-Kunnskapslitteraturen må på dagsordenen

Kjell Lars Berge er professor i tekstvitenskap ved UiO. Han har sittet i vurderingsutvalget for ny norsk sakprosa for voksne i åtte år, og etterlyser bedre ordninger for kunnskapslitteraturen.

 

I dag står kampen for sakprosaens vilkår om kunnskapslitteraturen, mener professor i tekstvitenskap ved UiO, Kjell Lars Berge. Sakprosaens suverent viktigste funksjon er å bidra til å opprettholde kvaliteten på det offentlige ordskiftet, og nå trues den ifølge Berge av manglende politisk vilje til å se sammenhenger mellom kunnskaps- og kulturpolitikk. Berge har sittet åtte år i vurderingsutvalget for ny norsk sakprosa for voksne; den viktigste støtteordningen og selve hjørnestenen i norsk sakprosapolitikk, som i sin tid kom på plass etter påtrykk fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) og dem som har blitt referert til som sakprosastrategene. Men ifølge professoren har vi fortsatt en lang vei å gå før vilkårene for norske sakprosaforfattere er gode nok.

Les mer «-Kunnskapslitteraturen må på dagsordenen»

– Vi er inne i en sakprosavennlig periode

Innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for voksne er en av våre viktigste kulturpolitiske insentiver for sakprosaproduksjon.

 

For noen år tilbake rettet Espen Søbye krass kritikk mot innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa. Kritikeren mente ordningens innretning mot idealer om bredde og mangfold gikk på bekostning av litterær kvalitet. Marius Wulfsberg, leder for vurderingsutvalget for innkjøpsordningen, mener gemyttene har roet seg, selv om utvalgets avgjørelser fra tid til annen møtes med protester fra tilsidesatte essayister og deres redaktører. Sakprosabloggen har snakket med Wulfsberg om status for innkjøpsordningen og dens betydning for norsk sakprosalitteratur.

– Aller først, hvor står slaget om sakprosainnkjøpene i dag?  

– Mitt inntrykk er at de som går hardest ut mot ordningen i dag, er kritikere orientert mot skjønnlitteratur som reagerer på at enkelte essaysamlinger ikke er blitt kjøpt inn. I anmeldelser og enkelte andre steder har jeg merket meg denne kritikken, og den  kommer gjerne fra folk som leser mye skjønnlitteratur. De ser gjerne essaysamlinger i lys av andre skjønnlitterære utgivelser , heller enn i lys av bredden av det som gis ut av sakprosa, slik som historiske fremstillinger, reportasjebøker og biografier. Vi som sitter i utvalget forholder oss til essayet som én av flere likestilte sakprosasjangere , mens denne gruppen litterater gjerne forholder seg til et sakprosahierarki der essayet troner på toppen.

Les mer «– Vi er inne i en sakprosavennlig periode»

Flerstemmig sakprosa fra sør

Er det noen historier som i særlig stor grad presenteres som enstemmige og ukompliserte? Ja, mener den pakistansk-amerikanske sakprosaforfatteren Rafia Zakaria, og trekker fram fortellingene fra ikke-vestlige land – særlig dem som føres i pennen av ikke-vestlige, kvinnelige forfattere. Som én av hovedattraksjonene ved Sakprosafestivalen Verden i Bergen forrige lørdag, samtalte Zakaria med festivalsjef og forfatter Teresa Grøtan om sin kritikerroste bestselger The Upstairs Wife (2015). Festivalen ble avholdt for et fullsatt Litteraturhus, og med over 900 besøkende satte årets festival, den tredje i rekken, publikumsrekord. Noe av grunnen til at så mange fant veien til Litteraturhuset i Bergen forrige lørdag er en økende interesse for globale utfordringer, mener Grøtan.

– Den konservative og populistiske bølgen som skyller over oss gjør mange forvirrede og engstelige for framtiden, det gjelder i alle fall meg selv, sier Grøtan. – Et mål for festivalen er å skape større forståelse for hvordan internasjonal politikk, kultur og næring påvirker oss i våre daglige liv her hjemme, og hvordan vi, gjennom våre handlinger, valg, væremåte og kunnskap påvirker andre mennesker andre steder, fortsetter hun.

Les mer «Flerstemmig sakprosa fra sør»

Fakta er ikke det viktigste

 

I gårsdagens Prosalong møttes Ruth Lillegraven og Ivo de Figueiredo til samtale med Margunn Vikingstad om forholdet mellom språk og virkelighet i sakprosa og lyrikk. Her kan du lese vårt sammendrag av samtalen: 

Fakta er ikke det viktigste i sakprosalitteraturen, begynner Figueiredo. Jeg er heller ikke så opptatt av å skille mellom skjønnlitteratur og sakprosalitteratur slik enkelte sakprosateoretikere kan ha en tendens til å være, og har forsøkt å gjøre distinksjonene så små som mulig i min bok. Men jeg kan gå med på å se sakprosaen og skjønnlitteraturen som to øyer, der det på den skjønnlitterære øya styres etter helt egne regler, mens den sakprosalitterære har en tettere forbindelse til fastlandet, eller virkeligheten. Sakprosa er en nisjelitteratur med sin helt egne magi, legger han til.

I omtalen av Manilahallen har Ruth Lillegraven vært åpen om at boka bygger på livshistorien til en virkelig person.

Les mer «Fakta er ikke det viktigste»

-Virkelighetslitteraturdebatten taler for at sakprosaen skal skilles ut fra fiksjonsprosaen

2016s store snakkis i litteraturverdenen var som kjent for mange Ingunn Øklands lesning og kritikk av Vigdis Hjorths roman Arv og miljø. Hun argumenterte blant annet for at det uetiske i å legge beskrivelser av romankarakterene for tett opp til virkelige personer av kjøtt og blod – særlig når karakterene, som i Hjorths tilfelle, knyttes til kriminelle handlinger. Utspillene fra Økland møtte sterk motbør fra et samlet litterært miljø, men debatten satte også forholdet mellom virkelighet og prosa på agendaen i en langt bredere offentlighet enn det som er vanlig for denne typen problemstillinger. Sakprosabloggen møter sakprosaprofessor Johan Tønnesson for en samtale om virkelighetslitteraturdebattens relevans for diskusjonen om litterær sakprosa.
Les mer «-Virkelighetslitteraturdebatten taler for at sakprosaen skal skilles ut fra fiksjonsprosaen»

Svensk sakprosaprofessorat i 2020?

På sakprosasiden laget vi en sak om seminaret Sanning och stil i Stockholm i mars 2016. Nå som seminaret er vel overstått, kontaktet vi en av initiativtakerne, Henrik Berggren (best kjent i Norge som forfatter av Vidunderlige dager i vente. En biografi om Olof Palme), for å høre hvilke erfaringer han og hans kolleger i det svenske Författarförbundet tar med seg videre.

Henrik Berggren
Henrik Berggren

 

I Stockholm samlet dere fagfolk fra de nordiske landene for å formidle erfaringer rundt forskning på litterær sakprosa, var det et vellykket arrangement?

Det var mycket lyckat! Johan Tönnessons (Universitetet i Oslo) och  Pirjo Hidenmaas (Helsingfors universitet) presentationer vidgade begreppet «sakprosa», som i Sverige mest har kommit att syfta på brukstexter och «det mycket lästa».  Det gav en känsla av att här fanns ett mycket vitt och spännande forskningsfält. Karin Haugen, redaktör på Klassekampen och Maja Hageman, författare till en rad uppmärksammade och prisbelönta historiska dokumentärböcker, diskuterade mer handfasta frågor om hur man skriver bra sakprosa, vilket var mycket uppskattat bland yrkesförfattarna i publiken. Anna Jungstrand, lektor vid Stockholms universitet tog upp frågan om hur en litteraturvetenskaplig forskning om sakprosa skulle kunna utvecklas.

Fikk dere noen eksempler på spesielt inspirerende forskning om litterær sakprosa?

Absolut, särskilt från Norge. Såväl Johan Tönnesson, Karin Haugen och Jo Bech Carlsen tog upp frågor om flerstämmighet, allvetande berättare, subjektivitet, källkritik och sanningsanspråk med utgångspunkt i konkreta exempel och texter.

Hvilke erfaringer tar dere med dere videre i arbeidet mot et svensk sakprosaprofessorat? 

Jag tror den stora frågan blir hur vi ska skapa en plattform för en framtida professur som stärker den litteraturvetenskapliga forskningen om sakprosa utan att stänga dörren till språkvetenskaplig forskning.

Og når tror dere vi i Norge kan få besøk av den første svenske sakprosaprofessoren?

Hösten 2020!

 

Kaja Bjølgerud