Ny masteroppgave: Hvorfor klarte ikke Romney å stoppe Trump?

Fillip-André Baarøy har skrevet masteroppgave om Mitt Romneys tale for å stoppe Trump

 

Av Fillip-André Baarøy 

Det var ikke til å tro. Stikk i strid med meningsmålinger og eksperters spådommer, ble Donald Trump valgt til USAs president 8. november 2016. Realitystjernen som ble ledd av da han lanserte sitt kandidatur i juni 2015, kunne feire valgseieren sytten måneder senere.

I etterkant var det store spørsmålet: Hvordan kunne det skje? Jeg som masterstudent i retorikk ville undersøke hvilken rolle retorikken spilte.

Ble ikke hørt før Trump

Jeg var selv på ett av Trumps valgkampmøter i september 2016. Trump-velgerne jeg snakket med, fortalte at Trump fikk dem til å føle seg hørt for første gang. Flere eldre velgere sa de aldri hadde vært så entusiastisk for en presidentkandidat som nå.

Inspirert av samtalene på Trumps valgmøte kunne jeg valgt å studere Trumps retoriske stil og metoder. Men fordi dette ble godt dekket gjennom mange andres analyser, ville jeg gå enda ett steg tilbake i tid. Istedenfor å undersøke hvordan Trump fikk mange «glemte» velgere til å føle seg hørt, ville jeg undersøke hvorfor disse velgerne ikke følte seg hørt før Trump. Hadde det noe med hvordan den etablerte politiske eliten henvendte seg til – eller for den saks skyld ikke henvendte seg til – disse velgergruppene?

Romneys ytring til «de glemte»

For å undersøke dette, ville jeg studere en retorisk ytring fra den etablerte politiske eliten som angikk denne velgermassen – en ytring til eller om dem. En slik retorisk ytring var Mitt Romneys tale 3. mars 2016.

I 17 minutter argumenterer republikanernes presidentkandidat fra 2012 for at Donald Trump ikke bør velges som det republikanske partiets presidentkandidat. Basert på Bitzers teori om den retoriske situasjon, kan vi si at det påtrengende problemet i denne situasjonen var Trumps store vinnersjanser. Romney ville endre situasjonen til det bedre dersom han kunne overbevise republikanske velgere som i utgangspunktet var innstilt på å stemme på Trump om ikke å gjøre det likevel.

Romneys advarende tale mot Trump 3. mars 2016 var et godt materiale for å undersøke hvordan den etablerte politiske eliten henvendte seg til Trumps «glemte» velgere.

Problemstillingen for masteroppgaven min ble: I hvilken grad henvendte Romney seg til republikanske velgere som var innstilt på å stemme på Trump i talen 3. mars 2016?

Implisert tilhører vs. Trump-velgeren

Ved å bruke Stephen Toulmins argumentasjonsmodell analyserte jeg hvilke underforståtte «sannheter» – hjemler – Romney la til grunn i sin argumentasjon. Basert på Edwin Blacks teori om den annen persona, brukte jeg hjemlene fra argumentasjonsanalysen til å beskrive tilhøreren som ble implisert gjennom Romneys tale. Jeg sammenlignet deretter den impliserte tilhøreren med den typiske Trump-velgeren på tidspunktet for Romneys tale. Resultatet viste at den impliserte tilhøreren i Romneys tale i svært liten grad var samstemt med den typiske Trump-velgeren. Dette gjaldt særlig på tre punkter:

  1. 1. Ulik oppfattelse av egen livssituasjon

En slående forskjell mellom den ansvarlige republikaneren og Trump-velgeren var oppfattelsen av egen livssituasjon. Mens førstnevnte mente livskvaliteten for amerikanere bare ble bedre og bedre og at nyfødte amerikanske babyer var de mest heldige skapninger som noen gang har levd, så situasjonen totalt annerledes ut gjennom Trump-velgerens briller. Han mente livet i USA var blitt stadig verre og at livskvaliteten var langt bedre før.

Denne ulike virkelighetsoppfatning lå til grunn for Trump-velgerens ønske om radikal forandring og den ansvarlige republikanerens ønske om videreføring av de store linjene i amerikansk politikk. Mens den ansvarlige republikaneren mente de siste tiårenes økonomiske politikk og utenrikspolitikk var årsaken til dagens gode livssituasjon, pekte Trump-velgeren på det samme som forklaring for det motsatte.

  1. 2. Ulik vektlegging av moralsk styrke og selvdisiplin

Den ansvarlige republikanerens opptatthet av moralsk styrke og vektlegging av selvdisiplin for å stå opp mot den onde, virket også å være på kant med Trump-velgerens forståelse av verden. Han ønsket forandring så sterkt at han var villig til å se gjennom fingrene med eventuelle regelbrudd fra en sterk og god leder.

For den ansvarlige republikaneren – som så på moralsk svakhet som ondskap – ville regelbrudd, om enn fra en leder med gode hensikter, bli vurdert som totalt uakseptabelt. Det var tross alt det amerikanske folkets moralske overlegenhet som gjorde USA til verdens «skinnende by». Dersom det ble firet på standarder for rett og galt for en president, ville det, ifølge den ansvarlige republikaneren, kunne spre seg til resten av det amerikanske samfunnet og undergrave USAs unike moralske posisjon internasjonalt.

  1. 3. Ulik tillit til eksperter og politikere

En tredje sentral ulikhet mellom den ansvarlige republikaneren og Trump-velgeren dreide seg om synet på politikere og eksperter. Mens den ansvarlige republikaneren så på tidligere presidenter som forbilder for fremtidige presidenter og med stor tillit lyttet til kjente tenkere og eksperter, vendte den entusiastiske Trump-velgeren dem ryggen – eller kanskje mer presist; ga dem langfingeren. Sistnevnte foraktet den politiske eliten og delte ikke den ansvarlige republikanerens tillit til eksperter.

Da talens impliserte publikum nikket anerkjennende til Buffet, Reagan, Adams og Tytler, hevet den entusiastiske Trump-velgeren oppgitt på øyenbrynene. Vanlige folk som ham selv trengte ikke lenger slike elitistiske bedrevitere – «folket» kunne på egen hånd avgjøre hva som var best. Synet på «det gode folket» var også forskjellig hos den ansvarlige republikaneren og Trump-velgeren. Mens den ansvarlige republikaneren mente «den gode borger» var den som – til tross for berettiget sinne – alltid satte landets interesser over sine egne, var Trump-velgeren av en annen oppfatning. Han mente det var på høy tid at hans interesser ble prioritert av politiske myndigheter på bekostning av landets sårbare minoriteter, som hadde blitt forfordelt og fått puter sydd alt for godt oppunder armene sine. Trump-velgeren mente politiske myndigheter skyldte «folket» en slags oppreisning for å ha blitt glemt år etter år.

Romney glemte de «glemte» velgerne

Hjemlene i Romneys argumentasjon mot Trump baserte seg i stor grad på allmenngyldige regler hentet fra felles steder – topoi – som den typiske Trump-velgeren ikke var en del av. Når Romney argumenterte for den tradisjonelle republikanske politikken ved å si at amerikaneres livssituasjon hadde blitt stadig bedre, var det en virkelighetsbeskrivelse Trump-velgeren ikke kjente seg igjen i. Når påstanden om at amerikanere er verdens mest heldige folk, baserte seg på tilhørernes tillit til mangemilliardæren Warren Buffet, tok det utgangspunkt i en felles forståelse om at eksperter er verdt å lytte til – også det en topos den typiske Trump-velgeren ikke delte. Trump-velgeren var heller ikke på samme sted som Romney da det gjaldt for eksempel nødvendigheten av beherskelse, opphøyelsen av tidligere presidenters moral og kriteriene for hva som er en god borger.

På grunn av Romneys innledende etos og det helt spesielle republikanske debattklimaet kan det tenkes at hans muligheter til å henvende seg til Trump-velgere i utgangspunktet var minimale. Likevel, dersom det kan snakkes om grader av overbevisning, kan det legges til grunn at Romney uansett kunne beveget noen av Trumps velgere og fått noen av dem til å stille seg mer kritisk til kandidaten de så langt var mest tilbøyelig til å stemme på. Dette gjorde ikke Romney. Istedenfor å argumentere med utgangspunkt i verdier og standpunkter han hadde felles med Trump-velgerne, tydeliggjorde han kontrasten mellom ham selv og dem.

Partimedlemmer som på forhånd var kritiske til Trump fikk kanskje styrket sin overbevisning om at han ikke burde velges, mens Trumps «glemte» velgere fikk styrket sin følelse av å være glemt. Derfor stoppet ikke Romneys tale Trump, men ble isteden nok et bidrag til elitens forglemmelse av de glemte velgerne.

Ny masteroppgave: Et godt skole-hjem-samarbeid? Osloskolenes skriftlige kommunikasjon av rettigheten særskilt språkopplæring

Av Cecilie Drougge Halstensgaard

Cecilie Drougge Halstensgaards masteravhandling i retorikk og språklig kommunikajon er nå tilgjengelig på duo.uio.no.

I Osloskolen er det rundt 15 000 elever som har vedtak om særskilt språkopplæring. Særskilt språkopplæring skal sikre at elever med svake språklige ferdigheter får tilstrekkelig opplæring i det norske språket. Dersom tekstene skolene sender ut for å informere om og tilby rettigheten ikke er i stand til å kommunisere med sine lesere, i de fleste tilfeller foresatte med relativt kort fartstid i Norge, kan dette i verste fall resultere i at elever ikke mottar sårt tiltrengt opplæring. Dette ved at de foresatte, i mangel på god og tilpasset informasjon, velger å takke nei til tilbudet – eller ikke svare i det hele tatt.

Samtidig står skolene og Utdanningsetaten i Oslo overfor vanskelige problemstillinger når disse tekstene skal utformes; hvordan skrive relativt faglig tunge tekster, som kommuniserer på tvers av til dels dyptgående kulturelle skiller?

 

Vil bidra til bedre kommunikasjon mellom skole og hjem

Det er nettopp svaret på overnevnte spørsmål jeg forsøkte å komme et steg nærmere i min masteroppgave «Hvordan kommunisere gjennom skreven tekst? En tekstvitenskapelig undersøkelse av tre brevmaler om særskilt språkopplæring i Osloskolen». Mer konkret arbeidet jeg ut ifra problemstillingen «Hvilke forutsetninger må ligge til grunn for at Utdanningsetaten Oslo og Osloskolen skal kunne utforme tekster knyttet til vedtaket særskilt språkopplæring, som kommuniserer med de aktuelle leserne?».

Avhandlingens overordnede formål har vært å bidra til å skape et større og klarere bilde av hva som kreves for å kommunisere skriftlig med mange ulike mottakere, på tvers av ulike kulturer og referanser. Forhåpentligvis kan noen av funnene bidra til en større mottakerbevissthet og omtanke i tekstutforming, ikke bare i tilfellet med særskilt språkopplæring, men også i andre situasjoner hvor relativt faglig tungt stoff skal formidles. Målsettingen med avhandlingen har således gjennomgående vært å akademisk undersøke hvilke momenter som må være tilstede for at en god kommunikasjon kan finne sted, og peke på noe av konsekvensene når disse momentene ikke er tilstede.

 

Ved Tøyen skole i Oslo har rundt 90 prosent av elevene minoritetsbakgrunn.

Tre organisatoriske forutsetninger for god foreldrekommunikasjon

Mine undersøkelser viser at tekstene vanskelig kan kommunisere med de aktuelle leserne, de foresatte, og gjøre disse til kompetente deltakere i kommunikasjonssituasjonen. Videre viser undersøkelsene at dette ikke kan endres uten ganske omfattende endringer på det strategisk-organisatoriske planet. Jeg peker derfor på tre hovedforutsetninger som må ligge til grunn for at organisasjonen skal kunne utforme tekster som kommuniserer med de aktuelle leserne:

(1) I dag er tekstmalene er preget av kulturspesifikke normer som krever særskilt normkompetanse av leseren. Malene bør heller trekke på normer som er mer allmenne. Et eksempel på dette er det juridiske preget tekstene har, noe som tilsier at tekstene springer ut i fra en tekstkultur hvor juridisk kompetanse blir vektlagt og verdsatt. Dette er særskilt normkompetanse en ikke kam forvente at den allmenne leseren innehar og er fortrolig med.

(2) De aktuelle leserne mangler i mange tilfeller erfaring og kompetanse til å legge riktig mening i begrepene særskilt norskopplæring og særskilt språkopplæring, og deres innhold. I et videre perspektiv peker dette på lesere som trenger tilrettelegging og veiledning til å bli mer fortrolige med skolediskursen . Dette er imidlertid kompetanse og erfaring tekstene i seg selv tar for gitt, i form av sine modellesere. Tekstene må derfor vise større omsorg for leserenes kompetanse og erfaringsplattform, og sørge for at denne kompetansen blir tilstrekkelig bygget opp i tekstene.

(3) Det må iverksettes et tettere samarbeid mellom skole og etat, hvor det blir tydeliggjort overfor skolene at de skal ta i bruk sin erfaring med, og kompetanse om, de aktuelle leserne i videre utforming av tekstmalene de har mottatt fra etaten.

 

Skal sikre juridisk holdbarhet

Per dags dato utformer Utdanningsetaten i Oslo tekstmaler skolene kan benytte i sin kommunikasjon av særskilt språkopplæring til de foresatte. Det finnes tre ulike tekstmaler, og det var disse tekstmalene som var mitt analysemateriale. Malene er i stor grad utformet med tanke på å sikre at skolene følger juridiske krav og rammer i sin kommunikasjon og vedtakelsen av særskilt språkopplæring. Særskilt språkopplæring er et juridisk enkeltvedtak, og må derfor varsles, begrunnes og gis samtykke til skriftlig. I tillegg må også de berørte partene informeres og veiledes, gjerne også dette skriftlig. Dette er føringer lagt i Forvaltningsloven. Tekstene fra Utdanningsetaten er nettopp utformet med det formål å innfri disse juridiske kravene. Følgelig bærer også tekstmalene preg av å være juridisk rettet, snarere enn hva man gjerne kan omtale som mottakerrettet.

 

Må ikke benytte tekstmalene

At Utdanningsetaten utformer tekstmaler som skolene kan benytte, er ikke sammenfallende med at skolene benytte disse tekstene. Erfaring og intervju med skoleledere tilsier imidlertid at det er disse tekstmalene mange av skolene tar i bruk, uten å gjøre særlig endringer. Årsaken til dette er nok sammensatt, men mine intervjuobjekter pekte på manglende kompetanse til å selv kunne utforme slike juridiske holdbare tekster. Imidlertid så også intervjuobjektene vanskelighetene de foresatte kunne oppleve i møte med tekstene, og de anså derfor den muntlige dialogen som mest effektiv i kommunikasjon av enkeltvedtaket særskilt språkopplæring. For å kunne realisere de juridiske kravene benyttet de likevel de skriftlige tekstene.

 

Foreldre får ikke fulgt opp

Avhandlingen viser også til mulige konsekvenser av at tekstene ikke kommuniserer med sine lesere. En mulig konsekvens er svekket mulighet for tilpasset og god opplæring, ved at de foresatte ikke får mulighet til å delta i vurderingen av hvorvidt deres barn skal motta den særskilte språkopplæringen, og heller ikke mulighet til å aktivt følge opp barnets opplæring. Tekster som legger til rette for kommunikasjon med de foresatte, vil kunne gi de foresatte bedre evne til å følge opp eleven og delta i et godt skole-hjem samarbeid. Dette knytter seg også til spørsmålet om hvilke elever som skal motta den særskilte opplæringen. Å gi de foresatte større mulighet til å delta i skolediskursen, kan være til hjelp i skolens arbeid med å (re)vurdere og regulere hvilke elever som skal motta særskilt språkopplæring.

 

Hvordan undersøke forutsetninger for god kommunikasjon?

Problemstillingen jeg hadde som mål å besvare, rommer mye. Det å skulle undersøke forutsetninger krever ulike innfallsvinkler og et bredt perspektiv. Å peke på årsaker til at tekstene i seg selv ikke kommuniserer, er ikke nødvendigvis nok. Hvilken tekstkultur hersker i organisasjonen – hvilke normer følger den i utformingen av sine tekster? Hvilken sjangertilhørighet har tekstene, og hva slags sjangerkrav må de følge for å være «gyldige»? Hvilke instanser og mottakere skal tekstene møte – og hvilke av disse er det organisasjonen vektlegger i sin tekstutforming og strukturering av tekstene?  I en såpass stor organisasjon som Osloskolene og Utdanningsetaten – hvordan er det tekstlige (sam)arbeidet? Alle disse spørsmålene, og flere til, ønsket jeg å undersøke og besvare i min oppgave. Dette krevde således undersøkelser både av det system-organisatoriske nivået, samt mer tekstnære undersøkelser.

 

 

 

Forskere som deltakere i samfunnsdebatten

Ida er et 47 millioner år gammelt fossil av en primat som er gitt artsnavnet Darwinius masillae.Andrea O. Rognan har i arbeidet med sin masteroppgave «En åpen og opplyst offentlig debatt om forskningsformidling?» gjort en retorisk tekstanalyse av tre kronikker fra debatten om Jørn Hurum og Ida-fossilet i 2009: «Ida er oversolgt» av forskerne og professorene i biologi Tore Slagsvold, Nils Chr. Stenseth, Trond Amundsen, Ivar Folstad, og Jarl Giske, «Hvite frakker» av lektor, evolusjonsbiolog og forskningsjournalist Erik Tunstad og «Formidling, nei takk!» av fagbokforfatter og professor i journalistikk Harald Hornmoen. Tekstanalysen var kvalitativ, med vekt på debattantenes argumentasjon og ulike topos knyttet til debatten, og ble drøftet ut fra problemstillingen:

Andrea O. Rognan har i arbeidet med sin masteroppgave «En åpen og opplyst offentlig debatt om forskningsformidling?» gjort en retorisk tekstanalyse av tre kronikker fra debatten om Jørn Hurum og Ida-fossilet i 2009: «Ida er oversolgt» av forskerne og professorene i biologi Tore Slagsvold, Nils Chr. Stenseth, Trond Amundsen, Ivar Folstad, og Jarl Giske, «Hvite frakker» av lektor, evolusjonsbiolog og forskningsjournalist Erik Tunstad og «Formidling, nei takk!» av fagbokforfatter og professor i journalistikk Harald Hornmoen. Tekstanalysen var kvalitativ, med vekt på debattantenes argumentasjon og ulike topos knyttet til debatten, og ble drøftet ut fra problemstillingen:

Hvilke forestillinger, normer og holdninger til vitenskap, forskere, formidling, medier, journalister og lesere preget debatten rundt Ida-fossilet i 2009, og i hvor stor grad bidro debatten til å konstituere en ytringskultur som legger til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale?

Vi har invitert Andrea til å presentere avhandlingen sin her på Sakprosabloggen:

 

Mediesirkuset som startet formidlingsdebatten

Ida-funnet ble lansert på storstilt vis i 2009 av et forskerteam ledet av Jørn Hurum, professor, forsker og paleontolog ved Universitetet i Oslo. Ida er et 47 millioner år gammelt sjeldent og unikt komplett fossil. Hurum og hans forskerteam hevdet, i den vitenskapelige artikkelen om Ida og i sin formidling, at dette funnet kunne fortelle oss noe radikalt nytt om apenes og menneskets evolusjonshistorie. Ida-fossilet ble blant annet omtalt som “The Missing Link”.
I debatten som fulgte Ida-lanseringen ble det rettet sterk kritikk mot Jørn Hurums formidlingsstil og fremgangsmåte. Den førte også til at en rekke ulike syn på forskningsformidling og forskeres rolle i samfunnsdebatten kom frem i lyset. I avhandlingen drøfter jeg i hvor stor grad Ida-debatten bidro til å konstituere en ytringskultur som legger til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Temaer innenfor denne drøftingen er retorisk medborgerskap, motiv i fornuftig uenighet og saklighetsnormer.

 

Premissene for formidlingsplikten

Som følge av universitets- og høyskoleloven har Universiteter og høyskoler i Norge  plikt til å legge til rette for formidling. Anine Kierulf viser i sin artikkel «…en åpen og opplyst offentlig samtale» at formidlingsplikten prioriteres annerledes i praksis:

«Vitenskapelig ansatte har tre lovfestede forventninger: Vi skal tilby utdanning og forskning på et høyt nivå og formidle kunnskap. Etter loven er disse forpliktelsene likt rangert. Deres reelle rangering – både hva gjelder akademiske karrieremuligheter, prestisje og praksis – er imidlertid annerledes: Først forskning, så undervisning – og så, kanskje, formidling.»

Det er en etablert forventning til og plikt for forskere å formidle, og tilsvarende en etablert forståelse av at dette ikke alltid følges opp på institusjonene. Dette preger også debatten rundt forskningsformidling, som stadig vender tilbake til samme spørsmål: Hvorfor er det ikke flere forskere som formidler og deltar i samfunnsdebatten?

 

Andrea Othilie Rognan leverte i høst masteroppgaven En åpen og opplyst offentlig debatt om forskningsformidling? Avhandlingen er nå tilgjengelig på duo.uio.no

Ytringskultur og offentlig uenighet

Den retoriske analysen og drøftingen i masteroppgaven min viser at det fantes mange ulike og til dels motstridende normer, forestillinger og holdninger til hvordan forskere skal ytre seg offentlig. Forskere har en spesiell rolle i samfunnsdebatten, som representanter for de høyeste utdanning- og forskningsinstitusjonene i landet. Vi forventer at de skal bidra i samfunnsdebatten med saklig og vitenskapelig begrunnet argumentasjon som hjelper folk flest å ta stilling til komplekse saker.

Likevel viser Ida-debatten at andre hensyn enn dette kollektive samfunnsoppdraget kan ta mye plass i argumentasjonen til forskere. Forskningsformidling og debattdeltakelse forbindes med høy risiko i en allerede presset forskerhverdag. Deler av forskningsfelleskapet ønsker ikke at kontroversiell forskning formidles til et allment publikum. Mange forskere er bekymret for ulike vrangforestillinger og mulige misforståelser rundt vitenskap som allerede finnes i samfunnet. Mange er bekymret for at journalister og andre «mellommenn» har for liten kompetanse om vitenskap. Forskere måles gjerne opp mot en konvensjonell forskeridentitet, og kritikk av forskere som ytrer seg i offentligheten er gjerne drevet av en viss grad av spekulasjon rundt ulike vikarierende motiv. Alle disse bekymringene og forutsetningene legitimerer mindre kontakt med samfunnet.

Forskere flest har ressursene og evnene som trengs for å utøve sitt retoriske medborgerskap, likevel er det få som ser verdien i å delta i det offentlige ordskiftet. Om flere forskere skal delta i samfunnsdebatten, må universiteter og høyskoler dyrke en sunn uenighet- og ytringskultur. En god ytringskultur bør la det beste argumentet vinne, basert på saklig og vitenskapelig begrunnet argumentasjon, uavhengig om dette skjer innad i en institusjon eller på en offentlig debattarena. I avhandlingen min kommer det tydelig frem at forskningsformidling er et felt som sårt trenger et bedre kunnskapsgrunnlag.

 

Andrea Othilie Rognan

Når tolken kun er til stede via skjermen

 

Jessica Hansen. Foto: Privat
Jessica P. B. Hansen. Foto: Privat

 

Jessica P. B. Hansen har i arbeidet med sin masteroppgave Interpreting at a distance gjort opptak av skjermtolkede og fremmøtetolkede samtaler i en rehabiliteringsinstitusjon og analysert utdrag av disse ved bruk av samtaleanalyse (conversation analysis). Tolkingen foregikk mellom norsk og polsk, og norsk og bosnisk/kroatisk/serbisk. Helsepersonell og pårørende var samlet på ett sted, mens tolken befant seg et annet sted og deltok i kommunikasjonen gjennom videoteknologi. Masteroppgaven er skrevet på engelsk og med utgangspunkt i følgende problemstilling:

How are interpreter initiated repairs and interpreter initiated turn allocation organized in remotely interpreted conversations between medical professionals and patients? In what way does the organizing differ from the organizing of corresponding actions in conversations which are interpreted on-site, with special regard to the conversation’s progression?

Skjermtolking i offentlig sektor

Virksomheter i offentlig sektor bruker i stadig økende grad videoteknologi for å få tilgang til tolketjenester i møter mellom ansatte og minoritetsspråklige tjenestemottakere. NOU 2014:8, «Tolking i offentlig sektor – et spørsmål om rettsikkerhet og likeverd», beskriver skjermtolking som en løsning som kan bidra til å sikre tilgang til kvalifiserte tolker, uavhengig av hvor i landet virksomheten som trenger tolketjenestene befinner seg.

Antallet skjermtolkede møter i offentlig sektor øker stadig. Samtidig finnes det enda lite forskning på autentiske skjermtolkede samtaler. Flere av de eksisterende studiene er basert på rollespill. Selv om tolkingen i rollespillet blir ekte, står ingenting på spill for deltakerne i disse situasjonene i motsetning til i autentiske møter. Det finnes også noen studier som tar for seg skjermtolking på bakgrunn av spørreskjema til tolker og ansatte i offentlig sektor. Studiene beskrevet i dette avsnittet viser at det ofte oppstår problemer med tolkens turtaking ved skjermtolking (jfr. Braun and Taylor, 2012; Balogh and Hertog, 2012; Skaaden, 2001; UDI, 2003). Tolken sliter med å komme til for å tolke.

De samhandler om tolkingen

I det innsamlede materialet la helsepersonellet i større eller mindre grad til rette for tolkingen av de flerspråklige møtene. Blant annet hendte det at helsepersonellet skulle fortelle noe som tok litt tid å si. I stedet for å fortelle alt før tolken fikk tolke, stoppet helsepersonellet opp underveis og slapp tolken til. Tolken signaliserte at hun ville ha ordet først etter at helsepersonellet hadde vært stille en liten stund. På denne måten tilrettela helsepersonellet for tolkingen, og dette skjedde både i de skjermtolkede og i de fremmøtetolkede samtalene.

I noen tilfeller la helsepersonellet inn en stopp i talestrømmen sin, og det virket naturlig at tolken skulle slippe til for å tolke, men så fortsatte plutselig helsepersonellet å snakke likevel. I disse tilfellene fortsatte helsepersonellet gjerne å snakke for å legge til noe ekstra og oppklarende informasjon til det som nettopp var sagt. Det hendte at tolken signaliserte at hun planla å ta ordet i den korte stillheten som oppsto før helsepersonellet fortsatte. Da fikk ikke tolken komme til for å tolke før etter at helsepersonellet hadde lagt til den aktuelle informasjonen. Den nye informasjon som helsepersonellet la til den foregående ytringen, gjorde gjerne at ytringen som helhet ble mer tydelig. Slik informasjon kunne for eksempel oppklare tvetydigheter i noe av det helsepersonellet nettopp hadde sagt og som enda ikke var blitt tolket. Slik så det ut til at helsepersonellet orienterte mot tolkingen som aktivitet, selv om tolken ikke kom til for å tolke akkurat da tolken signaliserte at hun planla det. Dette forekom også i både skjermtolkede og fremmøtetolkede samtaler. Det ser ut til at de som kommuniserer via tolk kan ha en rekke ressurser til rådighet som også kan påvirke og tilrettelegge for tolkingen.

I utdragene masteroppgaven bygger på, brukte helsepersonellet blikket sjeldnere som en ressurs i turtakingen ved skjermtolkingen, enn forventet. Helsepersonellet så relativt sjeldent på skjermen/kameraet. Dette var en noe overraskende oppdagelse, ettersom et viktig argument for bruk av videoteknologi er tilgangen til en visuell fremstilling av samtalepartene. Mangelen på bruk av blikk kunne få konsekvenser for hvordan kommunikasjonen forløp.

For å se nærmere på tolkens turtaking i skjermtolkede og fremmøtetolkede samtaler, undersøkte jeg de kommunikative omgivelsene der tolken forsøkte å ta turen. Det kan virke som om det i disse tilfellene i større grad var omgivelsene tolken ville ta turen i, enn mediet som avgjorde om tolken fikk komme til eller ikke. Forskjellene mellom skjermtolking og fremmøtetolking lå dermed ikke i turtakingssystemet i de skjermtolkede og fremmøtetolkede samtalene. Likevel finnes det forskjeller mellom skjermtolking og fremmøtetolking, og det finnes ennå mye mer å lære om tolking som gjennomføres via videoteknologi.

Forstår folk hverandre på byggeplassen?

Ellen Stene har i masteroppgaven Etablering og sikring av forståelse i samtaler mellom mennesker på flerspråklige arbeidsplasser jobbet med utgangspunkt i problemstillingen: Hvordan etableres forståelse i samtaler mellom arbeidere med ulik språkbakgrunn på en arbeidsplass i Norge, og hvilke overordnede preferanser gjør seg gjeldene i meningsforhandlingen?

Ellen Stene. Foto: privat
Ellen Stene. Foto: Privat

 

Av: Ellen Stene

I et stadig mer internasjonalt Norge fører økende mengder arbeidsimmigranter til at flere arbeidsplasser blir flerspråklige. Hvilke konsekvenser har dette for kommunikasjonen på arbeidsplassen? Hvordan løses praktiske utfordringer og oppgaver når språket begrenser kommunikasjonen, og hvilke konsekvenser har det for relasjonen mellom mennesker som jobber sammen? Blir det et babelstårn av språk og stemmer, eller kommuniseres det gjennom et forenklet og spesialisert språk? Fordi dette er et område som berører utallige arbeidsplasser og ansatte, er dette både interessant og viktig å forske på.

Det viser seg i undersøkelsene at forståelse i samtalene mellom arbeidere med ulik språkbakgrunn etableres på samme måte som i alle andre samtaler. Likevel må ofte deltakerne med ulik språk- og kulturbakgrunn legge inn ekstra innsats for å vite hva de kan regne som forståelig eller ikke for samtalepartneren. Et av avhandlingens viktigste poenger er at den ekstra innsatsen må komme fra alle deltakerne i samtaler dersom forståelse skal oppnås.

Avhandlingen er preget av å prøve teori mot empiri, og problemstillingen undersøkes i hovedsak gjennom teorier fra samtaleanalyse, flerspråklig kommunikasjon og språkhandlingsteori. Til grunn for analysene ligger et innsamlet materiale bestående av lyd- og bildeopptak fra to flerspråklige byggeplasser i Norge. Materialet har jeg fått tilgang til gjennom forskningssenteret Multiling og samtaleutdragene som er brukt i analysene er transkribert.

Preferanser er i samtaleanalytisk teori en betegnelse på ulike motivasjoner eller drivkrefter i samtaler. De er strukturelle og organiserer mye av interaksjonen. Det finnes overordnede preferanser som sørger for at samtaler drives frem (progresjon), at vi sikrer forståelse (intersubjektivitet) og at vi tar hensyn til samtalepartneren vår (mottakerdesign). Preferanser for intersubjektivitet, progresjon og mottakerdesign er med på å strukturere samtaler og dermed også hvordan forståelse sikres og etableres.

Vi ser at deltakerne i samtalene som er undersøkt er orientert mot intersubjektivitet, og forståelse etableres i alle samtaleutdragene. Dette gjør at de kommunikative prosjektene stort sett lykkes. Når kommunikasjonen går problemfritt, er deltakerne opptatt av progresjon, men når noe må repareres prioriterer de intersubjektivitet frem til forståelse er etablert. Dette betyr ikke at deltakerne ikke er orientert mot progresjon og mottakerdesign i reparasjoner og i fremvisningen av forståelse. De velger oftest reparasjonsmetodene som er minst mulig kostnadskrevende og ansiktstruende. Vi ser også at flere preferanser kan være aktuelle på samme tid. Hvis én dominerer på bekostning av en annen, vil det ikke si at den andre blir suspendert, men at den blir satt på vent frem til den dominerende preferansen har utspilt seg. Dette betyr at deltakere i samtaler ikke nødvendigvis må velge mellom å ha en samtale med fremdrift, en hvor de tar hensyn til hverandre, og en hvor de forstår hverandre, preferansene tilpasses hverandre i de ulike situasjonene.

Forståelse i samtaler forankres i deltakernes felles plattform. Desto større deres felles plattform er, desto enklere er det å etablere forståelse. Dersom språksignaler ikke oppfattes, identifiseres, forstås eller aksepteres, må de repareres dersom aktøren ønsker å etablere forståelse. Det kan gjøres gjennom bruk av ulike forståelsesstrategier. Forståelsesstrategiene vi har sett på her handler både om hvordan forståelse etableres og om hvordan den fremvises og feiloppfatninger dermed oppdages. Strategiene foregriper mulige problemer med forståelsen, og kan slik forebygge misforståelser og  reparasjoner forbundet med det.

Hvordan overbevises du til å kjøpe økologisk mat?

Aleksander Kielland Krag skriver i sin masteroppgave Slik vi ser det: Hvordan økologiske matvareaktører kommuniserer multimodalt og strategisk om hvordan de økologiske matvareaktørene Kolonihagen, Grøstad og Rørosmeieriet kommuniserer multimodalt og strategisk. Oppgaven ser på både reklamekampanjer, Facebook-kommunikasjon og produktemballasje, og hvordan visuelle virkemidler tas i bruk for å overbevise deg som mottaker om å velge akkurat deres produkt.

Alexander Kielland Krag
Alexander Kielland Krag. Foto: Privat

 

Av Aleksander Kielland Krag

I 2015 var kun 1,6 prosent av alle solgte dagligvarer økologiske. Samtidig er det et politisk mål å øke omsetningen av økologiske matvarer i Norge. Dette plasserer økologiske matvareaktører, både de som produserer varene og de som distribuerer dem til kunder, i en markedsmessig utfordrerposisjon.

Teori og metode
Teorimaterialet tar utgangspunkt i semiotikk, retorikk og multimodal teori. Det brukes en kvalitativ metode bestående av både intervjuer med representanter fra de ulike selskapene i studien og multimodale analyser av tekstene.

Hovedfunn
De multimodale analysene i studien fant at de økologiske aktørene tok i bruk ulike virkemidler for å overbevise kunden om å velge deres produkter. Det pekes her på tre ulike strategier basert på mønstre i datamaterialet:

Kolonihagens fire reklamebilder lagt over hverandre for å illustrere likhet i komposisjon. Fra Alexander Kielland Krags masteroppgave
Kolonihagens fire reklamebilder lagt over hverandre for å illustrere likhet i komposisjon.

Logosstrategien: Strategien er informasjonsbyggende. Kolonihagen tar i bruk logosstrategien og ønsker å overbevise gjennom bruk av fakta og argumentasjon (logos). Strategien jobber ut fra at det finnes en uenighet mellom hva avsender og mottaker mener om økologiske produkter, og søker etter å overbevise gjennom bruk av fakta og argumentasjon (logos). Logosstrategien tar i bruk en form for retorikk som er klassisk og overbevisende, og som toner ned bruk av følelser til fordel for fakta. Visuelt ønsker logosstrategien å fremstille bilder og farger som ekte og korrekte gjengivelser av virkeligheten, for å bygge oppunder tanken om det faktiske, at man bringer frem et budskap som det er.

Pathosstrategien: Strategien er relasjonsbyggende. Grøstad tar i bruk pathosstrategien og søker etter å overbevise gjennom følelser (pathos) og å skape en relasjon mellom selskapet og mottakeren. Hos Grøstad gjøres dette gjennom å dokumentere livet til grisene på Grøstad-gården. Fotografiene er tatt i øyeblikket, og gir et innblikk inn i hverdagen til grisene, mens verbalteksten er humoristisk og gir grisen en fortellerstemme som gjør at de kan «snakke med» mottakeren. Strategien tar i bruk et «show-don’t-tell»-prinsipp, hvor avsenderen argumenterer for et fenomen (her: at grisene har det bra) uten å argumentere eksplisitt for det.

Ethosstrategien: Strategien er avsenderbyggende. Rørosmeieriet tar i bruk ethosstrategien og ønsker å overbevise gjennom informasjon om selskapet og deres tilknytning til Røros. Strategien setter ikke produktet, men avsenderen i et godt lys gjennom bruk av tradisjonsrike symboler, farger, bilder og logoer. På mange måter kan strategien sies å spille på argumenter slik logosstrategien gjør, og følelser slik pathosstrategien gjør, men her gjøres det implisitt og med et annet formål. Det er avsenderen som skal bygges opp. For Rørosmeieriet betyr det å ta i bruk nostalgien i tradisjonspreget mat og Røros som et symbol på dette.

Kvalitative intervjuer gjennomført i etterkant av analysene viser at Grøstad er selskapet som i størst grad har utarbeidet en gjennomført visuell kommunikasjonsstrategi. Utover dette var flere av selskapene ukjente med hvordan deres visuelle kommunikasjon kunne tolkes og analyseres. Som et resultat av dette, fremmes det et behov for en skjerpet økologisk matvarebransje, som må profesjonaliseres når det kommer til definering av målgrupper, kommunikasjonsstrategier og visuelt uttrykk.

Utlysning: Masterstipender fra NFF

logo NFF

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening utlyser et masterstipend for inntil fire masterstudenter ved Universitet i Oslo! Stipendet er ment for å motivere studenter til å analysere og skrive om pågående endringer i den faglitterære formidlingspraksisen ved norske universitet og høyskoler.

Utlysningstekst: 

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening ønsker å motivere inntil 4 masterstudenter ved UiO til å analysere og skrive om pågående endringer i den faglitterære formidlingspraksisen ved norske universitet og høyskoler. Studenter fra ulike institutter ved UiO inviteres til å søke, gjerne med utgangspunkt i ett av følgende stikkord/tema:

– Faglig formidling på norsk. Konsekvenser av tellekanter og digitale formidlingsstrategier.

– Norske vitenskapelige tidsskrifter i den digitale tid.

– Digitale læremidler og kompendieproduksjon ved UiO.

– Fra norsk til engelsk: Språk, skrivestrategier, kompetanser og bruk av oversettere ved UiO.

– Open Access og nye finansieringsformer for faglitterære forfattere og oversettere (f.eks. crowdfunding).

– Litterær kvalitet i vitenskapsformidling.

– Vitenskap og offentlighet i den digitale tidsalder: fragmentering eller formidling?

– Språkpolitikk og forskningspolitikk: Strid eller samsvar?

– Den opphavsrettslige stilling for vitenskapelig ansatte ved UiO.

Stipendene er på kr. 30.000,- og utbetales i to deler, første gang ved revidert prosjektskisse, andre gang ved innlevering av masteroppgave. NFF tilbyr bi-veileder og faglig oppfølging.

For hele utlysningen gå til NFF sine hjemmesider

Fire ferske masterpresentasjoner i samtaleanalyse og retorikk

Kolonihagens fire reklamebilder lagt over hverandre for å illustrere likhet i komposisjon. Fra Alexander Kielland Krags masteroppgave
Kolonihagens fire reklamebilder lagt over hverandre for å illustrere likhet i komposisjon. Fra Alexander Kielland Krags masteroppgave

Mandag 6. juni presenteres vårens masteroppgaver i retorikk og språklig kommunikasjon. Det starter klokken 10.00 i seminarrom 14 i P.A. Munchs hus og er ferdig ca. 13.30. Masteroppgavene i år handler om alt fra samtaleanalyse av tolking i medisinske møter der turtaking er i fokus, hvordan det skapes mening og forståelse på flerspråklige arbeidsplasser, en analyse av hvordan økologiske matvareaktører kommuniserer og tilslutt hvordan bedrifter forsøker å skape gode relasjoner til sitt publikum på Facebook. Arrangementet er åpent for alle interesserte!

Programmet er som følger:

 10.10 – Velkommen

10.15 – Ellen Stene «Forståelse og meningsskaping i samtaler mellom mennesker på flerspråklige arbeidsplasser»

10.45 – Jessica P. Belisle Hansen « Interpreting at a distance. A comparative analysis of turn-taking in video remote interpreting and on-site interpreting »

11.15 – Pause

11.45 – Alexander Kielland Krag «Hvordan økologiske matvareaktører kommuniserer multimodalt og strategisk»

12.15 – Camilla Bruseland «Hvordan kan jeg få deg til å like meg, lytte til meg og bli hos meg? En retorisk analyse av hvordan bedrifter forsøker å skape gode relasjoner til sitt publikum på Facebook»

12.45 – Det vil bli en liten høytidelighet etter siste presentasjon

Retorisk analyse av lærerstreiken i 2014

I masteroppgaven En retorisk analyse av konflikten mellom KS og lærerorganisasjonene i 2014 har Linda Eriksen undersøkt hva som kjennetegner KS’ argumentasjon før og under lærerstreiken i 2014. Konflikten var preget av hissige debattinnlegg skrevet av lærere i aviser, på Facebook og i andre medier. KS’ handlinger ble ofte omtalt med krigsmetaforer. Men hvordan argumenterte KS egentlig?

Linda Eriksen. Foto: Privat.
Linda Eriksen. Foto: Privat.

Av Linda Eriksen.

I forhandlinger om lærernes arbeidsvilkår ligger det latente konflikter med lange historiske røtter. En slik konflikt toppet seg i 2013/2014 da forhandlingene om lærernes arbeidstid kulminerte med tidenes største lærerstreik i Norge. Partene stod langt fra hverandre da forhandlingene startet i 2013. For å kunne få til en enighet var det nødvendig å enes om hva som skulle til for å nå målet – en best mulig skole. Begge parter mente at fleksibilitet er avgjørende for å nå målet, men på ulikt vis. Lærerne ønsker fleksibilitet i sin egen arbeidstid for å rekke å gjøre alle arbeidsoppgavene som følger med yrket. På den andre siden ønsker KS fleksibilitet for skoleleder slik at det blir rom for ledelse og mer tid til samarbeid. Lærerne ønsket et komprimert arbeidsår, mens KS ønsket å strekke på arbeidsåret. Konflikten var preget av hissige debattinnlegg skrevet av lærere i aviser, på Facebook og i andre medier.

KS’ handlinger ble ofte omtalt med krigsmetaforer. Hva var det KS gjorde som forarget lærerne på denne måten? Jeg ønsket i min masteroppgave å undersøke hva som kjennetegner KS’ argumentasjon før og under lærerstreiken i 2014.

Oppgaven er en retorisk analyse av syv tekster skrevet av to sentrale personer i KS på denne tiden: administrerende direktør Gunn Marit Helgesen og forhandlingsleder Per Kristian Sundnes. For å overbevise lærerne om KS’ syn på saken burde argumentasjonen i disse tekstene være egnet til å skape forståelse for deres synspunkt og til å skape identifikasjon mellom KS selv og publikum. Å skape identifikasjon betyr å få publikum til å tenke at ting er på et bestemt vis, og ikke minst at det er slik publikumet selv ønsker at det skal være. Dette kan gjøres både ved å knytte og løse opp forbindelser. Det første betyr å forene elementer som ikke tidligere har blitt ansett som en enhet, mens det andre betyr å separere elementer som tidligere er blitt ansett som en enhet. Hovedutfordringen lå i at lærerne hadde et motsatt syn på saken og at de følte mistillit fra arbeidsgivernes side.

Argumentasjonen før og under lærerstreiken kan sammenliknes med «Helvetesdebatten» på 1950-tallet, hvor partene stod langt fra hverandre uten å anerkjenne hverandres synspunkter. Dette gjorde det vanskelig å skape identifikasjon mellom KS og lærerne. Gjennom nærlesing av tekstene og en detaljert argumentasjonsanalyse kom jeg frem til at det kun er et fåtall av tekstene som tar opp hva lærerne anser som viktig – fleksibel arbeidstid. Videre klarer ikke KS å begrunne påstandene som dreier seg om at avtaleforslaget sikrer fleksibilitet for den enkelte lærer. Det blir tydelig at det er fleksibilitet for skolelederne som er KS’ fokus. Dette, sammen med blant annet regelrett løgn, upresis bruk av statistikk og en stil og tone som mest sannsynlig ikke er egnet til å virke overbevisende, er noe av det som kjennetegner KS’ argumentasjon før og under lærerstreiken i 2014. Allikevel kan argumentasjonen være egnet til å virke overbevisende overfor de publikumsgruppene som ikke besitter fortrolighetskunnskap om læreryrket og som har lett for å se KS’ kommunalpolitiske side av saken.

Streiken endte med at lærerne godtok en arbeidstidsavtale hvor KS gikk med på at lærerne selv får bestemme om de vil være mer på skolen, eller ikke. Temaet om lærernes arbeidstid vil på nytt bli tatt opp ved dette års forhandlinger (2016). Det blir spennende å se hva slags argumentasjon partene velger å bruke i år.

 

Er norske dramadialoger unaturlige?

I debatten om dialoger i norske tv-serier vi mange hevde at overspilling og unaturlige dialoger, er typisk norsk. Men hvor reell er denne kritikken? Er dialogen unaturlig eller er vi bare grunnleggende skeptiske og flaue over eget lands produksjoner?

I sin masteroppgave Naturalisme og troverdighet i norske dramadialoger har Ida Stang sett på hvorfor dramadialog fremstår som så unaturlig. Hun finner at forskjellen mellom fiktiv og vanlig dialog er at digalogenes grunnlag er ulike. Og at det er en forskjell på å være troverdig og realistisk.

Ida Stang. Foto: Privat
Ida Stang. Foto: Privat

Skrevet av: Ida Stang

Gjennom intervju med fem forskjellige manusforfattere ønsket jeg å kartlegge dialogskapernes syn på dagens dramadialoger. Overraskende nok valgte de alle å fokusere mer på andre overbevisende komponenter ved en dramaserie, slik som skuespillere og regissørens tolkning, men også seernes oppfatning. Det ble blant annet påpekt at den uvitende seer (blant annet undertegnede) gjerne henger seg opp i dialogen, mens dialogen på sin side oppstår kun som et resultat av den fiktive verdenen –og ikke omvendt.

På den annen side sier den nye disiplinen samtaleanalyse (Conversation Analysis), der naturlige samtaler studeres, at alt som skjer i en dialog mellom to personer har betydning for hvordan vi oppfatter og tolker verdenen. Dette vil vi dermed også ubevisst gjøre når vi hører en fiktiv dialog, ettersom prat og vår underbevisste tolkning av den er forankret i oss mennesker som de sosiale dyrene vi er. Dette vises også gjennom dialogens sentrale plass i publikums kritikk: vi legger merke til hvordan det prates.

Jeg kan ikke påberope meg retten til å si hvorvidt en fiktiv dialog er god eller ikke, men ved å fremlegge sentrale ulikheter ønsker jeg å vise i hvilken grad en fiktiv samtale er unaturlig i den forstand at den skiller seg fra dagligtalen.

De funnene jeg har gjort gjennom mitt arbeid er, kanskje ikke noe overraskende, at fiktiv og vanlig dialog er svært ulikt oppbygd. En fremtredende ulikhet er blant annet bruken av pauser. Eksempelet under er hentet fra Mammon sesong 1, der tallene i parentes representerer stillhet i antall sekunder:

”du kommer til å sitte inne i maks to år (0,9) det er to sure, men du har fått jævlig mange søte (4,6) ◦ikke akkurat bare søte◦”

I dagligtalen oppstår det sjelden pauser som varer over ett sekund uten at det kommer noen form for lyd (som sukk, pusting, kremting og lignende). I en fiktiv dialog fant jeg derimot et motsatt system der de fleste opphold i talen var på ett sekund eller mer, noe som dermed er ”unaturlig” og til en viss grad kan støtte dialogkritikken.

Det kanskje mest sentrale trekket ved dramadialogen er forøvrig fraværet av den mellommenneskelige spontaniteten som oppstår i en samtale. Ettersom dialogen i en tv-serie er forhåndsprodusert i et manus vil det naturligvis ikke forekomme uforutsette overraskelser og/eller oppklaringsbehov for de talende. I den samtaleanalytiske sammenligningen var dette svært tydelig da språklige tegn som kontinuerlig finner sted i talen, slik som avbrytelser, overlappinger og gjentagelser, ikke var til stede i de fiktive utdragene.

En samtale som ikke inneholder noen språklige forstyrrelser kan fort fremstå mer litterær enn muntlig. Man snakker slik man skriver fremfor å la samtalen oppstå som et behov for kommunikasjon, slik den gjør i virkeligheten.

Jeg ønsker nå å poengtere at en fiksjonsserie ikke er en dokumentar fra virkeligheten og det skal heller ikke fremstå slik. Et fiktivt univers er dramatisk og typifisert ettersom målet er å fortelle en historie. Virkeligheten kan således fremstå banal og ambivalent i forhold. Den fiktive dialogen er derfor mer informativ. Tross lange pauser gjør fraværet av fyll-ord og andre språklige tegn dramadialogen mye mer effektiv i informasjonsfremleggelsen. I en dramaserie der det skjer ekstraordinære ting vil dermed dagligtalen trolig bli for upresis og irriterende.

Avhandlingens funn viser med dette at dialogenes grunnlag er ulike og ikke nødvendigvis trenger å inneholde likheter. Men det er en forskjell på å være troverdig og realistisk. Selv om dialogen ikke nødvendigvis skal være en kopi av virkelighetens tale, må vi som seere likevel bli overbeviste av det karakteren sier og hvordan det blir sagt. Til tross for at dialog ikke har noen videre stor rolle i skapelsesprosessen av et tv-drama, mener jeg likevel man bør være bevisst på viktigheten og effekten av alle trekk ved talen og hvor stor betydning det har for publikums overbevisning av historien du vil fortelle.