Radioprogrammet Språkteigen på NRK P2 viet på selveste 17.mai nesten hele programtiden sin til sakprosaforskning, nærmere bestemt til Kirsten Sivesind og Johan Tønnessons retoriske undersøkelse av elevers 17.maitaler i 2011 og 2012. Denne undersøkelsen viser at Grunnloven har en betydelig plass i slike elevtaler og at temaer som fellesskap og frihet ofte går igjen. I programmet får vi blant annet høre mer om det gamle, greske begrepet topos, om elevers taler før og etter 22/7 og om en ganske annerledes 17.mai-tale fra Haugesund.
Rakk du ikke å få med deg Språkteigen i går, har du fremdeles muligheten, blant annet i reprisen planlagt 21.05. kl. 06.03, og via podcasten her.
Eskil Skjeldal bød nylig på et eksempel på eksplisitt sakprosakritikk i meningsavisen Vårt Land (04.05.15). I sin anmeldelse av Kjell Skartveits ferske bok Staten og Gud gir Skjeldal klart uttrykk for sine meninger om verkets «kvaliteter»:
«Boken er som et alt for langt blogginnlegg: Stråmannsargumentasjon, vrangvilje og unyanserte påstander florerer. (…) Skartveit ser bare egne argumenter og konklusjoner. Alle avvik fra egen posisjon er problematiske. Han stryker på saklighet, og polemikken spruter i alle retninger. Forfatteren har ikke fått nok motstand av redaktøren sin – om det i hele tatt har vært en redaktør inne i bildet. Teksten er både dårlig tenkt og dårlig skrevet. Dette er slett sakprosa» (Vårt Land 04.05.15).
Skjeldal konkluderer med at han likevel anbefaler boken (som han omtaler som «slitsom og urimelig sakprosa»), men da – kanskje ikke overraskende – først og fremst som en idéhistorisk og retorisk studie av neokonservativ, norsk kristendom anno 2015.
I Sverige har «klarspråk» lenge vært et slagord blant politikere og myndigheter, og i Norge deles det ut klarspråkpriser, og nye prosjekter settes i gang for å bedre kommunikasjonen mellom myndighetene og demos. Det kan være økonomisk lønnsomt, og det kan styrke demokratiet. Den norske kommunal- og moderniseringsministeren Jan Tore Sanner er da også full av forventninger til klarspråkarbeidet. Men hva kjennetegner det «klare» språket? Hvilke effekter har klarspråkinnsatsene hatt? Og hvor går grensene mellom myndighetenes glatte pleie av public relations og deres innsats for plain language? Er det forsket noe på dette?
Ja, noe. I tidsskriftet sakprosa.no presenterer vi nå et knippe ferske forskningsartikler om klarspråk som forhåpentligvis kan bidra til en kunnskapsbasert klarspråkpolitikk. Tidsskriftet er gratis, og du finner det her. God lesning!
Har du fått med deg at Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) nå lyser ut stipender i følgende klasser: til å popularisere naturvitenskap, real- og teknologifag, til faglitteratur for barn og unge, til faglitterære debutanter, til faglitterære forfattere med innvandrerbakgrunn, samt til frilansforfattere? Fristen for søknader er lagt til 4. mai. Les mer om NFFs stipendutlysning her.
I dag, fredag 27.mars, startet Dagbladet sin nye sakprosasatsing. Dermed kan vi forvente oss enda flere sakprosa-anmeldelser i avisen fremover, først og fremst på fredager og i papirutgaven, men også på nett.
«Sakprosasatsingen tilfører enda en dimensjon til kulturdekningen vår. Vi skal anmelde cirka 100 flere sakprosabøker i året. Med det vil vi gi leserne enda mer innsikt i samfunns- og nyhetsaktuelle temaer og problemstillinger, som disse utgivelsene er proppfulle av», sier kulturredaktør Geir Ramnefjell (Dagbladet 26.03.15).
Som del av den nye satsingen på litteratur, har Dagbladet samtidig utvidet litteraturanmelderstaben sin. Dette innebærer blant annet at to velkjente navn innen norsk sakprosa, Marte Michelet og Aage Borchgrevink, nå er del av Dagladets solide sakprosaanmelderteam, som for øvrig består av Jon Rognlien, Marius Wulfsberg, Arne Dvergsdal, Aksel Braanen Sterri, Gudleiv Forr, Olav Løkken Reisop, Erle Marie Sørheim, Cathrine Krøger og Fredrik Wandrup.
Jag har inlett mitt arbete som professor i facklitteratur i början av januari 2015. I Finland har alla våra universitet flera professurer i litteratur men tyngdpunkten ligger på skönlitteratur. Om vi inte definierar uttrycket ”litteratur” exakt, har det implicit avseende på skönlitteratur. Visserligen var det så att litteratur främst syftade på facklitteratur när Elias Lönnrot, som utvecklade det finska skriftspråket, skapade ordet ”litteratur” på 1830-talet. Under den tiden fanns det nämligen inte någon annan skönlitteratur än diktning. All annan litteratur var facklitteratur som skrevs med tanke på behoven inom religionen, lagstiftningen, förvaltningen, utbildningen, folkupplysningen eller universiteten. Les mer «Kjempeinteresse i finsk offentlighet for nytt sakprosaprofessorat»→
«Stjålne bibler har blitt et stort problem for flere av bokhandlene i Oslo sentrum», meldes det i Dagbladet 13. februar. Her får vi også vite at Bibelen er blant landets mest solgte bøker hvert år, noe som riktignok ikke Bokhandlerforeningens bestselgerlister kan berette om, da disse kun forholder seg til bøker som er utgitt samme år eller året før, dette samtidig som Bibelen forholdsvis sjelden kommer i nye utgaver.
Endelig på bestselgerlista – men hvilken?
«Men da Bibelselskapet kom med en ny oversettelse i 2011, etter å ha jobbet med den i 11 år, gikk den raskt inn på bestselgerlista», melder Dagbladet videre. Dermed dukket også en kinkig problemstilling opp: Skulle Bibelen kategoriseres under sakprosa eller skjønnlitteratur? Interessant nok valgte utgiverne Bibelselskapet og Verbum å plassere den i sistnevnte kategori, da tallene skulle meldes inn til Bokhandlerforeningen. Forlagssjef Turid Barth Pettersen forklarte til Dagbladet avgjørelsen slik: «Det er vanskelig å kategorisere ei slik bok. Det er en samling skrifter i forskjellige sjangre, blant annet poesi. Slik sett unndrar den seg kategorisering. Men hvis en først skal velge en kategori, så er det vel der den havner» (Dagbladet 28.10.11).
En kristen tegneserie på nynorsk for barn om en sau som har gått seg vill, ble i 2013 derimot av sitt forlag regnet som sakprosa, kan vi lese i et innlegg av Kristin Ørjasæter i gårsdagens Dagsavisen (18.02.15). Hvis det først skulle velges en kategori, så var det vel der den havnet, den også, da.
Tekstens hellige verdi
I boka Hva er sakprosa (2014) kan vi lese følgende resonnement rundt spørsmålet om tolkning av religiøse tekster som sakprosa eller ikke:
«Hvis vi tilhører fellesskap basert på skriftlig nedfelt tro, vil troens tekster ha en særlig verdi gjennom sin hellighet. Og selv om de troløse oppfatter dem som fiksjoner, er de sakprosa – eller sak-poesi – for oss» (Tønnesson 2014, s. 47).
For noen, om vi skal tolke kategoriseringsvalgene over ut fra dette resonnementet, kan det altså se ut til at en tegneserie om en sau som har gått seg vill, dermed er av større hellig verdi enn selveste Bibelen. Ja, hvem skulle tro det?!
Menneskets første tekster er ikke fortellinger eller sammenhengende prosa, men lister. Dette kan vi iaktta hos barna våre, og det samme kan skrifthistorikerne bekrefte. Tidsskriftet Sakprosa har gleden av å presentere en duggfersk, teoretisk artikkel om listen og tabellen. Hva er vel riktigere enn å anbefale teksten gjennom en punktliste?
Artikkelen…
er skrevet av Per Ledin, en veteran innen nordisk sakprosaforskning.
inneholder en rekke anskueliggjørende eksempler
presenterer en egen semiotisk modell
knytter listen til kjernen i den opprinnelige betydningen av «sakprosa» fra 1938
I dagens Klassekampen (fredag 06.02.) kan vi lese at tidligere skjønnlitteraturkritiker og redaktør av tidsskriftet Granta, John Freeman, nå har planer om å lansere sitt eget litterære tidsskrift. Tidsskriftet, med det beskjedne navnet Freeman’s, vil inneholde både skjønnlitteratur og sakprosa. Men selv om man også vil kunne finne poesi og noveller på trykk, er det nye tidsskriftet samtidig tenkt å være et hjem for longform, fortellende journalistikk, ifølge redaktøren.
Hensikten med å publisere både reportasjer og fiksjon i ett og samme tidsskrift, forklarer han ved å peke på «nødvendig(heten av) å finne skrivemåter der det viktigste er å være vitne». Disse skal «få oss til å huske at vi i både fiksjonen og i virkeligheten må bruke forestillingsevnen for å forstå hvordan det er å være en annen».
På spørsmål om hva skjønnlitteraturen og den fortellende journalistikken kan lære av hverandre, svarer Freeman følgende:«Fortellende journalistikk kan bli minnet om nødvendigheten av storytelling. Skjønnlitteratur om nødvendigheten av den presise, velformede detaljen».
Tidsskriftet vil bli publisert for første gang i oktober.
Torsdag 5. mars kl. 11 er det igjen tid for den årlige utdelingen av Kritikerprisene. I går kom nominasjonene, og vi noterer at følgende bøker er nominerte for beste sakprosabok for voksne:
Bjørn Godøy: Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske, Spartacus
Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg, Aschehoug
Marius Lien: Brasiliansk fotball, Falck Forlag
Tore Rem: Knut Hamsun. Reisen til Hitler, Cappelen Damm
Vi gratulerer herved de nominerte!
Juryen har bestått av Guri Hjeltnes, Sindre Hovdenakk og Per Øystein Roland.
Les mer om Kritikerprisene på Kritikerlagets egne nettsider, www.kritikerlaget.no
