Ny masteroppgave: Et godt skole-hjem-samarbeid? Osloskolenes skriftlige kommunikasjon av rettigheten særskilt språkopplæring

Av Cecilie Drougge Halstensgaard

Cecilie Drougge Halstensgaards masteravhandling i retorikk og språklig kommunikajon er nå tilgjengelig på duo.uio.no.

I Osloskolen er det rundt 15 000 elever som har vedtak om særskilt språkopplæring. Særskilt språkopplæring skal sikre at elever med svake språklige ferdigheter får tilstrekkelig opplæring i det norske språket. Dersom tekstene skolene sender ut for å informere om og tilby rettigheten ikke er i stand til å kommunisere med sine lesere, i de fleste tilfeller foresatte med relativt kort fartstid i Norge, kan dette i verste fall resultere i at elever ikke mottar sårt tiltrengt opplæring. Dette ved at de foresatte, i mangel på god og tilpasset informasjon, velger å takke nei til tilbudet – eller ikke svare i det hele tatt.

Samtidig står skolene og Utdanningsetaten i Oslo overfor vanskelige problemstillinger når disse tekstene skal utformes; hvordan skrive relativt faglig tunge tekster, som kommuniserer på tvers av til dels dyptgående kulturelle skiller?

 

Vil bidra til bedre kommunikasjon mellom skole og hjem

Det er nettopp svaret på overnevnte spørsmål jeg forsøkte å komme et steg nærmere i min masteroppgave «Hvordan kommunisere gjennom skreven tekst? En tekstvitenskapelig undersøkelse av tre brevmaler om særskilt språkopplæring i Osloskolen». Mer konkret arbeidet jeg ut ifra problemstillingen «Hvilke forutsetninger må ligge til grunn for at Utdanningsetaten Oslo og Osloskolen skal kunne utforme tekster knyttet til vedtaket særskilt språkopplæring, som kommuniserer med de aktuelle leserne?».

Avhandlingens overordnede formål har vært å bidra til å skape et større og klarere bilde av hva som kreves for å kommunisere skriftlig med mange ulike mottakere, på tvers av ulike kulturer og referanser. Forhåpentligvis kan noen av funnene bidra til en større mottakerbevissthet og omtanke i tekstutforming, ikke bare i tilfellet med særskilt språkopplæring, men også i andre situasjoner hvor relativt faglig tungt stoff skal formidles. Målsettingen med avhandlingen har således gjennomgående vært å akademisk undersøke hvilke momenter som må være tilstede for at en god kommunikasjon kan finne sted, og peke på noe av konsekvensene når disse momentene ikke er tilstede.

 

Ved Tøyen skole i Oslo har rundt 90 prosent av elevene minoritetsbakgrunn.

Tre organisatoriske forutsetninger for god foreldrekommunikasjon

Mine undersøkelser viser at tekstene vanskelig kan kommunisere med de aktuelle leserne, de foresatte, og gjøre disse til kompetente deltakere i kommunikasjonssituasjonen. Videre viser undersøkelsene at dette ikke kan endres uten ganske omfattende endringer på det strategisk-organisatoriske planet. Jeg peker derfor på tre hovedforutsetninger som må ligge til grunn for at organisasjonen skal kunne utforme tekster som kommuniserer med de aktuelle leserne:

(1) I dag er tekstmalene er preget av kulturspesifikke normer som krever særskilt normkompetanse av leseren. Malene bør heller trekke på normer som er mer allmenne. Et eksempel på dette er det juridiske preget tekstene har, noe som tilsier at tekstene springer ut i fra en tekstkultur hvor juridisk kompetanse blir vektlagt og verdsatt. Dette er særskilt normkompetanse en ikke kam forvente at den allmenne leseren innehar og er fortrolig med.

(2) De aktuelle leserne mangler i mange tilfeller erfaring og kompetanse til å legge riktig mening i begrepene særskilt norskopplæring og særskilt språkopplæring, og deres innhold. I et videre perspektiv peker dette på lesere som trenger tilrettelegging og veiledning til å bli mer fortrolige med skolediskursen . Dette er imidlertid kompetanse og erfaring tekstene i seg selv tar for gitt, i form av sine modellesere. Tekstene må derfor vise større omsorg for leserenes kompetanse og erfaringsplattform, og sørge for at denne kompetansen blir tilstrekkelig bygget opp i tekstene.

(3) Det må iverksettes et tettere samarbeid mellom skole og etat, hvor det blir tydeliggjort overfor skolene at de skal ta i bruk sin erfaring med, og kompetanse om, de aktuelle leserne i videre utforming av tekstmalene de har mottatt fra etaten.

 

Skal sikre juridisk holdbarhet

Per dags dato utformer Utdanningsetaten i Oslo tekstmaler skolene kan benytte i sin kommunikasjon av særskilt språkopplæring til de foresatte. Det finnes tre ulike tekstmaler, og det var disse tekstmalene som var mitt analysemateriale. Malene er i stor grad utformet med tanke på å sikre at skolene følger juridiske krav og rammer i sin kommunikasjon og vedtakelsen av særskilt språkopplæring. Særskilt språkopplæring er et juridisk enkeltvedtak, og må derfor varsles, begrunnes og gis samtykke til skriftlig. I tillegg må også de berørte partene informeres og veiledes, gjerne også dette skriftlig. Dette er føringer lagt i Forvaltningsloven. Tekstene fra Utdanningsetaten er nettopp utformet med det formål å innfri disse juridiske kravene. Følgelig bærer også tekstmalene preg av å være juridisk rettet, snarere enn hva man gjerne kan omtale som mottakerrettet.

 

Må ikke benytte tekstmalene

At Utdanningsetaten utformer tekstmaler som skolene kan benytte, er ikke sammenfallende med at skolene benytte disse tekstene. Erfaring og intervju med skoleledere tilsier imidlertid at det er disse tekstmalene mange av skolene tar i bruk, uten å gjøre særlig endringer. Årsaken til dette er nok sammensatt, men mine intervjuobjekter pekte på manglende kompetanse til å selv kunne utforme slike juridiske holdbare tekster. Imidlertid så også intervjuobjektene vanskelighetene de foresatte kunne oppleve i møte med tekstene, og de anså derfor den muntlige dialogen som mest effektiv i kommunikasjon av enkeltvedtaket særskilt språkopplæring. For å kunne realisere de juridiske kravene benyttet de likevel de skriftlige tekstene.

 

Foreldre får ikke fulgt opp

Avhandlingen viser også til mulige konsekvenser av at tekstene ikke kommuniserer med sine lesere. En mulig konsekvens er svekket mulighet for tilpasset og god opplæring, ved at de foresatte ikke får mulighet til å delta i vurderingen av hvorvidt deres barn skal motta den særskilte språkopplæringen, og heller ikke mulighet til å aktivt følge opp barnets opplæring. Tekster som legger til rette for kommunikasjon med de foresatte, vil kunne gi de foresatte bedre evne til å følge opp eleven og delta i et godt skole-hjem samarbeid. Dette knytter seg også til spørsmålet om hvilke elever som skal motta den særskilte opplæringen. Å gi de foresatte større mulighet til å delta i skolediskursen, kan være til hjelp i skolens arbeid med å (re)vurdere og regulere hvilke elever som skal motta særskilt språkopplæring.

 

Hvordan undersøke forutsetninger for god kommunikasjon?

Problemstillingen jeg hadde som mål å besvare, rommer mye. Det å skulle undersøke forutsetninger krever ulike innfallsvinkler og et bredt perspektiv. Å peke på årsaker til at tekstene i seg selv ikke kommuniserer, er ikke nødvendigvis nok. Hvilken tekstkultur hersker i organisasjonen – hvilke normer følger den i utformingen av sine tekster? Hvilken sjangertilhørighet har tekstene, og hva slags sjangerkrav må de følge for å være «gyldige»? Hvilke instanser og mottakere skal tekstene møte – og hvilke av disse er det organisasjonen vektlegger i sin tekstutforming og strukturering av tekstene?  I en såpass stor organisasjon som Osloskolene og Utdanningsetaten – hvordan er det tekstlige (sam)arbeidet? Alle disse spørsmålene, og flere til, ønsket jeg å undersøke og besvare i min oppgave. Dette krevde således undersøkelser både av det system-organisatoriske nivået, samt mer tekstnære undersøkelser.

 

 

 

Når tolken kun er til stede via skjermen

 

Jessica Hansen. Foto: Privat
Jessica P. B. Hansen. Foto: Privat

 

Jessica P. B. Hansen har i arbeidet med sin masteroppgave Interpreting at a distance gjort opptak av skjermtolkede og fremmøtetolkede samtaler i en rehabiliteringsinstitusjon og analysert utdrag av disse ved bruk av samtaleanalyse (conversation analysis). Tolkingen foregikk mellom norsk og polsk, og norsk og bosnisk/kroatisk/serbisk. Helsepersonell og pårørende var samlet på ett sted, mens tolken befant seg et annet sted og deltok i kommunikasjonen gjennom videoteknologi. Masteroppgaven er skrevet på engelsk og med utgangspunkt i følgende problemstilling:

How are interpreter initiated repairs and interpreter initiated turn allocation organized in remotely interpreted conversations between medical professionals and patients? In what way does the organizing differ from the organizing of corresponding actions in conversations which are interpreted on-site, with special regard to the conversation’s progression?

Skjermtolking i offentlig sektor

Virksomheter i offentlig sektor bruker i stadig økende grad videoteknologi for å få tilgang til tolketjenester i møter mellom ansatte og minoritetsspråklige tjenestemottakere. NOU 2014:8, «Tolking i offentlig sektor – et spørsmål om rettsikkerhet og likeverd», beskriver skjermtolking som en løsning som kan bidra til å sikre tilgang til kvalifiserte tolker, uavhengig av hvor i landet virksomheten som trenger tolketjenestene befinner seg.

Antallet skjermtolkede møter i offentlig sektor øker stadig. Samtidig finnes det enda lite forskning på autentiske skjermtolkede samtaler. Flere av de eksisterende studiene er basert på rollespill. Selv om tolkingen i rollespillet blir ekte, står ingenting på spill for deltakerne i disse situasjonene i motsetning til i autentiske møter. Det finnes også noen studier som tar for seg skjermtolking på bakgrunn av spørreskjema til tolker og ansatte i offentlig sektor. Studiene beskrevet i dette avsnittet viser at det ofte oppstår problemer med tolkens turtaking ved skjermtolking (jfr. Braun and Taylor, 2012; Balogh and Hertog, 2012; Skaaden, 2001; UDI, 2003). Tolken sliter med å komme til for å tolke.

De samhandler om tolkingen

I det innsamlede materialet la helsepersonellet i større eller mindre grad til rette for tolkingen av de flerspråklige møtene. Blant annet hendte det at helsepersonellet skulle fortelle noe som tok litt tid å si. I stedet for å fortelle alt før tolken fikk tolke, stoppet helsepersonellet opp underveis og slapp tolken til. Tolken signaliserte at hun ville ha ordet først etter at helsepersonellet hadde vært stille en liten stund. På denne måten tilrettela helsepersonellet for tolkingen, og dette skjedde både i de skjermtolkede og i de fremmøtetolkede samtalene.

I noen tilfeller la helsepersonellet inn en stopp i talestrømmen sin, og det virket naturlig at tolken skulle slippe til for å tolke, men så fortsatte plutselig helsepersonellet å snakke likevel. I disse tilfellene fortsatte helsepersonellet gjerne å snakke for å legge til noe ekstra og oppklarende informasjon til det som nettopp var sagt. Det hendte at tolken signaliserte at hun planla å ta ordet i den korte stillheten som oppsto før helsepersonellet fortsatte. Da fikk ikke tolken komme til for å tolke før etter at helsepersonellet hadde lagt til den aktuelle informasjonen. Den nye informasjon som helsepersonellet la til den foregående ytringen, gjorde gjerne at ytringen som helhet ble mer tydelig. Slik informasjon kunne for eksempel oppklare tvetydigheter i noe av det helsepersonellet nettopp hadde sagt og som enda ikke var blitt tolket. Slik så det ut til at helsepersonellet orienterte mot tolkingen som aktivitet, selv om tolken ikke kom til for å tolke akkurat da tolken signaliserte at hun planla det. Dette forekom også i både skjermtolkede og fremmøtetolkede samtaler. Det ser ut til at de som kommuniserer via tolk kan ha en rekke ressurser til rådighet som også kan påvirke og tilrettelegge for tolkingen.

I utdragene masteroppgaven bygger på, brukte helsepersonellet blikket sjeldnere som en ressurs i turtakingen ved skjermtolkingen, enn forventet. Helsepersonellet så relativt sjeldent på skjermen/kameraet. Dette var en noe overraskende oppdagelse, ettersom et viktig argument for bruk av videoteknologi er tilgangen til en visuell fremstilling av samtalepartene. Mangelen på bruk av blikk kunne få konsekvenser for hvordan kommunikasjonen forløp.

For å se nærmere på tolkens turtaking i skjermtolkede og fremmøtetolkede samtaler, undersøkte jeg de kommunikative omgivelsene der tolken forsøkte å ta turen. Det kan virke som om det i disse tilfellene i større grad var omgivelsene tolken ville ta turen i, enn mediet som avgjorde om tolken fikk komme til eller ikke. Forskjellene mellom skjermtolking og fremmøtetolking lå dermed ikke i turtakingssystemet i de skjermtolkede og fremmøtetolkede samtalene. Likevel finnes det forskjeller mellom skjermtolking og fremmøtetolking, og det finnes ennå mye mer å lære om tolking som gjennomføres via videoteknologi.

Forstår folk hverandre på byggeplassen?

Ellen Stene har i masteroppgaven Etablering og sikring av forståelse i samtaler mellom mennesker på flerspråklige arbeidsplasser jobbet med utgangspunkt i problemstillingen: Hvordan etableres forståelse i samtaler mellom arbeidere med ulik språkbakgrunn på en arbeidsplass i Norge, og hvilke overordnede preferanser gjør seg gjeldene i meningsforhandlingen?

Ellen Stene. Foto: privat
Ellen Stene. Foto: Privat

 

Av: Ellen Stene

I et stadig mer internasjonalt Norge fører økende mengder arbeidsimmigranter til at flere arbeidsplasser blir flerspråklige. Hvilke konsekvenser har dette for kommunikasjonen på arbeidsplassen? Hvordan løses praktiske utfordringer og oppgaver når språket begrenser kommunikasjonen, og hvilke konsekvenser har det for relasjonen mellom mennesker som jobber sammen? Blir det et babelstårn av språk og stemmer, eller kommuniseres det gjennom et forenklet og spesialisert språk? Fordi dette er et område som berører utallige arbeidsplasser og ansatte, er dette både interessant og viktig å forske på.

Det viser seg i undersøkelsene at forståelse i samtalene mellom arbeidere med ulik språkbakgrunn etableres på samme måte som i alle andre samtaler. Likevel må ofte deltakerne med ulik språk- og kulturbakgrunn legge inn ekstra innsats for å vite hva de kan regne som forståelig eller ikke for samtalepartneren. Et av avhandlingens viktigste poenger er at den ekstra innsatsen må komme fra alle deltakerne i samtaler dersom forståelse skal oppnås.

Avhandlingen er preget av å prøve teori mot empiri, og problemstillingen undersøkes i hovedsak gjennom teorier fra samtaleanalyse, flerspråklig kommunikasjon og språkhandlingsteori. Til grunn for analysene ligger et innsamlet materiale bestående av lyd- og bildeopptak fra to flerspråklige byggeplasser i Norge. Materialet har jeg fått tilgang til gjennom forskningssenteret Multiling og samtaleutdragene som er brukt i analysene er transkribert.

Preferanser er i samtaleanalytisk teori en betegnelse på ulike motivasjoner eller drivkrefter i samtaler. De er strukturelle og organiserer mye av interaksjonen. Det finnes overordnede preferanser som sørger for at samtaler drives frem (progresjon), at vi sikrer forståelse (intersubjektivitet) og at vi tar hensyn til samtalepartneren vår (mottakerdesign). Preferanser for intersubjektivitet, progresjon og mottakerdesign er med på å strukturere samtaler og dermed også hvordan forståelse sikres og etableres.

Vi ser at deltakerne i samtalene som er undersøkt er orientert mot intersubjektivitet, og forståelse etableres i alle samtaleutdragene. Dette gjør at de kommunikative prosjektene stort sett lykkes. Når kommunikasjonen går problemfritt, er deltakerne opptatt av progresjon, men når noe må repareres prioriterer de intersubjektivitet frem til forståelse er etablert. Dette betyr ikke at deltakerne ikke er orientert mot progresjon og mottakerdesign i reparasjoner og i fremvisningen av forståelse. De velger oftest reparasjonsmetodene som er minst mulig kostnadskrevende og ansiktstruende. Vi ser også at flere preferanser kan være aktuelle på samme tid. Hvis én dominerer på bekostning av en annen, vil det ikke si at den andre blir suspendert, men at den blir satt på vent frem til den dominerende preferansen har utspilt seg. Dette betyr at deltakere i samtaler ikke nødvendigvis må velge mellom å ha en samtale med fremdrift, en hvor de tar hensyn til hverandre, og en hvor de forstår hverandre, preferansene tilpasses hverandre i de ulike situasjonene.

Forståelse i samtaler forankres i deltakernes felles plattform. Desto større deres felles plattform er, desto enklere er det å etablere forståelse. Dersom språksignaler ikke oppfattes, identifiseres, forstås eller aksepteres, må de repareres dersom aktøren ønsker å etablere forståelse. Det kan gjøres gjennom bruk av ulike forståelsesstrategier. Forståelsesstrategiene vi har sett på her handler både om hvordan forståelse etableres og om hvordan den fremvises og feiloppfatninger dermed oppdages. Strategiene foregriper mulige problemer med forståelsen, og kan slik forebygge misforståelser og  reparasjoner forbundet med det.

Hvordan overbevises du til å kjøpe økologisk mat?

Aleksander Kielland Krag skriver i sin masteroppgave Slik vi ser det: Hvordan økologiske matvareaktører kommuniserer multimodalt og strategisk om hvordan de økologiske matvareaktørene Kolonihagen, Grøstad og Rørosmeieriet kommuniserer multimodalt og strategisk. Oppgaven ser på både reklamekampanjer, Facebook-kommunikasjon og produktemballasje, og hvordan visuelle virkemidler tas i bruk for å overbevise deg som mottaker om å velge akkurat deres produkt.

Alexander Kielland Krag
Alexander Kielland Krag. Foto: Privat

 

Av Aleksander Kielland Krag

I 2015 var kun 1,6 prosent av alle solgte dagligvarer økologiske. Samtidig er det et politisk mål å øke omsetningen av økologiske matvarer i Norge. Dette plasserer økologiske matvareaktører, både de som produserer varene og de som distribuerer dem til kunder, i en markedsmessig utfordrerposisjon.

Teori og metode
Teorimaterialet tar utgangspunkt i semiotikk, retorikk og multimodal teori. Det brukes en kvalitativ metode bestående av både intervjuer med representanter fra de ulike selskapene i studien og multimodale analyser av tekstene.

Hovedfunn
De multimodale analysene i studien fant at de økologiske aktørene tok i bruk ulike virkemidler for å overbevise kunden om å velge deres produkter. Det pekes her på tre ulike strategier basert på mønstre i datamaterialet:

Kolonihagens fire reklamebilder lagt over hverandre for å illustrere likhet i komposisjon. Fra Alexander Kielland Krags masteroppgave
Kolonihagens fire reklamebilder lagt over hverandre for å illustrere likhet i komposisjon.

Logosstrategien: Strategien er informasjonsbyggende. Kolonihagen tar i bruk logosstrategien og ønsker å overbevise gjennom bruk av fakta og argumentasjon (logos). Strategien jobber ut fra at det finnes en uenighet mellom hva avsender og mottaker mener om økologiske produkter, og søker etter å overbevise gjennom bruk av fakta og argumentasjon (logos). Logosstrategien tar i bruk en form for retorikk som er klassisk og overbevisende, og som toner ned bruk av følelser til fordel for fakta. Visuelt ønsker logosstrategien å fremstille bilder og farger som ekte og korrekte gjengivelser av virkeligheten, for å bygge oppunder tanken om det faktiske, at man bringer frem et budskap som det er.

Pathosstrategien: Strategien er relasjonsbyggende. Grøstad tar i bruk pathosstrategien og søker etter å overbevise gjennom følelser (pathos) og å skape en relasjon mellom selskapet og mottakeren. Hos Grøstad gjøres dette gjennom å dokumentere livet til grisene på Grøstad-gården. Fotografiene er tatt i øyeblikket, og gir et innblikk inn i hverdagen til grisene, mens verbalteksten er humoristisk og gir grisen en fortellerstemme som gjør at de kan «snakke med» mottakeren. Strategien tar i bruk et «show-don’t-tell»-prinsipp, hvor avsenderen argumenterer for et fenomen (her: at grisene har det bra) uten å argumentere eksplisitt for det.

Ethosstrategien: Strategien er avsenderbyggende. Rørosmeieriet tar i bruk ethosstrategien og ønsker å overbevise gjennom informasjon om selskapet og deres tilknytning til Røros. Strategien setter ikke produktet, men avsenderen i et godt lys gjennom bruk av tradisjonsrike symboler, farger, bilder og logoer. På mange måter kan strategien sies å spille på argumenter slik logosstrategien gjør, og følelser slik pathosstrategien gjør, men her gjøres det implisitt og med et annet formål. Det er avsenderen som skal bygges opp. For Rørosmeieriet betyr det å ta i bruk nostalgien i tradisjonspreget mat og Røros som et symbol på dette.

Kvalitative intervjuer gjennomført i etterkant av analysene viser at Grøstad er selskapet som i størst grad har utarbeidet en gjennomført visuell kommunikasjonsstrategi. Utover dette var flere av selskapene ukjente med hvordan deres visuelle kommunikasjon kunne tolkes og analyseres. Som et resultat av dette, fremmes det et behov for en skjerpet økologisk matvarebransje, som må profesjonaliseres når det kommer til definering av målgrupper, kommunikasjonsstrategier og visuelt uttrykk.

Utlysning: Masterstipender fra NFF

logo NFF

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening utlyser et masterstipend for inntil fire masterstudenter ved Universitet i Oslo! Stipendet er ment for å motivere studenter til å analysere og skrive om pågående endringer i den faglitterære formidlingspraksisen ved norske universitet og høyskoler.

Utlysningstekst: 

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening ønsker å motivere inntil 4 masterstudenter ved UiO til å analysere og skrive om pågående endringer i den faglitterære formidlingspraksisen ved norske universitet og høyskoler. Studenter fra ulike institutter ved UiO inviteres til å søke, gjerne med utgangspunkt i ett av følgende stikkord/tema:

– Faglig formidling på norsk. Konsekvenser av tellekanter og digitale formidlingsstrategier.

– Norske vitenskapelige tidsskrifter i den digitale tid.

– Digitale læremidler og kompendieproduksjon ved UiO.

– Fra norsk til engelsk: Språk, skrivestrategier, kompetanser og bruk av oversettere ved UiO.

– Open Access og nye finansieringsformer for faglitterære forfattere og oversettere (f.eks. crowdfunding).

– Litterær kvalitet i vitenskapsformidling.

– Vitenskap og offentlighet i den digitale tidsalder: fragmentering eller formidling?

– Språkpolitikk og forskningspolitikk: Strid eller samsvar?

– Den opphavsrettslige stilling for vitenskapelig ansatte ved UiO.

Stipendene er på kr. 30.000,- og utbetales i to deler, første gang ved revidert prosjektskisse, andre gang ved innlevering av masteroppgave. NFF tilbyr bi-veileder og faglig oppfølging.

For hele utlysningen gå til NFF sine hjemmesider

Fire ferske masterpresentasjoner i samtaleanalyse og retorikk

Kolonihagens fire reklamebilder lagt over hverandre for å illustrere likhet i komposisjon. Fra Alexander Kielland Krags masteroppgave
Kolonihagens fire reklamebilder lagt over hverandre for å illustrere likhet i komposisjon. Fra Alexander Kielland Krags masteroppgave

Mandag 6. juni presenteres vårens masteroppgaver i retorikk og språklig kommunikasjon. Det starter klokken 10.00 i seminarrom 14 i P.A. Munchs hus og er ferdig ca. 13.30. Masteroppgavene i år handler om alt fra samtaleanalyse av tolking i medisinske møter der turtaking er i fokus, hvordan det skapes mening og forståelse på flerspråklige arbeidsplasser, en analyse av hvordan økologiske matvareaktører kommuniserer og tilslutt hvordan bedrifter forsøker å skape gode relasjoner til sitt publikum på Facebook. Arrangementet er åpent for alle interesserte!

Programmet er som følger:

 10.10 – Velkommen

10.15 – Ellen Stene «Forståelse og meningsskaping i samtaler mellom mennesker på flerspråklige arbeidsplasser»

10.45 – Jessica P. Belisle Hansen « Interpreting at a distance. A comparative analysis of turn-taking in video remote interpreting and on-site interpreting »

11.15 – Pause

11.45 – Alexander Kielland Krag «Hvordan økologiske matvareaktører kommuniserer multimodalt og strategisk»

12.15 – Camilla Bruseland «Hvordan kan jeg få deg til å like meg, lytte til meg og bli hos meg? En retorisk analyse av hvordan bedrifter forsøker å skape gode relasjoner til sitt publikum på Facebook»

12.45 – Det vil bli en liten høytidelighet etter siste presentasjon

Retorisk analyse av lærerstreiken i 2014

I masteroppgaven En retorisk analyse av konflikten mellom KS og lærerorganisasjonene i 2014 har Linda Eriksen undersøkt hva som kjennetegner KS’ argumentasjon før og under lærerstreiken i 2014. Konflikten var preget av hissige debattinnlegg skrevet av lærere i aviser, på Facebook og i andre medier. KS’ handlinger ble ofte omtalt med krigsmetaforer. Men hvordan argumenterte KS egentlig?

Linda Eriksen. Foto: Privat.
Linda Eriksen. Foto: Privat.

Av Linda Eriksen.

I forhandlinger om lærernes arbeidsvilkår ligger det latente konflikter med lange historiske røtter. En slik konflikt toppet seg i 2013/2014 da forhandlingene om lærernes arbeidstid kulminerte med tidenes største lærerstreik i Norge. Partene stod langt fra hverandre da forhandlingene startet i 2013. For å kunne få til en enighet var det nødvendig å enes om hva som skulle til for å nå målet – en best mulig skole. Begge parter mente at fleksibilitet er avgjørende for å nå målet, men på ulikt vis. Lærerne ønsker fleksibilitet i sin egen arbeidstid for å rekke å gjøre alle arbeidsoppgavene som følger med yrket. På den andre siden ønsker KS fleksibilitet for skoleleder slik at det blir rom for ledelse og mer tid til samarbeid. Lærerne ønsket et komprimert arbeidsår, mens KS ønsket å strekke på arbeidsåret. Konflikten var preget av hissige debattinnlegg skrevet av lærere i aviser, på Facebook og i andre medier.

KS’ handlinger ble ofte omtalt med krigsmetaforer. Hva var det KS gjorde som forarget lærerne på denne måten? Jeg ønsket i min masteroppgave å undersøke hva som kjennetegner KS’ argumentasjon før og under lærerstreiken i 2014.

Oppgaven er en retorisk analyse av syv tekster skrevet av to sentrale personer i KS på denne tiden: administrerende direktør Gunn Marit Helgesen og forhandlingsleder Per Kristian Sundnes. For å overbevise lærerne om KS’ syn på saken burde argumentasjonen i disse tekstene være egnet til å skape forståelse for deres synspunkt og til å skape identifikasjon mellom KS selv og publikum. Å skape identifikasjon betyr å få publikum til å tenke at ting er på et bestemt vis, og ikke minst at det er slik publikumet selv ønsker at det skal være. Dette kan gjøres både ved å knytte og løse opp forbindelser. Det første betyr å forene elementer som ikke tidligere har blitt ansett som en enhet, mens det andre betyr å separere elementer som tidligere er blitt ansett som en enhet. Hovedutfordringen lå i at lærerne hadde et motsatt syn på saken og at de følte mistillit fra arbeidsgivernes side.

Argumentasjonen før og under lærerstreiken kan sammenliknes med «Helvetesdebatten» på 1950-tallet, hvor partene stod langt fra hverandre uten å anerkjenne hverandres synspunkter. Dette gjorde det vanskelig å skape identifikasjon mellom KS og lærerne. Gjennom nærlesing av tekstene og en detaljert argumentasjonsanalyse kom jeg frem til at det kun er et fåtall av tekstene som tar opp hva lærerne anser som viktig – fleksibel arbeidstid. Videre klarer ikke KS å begrunne påstandene som dreier seg om at avtaleforslaget sikrer fleksibilitet for den enkelte lærer. Det blir tydelig at det er fleksibilitet for skolelederne som er KS’ fokus. Dette, sammen med blant annet regelrett løgn, upresis bruk av statistikk og en stil og tone som mest sannsynlig ikke er egnet til å virke overbevisende, er noe av det som kjennetegner KS’ argumentasjon før og under lærerstreiken i 2014. Allikevel kan argumentasjonen være egnet til å virke overbevisende overfor de publikumsgruppene som ikke besitter fortrolighetskunnskap om læreryrket og som har lett for å se KS’ kommunalpolitiske side av saken.

Streiken endte med at lærerne godtok en arbeidstidsavtale hvor KS gikk med på at lærerne selv får bestemme om de vil være mer på skolen, eller ikke. Temaet om lærernes arbeidstid vil på nytt bli tatt opp ved dette års forhandlinger (2016). Det blir spennende å se hva slags argumentasjon partene velger å bruke i år.

 

Er norske dramadialoger unaturlige?

I debatten om dialoger i norske tv-serier vi mange hevde at overspilling og unaturlige dialoger, er typisk norsk. Men hvor reell er denne kritikken? Er dialogen unaturlig eller er vi bare grunnleggende skeptiske og flaue over eget lands produksjoner?

I sin masteroppgave Naturalisme og troverdighet i norske dramadialoger har Ida Stang sett på hvorfor dramadialog fremstår som så unaturlig. Hun finner at forskjellen mellom fiktiv og vanlig dialog er at digalogenes grunnlag er ulike. Og at det er en forskjell på å være troverdig og realistisk.

Ida Stang. Foto: Privat
Ida Stang. Foto: Privat

Skrevet av: Ida Stang

Gjennom intervju med fem forskjellige manusforfattere ønsket jeg å kartlegge dialogskapernes syn på dagens dramadialoger. Overraskende nok valgte de alle å fokusere mer på andre overbevisende komponenter ved en dramaserie, slik som skuespillere og regissørens tolkning, men også seernes oppfatning. Det ble blant annet påpekt at den uvitende seer (blant annet undertegnede) gjerne henger seg opp i dialogen, mens dialogen på sin side oppstår kun som et resultat av den fiktive verdenen –og ikke omvendt.

På den annen side sier den nye disiplinen samtaleanalyse (Conversation Analysis), der naturlige samtaler studeres, at alt som skjer i en dialog mellom to personer har betydning for hvordan vi oppfatter og tolker verdenen. Dette vil vi dermed også ubevisst gjøre når vi hører en fiktiv dialog, ettersom prat og vår underbevisste tolkning av den er forankret i oss mennesker som de sosiale dyrene vi er. Dette vises også gjennom dialogens sentrale plass i publikums kritikk: vi legger merke til hvordan det prates.

Jeg kan ikke påberope meg retten til å si hvorvidt en fiktiv dialog er god eller ikke, men ved å fremlegge sentrale ulikheter ønsker jeg å vise i hvilken grad en fiktiv samtale er unaturlig i den forstand at den skiller seg fra dagligtalen.

De funnene jeg har gjort gjennom mitt arbeid er, kanskje ikke noe overraskende, at fiktiv og vanlig dialog er svært ulikt oppbygd. En fremtredende ulikhet er blant annet bruken av pauser. Eksempelet under er hentet fra Mammon sesong 1, der tallene i parentes representerer stillhet i antall sekunder:

”du kommer til å sitte inne i maks to år (0,9) det er to sure, men du har fått jævlig mange søte (4,6) ◦ikke akkurat bare søte◦”

I dagligtalen oppstår det sjelden pauser som varer over ett sekund uten at det kommer noen form for lyd (som sukk, pusting, kremting og lignende). I en fiktiv dialog fant jeg derimot et motsatt system der de fleste opphold i talen var på ett sekund eller mer, noe som dermed er ”unaturlig” og til en viss grad kan støtte dialogkritikken.

Det kanskje mest sentrale trekket ved dramadialogen er forøvrig fraværet av den mellommenneskelige spontaniteten som oppstår i en samtale. Ettersom dialogen i en tv-serie er forhåndsprodusert i et manus vil det naturligvis ikke forekomme uforutsette overraskelser og/eller oppklaringsbehov for de talende. I den samtaleanalytiske sammenligningen var dette svært tydelig da språklige tegn som kontinuerlig finner sted i talen, slik som avbrytelser, overlappinger og gjentagelser, ikke var til stede i de fiktive utdragene.

En samtale som ikke inneholder noen språklige forstyrrelser kan fort fremstå mer litterær enn muntlig. Man snakker slik man skriver fremfor å la samtalen oppstå som et behov for kommunikasjon, slik den gjør i virkeligheten.

Jeg ønsker nå å poengtere at en fiksjonsserie ikke er en dokumentar fra virkeligheten og det skal heller ikke fremstå slik. Et fiktivt univers er dramatisk og typifisert ettersom målet er å fortelle en historie. Virkeligheten kan således fremstå banal og ambivalent i forhold. Den fiktive dialogen er derfor mer informativ. Tross lange pauser gjør fraværet av fyll-ord og andre språklige tegn dramadialogen mye mer effektiv i informasjonsfremleggelsen. I en dramaserie der det skjer ekstraordinære ting vil dermed dagligtalen trolig bli for upresis og irriterende.

Avhandlingens funn viser med dette at dialogenes grunnlag er ulike og ikke nødvendigvis trenger å inneholde likheter. Men det er en forskjell på å være troverdig og realistisk. Selv om dialogen ikke nødvendigvis skal være en kopi av virkelighetens tale, må vi som seere likevel bli overbeviste av det karakteren sier og hvordan det blir sagt. Til tross for at dialog ikke har noen videre stor rolle i skapelsesprosessen av et tv-drama, mener jeg likevel man bør være bevisst på viktigheten og effekten av alle trekk ved talen og hvor stor betydning det har for publikums overbevisning av historien du vil fortelle.

 

 

 

 

Jakten på retorikkens hellige gral – det lattervekkende

Erlend Badhwar Valen-Sendstad er en humorist og retoriker, som blant annet har skrevet for NRK-produksjonene Hallo i uken, 5080 Nyhetskanalen, Svart humor og Humorlab. Denne sidegeskjeften inspirerte ham til å skrive masteroppgaven Humorens retorikk – Et innblikk i humorens retoriske egenskaper og funksjoner.

Det sies at en god latter forlenger livet. Visste du at i snitt ler barn faktisk 400 ganger per dag, mens voksne kun ler 15 ganger? Det er jammen ikke rart at så mange dør når de blir eldre

Denne statistikken er selvfølgelig rent sludder[1], for antall latterutbrudd avhenger av både personlighet, situasjonelle, sosiale og kulturelle forhold. Likevel dukker denne urbane myten stadig opp i nettaviser[2] og sosiale medier[3] – og om det faglige grunnlaget er litt tynt, så avsløres likevel en umettelig interesse for fenomenene humor og latter i offentligheten. Ler vi for lite? Ler vi for mye? Hva er det greit å le av? Hva er det ikke greit å le av?

Vi bombarderes av humoruttrykk på nettet, i filmer, på TV og på radio. Hver og én av oss deltar i ulik grad i den samme, høyst risikable sosiale aktiviteten å forsøke å formulere en vellykket vits – i hverdagsamtaler, jobbmøter og på fest. Glimt av humor dukker opp i enhver form for kommunikasjon — så hvordan forholder egentlig retorikkfaget seg til denne fjollete uttrykksformen?

Retorisk humor eller humoristisk retorikk

Humor har en tydelig retorisk kvalitet, men overraskende nok er svært lite skrevet spesifikt om humorens retorikk. Vidd og humor har en mytisk og mystisk tilstedeværelse i retorikkfaget. Den blir nevnt i både greske og romerske retorikktekster, men gjerne kun i forbifarten. Også i nyere retorikkforskning der humor i det hele tatt blir nevnt, er det mest som et retorisk virkemiddel – ikke som en egen uttrykksform.

Quintilian
Quintilian

For meg er det nettopp de store linjene, den språkfilosofiske dimensjonen ved humorens retorikk, som åpner for spennende perspektiver. Humorens instrumentelle verdi, det vil si måten vi kan bruke latter for eksempel for å vinne en debatt, tilbyr oss kanskje den tydeligste – og dermed enkleste – koblingen til retorikkfaget. Men det er humorens retoriske egenverdi, med andre ord humor uttrykt kun for å vekke latter, som løfter den til et høyere nivå. Med dette kan vi snakke om humor som en egen retorisk modus, adskilt fra de klassiske talesjangrene.

Og slik humoren i sin videste form dermed er grenseoverskridende innenfor retorikkfaget, visker den også ut skillelinjene mellom flere av de aristoteliske disiplinene. Mens Aristoteles avgrenser retorikken fra poetikken, er Quintilian mer opptatt av møtepunktene mellom de to fagene. Og det er akkurat her, i grenselandet mellom det estetiske og det funksjonelle, at humoren blomstrer:

«Aristotle’s distinction between poetic form and rhetorical function seems to be joined in humor» (Smith 1993: 51)

Men hva er egentlig humor?

Humoralpatologiens fire «humør» hos noen som ikke har «friske kroppsvæsker». fra venstre: flegmatisk (slim/snørr), kolerisk (overskudd av gul galle), sangvinisk (blod). melankolisk (svart galle). Tresnitt fra 1700-tallet
Humoralpatologiens fire «humør» hos noen som ikke har «friske kroppsvæsker». fra venstre: flegmatisk (slim/snørr), kolerisk (overskudd av gul galle), sangvinisk (blod). melankolisk (svart galle). Tresnitt fra 1700-tallet

Humorbegrepet har sin opprinnelse i antikkens medisin. Hippokrates’ og Galens humoralpatologi beskriver de fire kroppsvæskene som påvirker menneskesinnet. Personer med en ubalanse i dette væskeforholdet ble oppfattet som lattervekkende i en epoke hvor det å fremstå som balansert og dydig var høyt verdsatt.

I de siste århundrene har humor gjennomgått en renessanse. På 1700-tallet hentet den britiske overklassen frem de antikke ideene om vidd og dannelse. Fra i stor grad å bli assosiert med den ekskluderende hånlatteren i folkeforsamlingen, ble humor gradvis omdefinert til en intellektuell, sosial og kultivert aktivitet.

Til tross for at humor har blitt beskrevet, diskutert og kritisert gjennom årtusener, er det vanskelig å lande på en enhetlig og god forklaring av begrepet – også i vår tid. Definisjonene er for mange til å inkludere, men vi kan nevne medieviterne Kjuus og Kaare som beskriver humor som «et relasjonelt og situasjonelt fenomen» (Kjus og Kaare 2006: 15) og psykologen McGhee som beskriver det som «de forhold ved en situasjon som får oss til å le» (McGhee 1979, sitert i Søbstad 1995: 24) . Dette er ganske åpne kategorier, som er så altomfattende at nyansene ved fenomenet forsvinner. Best ble det nok oppsummert av en av våre største humorister, Rolv Wesenlund, som sa at «humor er det jeg syns er morsomt» (Søbstad 1995: 23).

Antikke humorteorier

Moderne humorteorier deles gjerne inn i trekløveret overlegenhetsteori, inkongruensteori og ventilteori. Disse teoriene finnes det mye god litteratur på, så jeg vil ikke gå inn i dem her[4].

Hva er vitsen? (humor fra Homer til Simpson) av Øystein Sjaastad og Jørgen Gaare
Hva er vitsen? Humor fra Homer til Simpson, av Øystein Sjaastad og Jørgen Gaare

Mer interessant er det å utforske deres antikke opphav – som det er skrevet langt mindre om – og se dette i lys av en retorisk fagtradisjon. For nyere humorforskning har mye klassisk bagasje:

«Humor scholarship owes credit to Plato, Aristotle, Cicero and Quintilian for laying the foundation for the three major motivational theories» (Perks 2012: 119)

Platon beskrev det lattervekkende som en blandingsfølelse i sjelen, og demonstrerer selv komiske ferdigheter i sine dialoger – tidvis spekket med pedagogisk, sokratisk vidd. Aristoteles nevner humor både i sine retoriske, poetiske og etiske tekster, og beskriver fenomenet i forbindelse med overtalelse, overlegenhet og sømmelighet. Dessverre har den myteomspunne andreboken av Poetikken gått tapt, der han skal ha behandlet komedien grundigere. Cicero bygget videre på Aristoteles’ vurderinger av humorens sømmelighet, og Quintilian vektlegger humorens subjektive og situasjonelle sider – han går faktisk langt i å sidestille humor med retorikk generelt!

Humor er retorikk

Om vi ser bort ifra humorens instrumentelle retoriske funksjoner – enten som en måte å latterliggjøre noen på, eller en måte å vekke latter for å skape enighet – så løftes humoren fra å være et retorisk virkemiddel til å være et eget retorisk uttrykk. Psykologen Rod Martin mener at «humor has evolved as a universal mode of communication» (Martin 2007: 5). I våre egne liv er det ikke tilfredsstillende å kun se på hvordan humor brukes som en hersketeknikk, eller er et uttrykk for sosial aggresjon. Selv om latteren noen ganger bobler opp av upassende kommentar, er det vanskelig å la seg overbevise av ideen om at all latter egentlig er en ventil for undertrykte følelser – helst av seksuell karakter.

Noen ganger ler og fleiper vi kun for behagets egenverdi, og som regel er det ingen bakenforliggende planer om maktforskyvning og gruppestatus. Intensjonen ligger ikke i å oppnå noe med en vittighet, men i vittigheten selv. Humor er en form for verballek som både følger og bryter de retoriske prinsippene. Humorens retorikk ligger i det retoriske universets ytterpunkt. Utenfor universets grenser eksisterer ingenting, men uten en slik grense kunne heller ingenting eksistert:

«The rhetoric of humor is a paradigm case of the rhetoric of emotion. Perhaps it is a paradigm case of rhetoric in general» (Walker 2011: 35)

Etterord

Denne artikkelen tilbyr ikke mer enn et riss av humorens retorikk. Mye er fortsatt uskrevet om temaet, og jeg håper at flere vil la seg inspirere til å utforske ytterkantene av retorikkens hage sammen med meg. Jeg må understreke at jeg ikke avviser humorens instrumentelle retoriske verdi, men for min egen del er ikke dette perspektivet alene tilstrekkelig til å forklare humorens retoriske egenskaper og funksjoner. Dette er én dimensjon ved formålsrettet kommunikasjon, men flere dimensjoner finnes. Humorens nedslagsfelt er langt, langt større.

Et eksempel er innledningen til denne artikkelen. Hvilken bakenforliggende intensjon kunne jeg ha av å åpne en slik fagartikkel med svakt tallmateriale fra toppen av Googles resultatliste? Jeg kan avsløre at jeg verken hadde en plan om å høyne min karakter eller fremme et argument. Jeg lot inspirasjonen vise vei. Mitt håp var at du, som jeg, fant dette ulogiske resonnementet fornøyelig. Jeg kunne like gjerne latt det være, og gått rett på sak – men hva hadde vært morsomt med det?

Kilder

  • Kjus, Y. og B. H. Kaare (red). 2006. Humor i mediene. J.W. Cappelen Forlag AS, Oslo.
  • Martin, R. 2007. The Psychology of Humor. Elsevier Academic Press. Burlington.
  • Perks, L. 2012. The ancient roots of humor theory, i Humor nr. 25-2, 2012, ss. 119– Walter de Gruyter, Berlin.
  • Smith, S. A. 1993. Humor as Rhetoric and Cultural Argument, i Journal of American Culture Volume 16 Issue 2, ss. 51–
  • Søbstad, F. 1995. Humor i pedagogisk arbeid. Engers Boktrykkeri A/S, Otta.
  • Walker, J. 2011. The Genuine Teachers of This Art. University of South Carolina Press, Columbia.

[1] http://www.aath.org/do-children-laugh-much-more-often-than-adults-do

[2] https://www.psychologytoday.com/blog/the-possibility-paradigm/201106/youre-not-laughing-enough-and-thats-no-joke

[3] https://www.linkedin.com/pulse/fact-average-adult-only-laughs-17-times-per-day-shayne-montalvo

[4] Nysgjerrige kan f.eks. lese Hva er vitsen? Humor fra Homer til Simpson av Sjaastad og Gaare.

 

Det er begrenset tilgang til oppgaven, men for spesielt interesserte er det mulig å ta kontakt med Universitetsbiblioteket, se fremgangsmåte her.

Under overflaten

Foto: Privat
Foto: Eirik Granly Foss/Privat

 

Hva kjennetegner naturvitenskapen som formidlingsområde? Tittelen på oppgaven «Under overflaten», er ment å være et bilde på nettopp dette: Naturvitenskapen skal formidle noe vi ikke kan sanse direkte. Med utgangspunkt i to biologitekster fra Store Norske Leksikon har Eirik Granly Foss skrevet oppgaven: Under overflaten. Muligheter for forståelsesorientert tekstnormering i allmenrettet formidling av naturvitenskap, med utgangspunkt i biologitekster fra snl.no.

Naturvitenskapen som formidlingsområde

Av: Eirik Granly Foss

Naturvitenskapens gjenstandsområde, og dermed det den forsøker å formidle, er en virkelighetsoppfatning som ikke er direkte tilgjengelig for våre sanser. De fleste av oss kan se, høre, lukte, føle og smake oss frem til et inntrykk av omverdenen, men disse inntrykkene er bare en overflate. Hvis vi forsøker å se ned i dybden, kan vi kanskje ense et og annet, det som ligger nær overflaten, men inntrykket vårt er ofte uklart og forvridd. Og om vi flytter blikket vekk fra det nære, ser vi bare mørke dyp. Vi står deretter fritt til selv å forklare det vi kan og ikke kan skimte, etter beste evne.

Et treffende eksempel finner vi i det norske skogstjernet. Gjennom gradvis endring er tjernet på vei til å bli en myr, og til slutt blir det i seg selv en skog. Allikevel er denne endringen ikke noe vi selv kan se i øyeblikket; prosessen beveger seg alt for sakte. Bare ved å benytte den naturvitenskapelige innsikten til å dykke ned i tiden, forbi grensene av vår egen samtidige oppfatning, kan vi få overblikk over den totale prosessen som tjernet er en del av.

Men hvordan spiller så dette misforholdet mellom våre sanseinntrykk og den naturvitenskapelige innsikten inn på selve formidlingen? Når naturvitenskapen skal formidles gjennom tekst, støter vi igjen på denne overflaten. Siden den virkeligheten som naturvitenskapen formidler ikke er direkte tilgjengelig for våre sanser, er den heller ikke mulig å beskrive ved hjelp av det hverdagslige språket, et språk som er laget for å kategorisere og beskrive nettopp det vi selv kan sanse. Derfor har naturvitenskapen sitt eget språk, bestående av en rekke fagbegreper som kategoriserer og beskriver de ulike fenomenene man har oppdaget gjennom vitenskapelig utprøvning, matematiske modeller og teknologisk argumentasjon av sansene. Et viktig kjennetegn ved naturvitenskapen som formidlingsområde blir derfor at fagbegreper i liten grad kan unngås. Men hva så når leseren ikke forstår begrepene? Hvordan kan du forklare noe som ikke lar seg forklare direkte ved hjelp av hverdagslige ord?

Fremgangsmåte
I min masteroppgave ønsket jeg å undersøke hvordan formidling av naturvitenskapelig stoff bør gjøres, hvis målet med formidlingen er å gjøre stoffet forståelig for et allment publikum. Som konkret studieobjekt valgte jeg Store Norske Leksikon (heretter referert til som SNL). Gjennom SNL skal personer med høy faglig kompetanse innen sitt felt, formidle fagstoff til en stor gruppe mennesker med lavere faglig kunnskap på området enn dem selv. Dette kan være skoleelever, quizmastere (eventuelt quizjuksere) eller foreldre som skal finne svar på det barna måtte lure på om verden rundt dem, for å nevne noen mulige situasjoner. SNL sin formidlingssituasjon passer derfor godt med den formidlingssituasjonen jeg ønsket å undersøke.

Selve prosjektet består av kontekstuelt og teoretisk forankrede tekstanalyser av biologiartiklene Klimakssamfunn og Planter fra snl.no. Her har jeg analysert både en tidligere utgave av tekstene, og en utgave som er forsøkt tilpasset et yngre og mer allment publikum. I tillegg har jeg analysert SNL sin håndbok for utforming av gode leksikonartikler, kalt Forfatterveiledningen. Analysene har jeg så belyst ved hjelp av brukerundersøkelser med fire respondenter. Målet har vært å undersøke hvor godt tilpasningsarbeidet til SNL har fungert, hvordan Forfatterveiledningen har påvirket dette arbeidet, og hvordan SNL eventuelt kan arbeide videre for å gjøre biologiartiklene sine enda mer forståelige.

Fagbegreper og «substantivsyke»
Funnene fra analysene peker først og fremst mot at de bearbeidede artiklene antakelig vil oppleves som mer forståelige for et yngre og mer allment publikum. Respondentene mine, som kan regnes som en del av dette publikumet, gir også uttrykk for at disse tilpassede tekstene er langt mer forståelige. At tekstene er blitt mer forståelige kan spesielt knyttes til Forfatterveiledningens råd om bruk av det SNL kaller «omvendt pyramidestruktur», noe som innebærer at teksten begynner med en forståelig og dekkende tittel og ingress, før den gradvis beveger seg innover i den faglige diskursen, her også ved hjelp av undertitler. Dette er en struktur som antakelig fungerer godt i forbindelse med ukjent fagstoff, da den sørger for en gradvis introduksjon til emnet.

Men videre er det også mye som tyder på at Forfatterveiledningen er langt fra optimal, hvis målet er å gi råd om hvordan man skal øke forståeligheten i naturvitenskapelige, digitale tekster. For det første er veiledningen i liten grad rustet til å håndtere det naturvitenskapelige fagstoffets spesielle behov for bruk av fagbegreper. Som mange andre norske forsøk på å normere tekst, trekker Forfatterveiledningen inn Finn Erik Vinjes formaninger om å unngå substantivtunge setninger og uttrykk, det som kalles nominalisering i språkvitenskapen. I møte med naturvitenskapelig språk er dette irrelevant nettopp fordi nominaliseringen, og en utstrakt bruk av substantiver som kondenserer ned omfattende beskrivelser av prosesser og fenomener, er helt avgjørende for at fagstoffet skal være håndterlig og forståelig i en tekst. Her vil man antakelig heller være tjent med å beskrive mer konkret hvordan disse begrepene skal benyttes.

Den omvendte pyramidestrukturen er en god start, men man kan også gå mer detaljert til verks. For eksempel kan man gi råd om å tydeliggjøre logisk kobling mellom setninger, poengtere hvor viktig det er å unngå begrepsforvirring, og man kan beskrive konkret hvordan man realiserer den omvendte pyramidestrukturen på setningsnivå, gjennom en fornuftig organisering av nye og gamle begreper. Disse manglene i veiledningen gir varierende utslag i tekstene. Delvis er det gjort en effektiv tilpasning på tross av mangler i veiledningen, noe som tyder på gode og erfarne formidlere. Andre steder mangler disse tilpasningene.

Digitale definisjoner
Fagbegrepene kan altså ikke fjernes. Allikevel kan de fort by på problemer for lesere som ikke kjenner til dem. Om man ønsker å formidle til personer som ikke kjenner stoffet, må man derfor definere disse begrepene nøye og forståelig, tidlig i teksten. Denne erkjennelsen gir også Forfatterveiledningen uttrykk for. Hvordan, og ikke minst hvor denne definisjonen skal gjøres er derimot ikke omtalt så nøye. Det nærmeste man kommer er et krav om at definisjoner som krever mer enn to setninger skal plasseres utenfor teksten, og kobles inn via en hyperlenke.

Det å benytte hyperlenker for å forklare begreper er ikke nødvendigvis et optimalt virkemiddel å bruke, når teksten skal være forståelig for personer uten tidligere kjennskap til begrepene. Ved å plassere forklaringen utenfor blir den ikke umiddelbart tilgjengelig, det kreves at leseren beveger seg vekk fra teksten og over i en annen. Etter dette må de så bevege seg tilbake igjen. Disse tekstlige forflytningene kan virke forstyrrende, og det finnes kognitive studier som peker mot at dette kan gjøre hindre forståelsesprosessen på ulike måter (DeStefano og LeFevre, 2007).

Videre kan man jo spørre seg hvorfor man ønsker å fokusere på plassbegrensning, når leksikonet har beveget seg over på et digitalt medium. I den forbedrede utgaven av Klimakssamfunn har man  heller ikke forholdt seg til denne regelen. Begrepet suksesjon forklares over langt fler enn to setninger, i en forklaring som ut i fra analysens teoretiske perspektiv bidrar til å gjøre artikkelen langt mer tilgjengelig. Respondentene uttrykker da også at de synes endringene gjør artikkelen lettere å forstå.

Heller enn å basere seg på plassbruk alene, foreslår jeg i konklusjonen av avhandlingen et mer nyansert sett med råd om hvor definisjonene skal plasseres. Her vil jeg hevde at begrepets betydning for teksten som helhet burde være avgjørende, samtidig som forklaringens plassbruk, begrepets ordlikhet med andre begreper, og dets faglige nivå bør spille inn i vurderingen.

Eksempler og bilder
Hvordan og hvor fagbegreper skal defineres, og hvordan disse begrepene så skal brukes videre i teksten, er altså noe som forfatterveiledningen omtaler mangelfullt. Stort sett har man allikevel klart å forbedre tekstene også på disse områdene, selv om det er noe variasjon. To andre virkemidler, som i følge det teoretiske perspektivet jeg tar utgangspunkt i også blir viktig, er bruken av gjenkjennelige eksempler, og illustrerende bilder. Slike virkemidler er en side ved formidlingen som dessverre er helt fraværende i forfatterveiledningen, og mangelen blir også tydelig i de to tekstene.

Bruk av bilder er helt fraværende i de to artiklene jeg analyserer. Artikkelen Klimakssamfunn gir noen korte, generelle eksempler, men henviser ikke til konkrete fenomener. Planter-teksten benytter ingen eksempler, til tross for at muligheten byr seg flerfoldige ganger. Her går leksikonet glipp av en god mulighet til å relatere fenomenene de omtaler til leserens egen hverdag, virkelighetsoppfatning, hukommelse og interesser, noe som vil kunne bidra til å gjøre fenomener som i utgangspunktet ikke er direkte sansbare mer tilgjengelige og gjenkjennelige.

Dette blir spesielt viktig i forbindelse med naturvitenskapen, hvor språket ikke lar seg oversette direkte til hverdagsspråket. En definisjon vil derfor alltid være avhengig av en grunnleggende naturvitenskapelig innsikt hos leseren. Om leseren allikevel ikke besitter denne innsikten, vil eksempler og bilder som relaterer den naturvitenskapelige forståelsen til fenomenet – slik leseren er vant med å observere det – være et viktig virkemiddel for å hjelpe leseren inn i virkelighetsoppfatningen man ønsker å formidle.

Kilder:

DeStefano, Diana, LeFevre, Jo-Anne. (2007). Cognitive load in hypertext reading: A review. I: Computers in Human Behavior 23. S.1616-1641. Tilgjengelig fra: http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0747563205000658. Lest: 11.05.15