Tala! Det är så mörkt!

Foto: Edvin Johansson

Tittelen er hentet fra den svenske filmen fra 1993 med samme navn. Der treffer vi nynazisten Søren som via livets irrganger møter den jødiske legen Jacob, flyktning fra Hitlers Tyskland. I møtet mellom disse to åpner det seg et skjørt rom for dialog, og komplekse spørsmål får komme til overflaten. Gjennom flere samtaler utvikles forståelsen – helt til nye brytninger oppstår og samtalen kollapser. Men fram til da var det god vilje – en vilje til å lytte og til å anerkjenne den andre. Filmens tematikk er dessverre like aktuell. Hvorfor er det så vanskelig å snakke om det som skaper mentale barrierer mellom oss?

Anja Sletteland skriver i sin tankevekkende tekst Å male farger med gråblyant (Samtiden 1/2020), om det problematiske ved språket når vi forsøker å snakke om rasisme, eller det hun kaller sammenlignings-problemet: Når noe ikke kan forklares uten å sammenlignes med noe annet, og hva det gjør med vår evne til å komme i kontakt med fenomenets trøblete natur. Hun trekker inn to bøker fra 2019 som hver på sin måte belyser, både intendert og uintendert, hvordan språk og perspektiver på bruk av språk når vi snakker om rasisme, er størrelser som fortjener en større, bredere og mer kompleks tilnærming enn det som rammer inn fenomenet i vår tid. Bøkene det er snakk om er Guro Sibekos Rasismens poetikk (Ordatoriet) og Frode Hellands Rasismens retorikk (Pax Forlag), og i Slettelands lesning viser hun

hvor forskjellig Sibeko og Helland ser på rasisme, og hva som skal til for å løse problemet. (…)  [det] virker som de lever i hver sin tid. Mangelen på et felles språk, som Guro Sibeko er opptatt av, forklarer mye av årsaken.

Slettelands tekst formelig roper (i mine ører) på skolens tverrfaglige samfunnsoppdrag, på viktigheten av å ha gode ferdigheter innen kritisk lesning. For kritisk lesning innebærer også å undersøke sine egne forforståelser av et fenomen, og det som omgir ulike fenomener i verden. Les mer «Tala! Det är så mörkt!»

Hildringstimen – tankens tid

Overskriften er en reinspikka hyllest til det jeg kom til å tenke på som sakprosaens Erik Bye. Bye var en stor humanist, en antiautoritær høvding med et sterkt politisk engasjement. Kritisk til makta og varmt lyttende til folket. Han var en mann hvis omtanke for folks liv gikk langt utover det vanlige.

I vår samtid er sakprosaprofessor Anders Johansens engasjement for det demokratiske heller ingenting å kimse av. Det disse to også har til felles er en nær sagt poetisk tilnærming til tanken og tankens kraft, om enn på ulike vis. Og de er sammen om saken – den som gjelder de vilkår folk flest har for å kunne hevde sin røst – og kreve sin rett.

Her vil jeg trekke fram Johansens siste bok, Komme til orde – politisk diskusjon 1814-1913 (2019), som et talende eksempel:

Anders Johansen viser at erobring av ytringsfrihet og stemmerett er lite verdt om man ikke samtidig kan gjøre seg gjeldende som en myndig samtalepartner som blir hørt og respektert. Komme til orde handler om fordeling av retorisk makt og avmakt – et tema som bør tas på alvor også av de som interesserer seg for vår egen tids samfunnsdebatt.

Jeg kunne gjengitt mang en anmeldelse av den kritikerroste boka, som også fikk kritikerprisen for 2019, men jeg oppfordrer leseren til klikke seg inn på Kristian Bjørkdahls tekst i Rhetorica Scandinavica som metakommentar om betydningen av det å få komme til orde.

Tanke-teknologi og kunnskapsorganisering
Men Anders Johansen har også skrevet om det å skrive som forskningsarbeidets primære teknologi, og i den nyeste utgaven av medlemsbladet til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforeningen, NFFO-Bulletin, snakker han kunnskapens sak, nok en gang, og takk for det! For Johansen har begått flere verk som løfter fram skriving som tanke-teknologi for kunnskapsorganiseringens skyld. Akademisk skriving er mer enn formaliteter som læres en gang for alle. Skriving er forskningsverktøy – noe som høres så selvsagt ut! Men det tilsynelatende selvsagte har en lei tendens til å bli tatt for gitt, og da mister man av syne viktige erfaringsmessige kvaliteter ved det å skrive seg inn i tenkingen som egenartet metode.

Å skrive er å våge
Jeg har selv hatt stor glede av Kunnskapens språk. Skrivearbeid som forskningsmetode (Johansen, (red) 2012). Boka har tjent som inspirasjon til nettopp å utforske det som skjer i en skrivehandling, om viktigheten av å være til stede i den dialogiske prosessen der jeg møter meg, og der atter andre stemmer i stoffet utvikles og ikke minst utfordres. Med tanke på det siste, har spesielt én vennlig henstilling fra Johansen satt mot i meg: «Den som skal utrette godt vitenskapelig arbeid, må være dristig, selvstendig, tålmodig, nøyaktig, fantasifull, åpen». Eller som Ellinor sier i Vigdis Hjorts roman Leve posthornet!: «Det gjelder å velge modig, i det store og det små».

Nok om meg, nå ber jeg leseren vende seg mot Johansen gjennom Sverre Gunnar Hagas gode penn i NFFO-bulletin s. 36.

Avslutningsvis får hildringstimen, slik Allkunne skriver den fram, stå som metafor for tanken som søker vidsyn gjennom å speile seg selv i det som omgir den:

Hildring, optisk fenomen i atmosfæren som oppstår når relativt varm luft kjem over ei kjøligare flate, som regel sjø, slik at lufta like over flata blir nedkjølt. Lysstrålane går med noko større fart i den varme lufta enn i den kalde, slik at lysbana blir krumma noko ned mot jorda. Det fører til at den som observerer, då kan sjå gjenstandar som normalt ligg under horisonten. 

Av Merete Pettersen.

Foto: Mathieu Perrier.

Helsemyndighetenes akilleshæl


Foto: Ashkan Forouzani

 

Vi befinner oss midt i en global krise. Et nytt koronavirus, Covid-19, har satt hele verden ut av spill. Verdens helseorganisasjon (WHO) har erklært pandemi. Et nytt virus som smitter raskere enn det vi har sett tidligere, og som ingen enda vet hvordan muterer, skaper frykt og usikkerhet. Behovet for tydelig informasjon fra helsemyndighetene er stort. Dette behovet lyktes ikke de norske helsemyndighetene med å møte i den innledende fasen av utbruddet. Funn i min masteroppgave viser at det ikke er en engangsforeteelse. Tydelig informasjon om fagrelaterte spørsmål ser snarere ut til å være et behov som helsemyndighetene sliter med å fylle.

Siden utbruddet for alvor ble kjent i januar, har informasjonen til publikum hatt som mål å berolige og dempe frykt. Informasjonen etterlot en følelse av at helsemyndighetene ikke tok dette på alvor,
noe som reflekteres i publikums holdning til pandemien. Ettersom spredningen økte, ble nye anbefalinger formulert og informasjonen skjerpet, men fremdeles bar den preg av det som ligner en hedmarksk innstilling: Ikke lag så mye styr, det går seg til.

Den dagen SAS hadde siste flygning fra Kina, gikk helsemyndighetene ut i media og sa at alle som kom med fly fra Kina ble møtt på flyplassen med informasjon om hva de skulle gjøre. Min sønn kom med dette flyet. Han ble ikke møtt med informasjon verken i form av fysisk møte eller utdelte skriv. Som en potensiell smittekilde kunne han vandre rett ut i ankomsthallen på Gardermoen, hoppe på flytoget og åle seg mellom alle de reisende på Oslo S sent denne fredagskvelden. Det var dermed ikke samsvar mellom ord og handling.

Noen uker senere kom meldingene om spredningen i Europa, og særlig i Italia, og helsemyndighetene skifter gir: De som kom fra områder der smittespredningen var stor skulle i hjemmekarantene. Hva er det da som slår feil ut når en lege ved landets største sykehus får beskjed av smittevernvakta om at han ikke trenger å være i karantene til tross for at han viser symptomer, men kan møte på jobb, og at disse rådene er i tråd med helsemyndighetenes anbefalinger? Som vi vet, var dette en katastrofal avgjørelse. Legen var smittet, kolleger ble smittet og en sentral avdeling som i hovedsak behandler mennesker som er utpekt å være i risikogruppen ble stengt. Plutselig satt 200 helsepersonell i karantene. Siden har det gått slag i slag. Det siste nå er at hele Helsedirektoratets toppledelse er i karantene fordi en av dem fikk fritak fra deres egne anbefalinger og har fått påvist Covid-19 smitte. Det grenser mot tragikomikk.

Helsekommunikasjon som ikke fungerer

Jeg har ikke analysert de ulike anbefalingene som har gått ut fra helsemyndighetene i denne tiden, men trekker linjer til det jeg fant da jeg i masteroppgaven min analyserte tekstutdrag fra en av Helsedirektoratets retningslinjer om behandling av pasienter med psykose. Tydelig fagformidling ser ut til å være helsemyndighetenes akilleshæl. Når det forekommer så mange misforståelser og handlinger på tvers av anbefalinger, må vi gå ut fra at teksten ikke er entydig nok. Hovedfunnet i min analyse av retningslinjen bekrefter denne antagelsen. Ord med vid betydning blir ikke definert og teksten er preget av skjulte budskap gjemt mellom linjene. Beskrivelsene er omtrentlige og levner helsepersonellet med et stort fortolkningsrom. Teksten forutsetter at leserne forstår hva forfatterne intenderer å formidle. Det er en fallgruve som helsemyndighetene ikke bør gå i.

På veien til å gjøre teksten såpass generell at den ikke utelukker vesentlige scenarioer, blir den så generell at den mister sin kraft og jobber mot tekstens hensikt: Leserne må legge til sin egen forståelse i teksten for å finne relevant mening. Teksten fremmer dermed en subjektiv forståelse av et faglig fenomen. Det er her vi kan ende på vidvanke. Når rådene og anbefalingene blir tvetydige vil det føre til både praksisforskjeller og misforståelser. Dette skaper utrygghet både blant helsepersonell og publikum, når det de trenger er forutsigbarhet og trygghet.

Tekster fra helsemyndigheter bør, i rolige tider som i globale, nasjonale og regionale krisetider, være som et fyrtårn vi kan manøvrere etter uten risiko for å treffe skjær. Når denne krisen er over må helsemyndighetene stramme opp tekstene sine. Hvem det gjelder, hva det gjelder, hvor det gjelder, hvorfor det gjelder, hvordan det gjelder, med hvilke hjelpemidler det gjelder og når det gjelder må tydeliggjøres. De – og vi – er ikke tjent med at informasjon preges av uklarheter og tilfeldigheter.

 

Av Marit Segbø

Ytringsfrihetens stilling og sakprosaens demokratiske verdi

Foto: Val Vesa

Det smaker av kairos, retorikkens rette øyeblikk. For det er et godt tegn i tiden når §100 i Grunnloven om ytringsfrihet og retten til informasjon får bred politisk oppmerksomhet, ved at det foreslås en ny ytringsfrihetskommisjon. I møte med den teknologiske utviklingen er vår tids betingelser for informasjon, kommunikasjon og tilgang til kunnskap endret. En offentlig samtale om ytringsfrihetens stilling er med andre ord også en samtale om vilkårene for produksjon av sakprosa – tekster som leserne har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten.

Da ytringsfrihetskommisjonen ble opprettet i 1996, var mandatet å foreta en grunnleggende gjennomtenkning av ytringsfrihetens stilling (NOU 1999:27). Kommisjonens arbeid ble godt mottatt, det ledet fram til Stortingets vedtak om en revidert ytringsfrihetsparagraf (Grl §100) og nyter den dag i dag stor respekt. Men flere stemmer tar altså til orde for en ny revisjon. For hva betyr det å kunne ytre seg fritt i dagens digitale sfære der stemmer i offentligheten henvender seg til et mer sammensatt publikum, mens media og aktører både påvirker og påvirkes av nye betingelser for kommunikasjon? Hva gjør det med vår tilgang til relevant informasjon og vår evne til kritisk tenkning?

Les mer «Ytringsfrihetens stilling og sakprosaens demokratiske verdi»

«Skit i hva ungene leser» – sakprosa på stedet hvil?

Utlån av fagbøker til barn og ungdom ser nærmest ut til å stå på stedet hvil, 13 år etter at læreplanen Kunnskapsløftet oppjusterte sakprosaen
og ti år etter at Landslaget for norskundervisning gjennomførte en om-fattende sakprosakampanje. Hvorfor er det slik? Det diskuterer Anne Rita Feet i denne artikkelen.

Les mer ««Skit i hva ungene leser» – sakprosa på stedet hvil?»

Dag Larsen om sakprosa for barn

Foto: Tiden

Dag Larsen er utdanningsleder ved Norsk barnebokinstitutts forfatterutdanning. Han har utgitt en rekke bøker for barn og
voksne, i sjangrene dikt, roman og bildebok. I tillegg har han også skrevet og oppført 13 ulike tekster for scene.  I 1986 mottok han kulturdepartmentets bildebokpris for teksten til barneboka Gutten som ville eie snøen.

Lørdag 3. november deltar han sammen med Anniken Bjørnes i samtale med Svein Hammer om tilstanden for norsk sakprosa for barn i Norge på Trondheims sakprosafestival Fakta F.

Dag Larsen skriver her om vanskelighetene med å trekke skillelinjer mellom sakprosa og skjønnlitteratur for barn og hevder: «Barn selv har i alle fall ikke den minste interesse av skillelinjene.»


En skvisa sjanger
Den litterære institusjonen er organisert langs to skillelinjer. Den ene handler om barn versus voksne. Den andre om sakprosa i motsetning
til skjønnlitteratur. Disse skillelinjene skaper mange vansker for den barnelitterære sakprosaen, der fortellingens betydning er stor. Men hva er sakprosa for barn? Og hva er barnelitteratur?

Les mer «Dag Larsen om sakprosa for barn»

Romantisk blikk på taleskriveren

Simon Stjern skrev masteroppgave i retorikk om taleskriving, og jobber nå selv som taleskriver.

 

Er politiske taler sakprosa? Ja, selvsagt, og særlig når de er skrevet ned. Og det er de jo gjerne, av taleskriverne. På virksommeord.no, redigert av bl.a. sakprosaprofessor Anders Johansen, kan vi nå lese hundrevis av norske, politiske taler. Sakprosabloggen introduserer her og nå gjesteblogger Simon Stjern, som skrev retorikk-masteravhandling om taleskriving ved Universitet i Oslo, og nå selv jobber som taleskriver. Her kan du lese Simons anmeldelse av Talskrivarna – om retoriken i Politiken – en bok han både fryder og irriterer seg over:

«Om Martin Luther King jr hade hållit sitt ”I have a dream”-tal i Sverige, då hade det suttit några sura reportrar längst fram och frågat: Vad kostar det här? Och när kommer det att vara genomfört»

Ordene tilhører Göran Hägglund, Kristdemokraternas leder fra 2004 til 2015, og det er en tankegang vi har kjennskap til i Norge også. Mange av oss vil nok huske Lars Sponheims oversatte fremføring av Barack Obamas tale til Demokratenes landsmøte.

Les mer «Romantisk blikk på taleskriveren»

Feilslått bruk av skjønnlitterære virkemidler

Henrik Langelands bok Eventyrerne. En fortelling om Aker i vår tid er trukket fra markedet etter avsløringer om sitatfusk.

 

Av Ida Skjelderup

Fredag ettermiddag ble Henrik Langelands Eventyrerne. En fortelling om Aker i vår tid trukket tilbake fra markedet, etter at Morgenbladets Bernard Ellefsen påviste sitatfusk og klipping og liming fra andre tekster uten kildekreditering. Utgivelsen var knyttet til Akers 175-års jubileum i fjor, og forfatteren forsøkte med dette å skrive seg inn den historiske tradisjonen der flere av våre mest anerkjente – og i hovedsak skjønnlitterære – forfattere har bidratt til utgivelser om store konserners rolle i utviklingen av det moderne Norge.  I et e-postintervju med Morgenbladet i november uttrykte Langeland glede over å få trå i fotsporene etter Dag Solstad, som i 1991 gav ut boken Medaljens forside. En roman om Aker.

Som forfatter av kritikerroste publikumssuksesser som Wonderboy fra finansmiljøet og oppfølgeren Fyrsten, der hovedpersonen har byttet beite og nå jobber for kommunikasjonsbyrået og maktsentret First House, blir Langeland betegnet som en fortellerteknikkens mester, og de skarpe miljøskildringene hans trekkes frem som særlig virkelighetsnære. I Verdensmestrene og oppfølgeren Hauk og due gis observante fremstillinger av møter mellom Oslofolk med ulik sosiokulturell bakgrunn, mens han i Francis Meyers lidenskap undersøker smakshierarkier og kulturell kapital blant humanistene på øvre Blindern. Mye skulle altså ligge til rette for at boken om Aker skulle bli en spennende fortelling og en innsiktsfull samtidshistorisk analyse, men Langeland og forlaget ser ikke ut til å ha tatt innover seg etterrettelighetskravene som følger med sakprosakontrakten – heller ikke de alvorlige konsekvensene kontraktsbrudd av den typen Ellefsen påpekte kan føre med seg.

Les mer «Feilslått bruk av skjønnlitterære virkemidler»

Tanker rundt tildelingslisten for ny norsk sakprosa

Forskningsmiljøet norsk sakprosa har sett på tildelingslisten for ny norsk sakprosa, og har gjort seg opp noen tanker om hvordan det står til! Det virker som innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa begynner å gå seg til. I den siste tildelingslisten ser vi en stor spredning både i temaer og i sjangere.

Hannah Ryggen, En fri. av Marit Paasche
Hannah Ryggen, En fri. av Marit Paasche

 

Bård Breivik. I'd love the key to the master lock av Jorunn Veiteberg og Rita Leppiniemi
Bård Breivik.
I’d love the key to the master lock av Jorunn Veiteberg og Rita Leppiniemi

 

Vi ser at det er flere biografier som er kjøpt inn, det har jo også vært vanlig i denne ordningen. Blant biografiene er det blant annet Marit Paasches bok om Norges store billedveverske Hannah Ryggen, og boken om nylig avdøde Bård Breivik, kanskje vår største billedhogger etter krigen, skrevet av Jorunn Veiteberg og Rita Leppiniemi. I tillegg har Betzy Kjelsbergs biografi kommet, og vi bemerker at vi begynner å få en kjede av biografier om veldig viktige kvinneaktivister i norsk historie.
Les mer «Tanker rundt tildelingslisten for ny norsk sakprosa»

Nå kommer den naturfaglige sakprosaen

Steineger

Det blåser en fornyelsens vind over naturfagenes formidling i Norge. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening har delt ut stipender for naturvitere med skrivekløe, formidling av naturvitenskap er i ferd med å bli noe mer enn klassisk, paternalistisk populærvitenskap og på Universitetet i Oslo meldes det om stor suksess for masteremnet MNKOM, hvor realfagsstudentene øver seg i å skrive i helt andre sjangere enn de snevert vitenskapelige. I en kommentar på grensen til å være et bokessay i det siste Bokmagasinet (Klassekampen, 5.3.16) skriver biologen Erik Steineger (bildet) innsiktsfullt om tendenser i naturfaglig sakprosa. Han konstaterer at «jeg»-fortellingen kan være en fin sjanger, men den behøver ikke være den eneste:
Les mer «Nå kommer den naturfaglige sakprosaen»