I klassekampens bokbilag den 3. oktober høvles det i flere himmelretninger når Geir Pollen anmelder Erika Fatlands siste reiseskildring, Høyt – En reise i Himalaya (Kagge forlag, 2020). Men treffer Pollen selv planken når alt kommer til alt?

I min lesning av Pollens tekst føler jeg meg kallet til å fokusere med det skeptiske øyet fra begynnelse til slutt. Allerede i ingressen slås det fast at «Erika Fatland tåkelegger møtet mellom det fremmede og det kjente», og stort verre kan en sakprosaforfatter neppe tiltales. Nå bedriver jo Pollen selv sakprosa, og det er fristende å re-posisjonere ovennevnte uttalelse opp mot hans egen tekst. For her er det snakk om å lukke mulige innganger til Fatlands bok på mer eller mindre subtilt vis, ved en gjennomgående mistenkeliggjøring av Fatlands reise som et mulighetsrom i sakprosaens tjeneste og ikke minst av Fatlands egen person som «den reisende».

Astrologer og Oslo helseråd

Et eksempel: Nå har hun igjen vært ute på tur, kan vi lese. Igjen. Og der «Møtet med det fremmede [ikke] framkaller (…) brudd, sprekker, tomrom verken i teksten eller i konteksten (…) men skrives lett og flytende inn i en stor, sømløs fortelling som helt og holdent er den vestlige reisendes egen», og som «(…) illustreres enklest med de hyppige monologene og dialogene som representanter for de fastboende står klare med overalt hvor forfatteren kommer (…)». Ligger det ikke noe insinuerende i dette utsagnet? For hva er det som er så pussig med at folk er hyppe på å preike med folk som åpenbart viser interesse for deres liv? Med mindre man legger til grunn at disse utsagnene egentlig ikke representerer andre enn Fatland selv: Her viser Pollen til en landsbyastrolog i Bhutan som i Fatlands tekst er talefør og klar i tanken (selv uten formell utdannelse!), og det får ikke Pollen
til å henge sammen med det faktum at landet er et av verdens minst utviklede og der befolkningen taler 19 forskjellige språk og dialekter. Pollen klargjør ikke når han på snirklete vis anser fortellingen som helt og holdent å tilhøre den reisende selv, ved å mistenkeliggjør at andres stemmer faktisk er til å stole på. Belegget er en underlig henvisning til at astrologens tale kunne vært hentet rett fra «en ansatt i Oslo helseråd».  Hvorfor akkurat Oslo helseråd, som ble lagt ned i 1988? Hvorfor ikke noe nord for Sinsen, eller et hvilket som helst annet sted? Hvorfor Pollen, hvorfor?! Okei, vrangvillig lesning til side, spørsmålet er hvem det egentlig er som har produsert en tekst med manglende rom for relevante spørsmål og refleksjon?

At Fatlands bok er stor og sømløs, skrives i tillegg fram med et negativt fortegn. Atter andre anmeldere anbefaler lesere å ta boka inn porsjonsvis, og som det står skrevet i Dagbladet:

«Fatland er kjent for å gjøre særs god research, noe denne boka er et framifrå godt eksempel på. Her er historie, politikk, økonomi, geografi, geologi, astrologi, teologi og økologi sammenflettet til en reiseskildring utenom det vanlige. Men la det være sagt med en gang; boka er så full av detaljer og fakta at den nok bør leses i bolker».

Kanskje Pollen har fått litterært solstikk?

Postulater om snart det ene og snart det andre

Pollen omtaler også den kvinnelige (!) alenereisende, som er smart, fordomsfri, utholdende og bare må reise, nesten som et mistenkelig objekt – et objekt fra middelklassen som bare må realisere seg selv? Siden hun absolutt må nedtegne sine opplevelser og erfaringer underveis, og på toppen av det hele er sosialantropolog?

Et annet tomrom eller si brudd i Pollens anmeldelse som ikke er produktivt, er når han omtaler boka som at den sjangermessig «følger ruta til et kobbel andre reisebokforfattere», men seinere i anmeldelsen omtaler den som en bok som er alt annet enn dagligdags – og «som gir en kritiker god anledning til å røre ved problemer som den behendig går utenom».

Den anledningen lar i så fall Pollen gå fra seg. Og mon tro om ikke Pollen selv behendig går utenom sine egne antipatier i møte med boka, for det er påtagelig at det for «denne leseren er det noe som skurrer i fiksjonalisering, for ikke å si tåkelegging, av møte mellom det fremmede og det kjente» og han blir aldri helt kvitt følelsen av å befinne seg i et «sosialantropologisk raritetskabinett med Himalaya malt på veggen, men med adresse vesten». Det hele avsluttes insinuerende med adresse til romanens versus sakprosaens lesekontrakt, men akkurat hva det er som gjør Fatland til skurk i sakprosaens univers, se det er det ingen belegg for. Dermed speiler Pollen sine egne blindsoner når det gjelder å se verden fra andres ståsted, her er det tett med potensielle påstander, men som uten belegg kun står igjen som postulater. Lesere av bokbilagets anmeldelser fortjener bedre.

Innrømmelser og forsvarsskrift

Erika Fatland trenger for så vidt ikke noe forsvarsskrift. I Klassekampen 5. oktober går hun Pollen i rette og slår avslutningsvis fast at «Geir Pollen synes å ha et nokså forenklet, for ikke å si nedlatende bilde av folk i «fremmede kulturer» og hvilke tanker de gjør seg eller gir uttrykk for, enda de er ulærde. At han så i samme åndedrag beskylder undertegnede for å skrive med en «nesten romantisk dåm», mens jeg egentlig «har adresse i Vesten», framstår dermed dobbelt ironisk».

I dagens Klassekampen, 7. oktober, får Fatland svar fra Pollen. Her kommer han til dels kritikken i møte, men for å si det med retorikken, kairos – det rette øyeblikket – var da han skrev anmeldelsen. At han nå tvinges til å tydeliggjøre sine postulater med noe som kan gå som belegg, viser tydelig at anmeldelsen i seg selv kan møtes med kritiske spørsmål om form. Avslutningsvis understreker han at hans oppgave som kritiker «altså er å lese kritisk. Ikke minst når vi snakker om sakprosa, innebærer det også å ta teksten, ikke bare kildene, på alvor». Det er fristende å minne Pollen på betydningen av å ta sine egne lesere på alvor, og selv vise – klart og tydelig – hvilke belegg han har for påstander som gjelder andres tekster.

 

Merete Pettersen