– Man må ha omsorg for leseren

Hva får du om du setter en barneskolelærer og småbarnsmor som skriver doktorgrad i tekstvitenskap i et års koronatilværelse på Sagene? Jo, en sakprosabok for barn om Oslo!

Kristin Torjesen Marti, stipendiat ved institutt for lingvistiske og nordiske studier ved UiO, har nylig gitt ut Osloboka – en historiebok og byguide for barn. Gjennom 13 konkrete steder og bygninger, tar hun deg med på en vandring i Oslos historie fra millioner av år tilbake og helt frem til våre dager. Her kan både barn og voksne gå i fotsporene til forfedrene og formødrene våre, og man får høre om fossiler, kjente landemerker, arbeiderhistorie fra Akerselva der barn jobbet på fabrikkene og om en ekte mestertyv som gjemte seg i en hule.

En del barnelitteratur søker på tvers av sjangergrensene, der fiksjon og fakta går i hverandre. Marti har derimot vært opptatt av at det skal være et klart skille mellom hva vi vet og ikke vet om historien vår – det skal være en klar virkelighetskontrakt.

– Det har ikke vært et verdistandpunkt, men jeg har tatt et bevisst valg om at jeg ikke har ønsket en fiktiv rammefortelling i boka. Jeg har ønsket å utforske hvordan man kan formidle fakta til barn på en «streng» og tydelig måte, men også om hvordan fakta ikke alltid er entydige.

Gud og dinosaurer

Kildebruk bør derfor være like etterrettelig overfor barn som overfor voksne:

– Noen ganger vet vi rett og slett ikke helt hva som har skjedd. For eksempel, mine barn lurte på, har det vært dinosaurer i Oslo? Selv om det hadde vært en god historie, så er sannheten at det har vi ikke forskningsmessig belegg for å si. Så da måtte jeg skrive slik som «det kan det ha vært» eller «kanskje var det slik».

Marti mener det skrives mye bra og variert sakprosa for barn i dag, om alt fra forskjellige dyr, til store og alvorlige tema som identitet og døden.

– Jeg har ønsket å utfordre hvilke tema man kan skrive om til så små barn som tre-fireåringer. Jeg har også tenkt at jeg ville skrive om «ikke-temaene», altså det som kanskje ikke virket så spektakulært ved første øyekast. For eksempel når jeg skulle skrive om middelalderklosteret på Hovedøya. Om man skal forklare hva en munk er, må man skjønne hva det betyr å leve livet sitt for gud. Det er nok ikke helt lett for en voksen å svare på heller.

Modelleseren

Og et klassisk spørsmål når man driver med tekstforskning: Hvem er egentlig bokas modelleser – hvem har Marti tenkt hun har skrevet til fra koronakontoret sitt på Sagene?

– Boka er først og fremst for barn fra tre år og oppover, men de yngste barna kan nok trenge litt hjelp av de voksne. Mer her er illustrasjonene utrolig viktige. Illustratør Hege Vatnaland har vært veldig flink til å inkludere fine og rare detaljer, som barna kan legge vekt på ulike ting ved etter hvert. Slik passer boka for barn i litt ulike aldre.

Og Marti har bevisst skrevet inn en dobbelt fortellerstemme:

– Brødteksten er hovedsakelig til barna, men jeg har inkludert ulike paratekster og informasjonsbokser om tips til aktiviteter og hvordan man kan komme seg dit. Så jeg håper boka kan fungere som en turguide i Oslos historie både for voksne og barn – gjerne med boka i sekken.

Livredd

Marti har verken utdanning innen historie eller arkeologi. Og det har vært en fordel:

– Jeg har selv måtte oppsøke kildene og fagekspertisen for å lære meg en rekke ting. Hva er for eksempel en rett faglig beskrivelse av steinalderen? Jeg tror det har vært viktig at jeg har måtte starte med det grunnleggende.

Barnebøker skal selvsagt ikke være voksenbøker i miniatyr. Selv om Marti vil drive litt folkeopplysning, skal språket flyte godt, uten oppramsing av fakta. Så hva er egentlig den største forskjellen mellom å skrive sakprosa for barn og for voksne?

– Det er gøy å skrive for barn, det er jo folk jeg liker. Men det har vært en skikkelig øvelse å ta for seg et tema på en halv side, der man skal ha inn fakta og årstall, uten at det blir for mye. Jeg har hele tiden måtte velge bort og barbere ned. Men ja, jeg har vært livredd for at det skulle bli kjedelig med så mye fakta.

Akademia kan lære av barnebøker

Og her tror Kristin Marti, som akkurat i disse dager er i sluttspurten av doktorgradsprosjektet sitt om elevtekster og skriveoppgaver for barneskolen, at den viktigste overføringsverdien til egen akademisk skriving ligger: Å ha større omsorg for leseren.

– Akademisk skriving handler ofte kun om saken, og ikke om leseren i andre enden. Jeg har lært meg gjennom denne boka å alltid ha leseren for øye. Dette burde være viktig i akademisk skriving også.

– Og jeg håper boka kan føre til at barn i Oslo blir glade i og stolte av byen sin, at de som vokser opp her får en egen storbyidentitet. Oslo har en fantastisk rik historie og en rekke spennende steder også utenfor de stedene vi vanligvis tenker på, som i drabantbyene.

Vi ønsker god tur!

– Signy Grape

 

(Foto: Gyldendal forlag)

 

Sakprosaens ressurser

Fra venstre: Kaja Bjølgerud Grimsgaard, Thale Raad, Jonas Vårum Olafsen og Johanne Sumstad Artved.


Sakprosabloggen har snakket med studentene Johanne Sumstad Artved, Thale Raad, Jonas Vårum Olafsen og faglærer Kaja Bjølgerud Grimsgaard på sakprosaemnet
ved UiO høsten 2018

– Har sakprosaemnet endret deres innsikter på noen måte?

Thale: – Ja, jeg har fått en større bevissthet om de tekstene jeg er omgitt av, noe jeg synes er utrolig interessant. Det at noe ikke nødvendigvis har et fast svar er jo veldig gøy. Jeg synes faktisk at dette emnet har endret på hvordan jeg tenker på sak nå.

Johanne: – Temaet er noe jeg har vært opptatt av lenge, og synes at emnet har tilført meg en del nytt. Det har gitt meg mye med tanke på debatten om skjønnlitteratur og leserkontrakten, men det er ikke lett – og det er ikke noe klart svar, men det har blitt lettere å stille de relevante spørsmålene.

Jonas: – Jeg liker godt debatten om sjangre, og i dette emnet har jeg
fått noen innsikter jeg ikke var klar over at jeg manglet: Hva sjangre
er, hvordan vi bruker det og hvorfor. En sjanger er på en måte ikke en størrelse, den har ikke noen utstrekning, og det gjenspeiler seg i teksten. Jeg liker veldig godt at sjangerbegrepene ikke er låste, at de er i utvikling hele tiden, og om ti år har vi kanskje flere typer litteratur? Jeg er spent og optimistisk med tanke på framtid og kommunikasjon, og språk er jo mye mer enn ord og skrevne setninger. Jeg ser for meg å jobbe med dette, og har gjennom sakprosastudiet blitt bevisst på konkrete språklige verktøy som jeg ikke har funnet i filosofien.

Les mer «Sakprosaens ressurser»

-Kunnskapslitteraturen må på dagsordenen

Kjell Lars Berge er professor i tekstvitenskap ved UiO. Han har sittet i vurderingsutvalget for ny norsk sakprosa for voksne i åtte år, og etterlyser bedre ordninger for kunnskapslitteraturen.

 

I dag står kampen for sakprosaens vilkår om kunnskapslitteraturen, mener professor i tekstvitenskap ved UiO, Kjell Lars Berge. Sakprosaens suverent viktigste funksjon er å bidra til å opprettholde kvaliteten på det offentlige ordskiftet, og nå trues den ifølge Berge av manglende politisk vilje til å se sammenhenger mellom kunnskaps- og kulturpolitikk. Berge har sittet åtte år i vurderingsutvalget for ny norsk sakprosa for voksne; den viktigste støtteordningen og selve hjørnestenen i norsk sakprosapolitikk, som i sin tid kom på plass etter påtrykk fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) og dem som har blitt referert til som sakprosastrategene. Men ifølge professoren har vi fortsatt en lang vei å gå før vilkårene for norske sakprosaforfattere er gode nok.

Les mer «-Kunnskapslitteraturen må på dagsordenen»

– Vi er inne i en sakprosavennlig periode

Innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for voksne er en av våre viktigste kulturpolitiske insentiver for sakprosaproduksjon.

 

For noen år tilbake rettet Espen Søbye krass kritikk mot innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa. Kritikeren mente ordningens innretning mot idealer om bredde og mangfold gikk på bekostning av litterær kvalitet. Marius Wulfsberg, leder for vurderingsutvalget for innkjøpsordningen, mener gemyttene har roet seg, selv om utvalgets avgjørelser fra tid til annen møtes med protester fra tilsidesatte essayister og deres redaktører. Sakprosabloggen har snakket med Wulfsberg om status for innkjøpsordningen og dens betydning for norsk sakprosalitteratur.

– Aller først, hvor står slaget om sakprosainnkjøpene i dag?  

– Mitt inntrykk er at de som går hardest ut mot ordningen i dag, er kritikere orientert mot skjønnlitteratur som reagerer på at enkelte essaysamlinger ikke er blitt kjøpt inn. I anmeldelser og enkelte andre steder har jeg merket meg denne kritikken, og den  kommer gjerne fra folk som leser mye skjønnlitteratur. De ser gjerne essaysamlinger i lys av andre skjønnlitterære utgivelser , heller enn i lys av bredden av det som gis ut av sakprosa, slik som historiske fremstillinger, reportasjebøker og biografier. Vi som sitter i utvalget forholder oss til essayet som én av flere likestilte sakprosasjangere , mens denne gruppen litterater gjerne forholder seg til et sakprosahierarki der essayet troner på toppen.

Les mer «– Vi er inne i en sakprosavennlig periode»

Flerstemmig sakprosa fra sør

Er det noen historier som i særlig stor grad presenteres som enstemmige og ukompliserte? Ja, mener den pakistansk-amerikanske sakprosaforfatteren Rafia Zakaria, og trekker fram fortellingene fra ikke-vestlige land – særlig dem som føres i pennen av ikke-vestlige, kvinnelige forfattere. Som én av hovedattraksjonene ved Sakprosafestivalen Verden i Bergen forrige lørdag, samtalte Zakaria med festivalsjef og forfatter Teresa Grøtan om sin kritikerroste bestselger The Upstairs Wife (2015). Festivalen ble avholdt for et fullsatt Litteraturhus, og med over 900 besøkende satte årets festival, den tredje i rekken, publikumsrekord. Noe av grunnen til at så mange fant veien til Litteraturhuset i Bergen forrige lørdag er en økende interesse for globale utfordringer, mener Grøtan.

– Den konservative og populistiske bølgen som skyller over oss gjør mange forvirrede og engstelige for framtiden, det gjelder i alle fall meg selv, sier Grøtan. – Et mål for festivalen er å skape større forståelse for hvordan internasjonal politikk, kultur og næring påvirker oss i våre daglige liv her hjemme, og hvordan vi, gjennom våre handlinger, valg, væremåte og kunnskap påvirker andre mennesker andre steder, fortsetter hun.

Les mer «Flerstemmig sakprosa fra sør»

Fakta er ikke det viktigste

 

I gårsdagens Prosalong møttes Ruth Lillegraven og Ivo de Figueiredo til samtale med Margunn Vikingstad om forholdet mellom språk og virkelighet i sakprosa og lyrikk. Her kan du lese vårt sammendrag av samtalen: 

Fakta er ikke det viktigste i sakprosalitteraturen, begynner Figueiredo. Jeg er heller ikke så opptatt av å skille mellom skjønnlitteratur og sakprosalitteratur slik enkelte sakprosateoretikere kan ha en tendens til å være, og har forsøkt å gjøre distinksjonene så små som mulig i min bok. Men jeg kan gå med på å se sakprosaen og skjønnlitteraturen som to øyer, der det på den skjønnlitterære øya styres etter helt egne regler, mens den sakprosalitterære har en tettere forbindelse til fastlandet, eller virkeligheten. Sakprosa er en nisjelitteratur med sin helt egne magi, legger han til.

I omtalen av Manilahallen har Ruth Lillegraven vært åpen om at boka bygger på livshistorien til en virkelig person.

Les mer «Fakta er ikke det viktigste»

-Virkelighetslitteraturdebatten taler for at sakprosaen skal skilles ut fra fiksjonsprosaen

2016s store snakkis i litteraturverdenen var som kjent for mange Ingunn Øklands lesning og kritikk av Vigdis Hjorths roman Arv og miljø. Hun argumenterte blant annet for at det uetiske i å legge beskrivelser av romankarakterene for tett opp til virkelige personer av kjøtt og blod – særlig når karakterene, som i Hjorths tilfelle, knyttes til kriminelle handlinger. Utspillene fra Økland møtte sterk motbør fra et samlet litterært miljø, men debatten satte også forholdet mellom virkelighet og prosa på agendaen i en langt bredere offentlighet enn det som er vanlig for denne typen problemstillinger. Sakprosabloggen møter sakprosaprofessor Johan Tønnesson for en samtale om virkelighetslitteraturdebattens relevans for diskusjonen om litterær sakprosa.
Les mer «-Virkelighetslitteraturdebatten taler for at sakprosaen skal skilles ut fra fiksjonsprosaen»

Svensk sakprosaprofessorat i 2020?

På sakprosasiden laget vi en sak om seminaret Sanning och stil i Stockholm i mars 2016. Nå som seminaret er vel overstått, kontaktet vi en av initiativtakerne, Henrik Berggren (best kjent i Norge som forfatter av Vidunderlige dager i vente. En biografi om Olof Palme), for å høre hvilke erfaringer han og hans kolleger i det svenske Författarförbundet tar med seg videre.

Henrik Berggren
Henrik Berggren

 

I Stockholm samlet dere fagfolk fra de nordiske landene for å formidle erfaringer rundt forskning på litterær sakprosa, var det et vellykket arrangement?

Det var mycket lyckat! Johan Tönnessons (Universitetet i Oslo) och  Pirjo Hidenmaas (Helsingfors universitet) presentationer vidgade begreppet «sakprosa», som i Sverige mest har kommit att syfta på brukstexter och «det mycket lästa».  Det gav en känsla av att här fanns ett mycket vitt och spännande forskningsfält. Karin Haugen, redaktör på Klassekampen och Maja Hageman, författare till en rad uppmärksammade och prisbelönta historiska dokumentärböcker, diskuterade mer handfasta frågor om hur man skriver bra sakprosa, vilket var mycket uppskattat bland yrkesförfattarna i publiken. Anna Jungstrand, lektor vid Stockholms universitet tog upp frågan om hur en litteraturvetenskaplig forskning om sakprosa skulle kunna utvecklas.

Fikk dere noen eksempler på spesielt inspirerende forskning om litterær sakprosa?

Absolut, särskilt från Norge. Såväl Johan Tönnesson, Karin Haugen och Jo Bech Carlsen tog upp frågor om flerstämmighet, allvetande berättare, subjektivitet, källkritik och sanningsanspråk med utgångspunkt i konkreta exempel och texter.

Hvilke erfaringer tar dere med dere videre i arbeidet mot et svensk sakprosaprofessorat? 

Jag tror den stora frågan blir hur vi ska skapa en plattform för en framtida professur som stärker den litteraturvetenskapliga forskningen om sakprosa utan att stänga dörren till språkvetenskaplig forskning.

Og når tror dere vi i Norge kan få besøk av den første svenske sakprosaprofessoren?

Hösten 2020!

 

Kaja Bjølgerud