En slags oversikt over hvem sa hva, hvor og når – Prosadebatten, dato for dato

Foto: Jukka Aalho

I 2019 kom Halvor Foslis bok Mot nasjonalt sammenbrudd (Norge i masseinnvandringens tid) ut på Document Forlag, med nytt opplag i disse dager. Hva forklarer den økte interessen akkurat nå? Kanskje diskusjonen som fant sted sommeren 2020?

Ytringsfrihet annotert

Vi går tilbake til 3. juli 2020, til artikkelen Stengde døra for Document-bok i avisa Dag og Tid. Ingressen lyder: «Prosa-redaktør Merete Røsvik droppa ei bokmelding av ei kontroversiell bok om innvandring etter at ho hadde lese ei ny bok om ytringsfridom». Saken omhandler Prosas håndtering av Per. E. Hems anmeldelse av ovennevnte bok, en anmeldelse som per i dag ikke har nådd offentlighetens øye. Prosa bestilte anmeldelsen fra Hem, og etter noen runder mellom Hem og redaktør Merete Røsvik er den godkjent og klar for publisering. Men så besluttes det, av redaktøren og redaksjonsrådet, at anmeldelsen likevel ikke skal på trykk. Hva skjedde? I første omgang blir det forklart med en form for scenenekt, eller rettere sagt trykkenekt, begrunnet i Røsviks endrede syn på ytringsfrihetens prinsipper etter å ha lest Bjørn Stærks bok, Ytringsfrihet annotert (2019), en revidert utgave av boka Ytringsfrihet (2013). Ifølge Hem skriver Røsvik i en e-post, datert 7. mai, at hun har ombestemt seg med tanke på å publisere teksten hans, fordi «eg har skrifta (sic) syn på kva det signaliserer at eg gir plass til ei såpass alarmistisk bok som dette, frå Document forlag som representerer politiske haldningar eg meiner ikkje bør få etablere seg som «innafor».»

Redaksjonelt arbeid i all offentlighet

Anki Gerhardsen skriver i innlegget De intolerantes seiersgang (Aftenposten, 8. juli) om både J.K Rowlings påståtte transfobi og pressens ansvar i det offentlige ordskiftet – og om Merete Røsviks angivelige trykkenekt: «Ikke bare har Røsvik gjort seg til talsperson for en trangere debattarena, der selv holdninger som finnes på Stortinget, skal få begrenset oppmerksomhet. Hun bruker også sin nyvunne erkjennelse til å sensurere den frie kritikken». Hun får svar på tiltale i samme avis 13. juli, under tittelen Ytringsfridom handlar om at redaksjonar skal vere frie og stå imot ytre press, og Røsvik skriver at «Det stemmer at eg først godkjende for publisering, men seinare refuserte og grunngav det med at eg ikkje ønskte å gi Foslis bok merksemd i Prosa. Det Gerhardsen ikkje skriv, er at dette hang uløyseleg saman med kvaliteten på teksten Hem leverte».

I mellomtiden, den 10. juli, publiserte Dag og Tid oppfølgingssaken Trykkenekt av omsyn til kvalitet eller politikk? Her sier sakprosaprofessor Johan Tønnesson at det «Å vilje unngå å gi legitimitet til «alarmistisk» innvandringskritikk har eg ein viss sympati for. Det finst døme på at document.no bevegar seg utanfor ei akseptabel sone. (…) Men når det i samband med nettstaden er oppretta eit forlag som gir ut faglitteratur, i dette tilfellet med støtte frå Det faglitterære fond, er det ingen grunn til automatisk å vilje stengje ute dette forlagets utgivingar frå offentleg kritikk og omtale. Det ligg ei fagleg kvalitetsvurdering bak støtta både frå Fritt Ord og frå NFFO, slik at prosjekta dei tildeler støtte, dermed får ein viss fagleg legitimitet». Også stemmer fra Prosas redaksjonsråd trer inn i manesjen: «Hege Ulstein meiner det er feil å oppfatte redaktørens refusjon som politisk motivert. Det er heller tale om at ei melding av ei så kontroversiell bok krev eit nivå med omsyn til analyse, sikker språkføring, politisk innsikt og kritisk tilnærming som dei ikkje fann i Hems tekst». Og løfter slik en redaksjonell evaluering av Hems anmeldelse ut i offentligheten.

Per. E. Hem skriver i Aftenposten 14. juli under tittelen Sakprosaforfatternes eget tidsskrift skaper en innskrenkende ytringskultur, og han er kritisk til Røsvik som ikke «tålte […] at jeg klaget og krevde kompensasjon, det ble avvist. Jeg ville ha opplyst offentligheten om saken uansett. Så alvorlig er den. Jeg protesterer intenst mot at Prosa, sakprosaforfatternes eget tidsskrift, bekjenner seg til en innskrenkende ytringskultur à la Røsvik». Røsvik på sin side skriver i innlegget Løgna er enkel, sanninga kompleks (Aftenposten, 15. juli), at hun «gav Hem ei lang tilbakemelding der eg prøvde å få han til å gå grundigare til verks i vurdering av innhaldet i boka. Responsen på neste utkast, som Hem siterer, vart skriven fort og gale, i rein lettnad over at han hadde levert noko som likna ei normal bokmelding med både ros og ris. Det var ikkje ein slik grundig gjennomgang som eg hadde håpt å få, men han hadde tatt til følgje fleire av innspela frå meg, så eg syntest at eg måtte publisere». Dette innlegget ble ikke tatt nådig opp av Ivo de Figueiredo og Åsmund Svendsen som stiller seg kritisk til den behandlingen de mener Hem har blitt til del, og skriver i innlegget Hvem tør skrive for tidsskriftet Prosa når redaktøren slakter sine anmeldere? (Aftenposten 16. juli): «For oss som ikke har tilgang til Røsviks hode, virker det mer som om kvaliteten på Hems tekst har endret seg i takt med redaktørens hurtig skiftende ideologiske standpunkter. Vi skjønner at han reagerer». I samme avis kritiserer Bernhard Ellefsen også Røsviks redaktørgjerning: «Hvordan er det mulig at Prosa, som er medlemsbladet til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, kan opptre slik overfor en frilanser? Dersom Røsvik ville fremstå som en prinsippfast redaktør, burde hun ha stått ved sitt ord om at hun ville ha boken anmeldt, og publisere anmeldelsen hun hadde godkjent».

Så kommer en tilsynelatende gladnyhet: Vi skal alle (alle som abonnerer på Samtiden) likevel få lese anmeldelsen! Men akk nei, ikke den opprinnelige, men en ny fra Hems penn om samme bok. Om det skriver Kjetil Rolness i E24 (21. juli) at «Men – da får vi jo heller ingen dokumentasjon av hva Prosa nektet å trykke. Noe mange av oss trodde var poenget. Inkludert Klassekampen, som feilaktig skriver i ingressen: «Samtiden vil nå trykke den refuserte anmeldelsen.»». Svar fra Samtidens redaktør, Christian Kjelstrup, får han 23. juli under tittelen Rolness’ fremstilling er ikke helt nyansert.

Skaden er skjedd, og nå skal den leges. I den anledning mener noen at hoder bør rulle, men et mindre dramatisk anslag har Merete Hobbelstad som skriver i Dagbladet 27. juli at «Alle har rett til å uttrykke seg, men ingen har rett til å komme på trykk i den publikasjonen de måtte ønske, og redaktørenes uavhengighet er noe det er viktig å hegne om. Samtidig må en redaktør kunne forvente og håndtere kritikk når de gjør noe som andre reagerer på. Presset mot en stor, åpen offentlighet er reelt og kommer fra flere hold, og kampen for å bevare adgangen til ytringsrommet for et stort spekter av perspektiver og standpunkter, må kjempes kontinuerlig».

 

Merete Pettersen

Diskutér på facebook