Av Ida Skjelderup
Har det noe for seg å samle og lage lister over de beste sakprosaverkene utgitt i Norge etter krigen – utover den umiddelbare oppmerksomheten som følger med en artig konkurranse? Og går det an å sammenligne en memoarbok med et oppslagsverk? Etter antall kåringer som er blitt gjennomført i norsk offentlighet de siste par-og-tjue årene å dømme er svarene ja og ja: Først ut var Trond Berg Eriksen med Nordmenns nistepakke. En kritikk av den norske kanon (1995), en utgivelse hvis overordnede formål var å revidere en ensidig skjønnlitterær fortelling om norsk litteratur. Tretten år senere, i 2008 lanserte så Dagbladet sin liste over de 25 mest betydningsfulle norske sakprosautgivelsene etter 1945, og påfølgende år lanserte Landslaget for norskundervisning sin offisielle sakprosakanon for skolen, som i dag fungerer som rettesnor for det man kan anta er brorparten av alle norsklærerne der ute. Og nå har altså NRK P2 og Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) gått sammen om å lage en helt ny og særdeles omfattende liste på 250 titler fordelt over ti ulike kategorier – der kriteriene for utvalget har vært å finne de beste sakprosabøkene – og samtidig dem som i størst grad har bidratt til å forme Norge. Under Hans Olav Brenners ledelse, skal lista presenteres og diskuteres i beste sendetid hver lørdag sommeren i gjennom, med diverse repriser. I morgen sendes program nummer tre i serien kalt Faktasjekken – jakten på Norges beste sakprosa.
Er Johannesen og Næss kompatible?
I en kommentar til 2008-kåringen peker Kjartan Fløgstad på utfordringene knyttet til å sammenligne verker med så ulike funksjoner som det formorienterte essayet og den vitenskapelige monografien – og han undrer seg over hvordan den sak(prosa)kyndige juryen har grepet an sammenligningene mellom Georg Johannesens Om den norske tenkemåten (1975) og blant annet Arne Næss’ Filosofiens historie (1953), som morsomt nok også begge figurerer på fem-på-topp-listen fra det første av radioprogrammene, der sjangeren er Kultur og underholdning. ”Johannesen skriv ikkje i same sjanger som Næss, Skouen eller Gullestad”, slår Fløgstad fast, og uttrykker skepsis overfor å lese disse forfatterne med sakprosasjangeren som briller. For ham karakteriseres Johannesens skrivemåte av å være språkstyrt – innholdet utvikles gjennom hensynet til konkrete formuleringer og ordvalg, heller enn i en formallogisk idésfære – og kan dermed ikke måles opp mot de mer stringente vitenskapelige utgivelsene på lista. Eksempelet Johannesen illustrerer ifølge Fløgstad nettopp dette poenget: Omsorgen for språk vs. omsorgen for sak har lite å gjøre med fakta- og fiksjonsskiller. De resterende titlene som nådde topp-fem i Kultur og underholdningskategorien var Knut Hamsuns På gjengrodde stier (1949), Peter Wessel Zapffes Barske glæder (1969) og Aftenpostens Hvem, hva, hvor-serie.
I radioprogrammet der Sindre Hovdenakk, Mari Grinde Arntzen og Fredrik Wandrup har valgt ut og diskuterer 25 titler som medlemmene i NFF har stemt frem rekkefølgen på, støter panelet på en utfordring beslektet med Fløgstads kritikk: En såpass heterogen kategori kan gjøre det vanskelig å si noe essensielt om verkenes kvaliteter i forhold til hverandre. I så måte har programkategori nummer to langt mer å by på: Marta Breens, Knut Olav Åmås’ og Bodil Stenseths drøftinger av lista over de 25 beste biografiene og selvbiografiene får frem viktige nyanser innen sjangeren – og idealene som ligger til grunn for ekspertvurderingene blir hentet frem og prøvd mot hverandre. Mens Wandrup og co. tvinges inn i mer overfladiske verdidommer som ’velskrevet’ og ’litterær kvalitet’, gis biografipanelet rom til f. eks å drøfte pendelsvingninger mellom den subjektive, mytologiserende fortellingen og den faktabaserte, der en der forfatterens ethos bygges ved å belegge påstander gjennom troverdige kilder. Breen trekker frem et interessant poeng når hun peker på det atypiske ved Kim Frieles Troll skal temmes (1990): Til forskjell fra den gjengse kvinnelige selvbiografen, som heller underspiller sin egen betydning, tilskriver Friele seg (selvfølgelig helt rettmessig) en selvsagt rolle som senter for de homohistoriske begivenhetene. Og når Stenseth og Åmås drøfter i hvilken grad den subjektive, men transparente fremstillingen ivaretar tilknytningen til virkeligheten like godt som den mer objektive og kildebaserte biografien, med blant annet Espen Søbyes Kathe, alltid vært i Norge (2003) som eksempel fra sistnevnte gruppe, går de rett til kjernen av sakprosateorien: Hvordan håndterer vi forventningen fra leseren om at det vi påstår er sant? Her tjener diskusjonen om sakprosaisk metode også til utvikling og formidling av generelle vitenskapsteoretiske innsikter. Ved siden av Søbyes og Frieles verker, var det Trygve Brattelis Fange i natt og tåke (1980), Hans Fredrik Dahls Quisling: en norsk tragedie (2004) og Tor Bomann-Larsens Haakon og Maud (2002-2016) som nådde topp-fem lista i biografikategorien.
Schizofrene vurderingskriterier
For juryen som kom frem til Dagbladets liste fra 2008 var mandatet klart: De skulle kåre sakprosaverkene utgitt etter andre verdenskrig som i størst grad hadde bidratt til å endre Norge. I kommentaren nevnt over kan man kanskje si at Fløgstad indirekte kritiserer oppdragets innretning mot virkningshistorie heller enn verkets iboende kvaliteter – enig i dommen er han i hvert fall ikke:
Av alle «Bøkene som forandret Norge» hevdar Dagbladets jury at «Om den norske tenkemåten» er den som forandra Norge mest. Ei nærliggande tolking av kåringa kunne vera at ingen bøker forandrar Norge. Ei anna at mest er det same som minst.
Man kan i alle fall lure på hva han vil tenke om den noe schizofrene løsningen NRK har gått for – der panelene har blitt bedt om å rangere både etter kvalitet og grad av påvirkning. Ser man litterær kvalitet f. eks som omtanke for leseren i form av spennende historiefortelling og nyutvikling av sjangeren, kan det se ut som NFF-erne og enkelte av panelistene har gitt virkningshistorien størst plass som vurderingskriterium. Som Artntzen er inne på, er f. eks Agnes Ravatn og Ivo de Figueiredo eksempler på allerede folkekjære forfattere som nok hadde fått en høyere plassering om man så bort fra at de ikke har hatt tid til å utrette så mye enda. Selv om den eklektiske kulturkategorien som nevnt kan ha virket hemmende med tanke på de aller mest dyptpløyende analysene, har listen listen absolutt potensial for å frembringe interessante diskusjoner på metanivå: Trenger vi virkelig en kanon som trekker frem de samme gamle (store) mennene vi har lært om og hørt om så mange ganger før? Bør ikke en ny kanon i større grad avspeile at tidene har forandret seg og at verker vi tidligere ikke så på som viktige viste seg å være det likevel? Eller at nyere og enda mer interessante verker har kommet til? I rollen som panelets modernistiske alibi understreker Arntzen hvor mye sakprosasjangeren har utviklet seg de siste årene – ja, et vell av sjangerutfordrende og eksperimentelle bøker har kommet til. Det er synd om listen skal underkommunisere at den norske sakprosaen har vind i seilene for tiden, og at sjangeren stadig stjeler bokhyllemeter – også i bokhandler utenfor Norge.
Temaet for morgendagens sending er sakprosa for barn, og det blir spennende å se i hvilken grad Brenner klarer å styre panelet i retning av de aller mest interessante problemstillingene kategorien har å by på – og slik sett opprettholder det høye nivået fra forrige program.
