Julenummer av tidsskriftet Sakprosa: Les om Prosaforståelsen i lærebøkene; spørsmålet om en dialogisk stilistikk; goodwill-rapportering som copia. Johan Tønnessons lederartikkel har et etisk perspektiv på sakprosa, og avsluttes slik:
«Känslouttryck äro principielt uteslutna» i sakprosaen, slo begrepets far, Rolv Pipping, fast i 1938. Men som retorikeren alltid har visst: logos må ledsages av både etos og patos for at en ytring skal bli virksom. «Känslouttryck» hører selvsagt hjemme i sakens mangfoldige prosa. Men hvis sakprosabegrepet skal ha noen etisk, og ikke bare deskriptiv, mening, må det knyttes til en respekt for det etterrettelighetsregimet som demokratiet forutsetter: Vi må kunne stole på at politikeren, forskeren, læreren og alle de andre rolleutøverne forsøker å ytre seg etterrettelig om sak. Ellers blir situasjonen patetisk, slik den så ofte har utviklet seg det siste året».
Da litteraturforskeren Marianne Egeland skulle undersøke hvordan Louis May Alcotts klassiker Små frøkner har blitt oversatt, mottatt og markedsført i Norge, viste Nasjonalbibliotekets digitale og internasjonalt unike bokhylla.no seg å være en gullgruve som skjønnlitterært og sakprosaisk arkiv. Les om dette i det rykende ferske nummeret av forskningstidsskriftet Sakprosa.
I samme nummer: Merethe Roos nyleser skolemannen Nils Hertzbergs tekster: Han var ikke så konsekvent konservativ som skolehistorikerne har påstått. Mads Claudi fører oss inn i en kantate av dikteren Olaf Bull som er breddfull av naturvitenskap. Hør bare:
Fra forskeren, som øinet infusoriens sublime dæmring af det døde stoff, til rettens gransker, kunstens og historiens, til sprogmand, læge, præst og filosoff – for dem blev underet ved straaletraaden dens rike delta i bevidsthedsgaaden!
Ib Ulbæk går tett innpå argumentasjonen i et av Danmarks mest populære radioprogrammer. Hvordan kan man for eksempel forstå denne ytringen av forfatteren Suzanne Bjerrehus:
Ej, det siger du ikke. Hold kæft, hvor jeg ville blive tosset, hvis jeg var hende. Ej, jeg taber helt vejret
Rikke Cortsen presenterer tegneserien som sakprosa. Her en smakebit om bienes livssyklus:
På årets LNU-konferanse møttes ivrige norsklærere for å stille Mads Gilberts Gaza-SMS og Evangs artikkel om onani for retten. I Norsklæreren 2,2016 skriver stipendiat ved Fakultet for lærer- og tolkeutdanning, NTNU, Ola Harstad om hvordan dette forløp. Med utgangspunkt i Johan Tønnessons undervisningsmodell «Sakprosa for retten», presentert i boka Sakprosa i skolen, skulle tekstene prøves for en fullsatt rettsal. I tillegg til dommer, aktor, forsvar, vitner, figurerte også to av tilhørerne som narrer.
Som et alternativ til tradisjonell tekstanalyse, som ifølge Harstad kan oppleves som ganske kjedelig, er det å sette en tekst under tiltale et lavterskeltilbud med stort potensial. De ulike rollene i rettssaken kan sees som representanter for den flerstemmige sakprosaen og blir synliggjort når aktoratet prøver å dømme teksten, mens forsvaret forsvarer. Begge med utgangspunkt i den gitte teksten. Dermed blir det klart at den nøytrale tekst ikke eksisterer, og at en tekst gjerne peker i flere retninger på en gang.
Harstad oppfordrer den «ambisiøse, seriøse og lekende norsklæreren til å låne vaskefiller av rengjøringspersonalet og sette i gang.» (Mopper fra kongerabsehotellet ble på seminaret brukt til å imitere parykker). Han skriver avslutningsvis: «I tillegg kan selve rettsbehandlingen engasjere, ettersom dom eller frikjennelse står på spill. Og kanskje er sistnevnte det norskfaglige analysearbeidets største utfordring og mulighet: å vise at ting står på spill, at tekstene vi omgir oss med, betyr noe, og at vi alle spiller en stor rolle i deres virkningshistorie. Og dette kan man gjøre, eksempelvis gjennom å spille en rettsak. Retten er hevet.»
En ny spennende sakprosastudie om norsk skole- og opplysningsdiskusjon i andre halvdel av 1800-tallet er på beddingen. Forfatteren, teolog og tekstforsker Merethe Roos ved Høgskolen i Sørøst-Norge, knytter sin nye tolkning av skolehistorien til en diskusjon om de humanistiske fagenes relevans. Hun har brukt et vell av hittil lite kjente tekster. Boka blir lansert i Fritt Ord/NFFs lokaler torsdag 15. september kl 17.30-19.00.
Det blåser en fornyelsens vind over naturfagenes formidling i Norge. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening har delt ut stipender for naturvitere med skrivekløe, formidling av naturvitenskap er i ferd med å bli noe mer enn klassisk, paternalistisk populærvitenskap og på Universitetet i Oslo meldes det om stor suksess for masteremnet MNKOM, hvor realfagsstudentene øver seg i å skrive i helt andre sjangere enn de snevert vitenskapelige. I en kommentar på grensen til å være et bokessay i det siste Bokmagasinet (Klassekampen, 5.3.16) skriver biologen Erik Steineger (bildet) innsiktsfullt om tendenser i naturfaglig sakprosa. Han konstaterer at «jeg»-fortellingen kan være en fin sjanger, men den behøver ikke være den eneste:
«Både den oversatte «H for Hauk» av Helen McDonald og den norske «Havboka» av Morten Strøksnes er selvopplevde rammefortellinger, der fagstoffet porsjoneres naturlig inn. Mye av den beste populærvitenskapen i dag bruker en personlig rammefortelling. Men mange forskere innen realfagene har sterke reservasjoner mot å bruke en slik skrivestil. Og det er en feilslutning å tro at dette er eneste farbar vei fram mot en litterær, medrivende sakprosabok.
Det er selvsagt lettere å skrive levende om livet i havet enn om et matematisk problem. Men det klarte Simon Singh i «Fermats siste sats» fra 1997, historien om et problem som har «involvert klodens mest glitrende hjerner, enorme belønninger, desperasjon på randen av selvmord og duell i grålysningen.» Boka handler om Andrew Wiles, tiåringen som ble besatt av sitt mål om å bevise en påstand formulert av franskmannen Pierre de Fermat 350 år tidligere. Den var rablet ned i margen på en bok, fulgt av kommentaren: «Av denne påstanden har jeg en virkelig vidunderlig demonstrasjon som denne margen er for smal til å romme». Fermat døde kort tid etter, og fikk aldri skrevet ned beviset.
Vanligvis er halvparten av vanskeligheten med et matematisk problem å forstå spørsmålet, men i dette tilfellet var det enkelt – å bevise at xn + yn = zn ikke har noen heltallsløsning for n større enn 2. (…) Etter tre tiår trodde Andrew Wiles at han hadde oppnådd sin drøm. Men mens Wiles frydet seg over øyeblikket, var både han og alle andre i rommet uvitende om den gru som lå fremfor dem.
Slik avsluttes første kapittel med en cliffhanger; du er bare nødt til å lese videre. Hele boka er et lærestykke i dramaturgisk oppbygging av en fagbok. En slik bok bidrar til økt forståelse og tenner interessen hos alle de som spør seg hva vi egentlig skal med matematikk.»
Erik Steineger er selv en erfaren lærebokforfatter og er kjent for å følge godt med i litteraturen. La oss håpe på flere bokessays fra hans hånd.
Det seks år gamle online-tidsskriftet Sakprosa presenteres nå i flunkende ny drakt. For første gang bringer tidsskriftet dessuten en debattartikkel, idet retorikkprofessor Christian Kock, kjent bl.a. for boka De svarer ikke. Fordummende uskikke i den politiske debat (2011), svarer på Andersens kritikk, imøtekommende og kunnskapsrikt.
Er strategisk handling uetisk i politikken?
Christian Kock. KU
Nei, svarer Ida Andersen (Universitetet i Bergen) i nyttårsutgaven av tidsskriftet Sakprosa. Men Christian Kock (Københavns Universitet) har langt på vei utlagt Jürgen Habermas slik. Den store tyske sosiologen og filosofen avviser ikke strategisk handling som illegitim, hevder Andersen. Dessuten, fortsetter hun: Kock setter opp for trange retoriske rammer rundt anstendig politisk debatt.
Boa constrictor imperator: illustration of the specimen described as Boa constrictor eques by Eydoux &, 1852
Et temanummer av tidsskriftet «Sakprosa» skal publiseres 15.4.2016. Tidsfristen for innlevering av bidrag til vurdering er 1.2.2016.
Dette nummeret inviterer forskere og forskerrekrutter fra alle fag til å ta for seg naturvitenskapelig, skriftlig formidling i Norden innenfor perioden 1700-2015, og se på dette i et teksthistorisk perspektiv. Videre inviteres forfatterne til å trekke linjer fra teksthistorien til situasjonen i dagens nordiske samfunn – eventuelt også i internasjonalt, komparativt lys. Med naturvitenskap menes her både biologi, fysikk, kjemi, astronomi og geologi, men også medisin, matematikk, farmasi, jordbrukslære og geografi. Temanummeret vil være et bidrag til prosjektet NatNor, som er under utvikling i forbindelse med UiOs Norden-satsning. Noen interessante tilnærminger kan være, men er ikke begrenset til:
– I hvilken grad har det blitt gitt uttrykk for nasjonal og nordisk identitet i allmennrettet naturvitenskapelig formidling?
– Hvilken rolle har frivillige organisasjoner spilt i formidlingen av naturvitenskapelig innsikt?
– Hvordan har forholdet mellom den faginterne og den allmenrettede tekstlige formidlingen sett ut på ulike tider? Har den endret seg? Innebærer popularisering alltid en forenkling?
– Hva har karakterisert forholdet mellom faglighet/logos og stimuli/pathos i den allmenrettede og didaktiske formidlingen av naturvitenskap?
– I hvilken grad stilles det andre språklig-retoriske krav til naturvitenskapelige tekster sammenliknet med tekster fra andre vitensområder?
– Hvordan har formidlingen påvirket praksis og ideologi omkring helse og idrett?
– Hvilken innvirkning har formidlingen hatt på nyere tids engasjement for natur og miljø?
– Hvilken innflytelse har naturvitenskapens formidling hatt på språk og metaforbruk i andre felt som økonomi, politikk, psykologi, kunst og religion?
– Hva karakteriserer forholdet mellom naturvitenskapelig og humanistisk formidling, sett på som to ulike vitenskapskulturer (Snow 1959), og deres påvirkning på samfunnets oppfatning av autoritet og sannhet?
Nummeret vil som nevnt ta for seg tekst. Her inkluderer vi verbalspråklig, skriftlig tekst, numeriske tegn, tabeller, illustrasjoner, samt også layout og materialitet, men også for eksempel publiseringspraksis og andre mer overordnede, tekstrelaterte temaer. Tross tidsskriftets hovedinnretning hilses også undersøkelser av naturvitenskapelige nedslag i skjønnlitteratur velkommen. Artiklene skal publiseres på skandinaviske språk, unntaksvis på engelsk. Det er opprettet en egen nordisk redaksjon for temanummeret:
Professor Mona Forsskåhl, Universitetet i Tampere: mona.forsskahl@nulluta.fi
Forlagsredaktør Thore Lie, Gyldendal norsk forlag: thore.lie@nullgyldendal.no
Førsteamanuensis Sissel Myklebust, Universitetet i Oslo: sissel.myklebust@nulltik.uio.no
Professor Johan Tønnesson, Universitetet i Oslo, som også er tidsskriftets hovedredaktør: johan.tonnesson@nulliln.uio.no
Det viser seg at lærerne snakket lite om tekstene med elevene. Oftest foreleste lærerne og siden fikk elevene lese teksten på egen hånd. Hallesson skriver om hvor viktig det er at lærerne hjelper elevene med tekstene. For at en tekstsamtale skal fungere optimalt fremhever hun viktigheten av at det er tydelige rammer, stilles åpne spørsmål, at elevene må ha bakgrunnskunnskap og begrepsforståelse i tillegg til at de også må ha de redskapene eller strategiene som er nødvendige for å møte teksten.
«It is one thing to get students to talk to each other during literacy instruction but quite another to ensure that such engagement translates into significant learning. Simply putting students into groups and encouraging them to talk is not enough to enhance comprehension and learning; it is but a step in the process.» (Sitat hentet fra avhandlingen – hentet fra Examining the effects of classroom discussion on students’ comprehension of text: A meta-analysis. Murphy et al., 2009, s. 761)
107 studenter har meldt seg på innføringsemnet Tekst og kommunikasjon ved UiO hvor sakprosaanalyse står helt sentralt. Hovedforeleser blir Marthe Burgess, som nylig har levert inn sin doktoravhandling om elevers arbeid med film i norsktimene. Ansvarlig for gruppetimene er universitetslektor Ida Seljeseth og masterstudent Sara Johanne Koppang.
I Sverige har «klarspråk» lenge vært et slagord blant politikere og myndigheter, og i Norge deles det ut klarspråkpriser, og nye prosjekter settes i gang for å bedre kommunikasjonen mellom myndighetene og demos. Det kan være økonomisk lønnsomt, og det kan styrke demokratiet. Den norske kommunal- og moderniseringsministeren Jan Tore Sanner er da også full av forventninger til klarspråkarbeidet. Men hva kjennetegner det «klare» språket? Hvilke effekter har klarspråkinnsatsene hatt? Og hvor går grensene mellom myndighetenes glatte pleie av public relations og deres innsats for plain language? Er det forsket noe på dette?
Ja, noe. I tidsskriftet sakprosa.no presenterer vi nå et knippe ferske forskningsartikler om klarspråk som forhåpentligvis kan bidra til en kunnskapsbasert klarspråkpolitikk. Tidsskriftet er gratis, og du finner det her. God lesning!
