I siste utgave av Sakprosa skriver Gunilla Byrman og Peter Ström  i sin artikkel, Djävulen sitter i detaljerna. Om citatteckenbruk i texter hos polisen och socialtjänsten, om bruken av anførselstegn i etterforskningdokumenter hos det svenske politiet og barnevernet.

I sitt arbeide med disse sakprosatekstene, hvor myndighetsutøvelse berører de involverte i eksistensiell forstand, konkluderer de med at det er behov for å se nærmere på anførselstegnets meningsskapende funksjon.

Fra sammendraget: 

Utgångspunkten för studien är att citattecken är en betydelseskapande resurs och att bruket spelar roll för texters funktionalitet i de verksamheter som texterna ingår i. Ett annat syfte är att bidra till terminologiutveckling inom forskningsfältet (…).

En relevant del i dessa texter är återgivning av information som inhämtats vid samtal och intervjuer, och texterna representerar därmed en diskurs som rör sig i gränslandet mellan talat och skrivet språk. Studiens resultat tolkas med hjälp av begrepp som intertextualitet och rekontextualisering.

Av analyserna framgår att citatteckens primära funktion kan kopplas till en återberättande aktivitet, men i framför allt barnavårdsutred­ningar­na är användningen av citattecken heterogen, och den typografiska resursens funktioner framstår som oklara.

Ett annat resultat är att 50 procent av allt citattecken­bruk i texterna är okonven­tionellt och finns inte be­skrivet i skrivhandled­ningar. Genom resultatet aktualiseras behovet av en begreppsapparat som på ett adekvat sätt kan användas för att förstå och beskriva citattecken som en betydelseskapande resurs. Citattecken studeras främst i den litterära stilistiken, men denna studie visar att citattecken som textuell och betydelse­ska­pan­de resurs även är ett relevant forskningsområde inom sakprosa­inriktad forskning.

 

 

Vi har herved gleden av å publisere en artikkel om sakprosa og multimodalitet skrevet av Per Ledin, Catharina Nyström Höög, Gustav Westberg og Johan Tønnesson. Den springer ut av en nordisk workshop på Södertörns högskola i 2018.

Alle sakprosatekster, skriftlige så vel som muntlige, er uvilkårlig multimodale. Selv om verbalspråket har en dominerende stilling i kulturen, kommer det aldri helt alene. Slik har det trolig vært gjennom hele menneskets historie, men it-revolusjonen har utvilsomt gjort det multimodale mer påtrengende i all verdens skriftkulturer. Vi klarer oss stadig sjeldnere med å skrive noen bokstaver på et stykke papir.

Har sakprosaforskningen tatt dette inn over seg? Til en viss grad. Men forskning om multimodalitet og sakprosa bør stimulere hverandre langt mer. Det er utgangspunktet for denne artikkelen, hvor tre svenske og én norsk sakprosaforsker presenterer og drøfter multimodalitets-tradisjonen teoretisk før de går gjennom tendenser i skandinavisk multimodal sakprosaforskning og lanserer noen nye forskningsideer.

Begge leddene i ordet sakprosa, sak og prosa, kan være produktive som orienteringspunkter, mener forfatterne, i en multimodalitetsforskning som ellers – tross insisteringen på å være kontekstuelt forankret – iblant kan fortone seg som noe skolastisk og mekanisk.

Redaksjonen i Sakprosa håper artikkelen kan stimulere til forskning, men regner også med at den vil kunne egne seg i undervisning i tekst- og diskursanalyse på ulike nivåer.

Artikkelens nettside:
https://www.journals.uio.no/index.php/sakprosa/article/view/7072

Tidsskriftet Sakprosa har i sitt nye temanummer Kvaliteter i sakprosa for barn og unge satt søkelyset på tekster for barn og unge, og på hva sakprosaen kan og bør bidra med i dannelsen av den unge retoriske medborgeren. I det åpne tidsskriftet finner du fire faglige artikler og to anmeldelser av sentrale internasjonale bøker om temaet.

Sakprosa for barn er et brennbart kulturpolitisk tema. Ofte påpekes det at kvaliteten, ikke minst på oversatte faktabøker i masseopplag, er så som så. Og ikke minst har grenseoppgangen mot fiksjonsprosa i nyere norske barnebøker blitt mye diskutert. Men hvorfor sakprosa for barn og unge?

Les mer «Nytt temanummer av Sakprosa» →

Grensen mellom privat og offentlig har blitt utfordret av den felles digitale kalenderen som nå er i bruk på svært mange arbeidsplasser.
I denne forskningsartikkelen i tidsskriftet Sakprosa undersøker
Mona Blåsjö, Sofia Johansson og Carla Jonsson hvordan vi som ansatte bruker digitale kalendere og hvordan vi omtaler dem.

Studien peker både på mulighetene – vi kan bli mer myndige og skaffe oss god oversikt – og farene: Vi kan oppleve maktesløshet. Metoden er hentet fra mediert diskursanalyse, systemisk-funksjonell lingvistikk og «agency»-teori.

Høsten 2020 innføres nye lærerplaner i skolen, der blant annet demokrati, medborgerskap og bærekraftig utvikling er tverrfaglige temaer. For å nå disse målene er det avgjørende med retorisk kompetanse. Kjersti Maria Rongen Breivegas «Unge retorar i Lofoten. Ein Toulmin-inspirert argumentasjonsanalyse», publisert i tidsskriftet Sakprosa desember 2018, tar utgangspunkt i en klasseromsdebatt mellom elever i Lofoten på 8. trinn, med eventuell oljeutvinning i havområdene utenfor som tema.

Her er Breivegas presentasjon av artikkelen og det tilknyttede forskningprosjektet:

«Den overordna forskingskonteksten er slik demokratipedagogisk, men i denne artikkelen får sjølve argumentasjonsanalysen mest plass. Metodiske problemstillingar knytte til bruken av Toulmin-modellen vert også drøfta (…) Debatten er eit sentralt datamateriale i forskings-prosjektet Kritisk demokratisk danning ved Høgskulen på Vestlandet.»

 

 

Om forskning og praktisk utvikling av statens tekster 

Forskningsmiljøet retorikk og språklig kommunikasjon ved UiO har utviklet en tekst- og sakprosaforskning der forskningsinnsiktene ofte blir omsatt til praktisk tekstarbeid i samfunnet.

Et av forskningsområdene er studier av regjeringens satsing på klar-språk. I klarspråkprosjektet skal tekster digitaliseres slik at borgerne mer effektivt får tilgang til kunnskap om hvilke rettigheter og plikter de har i samfunnet. Under Humanioradagene vil det tirsdag 30. oktober holdes en presentasjon om forskning og praktisk utvikling av statens tekster i Gamle festsal klokken 11:15 – 13:00.

Spørmål av interesse er:

Forstår jeg hva staten skriver til oss?
Hvordan skape digitaliserte tekster i et språk og med en utforming som folk flest forstår?

Er alle med?
Innebærer klarspråk at alle mennesker får den hjelpen av staten som Stortinget har bestemt at de skal få?

Er teksten innenfor loven?
Innebærer klarspråk at det formidles forståelig og samtidig juridisk forsvarlig?

Hvordan gjør vi statens tekster forståelige?
Hvordan omsetter vi forskningsbasert kunnskap om hva som gjør tekster forståelige, til praktisk klarspråkarbeid?

Presentasjoner ved:

• Professor Johan Tønnesson,
  Institutt for lingvistiske og nordiske studier, UiO
• Professor Kjell Lars Berge,
  Institutt for lingvistiske og nordiske studier, UiO
• Forsker Tove Stjern Frønes,
  Institutt for lærerutdanning og skoleforskning, UiO
• Førsteamanuensis Jon Christian Fløysvik Nordrum,
  Institutt for offentlig rett, UiO
• Heidi Bunæs-Eklund, Arkitekst/NTB

Hele programmet for Humanioradagene finner du her.

Velkommen!

Ny rapport skrevet av retorikkstudenter fra UiO viser at studentene ved Det humanistiske fakultetet ved UiO i liten grad er bevisst ansvaret de har for å formidle forskningen sin. I rapporten kommer det også frem at UiOs nettsider har forbedringspotensial med tanke på «søkemotoroptimalisering» og at forskere ved HF mener formidling nedprioriteres av ledelsen. Rapporten ble utarbeidet som del av emnet Retkom4110 – Metoder i tekst og kommunikasjonsforskning – og tar for seg praksis og holdninger knyttet til forskningsformidling ved HF-fakultetet.

Les mer «Ny undersøkelse om forskningsformidling utført av Retkom-studenter ved UiO» →

 

 

Julenummer av tidsskriftet Sakprosa: Les om Prosaforståelsen i lærebøkene; spørsmålet om en dialogisk stilistikk; goodwill-rapportering som copia. Johan Tønnessons lederartikkel har et etisk perspektiv på sakprosa, og avsluttes slik:

«Känslouttryck äro principielt uteslutna» i sakprosaen, slo begrepets far, Rolv Pipping, fast i 1938. Men som retorikeren alltid har visst: logos må ledsages av både etos og patos for at en ytring skal bli virksom. «Känslouttryck» hører selvsagt hjemme i sakens mangfoldige prosa. Men hvis sakprosabegrepet skal ha noen etisk, og ikke bare deskriptiv, mening, må det knyttes til en respekt for det etterrettelighetsregimet som demokratiet forutsetter: Vi må kunne stole på at politikeren, forskeren, læreren og alle de andre rolleutøverne forsøker å ytre seg etterrettelig om sak. Ellers blir situasjonen patetisk, slik den så ofte har utviklet seg det siste året».