Kunsten å bygge sakprosakanon

Av Ida Skjelderup

Har det noe for seg å samle og lage lister over de beste sakprosaverkene utgitt i Norge etter krigen – utover den umiddelbare oppmerksomheten som følger med en artig konkurranse? Og går det an å sammenligne en memoarbok med et oppslagsverk? Etter antall kåringer som er blitt gjennomført i norsk offentlighet de siste par-og-tjue årene å dømme er svarene ja og ja: Først ut var Trond Berg Eriksen med Nordmenns nistepakke. En kritikk av den norske kanon (1995), en utgivelse hvis overordnede formål var å revidere en ensidig skjønnlitterær fortelling om norsk litteratur. Tretten år senere, i 2008 lanserte så Dagbladet sin liste over de 25 mest betydningsfulle norske sakprosautgivelsene etter 1945, og påfølgende år lanserte Landslaget for norskundervisning sin offisielle sakprosakanon for skolen, som i dag fungerer som rettesnor for det man kan anta er brorparten av alle norsklærerne der ute. Og nå har altså NRK P2 og Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) gått sammen om å lage en helt ny og særdeles omfattende liste på 250 titler fordelt over ti ulike kategorier – der kriteriene for utvalget har vært å finne de beste sakprosabøkene – og samtidig dem som i størst grad har bidratt til å forme Norge. Under Hans Olav Brenners ledelse, skal lista presenteres og diskuteres i beste sendetid hver lørdag sommeren i gjennom, med diverse repriser. I morgen sendes program nummer tre i serien kalt Faktasjekken – jakten på Norges beste sakprosa.

Er Johannesen og Næss kompatible?

I en kommentar til 2008-kåringen peker Kjartan Fløgstad på utfordringene knyttet til å sammenligne verker med så ulike funksjoner som det formorienterte essayet og den vitenskapelige monografien – og han undrer seg over hvordan den sak(prosa)kyndige juryen har  grepet an sammenligningene mellom Georg Johannesens Om den norske tenkemåten (1975) og blant annet Arne Næss’ Filosofiens historie (1953), som morsomt nok også begge figurerer på fem-på-topp-listen fra det første av radioprogrammene, der sjangeren er Kultur og underholdning. ”Johannesen skriv ikkje i same sjanger som Næss, Skouen eller Gullestad”, slår Fløgstad fast, og uttrykker skepsis overfor å lese disse forfatterne med sakprosasjangeren som briller. For ham karakteriseres Johannesens skrivemåte av å være språkstyrt – innholdet utvikles gjennom hensynet til konkrete formuleringer og ordvalg, heller enn i en formallogisk idésfære – og kan dermed ikke måles opp mot de mer stringente vitenskapelige utgivelsene på lista. Eksempelet Johannesen illustrerer ifølge Fløgstad nettopp dette poenget: Omsorgen for språk vs. omsorgen for sak har lite å gjøre med fakta- og fiksjonsskiller. De resterende titlene som nådde topp-fem i Kultur og underholdningskategorien var Knut Hamsuns På gjengrodde stier (1949), Peter Wessel Zapffes Barske glæder (1969) og Aftenpostens Hvem, hva, hvor-serie.

Knut Hamsun troner aller høyest av de fem store mennene hvis verker nådde topp-fem-listen over beste norske sakprosabøker i kategorien Kultur og underholdning. Foto: Anders Beer Wilse – Knut Hamsun på Nørholm, juli 1939

 

I radioprogrammet der Sindre Hovdenakk, Mari Grinde Arntzen og Fredrik Wandrup har valgt ut og diskuterer 25 titler som medlemmene i NFF har stemt frem rekkefølgen på, støter panelet på en utfordring beslektet med Fløgstads kritikk: En såpass heterogen kategori kan gjøre det vanskelig å si noe essensielt om verkenes kvaliteter i forhold til hverandre. I så måte har programkategori nummer to langt mer å by på: Marta Breens, Knut Olav Åmås’ og Bodil Stenseths drøftinger av lista over de 25 beste biografiene og selvbiografiene får frem viktige nyanser innen sjangeren – og idealene som ligger til grunn for ekspertvurderingene blir hentet frem og prøvd mot hverandre. Mens Wandrup og co. tvinges inn i mer overfladiske verdidommer som ’velskrevet’ og ’litterær kvalitet’, gis biografipanelet rom til f. eks å drøfte pendelsvingninger mellom den subjektive, mytologiserende fortellingen og den faktabaserte, der en der forfatterens ethos bygges ved å belegge påstander gjennom troverdige kilder. Breen trekker frem et interessant poeng når hun peker på det atypiske ved Kim Frieles Troll skal temmes (1990): Til forskjell fra den gjengse kvinnelige selvbiografen, som heller underspiller sin egen betydning, tilskriver Friele seg (selvfølgelig helt rettmessig) en selvsagt rolle som senter for de homohistoriske begivenhetene. Og når Stenseth og Åmås drøfter i hvilken grad den subjektive, men transparente fremstillingen ivaretar tilknytningen til virkeligheten like godt som den mer objektive og kildebaserte biografien, med blant annet Espen Søbyes Kathe, alltid vært i Norge (2003) som eksempel fra sistnevnte gruppe, går de rett til kjernen av sakprosateorien: Hvordan håndterer vi forventningen fra leseren om at det vi påstår er sant? Her tjener diskusjonen om sakprosaisk metode også til utvikling og formidling av generelle vitenskapsteoretiske innsikter. Ved siden av Søbyes og Frieles verker, var det Trygve Brattelis Fange i natt og tåke (1980), Hans Fredrik Dahls Quisling: en norsk tragedie (2004) og Tor Bomann-Larsens Haakon og Maud (2002-2016) som nådde topp-fem lista i biografikategorien.

Schizofrene vurderingskriterier

For juryen som kom frem til Dagbladets liste fra 2008 var mandatet klart: De skulle kåre sakprosaverkene utgitt etter andre verdenskrig som i størst grad hadde bidratt til å endre Norge. I kommentaren nevnt over kan man kanskje si at Fløgstad indirekte kritiserer oppdragets innretning mot virkningshistorie heller enn verkets iboende kvaliteter – enig i dommen er han i hvert fall ikke:

Av alle «Bøkene som forandret Norge» hevdar Dagbladets jury at «Om den norske tenkemåten» er den som forandra Norge mest. Ei nærliggande tolking av kåringa kunne vera at ingen bøker forandrar Norge. Ei anna at mest er det same som minst.

Man kan i alle fall lure på hva han vil tenke om den noe schizofrene løsningen NRK har gått for – der panelene har blitt bedt om å rangere både etter kvalitet og grad av påvirkning. Ser man litterær kvalitet f. eks som omtanke for leseren i form av spennende historiefortelling og nyutvikling av sjangeren, kan det se ut som NFF-erne og enkelte av panelistene har gitt virkningshistorien størst plass som vurderingskriterium. Som Artntzen er inne på, er f. eks Agnes Ravatn og Ivo de Figueiredo eksempler på allerede folkekjære forfattere som nok hadde fått en høyere plassering om man så bort fra at de ikke har hatt tid til å utrette så mye enda. Selv om den eklektiske kulturkategorien som nevnt kan ha virket hemmende med tanke på de aller mest dyptpløyende analysene, har listen listen absolutt potensial for å frembringe interessante diskusjoner på metanivå: Trenger vi virkelig en kanon som trekker frem de samme gamle (store) mennene vi har lært om og hørt om så mange ganger før? Bør ikke en ny kanon i større grad avspeile at tidene har forandret seg og at verker vi tidligere ikke så på som viktige viste seg å være det likevel? Eller at nyere og enda mer interessante verker har kommet til? I rollen som panelets modernistiske alibi understreker Arntzen hvor mye sakprosasjangeren har utviklet seg de siste årene – ja, et vell av sjangerutfordrende og eksperimentelle bøker har kommet til. Det er synd om listen skal underkommunisere at den norske sakprosaen har vind i seilene for tiden, og at sjangeren stadig stjeler bokhyllemeter – også i bokhandler utenfor Norge.

Temaet for morgendagens sending er sakprosa for barn, og det blir spennende å se i hvilken grad Brenner klarer å styre panelet i retning av de aller mest interessante problemstillingene kategorien har å by på – og slik sett opprettholder det høye nivået fra forrige program.

 

Julenummer av Sakprosa

Johan Tønnesson. Foto: Ola Sæther
Johan Tønnesson. Foto: Ola Sæther

Julenummer av tidsskriftet Sakprosa: Les om Prosaforståelsen i lærebøkene; spørsmålet om en dialogisk stilistikk; goodwill-rapportering som copia. Johan Tønnessons lederartikkel har et etisk perspektiv på sakprosa, og avsluttes slik:

«Känslouttryck äro principielt uteslutna» i sakprosaen, slo begrepets far, Rolv Pipping, fast i 1938. Men som retorikeren alltid har visst: logos må ledsages av både etos og patos for at en ytring skal bli virksom. «Känslouttryck» hører selvsagt hjemme i sakens mangfoldige prosa. Men hvis sakprosabegrepet skal ha noen etisk, og ikke bare deskriptiv, mening, må det knyttes til en respekt for det etterrettelighetsregimet som demokratiet forutsetter: Vi må kunne stole på at politikeren, forskeren, læreren og alle de andre rolleutøverne forsøker å ytre seg etterrettelig om sak. Ellers blir situasjonen patetisk, slik den så ofte har utviklet seg det siste året».

Nytt nummer av Sakprosa: Bokhylla.no er en gullgruve!

Da litteraturforskeren Marianne Egeland skulle undersøke hvordan Louis May Alcotts klassiker Små frøkner har blitt oversatt, mottatt og markedsført i Norge, viste Nasjonalbibliotekets digitale og internasjonalt unike bokhylla.no seg å være en gullgruve som skjønnlitterært og sakprosaisk arkiv. Les om dette i det rykende ferske nummeret av forskningstidsskriftet Sakprosa.

I samme nummer: Merethe Roos nyleser skolemannen Nils Hertzbergs tekster: Han var ikke så konsekvent konservativ som skolehistorikerne har påstått. Mads Claudi fører oss inn i en kantate av dikteren Olaf Bull som er breddfull av naturvitenskap. Hør bare:

Fra forskeren, som øinet infusoriens
sublime dæmring af det døde stoff,
til rettens gransker, kunstens og historiens,
til sprogmand, læge, præst og filosoff –
for dem blev underet ved straaletraaden
dens rike delta i bevidsthedsgaaden!

Ib Ulbæk går tett innpå argumentasjonen i et av Danmarks mest populære radioprogrammer. Hvordan kan man for eksempel forstå denne ytringen av forfatteren Suzanne Bjerrehus:

Ej, det siger du ikke. Hold kæft, hvor jeg ville blive tosset, hvis jeg var hende. Ej, jeg taber helt vejret

Rikke Cortsen presenterer tegneserien som sakprosa. Her en smakebit om bienes livssyklus:

Hosler, J. (2013) Clan Apis. CreateSpace Independent Publishing Platform, p.25. © Hosler
Hosler, J. (2013) Clan Apis. CreateSpace Independent Publishing Platform, p.25. © Hosler

 

 

Retten er satt!

Ola Harstad. Foto: NTNU
Ola Harstad. Foto: NTNU

På årets LNU-konferanse møttes ivrige norsklærere for å stille Mads Gilberts Gaza-SMS og Evangs artikkel om onani for retten. I Norsklæreren 2,2016 skriver stipendiat ved Fakultet for lærer- og tolkeutdanning, NTNU, Ola Harstad om hvordan dette forløp. Med utgangspunkt i Johan Tønnessons undervisningsmodell «Sakprosa for retten», presentert i boka Sakprosa i skolen, skulle tekstene prøves for en fullsatt rettsal. I tillegg til dommer, aktor, forsvar, vitner, figurerte også to av tilhørerne som narrer.

Som et alternativ til tradisjonell tekstanalyse, som ifølge Harstad kan oppleves som ganske kjedelig, er det å sette en tekst under tiltale et lavterskeltilbud med stort potensial. De ulike rollene i rettssaken kan sees som representanter for den flerstemmige sakprosaen og blir synliggjort når aktoratet prøver å dømme teksten, mens forsvaret forsvarer. Begge med utgangspunkt i den gitte teksten. Dermed blir det klart at den nøytrale tekst ikke eksisterer, og at en tekst gjerne peker i flere retninger på en gang.

Harstad oppfordrer den «ambisiøse, seriøse og lekende norsklæreren til å låne vaskefiller av rengjøringspersonalet og sette i gang.» (Mopper fra kongerabsehotellet ble på seminaret brukt til å imitere parykker). Han skriver avslutningsvis: «I tillegg kan selve rettsbehandlingen engasjere, ettersom dom eller frikjennelse står på spill. Og kanskje er sistnevnte det norskfaglige analysearbeidets største utfordring og mulighet: å vise at ting står på spill, at tekstene vi omgir oss med, betyr noe, og at vi alle spiller en stor rolle i deres virkningshistorie. Og dette kan man gjøre, eksempelvis gjennom å spille en rettsak. Retten er hevet.»

Av Kaja Bjølgerud Grimsgaard

Kraften i allmenn dannelse

Kraften i almenn dannelse

En ny spennende sakprosastudie om norsk skole- og opplysningsdiskusjon i andre halvdel av 1800-tallet er på beddingen. Forfatteren, teolog og tekstforsker Merethe Roos ved Høgskolen i Sørøst-Norge, knytter sin nye tolkning av skolehistorien til en diskusjon om de humanistiske fagenes relevans. Hun har brukt et vell av hittil lite kjente tekster. Boka blir lansert i Fritt Ord/NFFs lokaler torsdag 15. september kl 17.30-19.00.

Bokas Facebookside

Nå kommer den naturfaglige sakprosaen

Steineger

Det blåser en fornyelsens vind over naturfagenes formidling i Norge. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening har delt ut stipender for naturvitere med skrivekløe, formidling av naturvitenskap er i ferd med å bli noe mer enn klassisk, paternalistisk populærvitenskap og på Universitetet i Oslo meldes det om stor suksess for masteremnet MNKOM, hvor realfagsstudentene øver seg i å skrive i helt andre sjangere enn de snevert vitenskapelige. I en kommentar på grensen til å være et bokessay i det siste Bokmagasinet (Klassekampen, 5.3.16) skriver biologen Erik Steineger (bildet) innsiktsfullt om tendenser i naturfaglig sakprosa. Han konstaterer at «jeg»-fortellingen kan være en fin sjanger, men den behøver ikke være den eneste:

«Både den oversatte «H for Hauk» av Helen McDonald og den norske «Havboka» av Morten Strøksnes er selvopplevde rammefortellinger, der fagstoffet porsjoneres naturlig inn. Mye av den beste populærvitenskapen i dag bruker en personlig rammefortelling. Men mange forskere innen realfagene har sterke reservasjoner mot å bruke en slik skrivestil. Og det er en feilslutning å tro at dette er eneste farbar vei fram mot en litterær, medrivende sakprosabok.

Det er selvsagt lettere å skrive levende om livet i havet enn om et matematisk problem. Men det klarte Simon Singh i «Fermats siste sats» fra 1997, historien om et problem som har «involvert klodens mest glitrende hjerner, enorme belønninger, desperasjon på randen av selvmord og duell i grålysningen.» Boka handler om Andrew Wiles, tiåringen som ble besatt av sitt mål om å bevise en påstand formulert av franskmannen Pierre de Fermat 350 år tidligere. Den var rablet ned i margen på en bok, fulgt av kommentaren: «Av denne påstanden har jeg en virkelig vidunderlig demonstrasjon som denne margen er for smal til å romme». Fermat døde kort tid etter, og fikk aldri skrevet ned beviset.

Vanligvis er halvparten av vanskeligheten med et matematisk problem å forstå spørsmålet, men i dette tilfellet var det enkelt – å bevise at xn + yn = zn ikke har noen heltallsløsning for n større enn 2. (…) Etter tre tiår trodde Andrew Wiles at han hadde oppnådd sin drøm. Men mens Wiles frydet seg over øyeblikket, var både han og alle andre i rommet uvitende om den gru som lå fremfor dem.

Slik avsluttes første kapittel med en cliffhanger; du er bare nødt til å lese videre. Hele boka er et lærestykke i dramaturgisk oppbygging av en fagbok. En slik bok bidrar til økt forståelse og tenner interessen hos alle de som spør seg hva vi egentlig skal med matematikk.»

Erik Steineger er selv en erfaren lærebokforfatter og er kjent for å følge godt med i litteraturen. La oss håpe på flere bokessays fra hans hånd.

Tidsskriftet Sakprosa i ny drakt

Ida Andersen
Ida Andersen. UiB

Det seks år gamle online-tidsskriftet Sakprosa presenteres nå i flunkende ny drakt. For første gang bringer tidsskriftet dessuten en debattartikkel, idet retorikkprofessor Christian Kock, kjent bl.a. for boka De svarer ikke. Fordummende uskikke i den politiske debat (2011), svarer på Andersens kritikk, imøtekommende og kunnskapsrikt.

Er strategisk handling uetisk i politikken?

Christian Kock. KU
Christian Kock. KU

Nei, svarer Ida Andersen (Universitetet i Bergen) i nyttårsutgaven av tidsskriftet Sakprosa. Men Christian Kock (Københavns Universitet) har langt på vei utlagt Jürgen Habermas slik. Den store tyske sosiologen og filosofen avviser ikke strategisk handling som illegitim, hevder Andersen.  Dessuten, fortsetter hun: Kock setter opp for trange retoriske rammer rundt anstendig politisk debatt.

Les selv!

Artikkelopprop til temanummer av tidsskriftet Sakprosa: «Teksthistoriske perspektiver på naturvitenskapelig formidling i Norden fra 1700-tallet til i dag»

Boa constrictor imperator: illustration of the specimen described as Boa constrictor eques by Eydoux &, 1852

Et temanummer av tidsskriftet «Sakprosa» skal publiseres 15.4.2016. Tidsfristen for innlevering av bidrag til vurdering er 1.2.2016.

Dette nummeret inviterer forskere og forskerrekrutter fra alle fag til å ta for seg naturvitenskapelig, skriftlig formidling i Norden innenfor perioden 1700-2015, og se på dette i et teksthistorisk perspektiv. Videre inviteres forfatterne til å trekke linjer fra teksthistorien til situasjonen i dagens nordiske samfunn – eventuelt også i internasjonalt, komparativt lys. Med naturvitenskap menes her både biologi, fysikk, kjemi, astronomi og geologi, men også medisin, matematikk, farmasi, jordbrukslære og geografi. Temanummeret vil være et bidrag til prosjektet NatNor, som er under utvikling i forbindelse med UiOs Norden-satsning. Noen interessante tilnærminger kan være, men er ikke begrenset til:

– I hvilken grad har det blitt gitt uttrykk for nasjonal og nordisk identitet i allmennrettet naturvitenskapelig formidling?

– Hvilken rolle har frivillige organisasjoner spilt i formidlingen av naturvitenskapelig innsikt?

– Hvordan har forholdet mellom den faginterne og den allmenrettede tekstlige formidlingen sett ut på ulike tider? Har den endret seg? Innebærer popularisering alltid en forenkling?

– Hva har karakterisert forholdet mellom faglighet/logos og stimuli/pathos i den allmenrettede og didaktiske formidlingen av naturvitenskap?

– I hvilken grad stilles det andre språklig-retoriske krav til naturvitenskapelige tekster sammenliknet med tekster fra andre vitensområder?

– Hvordan har formidlingen påvirket praksis og ideologi omkring helse og idrett?

– Hvilken innvirkning har formidlingen hatt på nyere tids engasjement for natur og miljø?

– Hvilken innflytelse har naturvitenskapens formidling hatt på språk og metaforbruk i andre felt som økonomi, politikk, psykologi, kunst og religion?

– Hva karakteriserer forholdet mellom naturvitenskapelig og humanistisk formidling, sett på som to ulike vitenskapskulturer (Snow 1959), og deres påvirkning på samfunnets oppfatning av autoritet og sannhet?

Nummeret vil som nevnt ta for seg tekst. Her inkluderer vi verbalspråklig, skriftlig tekst, numeriske tegn, tabeller, illustrasjoner, samt også layout og materialitet, men også for eksempel publiseringspraksis og andre mer overordnede, tekstrelaterte temaer. Tross tidsskriftets hovedinnretning hilses også undersøkelser av naturvitenskapelige nedslag i skjønnlitteratur velkommen. Artiklene skal publiseres på skandinaviske språk, unntaksvis på engelsk. Det er opprettet en egen nordisk redaksjon for temanummeret:

Professor Mona Forsskåhl, Universitetet i Tampere: mona.forsskahl@nulluta.fi

Forlagsredaktør Thore Lie, Gyldendal norsk forlag: thore.lie@nullgyldendal.no

Førsteamanuensis Sissel Myklebust, Universitetet i Oslo: sissel.myklebust@nulltik.uio.no

Professor Johan Tønnesson, Universitetet i Oslo, som også er tidsskriftets hovedredaktør: johan.tonnesson@nulliln.uio.no

Tekstsamtaler om sakprosatekster

Yvonne Hallesson. Foto: Institutionen för språkdidaktik, Stockholms universitet

Yvonne Hallesson har i doktoravhandlingen «Textsamtalsom lässtöttande aktivitet: Fallstudier om textsamtals möjligheter och begränsningar i gymnasieskolans historieundervisning»  i språkdidaktikk ved Stockholms Universitet  undersøkt elevstyrte og lærerstyrte tekstsamtaler i historiefaget på videregående skole. Målet med studien har vært å undersøke tekstsamtaler rundt sakprosatekster i videregående skole og se hvordan denne typen samtaler kan bidra til å støtte opp under elevers lesing av tekster og dermed også deres læring.

Det viser seg at lærerne snakket lite om tekstene med elevene. Oftest foreleste lærerne og siden fikk elevene lese teksten på egen hånd. Hallesson skriver om hvor viktig det er at lærerne hjelper elevene med tekstene. For at en tekstsamtale skal fungere optimalt fremhever hun viktigheten av at det er tydelige rammer, stilles åpne spørsmål, at elevene må ha bakgrunnskunnskap og begrepsforståelse i tillegg til at de også må ha de redskapene eller strategiene som er nødvendige for å møte teksten.

«It is one thing to get students to talk to each other during literacy instruction but quite another to ensure that such engagement translates into significant learning. Simply putting students into groups and encouraging them to talk is not enough to enhance comprehension and learning; it is but a step in the process.» (Sitat hentet fra avhandlingen – hentet fra Examining the effects of classroom discussion on students’ comprehension of text: A meta-analysis. Murphy et al., 2009, s. 761)

Ny foreleser i tekst og kommunikasjon ved UiO

Foto: Vibeke Enstrøm Nøkling
Marthe Burgess. Foto: Vibeke Enstrøm Nøkling

107 studenter har meldt seg på innføringsemnet Tekst og kommunikasjon ved UiO hvor sakprosaanalyse står helt sentralt. Hovedforeleser blir Marthe Burgess, som nylig har levert inn sin doktoravhandling om elevers arbeid med film i norsktimene. Ansvarlig for gruppetimene er universitetslektor Ida Seljeseth og masterstudent Sara Johanne Koppang.