Tidsskriftet Sakprosa presenterer årets første utgave, med et temanummer om sosialsemiotikk, sakprosa og multimodalitet. Temanummeret har sitt utspring i den femtende nordiske konferansen om systemisk funksjonell lingvistikk og sosialsemiotikk (NSFL 15) som ble arrangert ved Universitetet i Sørøst-Norge, campus Vestfold, den 14. og 15. november i 2019.
Gjesteredaktørene Kirsten Linnea Kruse og Kari Anne Rustand presenterer i sin innledningsartikkel de fem artiklene utgaven består av, som alle på ulike måter viser møtet mellom sakprosafeltet og multimodale forskningstradisjoner. Artiklene viser bredden i den sosialsemiotiske forskningen og omfavner så ulik empiri som musikkvideo for barn, bildecollager, bloggtekster, klimaformidling og representasjon av natur og menneske i kundeaviser.
Mange ytret sin uro da Kunnskapsløftet i 2006 fristilte norsklærerne fra den litterære kanon. Hva ville vel ikke skje med Undset nå? De fire store? Obstfelder og Øverland? Nytt av året var også at sakprosaen og skjønnlitteraturen ble likestilt. Men likestilt i navnet er jo slett ingen garanti for likestilt praksis, ei heller i norskfaget.
Hva finner de så, hvor stor del utgjør saktekster på leselister anno 2020 – og var frykten for at den skjønnlitterære kulturarven som referanseramme skulle forsvinne ut med badevannet begrunnet?
Kanon er død, leve kanon!
Man kan til det siste spørsmålet trekke et lettelsens sukk: Til tross for at lærere kan velge de tekstene de vil, så er på ingen måte gamle helter skjøvet ut av leselistene – men posisjonene har endret seg noe. Så fra å inngå i en opplest og vedtatt kanon, er de trygt plassert i, som Stordrange og Blikstad-Balas skriver, «skulens (kanskje ikkje eigentlig så) skjulte kanon» (s. 20). Et unntak er Jonas Lie som står med bare seks oppføringer, mens resten av firerbanden altså holder stand.
Sakprosaens statiske status
Men hva med den såkalt likestilte sakprosaen? Stordrange og Blikstad-Balas finner at saktekster utgjør 13 prosent av det totale antallet tekster i leselistene. Av 5095 tekster finner vi altså 666 sakprosatekster. The devil is in the details.
Nummeret består av tre artikler, én svensk og to norske:
I artikkelen Minskade kostnader och ökad lönsamhet. Hållbarhet och föredömlighet som mål och medel hos svenska företag med statligt ägande undersøker Sanna Skärlund bruken av særlig et begrep som utvilsomt har vært virksomt, helt siden Brundtlandkommisjonen lanserte det for alvor i 1986: bærekraft/hållbarhet/sustainability. Materialet er svenske statsselskapers årlige «verksamhets-berättelser». At «bærekraft» er mye av et «buzz-word», vet vi alle. Men det betyr selvsagt ikke at forfatterne av tekstene ikke utfører handlinger med begrepet.
De to øvrige artiklene tar utgangspunkt i det norske Pax forlags oversettelser av fransk intellektuell litteratur:
I Anje Müller Gjesdals artikkel Fra “fransk feminisme” til norsk kjønnsforskning. En eksplorativ studie av tekst og terminologi i Pax forlags franske sakprosautgivelser (1990-2000) undersøker hun i en eksplorativ og kvalitativ studie hvordan kjønnsrelaterte uttrykk oversettes til norsk, og spør om oversettelsene har gitt en mer «fransk» kjønnsforståelse innen de humanistiske fagene her nord.
I artikkelen Formidlingsfellesskap i oversatt sakprosa: Pax Artes – et lite stykke Frankrike gransker Geir Uvsløkk hvordan bøkenes paratekster ‒ særlig etterordene ‒ og anmeldelsene til sammen skapte et formidlingsfellesskap som kan ha bidratt til at samtidig fransk humanistisk og samfunnsvitenskapelig tenkning har fått fotfeste i Norge.
Nei, tidsskriftet Sakprosa utsteder ikke trusler. Men sjangeren trussel er tema i den rykende ferske artikkelen Illicit Genres: The case of Threatening Communicationsfra retorikkforskerne Amy J. Devitt, (KU, Kansas), Marie Bojsen-Møller, Sune Auken og Tanya Karoli Christensen (KU, Danmark).
Med utgangspunkt i Carolyn Millers betoning av sjanger som sosial handling, er artikkelen et bidrag til vår forståelse av trusler som «tekster som adressaten har grunn til å oppfattes om direkte ytringer om virkeligheten» (Tønnesson, 2012) – slik sakprosa ofte defineres i dag. Det er lenge siden «sakprosa» var betegnelsen på en særlig saklig stil, og i Hva er sakprosa (2012) kaller Johan Tønnesson sakprosaen for «samfunnets lim og hukommelse». Men trusler vil vi helst glemme, de bidrar snarere til å rive samfunnet opp enn til å holde det sammen, og sjangeren «trusler» hører derfor til en større gruppe av forbudte sakprosasjangere.
Nedenfor følger det danske sammendraget:
Denne artikel anlægger et nyt perspektiv på studiet af sproglige trusler ved at argumentere for at de kan karakteriseres som en genre – en genre der generelt giver stærke konnotationer til intimidering, frygt, aggression, magt og tvang. Vi kombinerer Retoriske Genre-studiers (RGS) teoretiske ramme med resultater fra teoretiske og empiriske analyser af trusler for at nå frem til en mere nuanceret og fyldestgørende forståelse af trusler.
Sproglige trusler er som udgangspunkt ikke at finde i gængse oversigter over genrer, og man lærer heller ikke om dem i skolen. Derfor designede vi et spørgeskema der skulle teste hvor genkendelige trusler egentlig er. Selvom trusselsforskere rapporterer at trusler har en bemærkelses-værdig variation i deres formmæssige og kontekstuelle træk, kategoriserede størstedelen af vores respondenter testemnerne som trusler, på trods af at de ikke fik præsenteret nogen tekstuel, kontekstuel eller layoutmæssig ramme for fortolkningen. Dette indikerer at truslen er en genkendelig genre.
Vi argumenterer for at truslen hører under en bredere kategori af illegitime genrer: genrer der generelt set har skadelige eller ubehagelige konsekvenser for samfundet, og som almindeligvis påvirker deres ofre negativt. Den måde illegitime genrer tages op på i samfundet, deres uptake, adskiller sig meget fra hvordan andre genrer tages op. De der benytter illegitime genrer, undgår ofte aktivt at navngive dem, hvilket indebærer at de grupper der reagerer på illegitime genrer, på ganske betydelig vis er med til at definere dem. Dette studie bidrager til forskning i sproglige trusler, idet genreteori kaster lys over vigtige situationelle faktorer der påvirker fortolkningen af en tekst som en trussel – dette er et særligt omstridt spørgsmål i forhold til trusler der er indirekte formuleret. Studiet bidrager også til genreteori ved at pege på et nyt område genreforskere kan undersøge, nemlig illegitime genrer. Undersøgelser af illegitime genrer har også bredere samfundsmæssig relevans da de belyser forskellige slags problematisk, retorisk opførsel der kan have destruktive konsekvenser for det enkelte menneske og for den demokratiske samfundsorden bredt set.
Født autentisk eller blitt sånn? I sin artikkel «Klädsam autenticitet» («Kledelig autentisitet») undersøker Gustav Westberg hvordan design av den svenske klesprodusenten Sarvas flaggskipmodell Riekte bidrar til å bygge en global og en lokal, etnisk orientert autentisitet.
Bukser kan være bærere av en lang rekke tegn som på en profitabel måte tilfører kjøperen autentisitet (illustrasjoner hentet fra Westbergs artikkel)
Forfatteren skriver selv:
Analysen visar hur bl.a. flerspråkighet, ikonografi, tygvikt och materialval realiserar ’samisk’ autenticitet såväl som en kontextspecifik ’global’ jeansautenticitet. Genom att visa hur föreställningar om autenticitet omlokaliseras och återuppfinns, bidrar artikeln till förståelse för den semiotiska process då ursprungsfolk i allmänhet och samer i synnerhet omdefinieras som ekonomisk resurs inom den nya, globala ekonomin.
Er bukser sakprosatekster? Nei, men de kan inngå i et kretsløp av ytringer som også inneholder sakprosatekster. Og «sakene» er viktige for å forstå alle ledd i kretsløpet.
Hva er forholdet mellom teoretisk kunnskap – for eksempel at sjukepleiestudenten vet hvordan man måler blodtrykk, og de faglige begrepene hun/han har lært seg, som «systolisk og diastolisk» blodtrykk? I et sakprosaperspektiv kan vi spørre: Hva er forholdet mellom praksis i klinikken og de sak-tekstene studenter og undervisere skal forholde sig til? Læreplaner, tekster fra fagbevegelsen og mange flere. Hva er betydningen av disse tekstene i praksis for sykepleierstudenter, og hvordan kan vi undersøke det?
Dette er spørsmålene Malene Kjær forsøker å besvare i en artikkel som legger stor vekt på metoder i praksis-orientert sakprosaforskning. Kjær er adjunkt ved Aalborg Universitet, Institut for Kommunikation, MATTERING – Center for Diskurs og Praksis. Hun forsker og underviser i interaksjon, diskurs og læring primært innenfor sunnhetskommunikasjonsstudier.
I sitt arbeide med disse sakprosatekstene, hvor myndighetsutøvelse berører de involverte i eksistensiell forstand, konkluderer de med at det er behov for å se nærmere på anførselstegnets meningsskapende funksjon.
Fra sammendraget:
Utgångspunkten för studien är att citattecken är en betydelseskapande resurs och att bruket spelar roll för texters funktionalitet i de verksamheter som texterna ingår i. Ett annat syfte är att bidra till terminologiutveckling inom forskningsfältet (…).
En relevant del i dessa texter är återgivning av information som inhämtats vid samtal och intervjuer, och texterna representerar därmed en diskurs som rör sig i gränslandet mellan talat och skrivet språk. Studiens resultat tolkas med hjälp av begrepp som intertextualitet och rekontextualisering.
Av analyserna framgår att citatteckens primära funktion kan kopplas till en återberättande aktivitet, men i framför allt barnavårdsutredningarna är användningen av citattecken heterogen, och den typografiska resursens funktioner framstår som oklara.
Ett annat resultat är att 50 procent av allt citatteckenbruk i texterna är okonventionellt och finns inte beskrivet i skrivhandledningar. Genom resultatet aktualiseras behovet av en begreppsapparat som på ett adekvat sätt kan användas för att förstå och beskriva citattecken som en betydelseskapande resurs. Citattecken studeras främst i den litterära stilistiken, men denna studie visar att citattecken som textuell och betydelseskapande resurs även är ett relevant forskningsområde inom sakprosainriktad forskning.
Vi har herved gleden av å publisere en artikkel om sakprosa og multimodalitet skrevet av Per Ledin, Catharina Nyström Höög, Gustav Westberg og Johan Tønnesson. Den springer ut av en nordisk workshop på Södertörns högskola i 2018.
Alle sakprosatekster, skriftlige så vel som muntlige, er uvilkårlig multimodale. Selv om verbalspråket har en dominerende stilling i kulturen, kommer det aldri helt alene. Slik har det trolig vært gjennom hele menneskets historie, men it-revolusjonen har utvilsomt gjort det multimodale mer påtrengende i all verdens skriftkulturer. Vi klarer oss stadig sjeldnere med å skrive noen bokstaver på et stykke papir.
Har sakprosaforskningen tatt dette inn over seg? Til en viss grad. Men forskning om multimodalitet og sakprosa bør stimulere hverandre langt mer. Det er utgangspunktet for denne artikkelen, hvor tre svenske og én norsk sakprosaforsker presenterer og drøfter multimodalitets-tradisjonen teoretisk før de går gjennom tendenser i skandinavisk multimodal sakprosaforskning og lanserer noen nye forskningsideer.
Begge leddene i ordet sakprosa, sak og prosa, kan være produktive som orienteringspunkter, mener forfatterne, i en multimodalitetsforskning som ellers – tross insisteringen på å være kontekstuelt forankret – iblant kan fortone seg som noe skolastisk og mekanisk.
Redaksjonen i Sakprosa håper artikkelen kan stimulere til forskning, men regner også med at den vil kunne egne seg i undervisning i tekst- og diskursanalyse på ulike nivåer.
Tidsskriftet Sakprosa har i sitt nye temanummer Kvaliteter i sakprosa for barn og unge satt søkelyset på tekster for barn og unge, og på hva sakprosaen kan og bør bidra med i dannelsen av den unge retoriske medborgeren. I det åpne tidsskriftet finner du fire faglige artikler og to anmeldelser av sentrale internasjonale bøker om temaet.
Sakprosa for barn er et brennbart kulturpolitisk tema. Ofte påpekes det at kvaliteten, ikke minst på oversatte faktabøker i masseopplag, er så som så. Og ikke minst har grenseoppgangen mot fiksjonsprosa i nyere norske barnebøker blitt mye diskutert. Men hvorfor sakprosa for barn og unge?
Grensen mellom privat og offentlig har blitt utfordret av den felles digitale kalenderen som nå er i bruk på svært mange arbeidsplasser.
I denne forskningsartikkelen i tidsskriftet Sakprosa undersøker
Mona Blåsjö, Sofia Johansson og Carla Jonsson hvordan vi som ansatte bruker digitale kalendere og hvordan vi omtaler dem.
Studien peker både på mulighetene – vi kan bli mer myndige og skaffe oss god oversikt – og farene: Vi kan oppleve maktesløshet. Metoden er hentet fra mediert diskursanalyse, systemisk-funksjonell lingvistikk og «agency»-teori.
