdering – en dikotomi?

Foto: Nik Macmillan

Innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for voksne ble etablert i 2005, og formålet med ordningen er at det blir skrevet, gitt ut, spredd og lest ny norsk sakprosa av høy kvalitet. Kritiske røster hevder at innkjøps-ordningen er en del av en uforståelig kvalitetsvurdering, og mener at kriteriene for innkjøp er uklare.

En sentral stemme blant kritikerne er sakprosaforfatter og journalist Simen Sætre. Tidligere i år publiserte tidsskriftet Prosa et essay, hvor Sætre problematiserer flere aspekter ved kvalitetsvurderinger av norske sakprosabøker. Han undrer seg over at titler blir nominerte
og vinner litteraturpriser, samtidig som de ikke blir godkjent av innkjøpsordningen. Han stiller spørsmål ved hvordan kvalitets-vurderingen foregår, både i juryer og i vurderingsutvalget for innkjøpsordningen, og etterlyser en større åpenhet om hvilke kriterier det blir lagt vekt på i vurderinger av sakprosabøker.

Denne debatten blusset opp da jeg skulle levere min masteroppgave i Nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. I oppgaven undersøker jeg hvilke kvalitetskriterier som finnes i innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for voksne, og ser nærmere på vurderingsutvalgets praktisering av retningslinjene. Som et bidrag til debatten om kvalitetskriterier for sakprosa, vil jeg dele noen sentrale funn fra oppgaven.

Les mer «Innkjøpsordning og kvalitetsvurdering – en dikotomi?»

Vårens masterpresentasjoner

Marthe Ødegård Olsen var en av masterstudentene som gav inspirerende presentasjoner under fjorårets arrangement. Her viser hun frem tegnspråktolkning av instrumentalmusikk.

 

Tirsdag 5. juni vil studentene som har levert masteroppgave på studieretningen Retorikk og språklig kommunikasjon våren 2018 holde korte presentasjoner av sine masteravhandlinger med rom for kommentarer og diskusjon. Programmet begynner klokken 10.00 i seminarrom 1 i Sophus Bugges hus og er ferdig ca. 11.45.

Arrangementet er åpent for alle interesserte: Møt opp om du trenger inspirasjon til hva du kan skrive masteroppgave om, har lyst på faglig påfyll eller bare syns det høres spennende ut!

Programmet er som følger:

10.00 – Velkommen

10.15 – Anette Holmedal: «En ledig plass ved bordet – Retorisk handlekraft hos unge skribenter i Aftenposten Si;D»

10.45 – Maria Njølstad Vonen: «det ække så lett å huske – En samtaleanalytisk studie av demensrelaterte hukommelsesproblemer i interaksjon.»

11.15 – Hina Parveen: «Innholdsmarkedsføring som gir deg vinger? – En analyse av 3 innholdsmarkedsføringstekster fra Redbull.»

11.45 – Marie Svendsen Aase: «Å slåss for miljøet på Facebook – En studie av Miljøpartiet De Grønne og WWF Verdens Naturfonds strategiske retorikk om marin forsøpling»

 

Velkommen skal du være!

 

Ny masteroppgave: Innholdsmarkedsføring – fordi vi bryr oss?

Av Nina Wiig

Nina Wiig har skrevet masteroppgave om innholdsmarkedsføringens etos.

 

Innholdsmarkedsføring, eller «content marketing», har virkelig vært i vinden de siste årene. Dette er markedsføring hvor innholdet skal være så attraktivt at publikum har lyst til å lese det. Slik skal selskaper kunne styrke sin merkevare og bedre relasjoner til leserne. Ressurser sprøytes inn i denne typen markedsføringsstrategier, både i selskapenes egne markedsføringsavdelinger og i byråer som spesialiserer seg på innholdsmarkedsføring. DNB har bygget en egen redaksjon med nyhetsdesk og morgenmøter, for å finslipe innholdet sitt før det publiseres på internett og sosiale medier. Selskapene selv har altså stor tro på innholdsmarkedsføring, men hvordan virker det egentlig?

Les mer «Ny masteroppgave: Innholdsmarkedsføring – fordi vi bryr oss?»

Ny masteroppgave: #gainingweightiscool – en tekstlig-retorisk analyse av pro-recovery-tekster på Instagram

Av Stine Bang Pedersen

Pro-recovery-bevegelsen har vokst frem som en motvekt til den mer omtalte pro-ana-bevegelsen, hvor man i sistnevnte motiverer hverandre til ekstrem slanking og opprettholdelse av spiseforstyrrelser. I pro-recovery-miljøet støtter og motiverer man hverandre på veien mot å bli frisk fra spiseforstyrrelser, hovedsakelig gjennom å dele bilder av seg selv og matretter, og lengre skriftlige tekster som skal inspirere til å kjempe mot spiseforstyrrelser og kroppspress fra samfunnet. Pro-recovery-miljøet har blitt spesielt stort på det sosiale bildedelingsmediet Instagram, der hashtagger som #anorexiarecovery og #prorecovery er brukt over en million ganger.

I min avhandling har jeg sett nærmere på 33 innlegg fra fem offentlige, populære Instagram-profiler med såkalt pro-recovery-stoff som hovedtema. Formålet var å beskrive hva som kommuniseres og hvordan mening skapes og forhandles om i disse tekstene.

Les mer «Ny masteroppgave: #gainingweightiscool – en tekstlig-retorisk analyse av pro-recovery-tekster på Instagram»

Ny masteroppgave: Hvorfor klarte ikke Romney å stoppe Trump?

Fillip-André Baarøy har skrevet masteroppgave om Mitt Romneys tale for å stoppe Trump

 

Av Fillip-André Baarøy 

Det var ikke til å tro. Stikk i strid med meningsmålinger og eksperters spådommer, ble Donald Trump valgt til USAs president 8. november 2016. Realitystjernen som ble ledd av da han lanserte sitt kandidatur i juni 2015, kunne feire valgseieren sytten måneder senere.

I etterkant var det store spørsmålet: Hvordan kunne det skje? Jeg som masterstudent i retorikk ville undersøke hvilken rolle retorikken spilte.

Ble ikke hørt før Trump

Jeg var selv på ett av Trumps valgkampmøter i september 2016. Trump-velgerne jeg snakket med, fortalte at Trump fikk dem til å føle seg hørt for første gang. Flere eldre velgere sa de aldri hadde vært så entusiastisk for en presidentkandidat som nå.

Les mer «Ny masteroppgave: Hvorfor klarte ikke Romney å stoppe Trump?»

– Årets avhandlinger har alle en åpenbar betydning for samfunnet

Av Ida Skjelderup

Innholdsmarkedsføring, klarspråk, Trump-velgeren som ’second-persona’ og tegnspråktolkning av musikk – årets masterpresentasjoner viste bredde i både tilnærming og tematikk. Men felles for oppgavene er ifølge sakprosaprofessor Johan Tønnesson en åpenbar betydning for samfunnet. Han understreker at det ved masterløpet i retorikk og språklig kommunikasjon oppmuntres til avhandlinger som på direkte vis griper inn i utfordringer i samfunnet. I sine tilbakemeldinger gav Tønnesson hver og en av studentene tips til hvordan de kan bringe forskningsfunnene sine videre ut i verden.

Siden 2010 har retorikkstudentene  som avslutning på masteremnet presentert oppgaven for opponenter og publikum. Det har utviklet seg til å bli en hyggelig og uformell, men likevel litt høytidelig ramme rundt uteksamineringen, sier Tønnesson. Dagens formål er todelt; studentene får mulighet til å presentere viktige funn for et interessert og kompetent publikum, samtidig som de føres inn i den akademiske tradisjonen det er å la studiene testes mot kritiske innvendinger fra fagfeller.

Les mer «– Årets avhandlinger har alle en åpenbar betydning for samfunnet»

Ny masteroppgave: Et godt skole-hjem-samarbeid? Osloskolenes skriftlige kommunikasjon av rettigheten særskilt språkopplæring

Av Cecilie Drougge Halstensgaard

Cecilie Drougge Halstensgaards masteravhandling i retorikk og språklig kommunikajon er nå tilgjengelig på duo.uio.no.

 

I Osloskolen er det rundt 15 000 elever som har vedtak om særskilt språkopplæring. Særskilt språkopplæring skal sikre at elever med svake språklige ferdigheter får tilstrekkelig opplæring i det norske språket. Dersom tekstene skolene sender ut for å informere om og tilby rettigheten ikke er i stand til å kommunisere med sine lesere, i de fleste tilfeller foresatte med relativt kort fartstid i Norge, kan dette i verste fall resultere i at elever ikke mottar sårt tiltrengt opplæring. Dette ved at de foresatte, i mangel på god og tilpasset informasjon, velger å takke nei til tilbudet – eller ikke svare i det hele tatt.

Samtidig står skolene og Utdanningsetaten i Oslo overfor vanskelige problemstillinger når disse tekstene skal utformes; hvordan skrive relativt faglig tunge tekster, som kommuniserer på tvers av til dels dyptgående kulturelle skiller?

Les mer «Ny masteroppgave: Et godt skole-hjem-samarbeid? Osloskolenes skriftlige kommunikasjon av rettigheten særskilt språkopplæring»

Forskere som deltakere i samfunnsdebatten

Ida er et 47 millioner år gammelt fossil av en primat som er gitt artsnavnet Darwinius masillae.

 

Andrea O. Rognan har i arbeidet med sin masteroppgave «En åpen og opplyst offentlig debatt om forskningsformidling?» gjort en retorisk tekstanalyse av tre kronikker fra debatten om Jørn Hurum og Ida-fossilet i 2009: «Ida er oversolgt» av forskerne og professorene i biologi Tore Slagsvold, Nils Chr. Stenseth, Trond Amundsen, Ivar Folstad, og Jarl Giske, «Hvite frakker» av lektor, evolusjonsbiolog og forskningsjournalist Erik Tunstad og «Formidling, nei takk!» av fagbokforfatter og professor i journalistikk Harald Hornmoen. Tekstanalysen var kvalitativ, med vekt på debattantenes argumentasjon og ulike topos knyttet til debatten, og ble drøftet ut fra problemstillingen:

Hvilke forestillinger, normer og holdninger til vitenskap, forskere, formidling, medier, journalister og lesere preget debatten rundt Ida-fossilet i 2009, og i hvor stor grad bidro debatten til å konstituere en ytringskultur som legger til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale?

Vi har invitert Andrea til å presentere avhandlingen sin her på Sakprosabloggen:

Les mer «Forskere som deltakere i samfunnsdebatten»

Når tolken kun er til stede via skjermen

 

Jessica Hansen. Foto: Privat
Jessica P. B. Hansen. Foto: Privat

 

Jessica P. B. Hansen har i arbeidet med sin masteroppgave Interpreting at a distance gjort opptak av skjermtolkede og fremmøtetolkede samtaler i en rehabiliteringsinstitusjon og analysert utdrag av disse ved bruk av samtaleanalyse (conversation analysis). Tolkingen foregikk mellom norsk og polsk, og norsk og bosnisk/kroatisk/serbisk. Helsepersonell og pårørende var samlet på ett sted, mens tolken befant seg et annet sted og deltok i kommunikasjonen gjennom videoteknologi. Masteroppgaven er skrevet på engelsk og med utgangspunkt i følgende problemstilling:

How are interpreter initiated repairs and interpreter initiated turn allocation organized in remotely interpreted conversations between medical professionals and patients? In what way does the organizing differ from the organizing of corresponding actions in conversations which are interpreted on-site, with special regard to the conversation’s progression?

Les mer «Når tolken kun er til stede via skjermen»