Ukas sakprosatekst: Om saken og prosaen

knut-hamsun

Hva kan den store diktningen gjøre som sakprosaen ikke evner?
Dette er det bærende spørsmålet i litteraturprofessor Andreas G. Lombnæs’ kronikk i Klassekampen denne uka. Han svarer med en karakteristikk av Hamsuns språkkunst: «Stemninger, perspektiver, toner og undertoner skifter fra periode til periode, vibrerer i ett enkelt ord, leder oppmerksomhet og sympati i stadig nye retninger.» Selv om undertegnede har hevdet – og hevder – at sakprosa kan være kunst, er det vel verdt å lytte til Lombnæs’ påminnelse om den store, diktede prosaens himler og avgrunner. Det aktuelle temaet er Hamsuns nazisme. Lombnæs anerkjenner Tore Rems ferske og allerede kritikerroste biografi, men mener at «biografismen» skygger for noe viktigere. Hamsuns språkkunst, altså, men også spørsmålet om hvordan vi kollektivt glemmer og fortrenger nazismen i Norge: «Det som ikke så lett burde glemmes, er hvordan det ble glemt og tabubelagt, og det like opp til i dag.», skriver Lombnæs.
Les mer «Ukas sakprosatekst: Om saken og prosaen»

Ukas sakprosatekst: The Sense of Style – one fine example.

Den akademiske superstjernen Steven Pinker har besøkt Norge igjen, denne gang med sin håndbok i sakprosa-stil. Boka har fått den beskjedne undertittelen The Thinking Person’s Guide to Writing in the 21st Century.

Steven Pinker (Foto: Max S. Gerber. Hentet fra www.stevenpinker.com)
Steven Pinker
(Foto: Max S. Gerber.
Hentet fra www.stevenpinker.com)

Mange mener med god grunn mye om Pinker, som f.eks. var en hovedinspirator for Harald Eias berømte og beryktede Hjernevask, men skrive kan Pinker, og sakprosa-stilistikken hans er en fryd å lese. Vi velger oss ett av hans egne eksempler på good writing, ett av flere som ifølge forfatteren skal illustrere at slik skriving ikke lar seg presse inn i trange formler. Det dreier seg i ett og samme sitat både om Margalit Fox, en sterk sjangerfornyer av nekrologen og ”Dear Abbey”, en like sterk fornyer av Klara klok-spalten:
Les mer «Ukas sakprosatekst: The Sense of Style – one fine example.»

Ukas sakprosatekst: Neste søndag (26.10.) skal vi stille klokka igjen – med eller mot norrmalt?

Fra en kontakt i det nå så berømte Justervesenet har vi fått tilsendt følgende sakprosatekst:

I loven ( http://www.lovdata.no/all/hl-20070126-004.html#6 ) står det:

” § 6. Norsk normaltid

Normaltiden i Norge er én time foran koordinert universaltid (UTC+1).

Kongen kan fastsette en avvikende normaltid for særskilte årstider. ”

 

I forskrift om sommertid (http://www.lovdata.no/for/sf/nh/th-20071214-1420-0.html#1) står det:

”§ 1. Med sommertid menes den perioden av året hvor klokkene stilles 60 minutter (en time) frem i forhold til resten av året.

§2. Sommertid fastsettes som normal tid for kongeriket Norge i tiden mellom kl. 0200 siste søndag i mars og kl. 0300 siste søndag i oktober. ”

 

Her er nøtt begravet: «Normaltid» er altså den vi har i vinterhalvåret, men «normal tid» er den vi har om sommeren. Hvis begge deler er normalt, er det da kl 0300 eller 0200 vi skal stille klokka om til vintertid nå på søndag? 

Alternativ forskriftstekst mottas med takk!

 

Uten navn

Illustrasjon:

Ane Dahl Torp som betrodd medarbeider i Justervesenet i Bent Hamers film «1001 gram». Her fra opptakene gjort på Det internasjonale byrået for mål og vekt i Paris.

Ukas sakprosatekst: En fagrapport skal være vakker!

Cover Rapportskriving

Den lille veiledningen Rapportskriving: rettledning i utarbeidelsen av skriftlige rapporter fra 1971 er blant de mange skrifter om sakprosasjangre som finnes i bibliografien sakbib.no. Boka er ført i pennen av ”cand.real Nils-Petter Wedege”. På side 26 kan vi lese en definisjon av sakprosa som befinner seg nær Rolf Pippings opprinnelige fra 1938, den som er blitt kalt ”anti-retorisk”, men som er milevidt fra dagens oppfatning av hva sakprosa er:
Les mer «Ukas sakprosatekst: En fagrapport skal være vakker!»

Ukas sakprosatekst: Reklame er roten til alt godt!

Familieboka

Familieboka, verket om virkelighetens eventyr, ble gitt ut av Aschehoug forlag i fire store opplag i perioden 1937-1975. Selv kjøpte jeg andreutgaven av dette leksikonet på loppemarked i Åsgårdsstrand for etpar år siden. Da kunne jeg velge mellom tre kasser med samtlige bind. Dette har definitivt vært folkelesning! Som ukas sakprosatekst har jeg valgt ut et ekstra fint avsnitt fra artikkelen «Reklame». Som alle andre artikler i Familieboka (førstutgaven het Familieboken) har denne en overskrift som fungerer som enslags ingress over oppslagsordet – her «Moderne, systematisk massepåvirkning». Aner vi en kritisk brodd i overskriften? Anelsen blir i alle fall ikke bekreftet i selve artikkelen: Les mer «Ukas sakprosatekst: Reklame er roten til alt godt!»

Ukas sakprosatekst: Litteraturterapeutisk leserinnlegg

 

På sakprosabloggen.no vil vi hver fredag presentere en sakprosatekst som på én eller annen måte vekker særskilt interesse. Først ute er en tekst fra dagens morgenblad innen kryss-sjangeren litterær debatt/leserinnlegg:

Overfokusering på Hanne Ørstavik

LITTERATUR Så ser vi det igjen – denne gangen i Morgenbladet med tre siders forhåndsintervju med Hanne Ørstavik i forbindelse med hennes bok av året,  terrassen i mørket. Boken anmeldes så – igjen – av Bernard Ellefsen.

Her er det lite nytt. Ellefsen tilhører fanklubben. Han er dyktig og kunnskapsrik. Vi får imidlertid ikke vite om dette egentlig er en god bok. Ørstavik maler og maler med sin særegne sensualitet i velkjente spor/indre rom/drømmer/ bilder/lengsler et cetera. Hovedpersonens overdrevne besettelse av kjærlighetsobjektet – smale og destruktive, dels usunne tanker og følelser, dels uvakkert og banalt konstruert, dels vakkert – har det noen særlig overføringsverdi for folk flest? Er dette stor kunst? Ellers er det en slags terapi for de få? Jeg vil tro at de fleste ikke berøres i nevneverdig grad av Ørstaviks etter mitt skjønn dels usunne «utprøvinger og undersøkelser». En annen side av diskusjonen er at Ørstavik – igjen – kanskje mer enn hun selv vil se, gjennom tangering av gjenkjennelse bryter virkelige personers integritetsvern.
Les mer «Ukas sakprosatekst: Litteraturterapeutisk leserinnlegg»

Høyst levende legende på Blindern-besøk

judge på retorikkseminar 180914 F Alf Tore Øksdal

Clark Judge (foto: Alf Tore Øksdal), som først og fremst er berømt som president Ronald Reagans taleskriver, hadde ingen problemer med å oppnå kontakt med de mange studentene og forskerne som fant vei til foredraget om speech writing på Blindern i går. Han leder i dag  White House Writers group i Washington DC hvor han arbeider som politisk rådgiver, politisk analytiker og tekstforfatter. Judges foredragsmanuskript bestod av en liste over frequently asked questions, og han besvarte dem i tur og orden, uten powerpoint eller andre dikkedarer, før han slapp salen til.

Hva er hemmeligheten bak en god tale? Veldig hemmelige er vel ikke de tekniske sidene av saken, men Judge snakker av solid erfaring:
Les mer «Høyst levende legende på Blindern-besøk»

Prosaens sak og sakens prosa

Bøker Calr Martin Nordby Aftenposten (Foto: Carl MartinNordby, Aftenposten)

Av Johan L. Tønnesson

(En litt lengre utgave av artikkel publisert i Morgenbladet idag):

Kritiker Bernhard Ellefsen har i to anmeldelser (Mbl. nr 22 og 24) innledet sitt eget lille korstog mot begrepet «sakprosa». Det er en støvete, ja død, sekkebetegnelse. I min korte kommentar til den første anmeldelsen, som jeg kalte «Sekken, støvet og døden» argumenterte jeg for at sekkebetegnelser trengs, at støv stadig må virvles opp og at påstanden om sakprosaens død er uttrykk for vrangvilje og dårlig gangsyn. Morgenbladet forviste min kommentar til nettutgaven, og publiserte deretter Ellefsen-anmeldelse nummer to med polemikk mot mitt nettinnlegg som en viktig ingrediens. I retorikk- og sakprosaundervisningen på universitetene oppfordrer vi studentene til å være oppmerksomme på denne typen tilsynelatende ubetydelige kjensgjerninger, fordi de kan fortelle noe om hvem som gis definisjonsmakt i den litterære institusjonen og hvordan slik makt utøves.

Men nå til saken – og dens prosa. Ellefsens nøkkelargument mot sakprosa-begrepet er at det «styrer oss i retning av tekster som ikke egentlig fortjener vår oppmerksomhet». Her forfekter han en elitisme som går langt utover Anne Farsethås’ mer rimelige rammer. For hvem er «vi? Det er selvsagt dem som leser tekster utelukkende med smale, estetiske briller. Sakprosabegrepet har – og Ellefsen gjør rett i å trekke fram Georg Johannesens bidrag her – tjent til å rette kritisk oppmerksomhet mot tekster som ikke først og fremst er interessante som estetiske objekter, men som er viktige og virksomme også på andre måter. Dette gjelder både den litterære sakprosaen, som for eksempel fagbøker om natur, teknologi og kultur, og den ”funksjonelle” hverdagsprosaen. At saksbehandleren, journalisten og naturforskeren begynner å se sine notater, reportasjer og fagartikler som tekster, er en betydelig gevinst. Det samme gjelder fagbokforfatteren.

At sakprosa er viktig også på andre måter enn den estetiske, betyr ikke at prosaen skal underordnes saken. Den poetiske funksjonen slipper ingen skribent unna. Altfor ofte går saken på bekostning av den gode, gjennomarbeidede prosaen. Dette har vært kritisert og diskutert blant ærgjerrige sakprosakritikere og -forfattere gjennom mange år, ikke minst takket være initiativer fra opphavsrettsorganisasjonen Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Ett av initiativene, som Ellefsen lett foraktfullt antas å ville parkere som en «fagforeningsaffære», er Prosa. Tidsskrift for sakprosa. Her kunne man i forrige nummer lese Håvard Rems fascinerende essay om egne skriveerfaringer, hvor han blant annet hevder at «når poeter ikke skriver dikt, skriver de ikke fiksjon, men sakprosa». Han hevder at det sjangermessig er kort vei mellom de to, men at han har erfart at det «formatmessig» var «et tigersprang». Dette tigerspranget skildres på en måte som tør være egnet til å inspirere andre forfattere. En lyriker som har foretatt den samme sjangerreisen er Arild Stubhaug, som i Prosas siste nummer skriver sobert og innsiktsfullt om hvorfor han ikke ønsker å imøtekomme mange kritikeres ønske om at biografiforfatteren skal «by på seg selv»: «Gode tekst- og leseopplevingar er som små eksplosjonar, der vi plutseleg ser noko nytt. Spørsmålet er kvar detonasjonen skal skje: hos forfattaren eller lesaren.» Og helt sist i tidsskrift-nummeret trekker kritiker Kristin Gjerpe et berettiget «sakprosasukk» over at akademia-forfattere ikke er mer litterært ambisiøse: «Om stoffet ikke går gjennom en forfatters sinn og penn på en måte som omformer det, spisser og dreier det i en retning som betyr noe for forfatteren», kommer det heller ikke til å bety noe for leseren. Men for Ellefsen er sakprosa-ordet bare kjedelig. Her støtter han seg til en fersk uttalelse av Carsten Jensen. Men denne fremragende skribenten har sine hovederfaringer fra Danmark, hvor det i klar motsetning til vår situasjon, går et skarpt skille mellom litteratur og «sagprosa». Her i landet ser ikke prisvinnende forfattere som Håvard Rem, Arild Stubhaug, Marit Eikemo, Ivo de Figueiredo og Arnhild Skre til å skjemmes ved (også) å være sakprosaforfattere. Men for den opphøyde esteten besudler sakprosaen litteraturen. Først når den kan kalles essayistikk eller når den skrives av folk som også skriver gode romaner, fortjener den «vår» oppmerksomhet. Dette er en gammel historie, som det – med Ellefsens uttrykk – lukter støv av.

Kjønnet retorikk?

Sakprosabloggen har foretatt en lett omskrivning av sammendraget til Hege Berg Løkkens masteroppgave i retorikk og språklig kommunikasjon.

Hege Berg Løkken (Foto: privat)
Hege Berg Løkken
(Foto: privat)

I denne oppgaven drøfter jeg hvorvidt det kan snakkes om en «kjønnet retorikk» i offentlig tale. Dette gjør jeg gjennom en teoretisk diskusjon og en mindre, empirisk undersøkelse. Den teoretiske diskusjonen gjelder forskning som på ulike måter berører temaene språk, kjønn, retorikk og offentlighet. Dette for å finne ut hvilke bestanddeler som kan finnes i en eventuell kjønnet retorikk. Videre foretas en empirisk undersøkelse for å belyse hvorvidt teoriene om kjønnsspesifikk språkatferd, i samspill med retorisk teori, er egnet for analyser av taler i dagens offentlighet. Etos, situasjon og sjanger er retoriske nøkkelbegreper. Les mer «Kjønnet retorikk?»

Petter Dass’ nettsted under lupen

Nei, mannen bak Nordlands trompet redigerte ikke sitt eget nettsted, men hvordan blir dikterprestens arv ivaretatt gjennom nettstedet som skal lokke publikum til Alstahaug? Redaktør Johan Tønnesson har bedt medredaktør og fersk master Ann-Christin Børstad om å presentere sin retoriske masteravhandling Virksomhetsnettstedet som retorisk prosjekt – en kritisk studie av www.petterdass.no’s retoriske kvaliteter. (Avhandlingen finnes på duo.uio.no, men dessverre med begrenset tilgang.)

Ann-Christin Børstad (Foto: Privat)
Ann-Christin Børstad
(Foto: Privat)

Denne masteroppgaven tar for seg fenomenet virksomhetsnettsteder fra et retorisk perspektiv. Hensikten har vært å se nærmere på hvordan fenomenet virksomhetsnettsteder fungerer som retoriske prosjekter og som arenaer for intensjonell og effektiv kommunikasjon. I den sammenheng har jeg foretatt en omfattende vurdering av de retoriske kvalitetene ved virksomhetsnettstedet til Petter Dass-museet på Alstahaug i Nordland, www.petterdass.no, som dermed har fått fungere som utvalgt representativt kasus for fenomenet i dette prosjektet.  Les mer «Petter Dass’ nettsted under lupen»