Ny artikkel: – Vi trenger en samfunnsteori om sakprosa

En ny artikkel i Tidsskriftet Sakprosa går kritisk til verks: Jack Andersen, lektor ved Københavns Universitet, hevder den nordiske sakprosaforskningen lider under mangelen på et samfunnsperspektiv og er for lite opptatt av hva “hverdagssakprosaen” faktisk utretter i samfunnet hver eneste dag. Derfor trenger vi en “samfunnsteori” om sakprosa. 

I artikkelen Sagen, prosaen – og samfundet: Henimod en samfundsteori om sagprosa (2021) hevder Andersen at sakprosaforskningen i dag kun står på ett ben. “Der er nok et fokus på tekst, kontekst og tekstkulturer, men der synes ikke at være den tilsvarende bevidsthed om betydningen af samfundets strukturerende og medierende mekanismer.“

Funksjon, ikke form 

Andersen innleder med å redegjøre for hva de to norske sakprosaforskerne Johan Tønnesson og Kjell Lars Berge har skrevet om begrepet, og slutter seg til deres avvising av en essensialistisk forståelse: Å studere og klassifisere tekster etter strukturelle og formale egenskaper blir til et “Sisyfos-arbeid“ – man vil hele tiden slite med å presse studieobjektet sitt inn i en trang sjangerdefinisjon – kartet passer ikke med terrenget, og snart er det på’n igjen.  

I stedet bør man ta utgangspunkt i de ulike kontekstene tekster skapes i, og forfatteren siterer Berge fra hans programmatiske artikkel Det vitenskapelige studie av sakprosa (2001, s 12): 

«[…] Istedenfor å finne ut hva det er som gjør at tekster har skjønnlitterære språklige eller tekstlige kvaliteter uavhengig av kontekst – og dermed hvilke tekster som ikke har det, og derfor må kalles ”sakprosa” – finner vi ut hvor – i hvilke virksomheter – de tekstene som vi i vår kultur kaller ”sakprosa”, blir til i, for eksempel i virksomheter som byråkratiet, politikken og den offentlige mening, det religiøse feltet, pressen mm.»

Men Andersen ønsker å videreutvikle dette resonnementet: Sakprosaforskningen må svare på det grunnleggende spørsmålet Berge stiller i samme artikkel: “Hva studerer man egentlig når man studerer “sakprosa?””. Fokuset må dreies mer eksplisitt mot betydningen av tekster og deres samfunnsmessige innleiring – et aspekt som altså til nå har vært underspilt. Det svenske sakprosaforskningsprojektet (Englund & Ledin, 2003) hadde ifølge Andersen gode ansatser i så måte, men fortsatt gjenstår det å formulere en samfunnsteori om sakprosa

Den retoriske sjangerteorien 

For å kunne begynne på en slik formulering som kan si noe om forholdet mellom aktører, strukturer og menneskelig handling, begynner Andersen i den retoriske sjangerteorien, fremsatt i Carolyn Millers klassiker Genre som sosial handling fra 1984 (og oversatt av Kjell Lars Berge til norsk også i 2001).

Den retoriske sjangerteorien er “et uomgængeligt element i en samfundsteori om sagprosa og dennes samfundsmæssige funktion.” Her flytter Miller nettopp fokuset vekk fra form og klassifikasjon og mot den gjentagende og regelmessige bruken av tekster (og ytringer) i tilbakevendende hverdagssituasjoner. Tekster må inndeles etter hva de “gjør“ – hvilken sosial handling en tekst utfører. 

I stedet for, som hos Tønnesson (2008), å operere med en inndeling i funksjonell og litterær sakprosa, bør man ta utgangspunkt i mennesket og dets sosiale og kommunikative behov, og menneskets “de facto sjangere”:  

«Som påpeget af Miller (1984) er det ikke frugtbart at operere med a priori kategorier af tekster (som fx funktionel og litterær sagprosa), fordi sådanne ikke fortæller os noget om de utallige kommunikative praksisser og situationer, et menneske befinder sig i. Kategoriseringerne bliver i stedet for uhensigtsmæssigt normative og formuleret fra en forsker/kritikerposition og ikke fra en brugsposition.»

Sakprosaens “dobbelte hermeneutikk” 

Andersen tilslutter seg Tønnessons (2008, s. 34) pragmatiske forståelse om at: ”Sakprosa er i vid forstand tekster som mottakeren har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten”. Men det som ifølge Andersen ikke dekkes med definisjonen, er at sakprosa ikke kun er direkte ytringer om virkeligheten – “Sagprosa skaber virkeligheder og bliver skabt af virkeligheder”.

Et slikt dialektisk og konstruktivistisk syn på sakprosa får frem sakprosaens strukturerende effekter, en slags sakprosaens “dobbelte hermeneutikk”. For eksempel, hvordan en utleier formulerer en leiekontrakt som blir en virkelighet for både seg selv og leietakeren, men samtidig må forholde seg til en rekke lovtekster og ulike tekstnormer, som igjen sier noe om hvordan samfunnet ser på forholdet mellom utleiere og leietakere. 

Sakprosaforskningen har derfor unnlatt å stille seg de helt grunnleggende spørsmålene: “hvordan forstår vi et samfund og dets tekstkulturer igennem sagprosaens briller? Hvad er det, vi ser? Hvad siger sagprosaen om samfundet? For eksempel, hvad fortæller det om et samfund, når evalueringer, dokumentation, årsrapporter og måltal i stigende grad bliver uomgængelige genrer i skolen såvel som i det øvrige samfund […]?

Å “avstive” sakprosaen 

Andersen viser til Berger og Luckmanns (1972) vitenskapssosiologi og viktigheten av å få øye på vitenskap som er “stivnet i hverdagen” – altså som er så tatt for gitt at den ikke lenger problematiseres. Dette må også gjøres med sakprosaen, men uten å løsrive den fra kontekst:

«Det er vigtigt at ’afstive’ sagprosaen, fordi vi herved får mulighed for at udforske den nærmere og stille nogle spørgsmålstegn til den og med den. Men vi kan ikke at tage den ud af rammen for at stå med den ’rene’ sagprosa i hånden; at løsrive tekst fra kontekst. Vi kan aldrig undslippe sagprosaens tekstkulturer (Berge, 2001; Tønnesson, 2008) eller de menneskelige virksomhedssfærer […] fordi de betinger, og er betinget af, sagprosa.»

Ved at insistere på at en teori om sakprosa også er en teori om samfunnet, har man flyttet fokus fra at det først og fremst skal handle om “sagprosaens retorik, form og indhold til dens funktionelle indlejring i samfundets sfærer. […] En samfundsteori om sagprosa har fokus på dette forhold, at samfundets sfærer udgøres af sagprosa og at sagprosaen opstår af samfunds-mæssige behov. Dermed bliver én måde at forstå et samfund på også lig med at se på dets produktion og brug af sagprosa som en del af et magtapparat (se fx Berge, Meyer & Trippestad, 2003).”

Men, ligger svaret her allerede? 

Andersen refererer kort til strukturelle analyser og maktanalyser, samt Foucault (1972) og Fairclough (1992). Men man kan innvende: Ligger det ikke her et stort teoretisk felt som allerede nå kunne ha gitt ham et riss av en slik samfunnsteori om sakprosa? Den kritiske diskursanalysen har som kjent som formål å analysere tekst i kontekst for å kunne avsløre “makten i språket”, og analyseobjektet er ofte det dialektiske forholdet mellom sakprosatekster og samfunnet rundt. En “vellykket” diskursanalyse vil nettopp kunne avkle viten som er “stivnet i hverdagen”, eller hva som er doxa eller “common sense” på et samfunnsområde, sagt med andre ord. 

Andersens artikkel peker på et viktig poeng om at sakprosaforskningen hele tiden må stille seg spørsmålet: Hva studerer man egentlig når man studerer sakprosa? Videre teoriutvikling er helt grunnleggende for ethvert forskningsfelt. Så er spørsmålet, er det noen der ute som allerede har svaret? Kjør debatt! 

Signy Grape 

(Foto: mini_malist)

Diskutér på facebook