The concept Sakprosa – a gift to the humanity?

Nordic Perspectives on the Discourse of Things. Foto: springer.com

A book with seven recent texts on the theory and empiricism of sakprosa, a word most often translated as “non-fiction”, can now be read with open access at the publisher Palgrave Macmillan. Here, Kjell Lars Berge and Per Ledin contribute with a chapter that must be said to be at the cutting edge of research. The two veterans of sakprosa research launch nothing less than a whole theory about texts as “cultural artefacts”. It is not a bold prediction that the chapter will be found on many syllabus lists in the years to come. The book will perhaps disappoint those who expect investigations of non-fiction books in paper format. This time the main emphasis is placed on what I have proposed to name “functional sakprosa”, i.e. non-fiction outside the literary institution.

Our Finnish colleagues Merja Koskela, Mona Enell-Nilsson and Cecilia Hjerppe examine small but important changes in the genre of “Corporate Responsibility Reports” (CRS), while Swedish Gunilla Almström Persson provides a detailed examination of the Swedish authorities’ crisis communication during a terrorist attack in Stockholm. In both chapters we learn something new about the intimate connection between technology, cf. the “artifact” in Berge and Ledin’s chapter, and the prose. Dane Jack Andersen makes this the main theme in his investigation of the Danish website that covers all citizens, borger.dk, and of the website of an international publishing house. He asserts and demonstrates that digital media is simply “are the modern communicative infrastructure in which all other cultural artifacts are either embedded or inscribed into.”

However, the literary non-fiction is not completely ignored. Two Norwegian researchers, Iben Brinch and Siri Nergaard, have been central teachers in the non-fiction master’s program at the University of Southeast Norway. They describe different types of students – and stages in students’ writing. The students can alternately be “sheep, watchdogs and wolves”. We learn how the study has contributed to both constituting and partly radically challenging the understanding of sakprosa that has been cultivated particularly in the research environment at the University of Oslo.

The book’s editorial staff is Swedish-Norwegian: The sakprosa researchers Catharina Nyström Höög, Henrik Rahm and Gøril Thomassen Hammerstad have edited the book in an excellent manner. In their opening chapter, they introduce the term and phenomenon of sakprosa to an international audience and present this Nordic research tradition in the light of theoretical directions that have been central. This applies, among other things, to dialogism, genre theory, discourse studies and, especially in recent years, investigations of texts rooted in everyday social practice where multimodal texts form parts of chains of actions and utterances. The editors also tell us about the background for this book publication: It stems from a Nordic workshop series that sakprosa professor in Helsinki Pirjo Hiidenmaa commendably initiated in 2017.

Sakprosa as a mountain guide

In the concluding chapter, I myself take the readers on a hike in the heights where I let the sakprosa term itself be a “mountain guide” who points out five places or topoi where I believe the term provides explanatory power: the city, the anthill, the choir, the courthouse and the borderland. In the city, there is both the large, common public and the many sub-publics. Working life’s anthill is increasingly made up of texts. Non-fiction texts are almost without exception a chorus of voices, but often a “homophonous“ chorus”, where different voices accompany the main voice. At the court, which here also includes the parliament (cf. Norwegian Storting), the actors negotiate and make decisions via authoritative prose genres. And both in literature and everyday prose there is a flurry of expressions on the border between fact and fiction. This can be a threat to democracy, as when a Trump broadcasts his lies and half-truths, and it can be an aid to new understanding and realization, both when a Knausgaard weaves together the documentary and the fictional and when the good pedagogue resorts to good stories and fairy tales.

But how should the word “sakprosa” be translated when this Nordic term is internationalized? In the book, a push is made, with strong support in my final chapter, to introduce sakprosa, the prose of “things”, “matters” or “issues”, as a new idiom in English, along the lines of the Scandinavian idioms “slalom” and “ombudsman”. The proposal to simply write sakprosa is implemented throughout the book. However, neither mountain guides nor sakprosa professors alone manage to make a new idiom take over, nor to gain traction for the complicated “subject-oriented prose” or to abolish the negative term “non-fiction”.

Nordic research on non-fiction has been quite vital since this field was coined some thirty years ago. A great deal has been published in Scandinavian languages, not least through the journal Sakprosa. After the Norwegian government recently introduced measures to strengthen Norwegian professional language in academia, some have opposed and strongly criticized the value of publishing in languages other than English, cf. this interview with political scientist Tore Wiig in Norwegian Forskerforum. In the sakprosa environment, we have been supporters of a parallel language practice and will probably continue to do so. But perhaps we have not been sufficiently focused on the world outside the Nordic countries. Hence it is high time for a combined international publication that unabashedly uses the term sakprosa as a framework for understanding. It will not be the last, and in the next book the literary sakprosa will probably have a wider place.

Johan Tønnesson

Catharina Nyström Höög · Henrik Rahm · Gøril Thomassen Hammerstad (ed.) Perspectives on the Discourse of Things. Nonfiction Texts Helping Us Navigate and Understand an Ever-changing Reality. Palgrave Macmillan 2023, 166 p.

Sakprosa-begrepet – En gave til menneskeheten?

Nordic Perspectives on the Discourse of Things. Foto: springer.com

En engelskspråklig bok med sju ferske tekster om sakprosaens teori og empiri kan nå leses med åpen tilgang på forlaget Palgrave Macmillan. Kjell Lars Berge og Per Ledin bidrar der med et kapittel som må sies å være helt i forskningsfronten. Her lanserer de to veteranene i sakprosaforskningen intet mindre enn en hel teori om tekster som «kulturelle artefakter». Det er ingen dristig spådom at kapitlet vil finnes på mange pensumlister i årene framover. Boka vil kanskje skuffe den som forventer undersøkelser av sakprosabøker i papirformat. Denne gang legges hovedvekten på det jeg har foreslått å kalle «funksjonell sakprosa», altså sakprosa utenfor den litterære institusjonen.

Våre finske kolleger Merja Koskela, Mona Enell-Nilsson og Cecilia Hjerppe undersøker små, men viktige forandringer i sjangeren «rapporter om samfunnsansvar» (Corporate Responsibility Reports, CRS), mens svenske Gunilla Almström Persson gir en detaljert undersøkelse av svenske myndigheters krisekommunikasjon under et terrorangrep i Stockholm. I begge kapitlene lærer vi noe nytt om den intime sammenhengen mellom teknologien, jf. «artefaktet» hos Berge og Ledin, og sakprosaen. Danske Jack Andersen gjør dette til hovedtema i sin undersøkelse av den danske nettsiden som skal omfatte alle innbyggere, borger.dk, og av nettsiden til et internasjonalt forlagshus. Han slår fast og demonstrerer at digitale media simpelthen er «den moderne kommunikative infrastrukturen som alle andre kulturelle artefakter enten er forankret eller innskrevet i.»

Men den litterære sakprosaen blir ikke helt hoppet bukk over. To norske forskere, Iben Brinch og Siri Nergaard, har vært sentrale i det faglitterære masterstudiet ved det nåværende Universitetet i Sørøst-Norge. De beskriver ulike typer av – og stadier hos – forfatterstudentene. De kan vekselvis være «sauer, vakthunder og ulver». Vi lærer hvordan studiet har bidratt til både å konstituere og til dels radikalt utfordre den forståelsen av sakprosa som har vært dyrket fram særlig i forskningsmiljøet ved Universitetet i Oslo.

Bokas redaktørtrekløver er svensk-norsk: Sakprosaforskerne Catharina Nyström Höög, Henrik Rahm og Gøril Thomassen Hammerstad har redigert boka på utmerket vis. I deres innledningskapittel introduserer de termen og fenomenet sakprosa for et internasjonalt publikum og presenterer denne nordiske forskningstradisjonen i lys av teoretiske retninger som har stått sentralt. Dette gjelder blant annet dialogisme, sjangerteori, diskursstudier og, særlig de siste årene, undersøkelser av tekst forankret i hverdagens sosiale praksis hvor multimodale tekster inngår i kjeder av handlinger og ytringer. Redaktørene forteller også om bakgrunnen for denne bokutgivelsen: Den springer ut av en nordisk workshop-serie som sakprosaprofessor i Helsingfors Pirjo Hiidenmaa prisverdig tok initiativet til i 2017.

Fjellføreren Sakprosa

Selv tar jeg i avslutningskapitlet leserne med på en vandring i høyden der jeg lar selve sakprosabegrepet være en «fjellfører» som peker ut fem steder eller topoi hvor jeg mener begrepet gir forklaringskraft: byen, maurtua, koret, tingstedet og grenselandet. I byen finnes både den store offentligheten og de mange del-offentlighetene. Arbeidslivets maurtue er i stadig høyere grad bygd opp av tekster. Sakprosatekster er nesten uten unntak et kor av stemmer, men gjerne et «homofont» kor, hvor ulike stemmer akkompagnerer hovedstemmen. På tingstedet, som her også omfatter parlamentet (jf. Storting) forhandler aktørene og tar avgjørelser via autoritative sakprosasjangere. Og både i litteraturen og hverdagsprosaen finnes det flust av ytringer i grenselandet mellom fakta og fiksjon. Det kan være en trussel mot demokratiet, som når en Trump kringkaster sine løgner og halvsannheter, og det kan være en hjelp til erkjennelse, både når en Knausgaard vever sammen det dokumentariske og det oppdiktede og når den god pedagogen griper til gode historier og eventyr.

Men hvordan skal ordet «sakprosa» oversettes når dette nordiske begrepet internasjonaliseres? I boka gjøres det et framstøt, med sterk støtte i mitt sluttkapittel, for å innføre sakprosa som et nytt idiom i engelsk, på linje med «slalom» og «ombudsman». Forslaget er langt på vei gjennomført i boka. Men det er jo også andre forslag og annen faktisk ordbruk i omløp. Verken fjellførere eller sakprosaprofessorer greier alene å innføre et nytt idiom, heller ikke å få gjennomslag for det kompliserte «subject-oriented prose» eller å ta livet av det negative non-fiction.

Nordisk forskning om sakprosa har vært ganske vital siden dette fagfeltet ble myntet ut for rundt tretti år siden. Svært mye er publisert på skandinaviske språk, ikke minst gjennom tidsskriftet Sakprosa. Etter at den norske regjeringen nylig innførte tiltak for å styrke norsk fagspråk i akademia, har enkelte opponert og stilt seg sterkt kritiske til verdien av å publisere på andre språk enn engelsk, jf. dette intervjuet med statsviteren Tore Wiig i Forskerforum. I sakprosamiljøet har vi vært tilhengere av en parallellspråklig praksis og vil nok fortsette med det. Men kanskje har vi vært for lite vendt mot verden utenom Norden, og det er på høy tid med en samlet internasjonal publikasjon som bramfritt bruker sakprosabegrepet som forståelsesramme. Det skal ikke bli den siste, og i neste bok vil trolig den litterære sakprosaen få en bredere plass.

Johan Tønnesson

Catharina Nyström Höög · Henrik Rahm · Gøril Thomassen Hammerstad (red.) Perspectives on the Discourse of Things. Sakprosa Texts Helping Us Navigate and Understand an Ever-changing Reality. Palgrave Macmillan 2023, 166 s.

Imitatio på dansk!

Foto: Dansklærerforeningens Forlag

Sterk sakprosa om sterk sakprosa

Det er en tung tradisjon for, både i utdanning og offentlighet, å søke etter kvalitet, inspirasjon og budskap i skjønnlitteratur. I sakprosa letes det først og fremst etter informasjon og mistenkelige forsøk på overtalelse. 25 års innsats for sakprosa i norsk forskning og lærerutdanning har i liten grad rokket ved denne tradisjonen. Retorikkens gjenfødsel i skolen har riktignok ført til en omfattende jakt på bevismidlene etos, logos og patos i hverdags-sakprosa, ofte med særlig vekt på skjulte strategier i reklame og argumenterende medietekster. Men de fleste av oss skriver og leser jo sakprosa og trenger å bli bedre skribenter og lesere. Hvor blir det av imitatio i omgangen med sakprosa?

I den lille boka Stærk sagprosa – paa tværs av tider og positioner, utgitt på Dansklærerforeningens Forlag i århopper forfatterne Christina Matthiesen og Peter Heller Lützen over slike hjertesukk og går rett på sak. Rett nok konstaterer de at sakprosa har en helt underordnet posisjon i skolens danskfag. Her berømmer de norske læreplaner for å ha gjort noe med dette i norskfaget. Henvendt til elever på videregående skole oppfordrer de så til kvalitetsjakt i sakprosa og starter med å tilby leseren noen «pejlemærker», altså merker som kan gi oss bedre peiling på tekstene. Boka preges av en gjennomgående tillit til at ungdommene kan bidra i denne jakten, men de skal hjelpes på veien.

Christina Matthiesen og Peter Heller Lützen. Foto: pladask.dk og videnomlaesning.dk

Når ble sjanger og situasjon, stilkvalitetene aptum (det passende) og underkategoriene puritas (korrekthet), perspicuitas («klarhed, herunder stingens og præcision») og ornatus («udsmykning eller skønhed») bedre og kortere forklart enn i denne bokas innledningskapittel? I det følgende kapitlet «Retoriske begreber og eksempler» blir vi introdusert til Bitzers slitesterke «retoriske situasjon» samtidig som vi lokkes inn i eksempler på «sterk» sakprosa. Så følger et kapittel med oppfordringen «Læs, skriv, og undersøg», alt i et språk som i høy grad innehar aptum, hvis forfatterne da ikke overvurderer de unge leserne. Ta for eksempel denne lange, men fine, perioden:

«Eksempelvis skriver Emma Holten om et emne, som hun har særlig viden om, helt præcist selvoplevet erfaring med ufrivillig deling af nøgenbilleder, og hun gør det ved at sætte sin egen erfaring ind i en større moralsk sammmenhæng, som handler om det forkerte og farlige i, at fravær af samtykke anses for erotisk, ’at seksualiseringen er mere spændende, hvis hun ikke selv er med på den’, hvad enten det gælder en skoleelev eller en læge.»

Dette kan nok være tung lesning for norske ungdommer. Men dansk setningsbygning er annerledes enn den norske, så i en eventuell norsk oversettelse måtte vi gjøre noe med slike konstruksjoner for å få poengene klarere fram. Sannsynligvis fungerer dette fint på dansk.

Det siterte gjelder én av de ti tekstene i boka. Den er fra 2010 og har trolig hatt klar virkning i den danske debatten om samtykke i voldtektlovgivningen. Lenge før vi er kommet fram til selve teksten fra den unge danske skribenten, har vi blitt lokket til den ved at den trekkes inn som eksempel under vandringen mellom peilemerkene. Er den da blitt tolket ihjel før vi møter den som del av bokas «Antologi»? Jeg opplevde det ikke slik, verken med denne enn med de ni andre tekstene. Men jeg var nettopp lokket inn i lesningen og hadde underveis fått tilbud om noen gode og multifokale briller å lese med.

Tekstene presenteres to og to under temaene «Institutioner», «Socialitet», «Natur», «Køn» og «Lov». Konsekvent er det valgt ut én litt gammel tekst og én relativt ny tekst for hvert tema. Forfatterne lykkes godt i å få disse tekstparene til å samtale med hverandre. For eksempel er det fint å lese Ludvig Holbergs snart 300 år gamle forsvar for likestilling mellom kjønnene sammen med den unge og modige kvinnen Emma Holtens essay. Holbergs tekst var forresten også med i det norske forslaget til sakprosakanon for drøye ti år siden, gjengitt i den fine boka Sakprosa i skolen (2010). Holbergs tekst ga aha-opplevelser både for meg og andre norsklærere den gangen. Men her introduseres og presenteres den altså direkte til de unge leserne i tillit til at de skal kunne imitere både gammelt og nytt. Og i retorikken innebærer dette noe langt mer enn å «blåkopiere».

Men er det ikke viktig at hver unge skribent finner sin stemme, sin måte å skrive på? Jo, men veien går gjennom imitatio. Hvilken fotballspiller eller fiolinist prøver ikke å lære av å se på de beste utøverne? Selv har jeg latt meg inspirere av hvordan mine danske kolleger gir sine lesere peiling på den sterke sakprosaen.

Peter Heller Lützen og Christina Matthiesen:

Stærk sagprosa – på tværs af tider og positioner.

Dansklærerforeningens forlag, 2023, 79 sider.

Johan Laurits Tønnesson

Folkemeninger og offentlighet i Trygve Riiser Gundersens «Haugianerne»

«Haugianerne» av Adolph Tidemand, 1848/Nasjonalmuseet. Foto: SNL/fri bruk

For kort tid siden kunne Sakprosasiden meddele at det nærmest hersket en vekkelsesstemning blant anmeldere og intervjuere rundt Trygve Riiser Gundersens nye bok Haugianerne. Enevelde og undergrunn 1795-1799. Nå har professor Kjell Lars Berge skrevet om første bind av tobindsverket i essayet «Folkemening, religiøs deliberasjon og offentlighet i Danmark-Norge» publisert på nettstedet Kairos.

Haugianerne er ett av mange nylig publiserte bidrag til forståelsen av hvordan retorikken har utviklet seg som redskap for politikken i Norge og Norden fra og med 1700-tallet. I sitt essay reflekterer Berge – kritisk – over Riiser Gundersens retorikkbegrep «folkemening» og hans framstilling av forholdet mellom «folkemening» og «offentlighet». Denne diskusjonen er «særlig relevant for en refleksjon over og en samtale om den retoriske forståelsen av folkelig politisk deliberasjon», oppsummerer Berge.

Les mer «Folkemeninger og offentlighet i Trygve Riiser Gundersens «Haugianerne»»

To små bøker i gave

Statsminister Mette Frederiksen taler på et folkemøte. Foto: News Øresund – Johan Wessman.

Johan Tønnesson, professor i sakprosa ved Universitetet i Oslo, anbefaler varmt to nyutgitte bøker.

Mens gammeldagse julekort glimret med sitt fravær sist jul – sikkert fordi jeg selv aldri sender noen lenger – lå det to uanmeldte bokgaver i postkassa denne gang. I den første, universitetslektor Stefan Iversens bok Retorik, heter det et sted: «Det er fristende at tænke på indholdet som det første element i en tale og formen som det sekundære – lidt som indpakningspapir kan give en julegave dens form.» Den lille boka, nr. 95 i den danske suksess-serien «Tenkepause», kom ikke i innpakningspapir, men i en stor eske som kunne rommet et par solide fjellstøvler. Nesten som sånne lurepakker vi fnisende la under juletreet da vi var yngre. Iversens pakke viser seg imidlertid å være stor i innhold, om enn altså liten i form, den er på 60 små sider.

Les mer «To små bøker i gave»

Høstens sakprosautgivelser

Foto: Tamarcus Brown

Høstens utgivelser av sakprosa spenner vidt, og nedenfor følger et utvalg av nye bidrag fra tekstforskning, historie, politikk, digitaliseringens samfunnsmessige konsekvenser og flere andre felt innafor sakprosauniverset. At vi tilbys tekster som forteller oss noe om den virkeligheten vi både er skapere av, og til dels er prisgitt å leve under, er både prisverdig og nødvendig i en verden som tilbyr enkle sannheter i komplekse situasjoner.

Vi finner for eksempel hjelp til å bevisstgjøre oss følelsenes makt, og for de som ennå ikke har kommet til kapittelet «Indignasjon» i Å komme til orde, så løfter Anders Johansen fram vreden som den overlevelses-mekanismen den er. De av oss som feiler når det kommer til å være cool, calm and collected, fortjener innsikt i at akkurat dét ikke nødvendigvis er det rette følelsesuttrykket til enhver tid! Noe som kan få fram vreden for noen og enhver (men så flinke vi er til å skjule det?), er baksiden av digitaliseringsprosjektet vi alle er en del av, og som trenger inn i hver en krik og krok av tilværelsen. Men blir det igjen for mørkt, så kan vi søke mot jordas lysere gleder, og gi oss det naturfaglige universet i vold. Eller det historiske som hjelper oss med å holde øye på de lange linjene, og som minner oss om vår forgjengelighet. Her er også bøker om samfunnet som kombinerer de lange linjene med dagens tilstand, og hjelper oss med perspektiver på samtiden. Å komme inn i sakens prosa kan være starten på en mer åpen og kritisk lesning av all slags tekster, og retorikk som metode byr på mer i samme gate. Så må det jo alltid være noe for de minste blant oss.

Forslagene er hentet fra NFFOs lister over høstens utgivelser, sjekk her og her for flere titler. Med ønske om leselyst i ro og fred – god sakprosahøst!

 

Følelser, seksualitet og tankens kraft:

Tone Normann-Eide
Følelser. Kjennetegn, funksjon og vrangsider 

Følelser – kjennetegn, funksjon og vrangsider utforsker 12 av våre mest sentrale følelser ut ifra sentrale teorier, forskning og klinisk praksis der menneskets følelsesliv står i sentrum. Du lærer hvordan følelser – eller mangel på følelser – kan styre menneskers hverdag, deres relasjoner og sosiale liv.
https://www.cappelendamm.no/folelser-tone-normann-eide-9788202616618

Øystein Nilsen
Zygmunt Bauman. Aggresjon på avveier

I boka tas det utgangspunkt i et påtrengende fenomen i dag, aggresjon på avveier, forstått som en form for mer retningsløs og flytende aggresjon med mange irrasjonelle innslag, illustrert gjennom ungdom og utagerende aggresjon, netthets, og høyrepopulisme og høyreekstremisme og aggresjon. Slike fenomener fortolkes ut fra Baumans sosiologi og det inngår også psykoanalytiske fortolkninger, som et supplement og korrektiv til fortolkninger ut fra Bauman.
https://www.cappelendammundervisning.no/zygmunt-bauman-oystein-nilsen-9788202681234

Les mer «Høstens sakprosautgivelser»

Det største dansklæreverket: Lite sak, lite prosa

Dansklæreren Claus Detlef bidro i 1988 med en av de beste definisjonene av sakprosa, der han lot «direkte ytringer om virkeligheten» være kjernen, slik det er blitt i den dominerende forståelsen av sakprosa her i landet. 20 år seinere lærer imidlertid danske elever gjennom det mestselgende læreverket Dansk.gyldendal.dk at sakprosa er «ikke-fiktion» som kjennetegnes
ved «at den er saglig – altså neutral og handler om kendsgerninger».
Like fullt presenteres sakprosaen i læreverkets utvalg gjennom tekster med liten vekt på innholdet og med tydelig situasjonell forankring – stort sett skrevet av enten journalister eller skjønnlitterære forfattere. Utvalget avspeiler med andre ord ikke sakprosaens samfunnsrolle og dermed heller ikke dens potensielle retoriske gjennomslagskraft.

Les mer «Det største dansklæreverket: Lite sak, lite prosa»

Fint om fire sakprosabøker i Journalen

I et oppslag 12.9.18 i fagbladet Journalen, utgitt av Oslo legeforening, har samfunnsmedisineren Geir Sverre Braut tatt for seg sakprosa som løfter blikket i møte med det fragmenterte, spesialiserte og løsrevne i vår virkelighet – fire litterære bidrag som forsøker å skape en mer helhetlig forståelse av menneske og samfunn «som samla sett og kvar for seg er fine døme på den høge standarden som vi har på sakprosaen her i landet.»

Les mer «Fint om fire sakprosabøker i Journalen»